Er ekteskapet over?

[Gjest GjestA]

Jeg leste litt i trådene er om når "nok er nok", og sliter med dette selv. Jeg har en kjempefin mann som jeg har vært sammen med i ti år, og vi har et barn sammen.

Jeg har i perioder slitt veldig med følelsene mine for mannen min, men så har det i andre perioder vært greiere. De "greie" periodene betyr at lengselen etter noe annet, uten den tomme følelsen jeg sitter med, ikke har vært så sterk. Vi har det stille og rolig sammen, krangler lite og samarbeider veldig bra. Jeg er veldig glad i han, og ser jo at han er en god mann, men jeg føler meg absolutt ikke tiltrukket av han. Vi har hatt sex en gang på tre år... Jeg vet at han ønsker mer, men han maser ikke, og jeg klarer ikke å få frem "tiltrekningsfølelsene". Som sagt så går det fint i perioder, selv om jeg føler at det mangler noe. I de dårlige periodene føler jeg det så sterkt at jeg nesten gråter. Når vi finner på noe sammen, drar på tur eller lignende, kjennes det ekstra godt. Jeg får den følelsen av at "hva i alle dager gjør jeg her". Å sitte sammen med felles venner, familien hans ol, det føles så feil. Jeg føler meg ikke hjemme, selv om jeg liker dem som mennesker utenom.

Jeg har veldig lyst å bryte, skal prøve å snakke med han, men er livredd. Tenk om jeg angrer og ser at det er det dummeste jeg har gjort. Det vil sikkert komme dager som blir veldig tunge, men det er jo forsåvidt normalt. Hjelp...noen tanker?

[Cienna]

Vel...har dere prøvd samlivsterapi? Det er jo et sted i riktig retning. Om det ikke skulle føre noe vei, så kan dere jo prøve en seperasjon, der du får litt tid til å ta og føle på hvordan et liv uten ham ville blitt.

Ikke la faktumet at dere har et barn sette et hinder for deg(selvsagt skal du kjempe for det; Terapi), MEN om det ikke skulle gå så vil ikke barnet heller bli særlig lykkelig i et hjem hvor foreldrene ikke har følelser for hverandre....

Lykke til...

[Gjest Golden Girl]

Ja, jammen om jeg vet om jeg er den rette til å gi noen råd her. Så du har lest tråden min, og må jo si at det er veldig motsatt av hvordan vi har det. For oss er det turbulent, mye opp og ned, og sterk fysisk tiltrekning. For dere virker det som om det er et rolig og fint vennskap hvor flammen har sluknet.

Jeg tror rådet om samlivsterapi er bra. Uansett er det viktig å ha en åpen kommunikasjon om det. Har du snakket med ham om det? Hva synes han? Hva føler han?

Uansett... fra en til en annen: lykke til!

Endret 30. mars 2008 av Golden Girl

[Gjest NyPartnerNå]

Vel...har dere prøvd samlivsterapi?

Dårlig forslag. Samlivsterapeuter klarer ikke gjøre noen kåt på sin partner. Det vet jeg av erfaring.

Jeg kjenner igjen "alt" hun skriver fra mitt ekteskap, hadde alle de tvilstankene hun har. Kan forsikre deg at en skilsmisse oftest går mye bedre enn man tror.

Har du noengang hørt noen som har angret på en skilsmisse? Det man hører, er at man angrer på at man ikke tok skrittet ut tidligere.

[Gjest GjestA]

Takk for svar dere

Vi har gått til familievernkontoret for noen år tilbake, men det hjalp ikke noe særlig. Jeg skal bestille time der igjen for å prøve å få snakket med noen, og få ting i litt perspektiv. Har følt at det har gitt meg lite de gangene jeg har vært der, da hjelper det nesten mer å spørre etter råd her og hos venner.

Jeg har ikke snakket særlig med han om det, og for alt jeg vet kan det jo være at han tenker det samme som meg. Er veldig redd for at jeg vil angre, og tenker foreksempel på hva jeg vil synes om han treffer en ny. Akkurat nå føler jeg at jeg unner han det, jeg merker jo at han ønsker mer ut av forholdet enn jeg kan gi han, men når DEN dagen kommer så får jeg sikkert panikk Han er verdens snilleste mann, og når jeg ikke får det til å fungere med HAN, så hvordan i huleste skal jeg klare det med noen andre... Samtidig så kjenner jeg jo at det ikke er fysisk tiltrekning fra min side, og ikke helt balanse i kjemin vår.

Vanskelig :gråte:

[Gjest Golden Girl]

Takk for svar dere

Vi har gått til familievernkontoret for noen år tilbake, men det hjalp ikke noe særlig. Jeg skal bestille time der igjen for å prøve å få snakket med noen, og få ting i litt perspektiv. Har følt at det har gitt meg lite de gangene jeg har vært der, da hjelper det nesten mer å spørre etter råd her og hos venner.

Jeg har ikke snakket særlig med han om det, og for alt jeg vet kan det jo være at han tenker det samme som meg. Er veldig redd for at jeg vil angre, og tenker foreksempel på hva jeg vil synes om han treffer en ny. Akkurat nå føler jeg at jeg unner han det, jeg merker jo at han ønsker mer ut av forholdet enn jeg kan gi han, men når DEN dagen kommer så får jeg sikkert panikk Han er verdens snilleste mann, og når jeg ikke får det til å fungere med HAN, så hvordan i huleste skal jeg klare det med noen andre... Samtidig så kjenner jeg jo at det ikke er fysisk tiltrekning fra min side, og ikke helt balanse i kjemin vår.

Vanskelig :gråte:

For å komme noen vei MÅ dere jo snakke om dette. Jeg ville angret hvis jeg IKKE hadde snakket med ham om det. Å gå sånn uten å få ut det luften er ladet av ville gjort meg gal.

Og om han er snill eller ikke har ikke noe med hvorvidt du vil få senere forhold til å fungere eller ikke. Som du sier, det har med fysisk tiltrekning å gjøre. En person kan være verdens herligste, men er ikke tiltrekningen der, så er den ikke der. Sånn er det bare.

Men... har dere prøvd å piffe opp sex-livet, da? Dra bort bare dere to på en romantisk helg eller noe? Hvis det har vært dødt så lenge trenger dere kanskje å gjøre en felles innsats for å bli kåte på hverandre igjen.

Men som sagt... det krever at dere snakker sammen om det og finner ut om dere ønsker å gjøre en felles innsats.

[Gjest Mr. Golden Shower]

Når man ikke lenger har følelser for hverandre så er det ingen grunn til å fortsette sammen. Å fortsette "for barnas skyld" er i mine øyne et direkte overgrep mot dem der man legger hele ansvaret for sin egen lykke på ungenes skuldre.

Unger er ikke dumme; de skjønner når mor og far ikke har det bra sammen.

[Gjest Gjest_gunnar_*]

Dette er et kjempe vanskelig tema, fordi vi gutter ikke tenker på samme måte som dere jenter. Og mange av oss gjør så godt vi kan, men det blir "lagt" noe helt annet i det enn det det var ment. Hva er "den rette følesen" Hvordan kan en mann som er konkret og kanskje litt "enklere" forstå denne såkalte følesen? Og når dere kvinner snakker sammen, hvem kunne da finne på å si at "det var det dummeste jeg har gjort?" Dere skryter jo av kjolen til veninnen,selv om den fremhever alle valkene som finnes...... Jeg leste litt i noe forskning på temaet, og det viste seg at omkring 8 av 10 samlivsbrudd, var det damene som tok initiativet til, selv om det var mannen som tilsynelatende "flyttet ut".( mange menn gjør det, fordi de tror det er det beste for barna, og at kanskje dere senere kammer på bedere tanker, slik at familienn kan samles igjen..... Han vet ikke at dere har tenkt på disse tingene i 1-2 år eller mer... og når dere har bestemt dere, da blir det mindre krangel, og dere "prøver ut livet som singel" tester ut om dere klarer alt alene uten hjelp(barn, husarbeid mm...) Mannen tror han har fått den drømmedama, han forstår ikke at han kun er et gjenferd i huset. Og hvordan kan han forstå det,når dere velger å ikke fortelle han det? MENN ER SOM REGEL IKKE UTSTYRT MED ALLE DISSE ANTENNENE SOM FANGER OPP DERES "SIGNALER" Og ofte er det heller ikke lett å få frem hva en kvinne egentlig vill heller, hun vil bare ikke ha det slik..... så hvordan er det da mulig for en man å gjøre det som kvinnen ønsker ...uoppfordret? Tenk å få leve i et forhold der man blir "TÅLT" for den man er, og ikke "KREVET" å være en man ikke er..... Ta en tur på Match eller en annen side, og les hva kvinnene ønsker seg, og hvor lenge de blir sittende alene i "kjøttdisken"... Ungene våre har krav på å få lov til å være opriktig glad i begge foreldrene.Tror du at du klarer du å ha et så godt sammarbeid med din X, eller tror du han klarer å ha et slikt forhold til deg, når det går opp for han at du har planlagt dette så lenge før du fortalte han om det? Det er der problemene kommer, og ungene forstår etterhvert, klarer du da å være ærlig mot dem? Dette er ikke lett, vet det selv...... men fra motsatt side........

[Gjest Gjest]

Jeg leste litt i trådene er om når "nok er nok", og sliter med dette selv. Jeg har en kjempefin mann som jeg har vært sammen med i ti år, og vi har et barn sammen.

Jeg har i perioder slitt veldig med følelsene mine for mannen min, men så har det i andre perioder vært greiere. De "greie" periodene betyr at lengselen etter noe annet, uten den tomme følelsen jeg sitter med, ikke har vært så sterk. Vi har det stille og rolig sammen, krangler lite og samarbeider veldig bra. Jeg er veldig glad i han, og ser jo at han er en god mann, men jeg føler meg absolutt ikke tiltrukket av han. Vi har hatt sex en gang på tre år... Jeg vet at han ønsker mer, men han maser ikke, og jeg klarer ikke å få frem "tiltrekningsfølelsene". Som sagt så går det fint i perioder, selv om jeg føler at det mangler noe. I de dårlige periodene føler jeg det så sterkt at jeg nesten gråter. Når vi finner på noe sammen, drar på tur eller lignende, kjennes det ekstra godt. Jeg får den følelsen av at "hva i alle dager gjør jeg her". Å sitte sammen med felles venner, familien hans ol, det føles så feil. Jeg føler meg ikke hjemme, selv om jeg liker dem som mennesker utenom.

Jeg har veldig lyst å bryte, skal prøve å snakke med han, men er livredd. Tenk om jeg angrer og ser at det er det dummeste jeg har gjort. Det vil sikkert komme dager som blir veldig tunge, men det er jo forsåvidt normalt. Hjelp...noen tanker?

du er din egen lykkes smed. ingen andre i verden kan rette på dine følelser. dem blir kun kortvarig. sorry..

[Gjest Bond]

Er det alle følelser du mangler, eller bare tenning? Hvis problemet er bare i seksuell tenning, da skulle ikke du gi opp så enkelt, det finnes måter å finne den tilbake. Men da må dere nok snakke litt om det, om hva dere ønsker, om hvordan dere kunne tilfredsstille hverandre.

Prøv å huske hva det var du likte ved ham før, og hvorfor er det ikke der lenger? Er det fysisk eller er det mer der? Er det faktisk følelsene som er helt borte, eller er det rent seksuelt problem, mangel av nærhet?

Jeg synes at alt for mange par gir opp alt for enkelt, det er liksom 'nå er spenningen vekk, ha det, skal finne meg en ny mann' (det er en generalisering og peker ikke mot noen tråd her, bare så det er klart). Det er mulig å finne veien tilbake, å finne tenningen også.

Kanskje flammen har sluknet litt for dere, men er det helt vekk, eller er det noe der? Er det verdt å redde?

Og jeg synes også at selv om mine-dine-våre/skilte familier ofte fungerer veldig bra, er det likevel bedre for barn å være sammen med begge biologiske foreldre hvis det er mulig. Selvfølgelig skulle en ikke bli i et ulykkelig forhold, men jeg synes at en skulle ikke gi opp før man har skikkelig prøvd å fikse det.

Jeg vet ikke om det er rett for dere, men jeg prøver bare å oppmuntre å prøve. Snakke med ham om det hele, hva synes ham, vær åpenhjertig over at du ikke har det helt bra, og prøv å komme fram om det er mulig å fikse.

Endret 23. april 2008 av mrs_bond

[Lissi]

Jeg leste litt i trådene er om når "nok er nok", og sliter med dette selv. Jeg har en kjempefin mann som jeg har vært sammen med i ti år, og vi har et barn sammen.

Jeg har i perioder slitt veldig med følelsene mine for mannen min, men så har det i andre perioder vært greiere. De "greie" periodene betyr at lengselen etter noe annet, uten den tomme følelsen jeg sitter med, ikke har vært så sterk. Vi har det stille og rolig sammen, krangler lite og samarbeider veldig bra. Jeg er veldig glad i han, og ser jo at han er en god mann, men jeg føler meg absolutt ikke tiltrukket av han. Vi har hatt sex en gang på tre år... Jeg vet at han ønsker mer, men han maser ikke, og jeg klarer ikke å få frem "tiltrekningsfølelsene". Som sagt så går det fint i perioder, selv om jeg føler at det mangler noe. I de dårlige periodene føler jeg det så sterkt at jeg nesten gråter. Når vi finner på noe sammen, drar på tur eller lignende, kjennes det ekstra godt. Jeg får den følelsen av at "hva i alle dager gjør jeg her". Å sitte sammen med felles venner, familien hans ol, det føles så feil. Jeg føler meg ikke hjemme, selv om jeg liker dem som mennesker utenom.

Jeg har veldig lyst å bryte, skal prøve å snakke med han, men er livredd. Tenk om jeg angrer og ser at det er det dummeste jeg har gjort. Det vil sikkert komme dager som blir veldig tunge, men det er jo forsåvidt normalt. Hjelp...noen tanker?

Når man har sex en gang på 3 år er nok nok for lenge siden. Når han ikke får seg hjemme, hvor får han seg? Jeg hadde aldri vært trofast med så lite sex.

[Nabodama]

Dette er et kjempe vanskelig tema, fordi vi gutter ikke tenker på samme måte som dere jenter. Og mange av oss gjør så godt vi kan, men det blir "lagt" noe helt annet i det enn det det var ment. Hva er "den rette følesen" Hvordan kan en mann som er konkret og kanskje litt "enklere" forstå denne såkalte følesen? Og når dere kvinner snakker sammen, hvem kunne da finne på å si at "det var det dummeste jeg har gjort?" Dere skryter jo av kjolen til veninnen,selv om den fremhever alle valkene som finnes...... Jeg leste litt i noe forskning på temaet, og det viste seg at omkring 8 av 10 samlivsbrudd, var det damene som tok initiativet til, selv om det var mannen som tilsynelatende "flyttet ut".( mange menn gjør det, fordi de tror det er det beste for barna, og at kanskje dere senere kammer på bedere tanker, slik at familienn kan samles igjen..... Han vet ikke at dere har tenkt på disse tingene i 1-2 år eller mer... og når dere har bestemt dere, da blir det mindre krangel, og dere "prøver ut livet som singel" tester ut om dere klarer alt alene uten hjelp(barn, husarbeid mm...) Mannen tror han har fått den drømmedama, han forstår ikke at han kun er et gjenferd i huset. Og hvordan kan han forstå det,når dere velger å ikke fortelle han det? MENN ER SOM REGEL IKKE UTSTYRT MED ALLE DISSE ANTENNENE SOM FANGER OPP DERES "SIGNALER" Og ofte er det heller ikke lett å få frem hva en kvinne egentlig vill heller, hun vil bare ikke ha det slik..... så hvordan er det da mulig for en man å gjøre det som kvinnen ønsker ...uoppfordret? Tenk å få leve i et forhold der man blir "TÅLT" for den man er, og ikke "KREVET" å være en man ikke er..... Ta en tur på Match eller en annen side, og les hva kvinnene ønsker seg, og hvor lenge de blir sittende alene i "kjøttdisken"... Ungene våre har krav på å få lov til å være opriktig glad i begge foreldrene.Tror du at du klarer du å ha et så godt sammarbeid med din X, eller tror du han klarer å ha et slikt forhold til deg, når det går opp for han at du har planlagt dette så lenge før du fortalte han om det? Det er der problemene kommer, og ungene forstår etterhvert, klarer du da å være ærlig mot dem? Dette er ikke lett, vet det selv...... men fra motsatt side........

Vanligvis så sier kvinner fra når de begynner å kjenne at noe er galt i forholdet. Men de blir ikke hørt, og ihvertfall ikke tatt på alvor.

Så går tiden, ingenting skjer, og det som kunne jobbes med og rettes på i foholdet (sammen, ikke bare av mannen), blir det for sent å gjøre noe med. Kvinnen gidder ikke mer, og følelsene er blitt borte.

DA kommer mannen på banen, og vil gjøre alt han ikke gadd å tenke på engang året før, når kvinnen tok det opp første gang. Da tar han plutselig det kvinnen sier på alvor, men da er det ofte for sent.

Det er ikke det at kvinner ikke sier i fra, for det tror jeg de fleste gjør.Men mannen hører jo ikke hva hun sier, han har et jo bra han, og det er mer behagelig å ikke gjøre noe som helst.

Og du sier at mannen ikke oppdager at han kun har et "gjenferd" i huset, og du har da helt rett i det. Når han hverken evner å skjønne at hun mener alvor når hun sier fra om ting som ikke er bra, og heller ikke evner å se at hun sliter, da ser han heller ikke mye etter, er ikke så opptatt av hvordan hun har det.

Og kanskje er det nettopp det som mangler? Kanskje er det nettopp det som får kvinnen til å gå?

Jeg vet ikke, jeg tror det er mange forskjellige årsaker. Men jeg har både opplevd og hørt av andre at det er nettopp det å ikke blir hørt og tatt på alvor som dreper følelsene til syvende og sist.

[Gjest Gjest_kari_*]

Jeg leste litt i trådene er om når "nok er nok", og sliter med dette selv. Jeg har en kjempefin mann som jeg har vært sammen med i ti år, og vi har et barn sammen.

Jeg har i perioder slitt veldig med følelsene mine for mannen min, men så har det i andre perioder vært greiere. De "greie" periodene betyr at lengselen etter noe annet, uten den tomme følelsen jeg sitter med, ikke har vært så sterk. Vi har det stille og rolig sammen, krangler lite og samarbeider veldig bra. Jeg er veldig glad i han, og ser jo at han er en god mann, men jeg føler meg absolutt ikke tiltrukket av han. Vi har hatt sex en gang på tre år... Jeg vet at han ønsker mer, men han maser ikke, og jeg klarer ikke å få frem "tiltrekningsfølelsene". Som sagt så går det fint i perioder, selv om jeg føler at det mangler noe. I de dårlige periodene føler jeg det så sterkt at jeg nesten gråter. Når vi finner på noe sammen, drar på tur eller lignende, kjennes det ekstra godt. Jeg får den følelsen av at "hva i alle dager gjør jeg her". Å sitte sammen med felles venner, familien hans ol, det føles så feil. Jeg føler meg ikke hjemme, selv om jeg liker dem som mennesker utenom.

Jeg har veldig lyst å bryte, skal prøve å snakke med han, men er livredd. Tenk om jeg angrer og ser at det er det dummeste jeg har gjort. Det vil sikkert komme dager som blir veldig tunge, men det er jo forsåvidt normalt. Hjelp...noen tanker?

Stakkars mann. Mest sannsynlig har han en elskerinne, eller han bruker prostituerte. Ingen normal mann kan gå 3 år uten sex, da blir han gal.

[Lissi]

Stakkars mann. Mest sannsynlig har han en elskerinne, eller han bruker prostituerte. Ingen normal mann kan gå 3 år uten sex, da blir han gal.

ja stakkars mann.

Endret 24. april 2008 av Lissi33