Gå til innhold

fortsatt ikke over ham..


Gjest **

Anbefalte innlegg

For snart et halvt år siden gjorde jeg det slutt med min kjæreste gjennom nesten 4 år. Han var den første kjæresten min (og jeg hans), og ettersom jeg er 20 år kan det vel forklare hvor mange andre ting som også skjedde første gang med ham:) Men det ble altså slutt, og dessverre mer pga problemer vi hadde, enn følelser som forsvant..

Men jeg er fortsatt ikke over ham! Alle forteller meg at det er nok verre fordi vi var sammen så lenge og at han var min "første kjærlighet". Samtidig har jeg ikke tid til å fylle dagene med "glemme"-aktiviteter fordi jeg studerer og har mye å gjøre i forbindelse med dette. Konsentrasjonen er selvfølgelig ikke på topp, og han dukker stadig opp i tankene mine når jeg helst skal fokusere på noe annet.. en sak som heller ikke gjør saken lettere for meg er at han nå ser ut til å ha funnet en annen.. :( Singellivet har jeg heller ikke klart å nyte noe særlig, for foretrekker helst forhold, men jeg ser ikke ut til å være istand til å falle for noen andre enda..

Noen som har noen gode råd til meg..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest

Ta tiden til hjelp. Et halvt år er ikke så lenge.

Hiv deg ut i verden med å bli med på masse fritidsaktiviteter.

Tving deg selv til IKKE å følge med på hvordan det går med hans liv (og evt nye kjærester) mer enn nødvendig.

Planlegg ting for fremtiden. (nå er tankene dine for fulle av fortiden som inneholder ham, forsøk å fokusere mer på en fremtid uten ham.. en spennende innholdsrik fremtid :) )

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Prøv å skap et liv som ikke er basert på en partner. Det kan ta flere år å komme over en eks man virkelig elsket. Du er ikke klar for et nytt forhold før du er helt over han. Livet kan være godt selv om man lever alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å miste sin første kjærlighet kan være vanskelig nok det. Jeg hadde min første fra jeg var 14 til jeg var 15. Vi var ikke sammen så veldig lenge, men nok til at vi virkelig følte at vi hadde noe den tiden det varte. Nå over ti år eldre så dukker han fortsatt opp i tankene mine i ny og ne, han var jo tross alt min første.

Ikke press deg selv til "å bli kvitt ham" i tankene. Det kommer til å skje naturlig, men det tar tid. Omgås dere fortsatt, bor dere på samme sted slik at dere møtes tilfeldig her og der? For det er "selvsagt" lettere å komme over en ex om dere ikke har kontakt på en stund, ikke ser hverandre, ikke sender meldinger. Skap litt avstand.

Srlv om du liker best selv å være i forhold, så prøv litt å se hvordan det er å være alene. Hva med å nyte friheten en liten stund? Om du hadde falt for noen nå så er det ikke sikkert at den nye personen hadde fått det han fortjente av oppmerksomheten din, og du hadde kanskje følt at livet ble mer komplisert. Altfor mange tar det "første og beste" fordi de "ikke passer til å være alene". Vent til du kjenner at du har funnet noen som virkelig passer for deg.

Ta deg tid, konsentrer deg om skolen og venner. Kanskje du har single venninner som du kan prate med, du er sjelden alene om følelsene du har! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

svar til karma police sitt innlegg:)

Det er vel nettopp i det å omgåes hverandre problemet ligger.. Vi har jo vært sammen så lenge at mine venner er hans venner og omvendt.. og den vennegjengen vi deler mest av alt, er en gjeng som har vært i livet mitt så lenge at jeg ikke kan la være å være med dem fordi eksen min er der.. dessuten vil jeg nesten se på det som å la ham vinne..

men det kan bli svært vanskelig etterhvert tror jeg, å takle at han tar med seg hun nye til våre felles venner.. da blir det bare meg igjen som er singel..:(

men til det du sa om å finne en annen.. jeg har også hørt mange si det omvendte, at det kanskje er først når man virkelig finner en annen som man på en måte får mer i tankene, og større interesse for, at det går an å komme over den forrige.. hva tror du om det..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ikke innlogga...

Jeg var sammen med en fyr i et knapt år for seks år siden. Han var den store kjærligheten og mannen i mitt liv.

De siste fire årene har jeg vært samboer med en annen mann. Jeg har likevel aldri glemt den forrige, og hver gang jeg ser ham savner jeg det vi hadde...

Jeg kommer nok aldri til å komme over ham, han var og er mannen i mitt liv. Jeg tviler på om det noen gang kommer til å bli oss igjen noen gang, men han kommer alltid til å være der i bakgrunnen!

(Dette var overhodet ikke den første kjæresten min, jeg er i midten av tredveåra og har også vært gift tidligere, så vi snakker ikke ungdomskjæreste her, altså...)

Jeg håper for din skyld at dette ikke er mannen i ditt liv, men at det bare føles sånn akkurat nå! Du finner det fort ut når du får deg ny kjæreste, noe du helt sikkert vil gjøre etterhvert. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Skjønner at det er vanskelig når dere har felles venner ja.. men snakker nødvendigvis ikke om å være borte fra hverandres syn i årevis, bare noen uker, en måned eller to? Om du har venninner som du trives med og stoler på så kan du jo finne på ting med dem, uten at det nødvendigvis betyr full fest med hele den "gamle kompis og venninne-gjengen"? Å ha noen jentekvelder, inne eller ute kan funke fint det hvis du forklarer at du synes det er sårt å se ham med en annen så fort etter bruddet, såpass bør venninner stille opp for hverandre! :)

men til det du sa om å finne en annen.. jeg har også hørt mange si det omvendte, at det kanskje er først når man virkelig finner en annen som man på en måte får mer i tankene, og større interesse for, at det går an å komme over den forrige.. hva tror du om det..?

Jo, jeg er enig i at du kan få tankene på andre ting ved å finne deg en ny, for en kort stund. Men jeg tror også at om man får seg en ny kjæreste kjemperaskt etter et sårt brudd, så blir denne personen fort en erstatning -og ikke noe mer. Og det er ikke kult gjort mot hverken han eller deg. :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg hjalp det å bli litt gira på en annen gutt da det ble slutt med min "første og største kjærlighet". Jeg møtte en lekker type som jeg ble ganske interessert i, og det førte til at jeg klarte å glemme eksen litt.

Da det hadde gått en stund og jeg skjønte at det aldri kunne bli noe med han nye, ble jeg litt lei meg igjen, og ønsket å få trøst fra eksen. Jeg tok kontakt med han, og savnet kom tilbake. Sånn var det en god stund, jeg tok kontakt med han når jeg var ensom eller trist, og det eneste som hjalp var å rett og slett holde seg unna! Jeg tror ikke det er lurt å ha noe med eksen å gjøre hvis du savner han på den måten at du vil ha han tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
For snart et halvt år siden gjorde jeg det slutt med min kjæreste gjennom nesten 4 år. Han var den første kjæresten min (og jeg hans), og ettersom jeg er 20 år kan det vel forklare hvor mange andre ting som også skjedde første gang med ham:) Men det ble altså slutt, og dessverre mer pga problemer vi hadde, enn følelser som forsvant..

Men jeg er fortsatt ikke over ham! Alle forteller meg at det er nok verre fordi vi var sammen så lenge og at han var min "første kjærlighet". Samtidig har jeg ikke tid til å fylle dagene med "glemme"-aktiviteter fordi jeg studerer og har mye å gjøre i forbindelse med dette. Konsentrasjonen er selvfølgelig ikke på topp, og han dukker stadig opp i tankene mine når jeg helst skal fokusere på noe annet.. en sak som heller ikke gjør saken lettere for meg er at han nå ser ut til å ha funnet en annen.. :( Singellivet har jeg heller ikke klart å nyte noe særlig, for foretrekker helst forhold, men jeg ser ikke ut til å være istand til å falle for noen andre enda..

Noen som har noen gode råd til meg..?

Har akkuratt samme dilemma som deg. Det ble slutt med kjæresten min for 4 uker siden, og vi har vært sammen i to og et halvt år. Vi hadde avstandsforhold i ett og et halvt år, men i fjor sommer bestemte vi oss for å flytte sammen. Det er 70 mil avstand mellom der vi bor, så jeg gav opp venner og skole på hjemstedet mitt for å flytte med han. I dag er jeg snart 18, vi ble sammen da jeg var 15 år.

Han var min første kjærlighet, og jeg elsker han fortsatt utrolig mye, selv om jeg tenker tilbake på hvordan han oppførte seg mot meg. Det var faktisk jeg som tilsutt gjorde det slutt, etter mye klaging fra hans side. "Jeg vil ha friheten til å gjøre det jeg selv vil.. osv" Klarte bare ikke være sammen med han tilslutt.. Skjønte at han ikke elsket meg lenger når han drev å sa sånn hele tiden. I helgene var han som regel alltid borte hos kompisser eller drev med hobby'ene sine. Å være med meg var liksom kjedelig det. Jeg godtok at han ville finne på andre ting, selv om det var veldig sårende for meg.. Han var utro mot meg med eksen sin for et år siden i fylla, men det tok jeg desverre å tilga han for. Jeg skulle aldri blitt sammen med han igjen for et år siden, risikert skolen på denne måten, og mistet flere venner grunnet at jeg var så mye med han i ferier og helligdager osv.. Skjønner nå hva som menes med at gutter kommer og går, men venner har du alltid. :/

Jeg har det så utrolig vondt for tiden. Han var min første og store kjærlighet. Og det vanskelige er at når vi hadde det bra, hadde vi det SKIKKELIG bra også.. Men går vel ikke ann å ha en kjæreste som bare vil takle de positive tingene. Viss jeg prøvde å argumentere med han om ting, kom han bare med " Ja, da får du heller finne deg en som er mer sånn da". Han spurte meg til og med om jeg kunne reise hjem 2 måneder nå til sommerferien fordi han skulle finne på noe greier med kompissene. Det er vel ikke normalt å be jenta si om det vel? At han hadde planlagt at vi ikke skulle være noe sammen.. huff..

Jeg savner han så jævli, men vet at han ikke var bra for meg. Jeg planlagte utdanning og alt etter han. Da jeg dro han gråt han skikkelig, og det var helt forferdelig å se på. Jeg fortalte han at det var slutt, han sa ikke noe, så gikk jeg å satt meg i taxi'en på vei til flyplassen. Etter dette har jeg bare snakket med han en gang på telefon pga ting jeg trenger som ei oppi i leiligheten der han bor fortsatt. Han var skikkelig overlegen, sa han ikke hadde tid å snakka osv. så ville jeg bare diskutere litt med han om han skjønte hvorfor jeg gjorde det, da ble han bare rar og frekk. Var så vanskelig å gjøre det slutt med en jeg var kjempe forelska i og elsket så høyt, men jeg må være selvstendig, ikke la han herse med meg på den måten. Og for å ikke snakka om flere episoder hvor han har snakket stygt om meg i fylla til familien sin osv..

Jeg ble mer som en nikkedokka. Jeg er vel litt små-sjenert av meg når det kommer til gutter, så trives vel best i forhold med en jeg føler meg trygg på.

Jeg gjorde det slutt med han i forbindelse med en operasjon, så dro hjem til foreldra mine etterpå. Jeg måtte hoppe av skolen, og kom meg ikke inn her nede. Så må går et år om igjen... Prøver å få meg jobb for å få meg på andre tanker, men er ikke så lett når jeg ikke er 18 år ennå..

Noen som har en formening om jeg tok det riktige valget? :tristbla:

- Har det så vanskelig, for har ingen venner som har opplevd ordentlig kjærlighets-sorg ennå, så har ingen å snakke med som forstår hva jeg går gjennom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_mari_*

Jeg ble sammen med min første store kjærlighet da jeg var 18 år. Hadde da vært forelsket i han i to år. Det viste seg med tiden at han også var skikkelig forelsket i meg, men begge hadde vært for beskjedne til å si noe til den andre. Det var derfor svært sterke følelser i spill da vi ble sammen. Jeg var så opp over ørene forelska at han var det eneste som telte for meg. Livet gav liksom en helt annen mening med han.

Vi var svært nære kjærester, men av flere grunner begynte forholdet å skrante. Han var dårlig til å kommunisere, litt feig av seg på mange måter, så jeg opplevde rett som det var å bli nedprioritert til fordel for kompiser og familie uten at han gav noen særlig forklaring på dette. Han syntes (og synes fremdeles) at det var ubehagelig å vise følelser offentlig, noe som gjorde at han ville møte folk alene uten meg...osv osv.

Vi var sammen litt av og på i nesten tre år. Jeg har nå brukt tre år på å komme over han. Vi har møttes, hatt sex, forsøkt sånn halvveis å bli sammen igjen, men det gikk ikke.

BLe etterhvert sammen med en annen kjæreste, en fyr som hadde helt andre holdninger til kommunikasjon osv. Jeg fikk det jeg savnet hos eksen, og mer til. JEg begynte imidlertid å vingle igjen, fordi jeg savnet de sterke følelsene jeg hadde med eksen, min første store kjærlighet. Men jeg fant ut at man kan aldri gå tilbake igjen. Han var den store den gang da. Nå innser jeg at det finnes mange andre former for "ekte kjærlighet". MAn må ikke være irrasjonellt hodestups forelska. Vennskap, tillit, nærhet og kommunikasjon er minst like viktig for å få noe til å fungere i lengden.

Min eks er egentlig en fantastisk fyr. Og jeg synes veldig synd på han, som ikke greier å ordne opp i livet sitt. Han er altfor umoden, redd og oppsatt på å virke "tøff". Det ble ikke plass til meg i livet hans, selv om jeg vet at han innerst inn skulle ønske han kunne fått fikset ting.

Siden det har vært så vanskelig for meg å komme over eksen, selv når jeg har vært i et forhold med en annen som jeg har blitt utrolig glad i, om enn på en annen måte, har jeg måttet gjøre noen grep selv. Vi har (hadde) nemlig også samme omgangskrets, som jeg har vokst opp med. Det var på den måten vi fikk øynene opp for hverandre, og på den måten ting ble vanskelig i forholdet. Etter at det ble slutt har det vært et helvette å forholde seg de. Det har vært så vondt at mine beste venninner fester med eksen min, og så videre. Så jeg kuttet rett og slett kontakten med de alle. Klart, det er veldig ensomt i starten, men det er nok det rette for med i alle fall

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...