Jeg tok abort og angrer så!

[girlnextdoor]

Kjære Girlnextdoor, jeg forstår at du har hatt det vanskelig i livet men jeg ville gitt mitt barn kjærlighet mest av alt og jeg vet bedre enn å mishandle og være en uansvarlig forelder. Det er ikke dette dennet tråden handler om.

Du kan ikke si at du ønsket at moren din tok abort da hun gikk med deg, innerst inne er du vel glad i livet og du har mye å leve for. Du skulle hatt noen å snakke med, en psykolog eller andre profesjonelle, for du har nok mye å bearbeide. Ønsker deg lykke til videre. Du skriver her "Tenk litt på hvorfor dere tok abort, og hvorfor det føltes riktig." Vel, den dag idag føltes ikke aborten riktig og jeg sørger like mye enda. Situasjonen er annerledes og ønsker barn men jeg blir ikke gravid igjen uansett hvor mye jeg prøver.

Jeg tror de fleste kvinner som venter/ønsker barn går med disse kjærlighetsfulle følsene for barn, og ønsket om å gi omsorg til ett lite barn, jeg er også helt sikker på at min egen mor var sånn. Men face it. En dag innhenter hverdagen deg og du står der med regninger, gjeld, krav fra arbeidsplass og menneskene i livet ditt. På veien videre kan hvem som helst miste hodet og bli utkjørt. Men det er ikke alle mennesker som er like flinke på å takle presset og stresset, det er min teori ang min mor. Hva min far angår: han var nok en "kjempe flott" gutt da moren min møtte han men man er ikke den man er som 19 åring resten av livet. Dessuten utviklet han sterkere og sterkere psykiske problemer. Hvis du elsker en mann, så håper du jo at han skjerper seg når dere får barn? Mange menn gjør ikke det. Han ble ikke frisk og kom over det han selv hadde vært igjennom bare fordi han hadde barn liksom. Og husk, selv om du vil bli gravid så må det 2 til. Jeg skal kjenne en mann bra lenge før jeg kan stole på han og vite at dette er en gutt jeg virkelig kjenner. Hvem har vel ikke blitt overrasket av utroskap etter selv 3, 5 og 20 år i ett forhold? Der ser du, sånn man er og det man står for en dag gjelder nødvenidgvis ikke for resten av livet.

Og ja, jeg har noen å snakke med, jeg går til psykolog 3 ganger i uken, det hjelper på men tar LANG tid å "bli frisk".. Imens må jeg feile på de fleste nivå og lære ALT på den harde måten, stadig få forventningspress om at jeg snart skal være bra igjen, ligge minst 5 år etter vennene mine hva angår utdannelse osv. Når man har en sykdom som ikke synes blir man av visse mennesker også gjørt narr av og sett på som det ene og det andre, så når man først har funnet seg en vanlig snill gutt blir man søren ikke godtatt av familien, og til og med mobba fordi man ikke klarer å takle det livet som "alle andre lever". Forholdet går til dundas fordi gutten ikke klarer å gå mot familiens mobbing og igjen står jeg alene tilbake. Mitt liv i ett nøtteskall. Jeg får hele tiden høre at jeg er en omsorgsfull og pen jente, jeg har til og med fått høre at jeg er en velsignelse, men når man er i etableringsfasen og man bare skal fokusere på hva andre mennesker mener om deg så er det langt ifra nok. Jeg vil også føle at jeg oppnår noe, at jeg mestrer og utvikler meg. At jeg er ressurssterk og verdifull. Jeg vil også kunne ha mestret å tatt en utdannelse å være stolt av. Så kanskje folk hadde sett meg for det jeg er "all about" istede for hun som har vært i psykiatrien siden hun var 13 år.

Jeg tror ikke foreldrene mine fødte meg for å ha noen å være slemme mot, de var nok som alle andre..tenk litt på det. Tror du folk som er psykisk syke viste for 10 år siden at det kom til å klikke for dem 10 år inn i fremtiden??

Håper virkelig du blir gravid igjen, for jeg er ikke motstander av det å ha barn..jeg prøver bare å få deg til å reflektere litt. Jeg skal krysse fingrene og tenke på deg selv om jeg ikke aner hvem du er:)

[Gjest Gjest_ann_*]

hei. eg tok abort i august å angre heile tiå. Har d vont kver dag. Tenke, koffer jor eg d, eg ville ikkje. D va typen min som sa vis eg ikkje tar abort går ann fre meg. Då hadde eg ikkje valg. Men nå angre eg.Koffer va eg ikkje strk nåkk t å sei nei dette vill eg ikkje. Dere jenter så lese dette. Ikke jørr noe dere egentli ikkje vil. Husk d e din kropp.

Eg angre å vil bli gravid nå med en gang. Vil omtrett dra å bli gravid selv, så vont har eg d. D som hjelpe litt heldivis e atte eg jobbe i barnehage med unger fra 0 til 2 år. Men vil ha min egen. 2 på min avdeling på jobben er gravid å d e av å til vont å høre når di snakker om graviditeten og sånt.

Jeg kommer til å bøi bedre å tenke : ja nå tok eg den aborten å eg hat lov å ver lei meg av å t, men eg e gla eg har sjansen til å bli gravid å kan bli gravid.

Ta tiden å vær lei deg så ette vert åpne nye dører seg å du blir gla.

Men eg vil sei t mange jenter: ikke ta abort når du e gravid, du kommer til å angre etterpå. D e den voneste føleslen noen kan ha.

Stå på! Tørr å se nei. Husk ette vert d vonne kommer til å gå over å du blir gravis ijenn

[Gjest Venelite]

vel jeg kan ikke si noe annet enn at jeg syns du skal angre og ha det vondt for det du gjorde, men jeg vil likevel at du skal ha det bra etter dette, men at du viser disse følelsene viser at du ikke er likegyldig til det og faktisk skjønner alvoret i abort som mange ikke tenker på er bra, det er mulig å bruke både p-piller og kondom samtidig hvis man absolutt ikke vil ha unge. Dere er begge skyld i graviditeten, jeg vet mange har argumenter for abort men jeg synes valg om å ta abort er for fritt idag, syns folk gjør det i hytt å pine uten å tenke på hva som egentlig vokser inni kroppen demmes og at de tar fra et fremtidig barn livets rett. Så og si er jeg imot abort med mindre det er en spesiell situasjon, jeg glemte en p-pille for ikke lenge siden og må innrømme at jeg lurer på om jeg har blitt gravid, men hvis det har skjedd så har jeg ivertfall insett hva jeg har forårsaket og at det ikke er min rett å ta fra dette barnet livet.

Endret 12. januar 2009 av Venelite

[Gjest Gjest-Randi*]

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Huff.. så vondt å lese... håper jeg kan trøste deg litt..

Vil bare si til deg.. jeg vet hva du går igjennom.. og det er ubeskrivelig vanskelig.. savnet og anger du bærer vil være med deg en stund.. det vil gå over, men sorgen vil alltid være der..

Håper du klarer deg og håper du har noen du kan støtte deg til.. dette er ikke noe å gå alene med.. det er tøft...

Stooor klem fra Randi

[Gjest Gjest]

Uff, jeg føler med deg..

Jeg tok abort for 1 år siden.. ble uplanlagt gravid, og det var egentlig ikke noen tvil i mitt hode om at jeg skulle ta abort. Hadde tenkt nøye gjennom det og var sikker i min sak, og må innrømme at jeg tok litt lett på det - mener ikke abort er en triviell ting, men hadde heller ingen etiske eller moralske kvaler med det.

Likevel følte jeg en enorm tomhet og tristhet inni meg etter aborten, og en sterk følelse av anger. I månedene etterpå hadde jeg bare lyst til å bli gravid igjen, selv om jeg jo i utgangspunktet ikke ville ha barn.

Jeg tror kanskje hormonene "tuller" litt med hodet ditt, jeg fikk iallefall et sterkt og plutselig morsinstinkt som jeg ikke hadde hatt før, og når du i tillegg hadde kvaler med valget i utgangspunktet så har du det nok enda verre enn jeg hadde det psykisk.

Nå angrer jeg ikke på aborten, men om jeg blir gravid igjen - selv om det er uplanlagt - så kommer jeg til å få barnet. Å ta abort var en mye mer intens og forferdelig opplevelse enn jeg hadde innbilt meg.

Håper ikke innlegget mitt virker ufølsomt, jeg mener slett ikke at det bare er hormonene (eller hva det nå er som skjer i kroppen) sin feil. Men i mitt tilfelle så var det nok det som gjorde det ille, så jeg innbiller meg at det er aller verst rett etterpå men at det vil bli enklere å takle etter en stund.

[Gjest Gjest]

Jeg tok også abort. Mange år siden nå og jeg skjønner hvordan du har det. Hadde gjerne hatt den graviditeten ugjort, men vet at jeg tok riktig avgjørelse tross alt. Det var vondt i mange år, og jeg syns ennå det er leit. Trøsten min er når jeg ser på mine to barn nå. Sannsynligheten for ungene mine nå hadde blitt født hvis jeg ikke hadde tatt den aborten er liten og den tanken er verre enn tanken på aborten. Alt vi gjør i livet styrer oss inn på forskjellige spor. Sorgen min har gått over til å bli vemod. Klem fra meg.

[Gjest Gjest_jadda_*]

Jeg tok abort for en del år siden og da jeg våknet av narkosen så gråt jeg, og da sa sykepleieren "ja, nå kan du gråte nå" og jeg gråt enda mer for jeg tolket det dit hen at "nå kan du angre nå, men nå er det for sent" - var nok litt tonefallet hennes som ga meg det inntrykket.

Å ta abort er en stor psykisk påkjenning føler jeg, med tanke på all tankevirksomheten før man tar avgjørelsen. Jeg syns ikke det var lett i hele tatt. Kjæresten hadde gjort det slutt før jeg oppdaget at jeg var gravid og alt var bare kaos i både hode og kropp følte jeg. Men man lever med de avgjørelser som man tar og jeg kom meg og tenkte ikke på aborten før datoen for beregnet fødsel kom. Den dagen brukte jeg til ettertanke og bestemte at blir jeg gravid en gang til så blir det ikke abort flere ganger. Men det er meg.

[Gjest Gjest]

Slike setninger skal du spare deg inne på en sørgeside. Jeg skjønner at du mener det godt, men det er enkelte ting man ikke sier, og dette er en av dem. Den er en variant av de mer forferdelige: Det var nok en mening med det, du glemmer det nok, han hadde nok brukt opp sin tilmålte tid, og annet piss.

Hvorfor det? Når jeg en gang sørget over noe, var de ordene noe som hjalp meg. Det er ikke sikkert at alle andre reagerer på ting på samme måte som deg.

[Gjest Gjest_Mira_*]

Jeg er i samme situasjon. Jeg tor abort for et år siden. Den gang virket det som den eneste løsningen for allt så så håpløst ut. men jeg ser i ettertid at det kunne ha gått helt fint! Jeg manglet fullstendig tro på meg selv, og jeg fikk panikk. Samtidig var han som skulle bli barnefaren ikke klar for å ha et barn med meg. Han har tidligere hatt ei kjæreste som har tatt abort og han fikk det til å virke så enkelt. Det virket så enkelt. Han er en person som jeg ser opp til og hører etter.. uheldigvis for meg.

Men det er noe med tiden som gjør at vi får litt mer perspektiv på ting, og jeg tror det er det som får oss til å angre også. Det var riktig der og da, tror jeg vi må tenke for å slå oss til ro med det valget vi gjorde. Vi må være sterke og se fremover. Jeg har i tillegg fått en svært dårlig behandlig fra han som skulle vært barnefaren, han har utnyttet den sårbarheten jeg har bært på samtidig som jeg har klart å undertrykke den sorgen jeg har bært på.

Du skriver "Jeg føler ikke for å gråte høyt, kaste ting eller gjøre aggressive ting. Jeg er helt tom og energiløs. Som om pusten er tatt fra meg. Jeg føler bare tomhet, og vil bare slippe å føle, slippe å¨gråte og gjør det jeg kan for å holde meg opptatt og prøve å holde meg positiv for å slippe å føle og gråte. Men tankene sitter der, konstant. I perioder er jeg bedre så kanskje med tiden vil det bli bedre og bedre, men det er forferdelig hardt og vanskelig."

Jeg er i same situasjon som deg. Av og til vil jeg bare skru av tankene som spinner, men jeg slipper ikke unna. De kveldene jeg ikke får sove er værst. Du er heldig som har noen som kan støtte deg, og ikke står alene om dette. Jeg kjenner at skammen er så stor at jeg ikke klarer å være åpen om dette. Samtidig synes jeg forferdelig synd på meg selv som ikke skal få oppleve det som andre i den alderedn jeg er i er midt oppi. Plutselig har en oppdaget meningen med livet...

Jeg kan ikke si jeg har lært noe særlig positivt av den erfaringen. Men hvis jeg havner opp i en situasjon hvor jeg står vann over hodet, kan jeg kansje muligens gjøre et valg som er riktig for MEG.

[Gjest luri]

Endret 15. mars 2010 av luri

[Kjetil S.]

Dette er en veldig kjent problemstilling.

Det er sp mange momenter som spiller inn og man har så mye å tenke i gjennom. Det som føles riktig i det ene øyeblikket føles helt galt i det neste.

Man må forsøke å akseptere at man har tatt en beslutning, og en beslutning som ble tatt med grunnlag i tvil. Ingen kan spå fremtiden, og det kan alltids hende at anger oppstår. Men man har tatt sin utilbakekallende beslutning som der ikke finnes noen mulighet til å angre på ut i fra det standpunkt man den gang kom til, være seg rett eller galt, for en ekte facit finnes ikke, og så må man gå videre i livet med blikket rettet fremover fremfor bakover.

Det er viktig å se mulighetene i positive hendelser i fremtiden fremfor vanskelige opplevelser i fortiden, og jeg vet at dette ikke alltid er veldig enkelt å gjøre.

Men en dag vil mer enn sansynligvis komme da et nytt barn kommer til verden, og du vil da sette mye mer pris på dette enn hva du noen gang har gjort for noe i hele sitt liv.

Så gå du videre med hevet blikk, og ta virkelig godt vare på det du måtte få i fremtiden en gang! :-)

Lykke til! :-)

[Gjest Gjest_Mira_*]

Det er ikke lett det har du helt rett i. Utilbakekallend beslutning er ingen trøst når en er midtoppi det og sliter så. Det er vanskelig å være fornøyd med livet sitt slik det er nå, for alternativet kunne vært så mye bedre. Det er som å savne et annet liv, tenk hvordan det kunne vært osv, det er jo han jeg vil ha barn med, og så har en i tillegg valgt det selv og ingen å gi skylden på. Jeg er litt der nå at jeg ser etter noe å klandre for det valget jeg gjorde og det er jo helt sykt. Men jeg delte ikke problemet mitt med vennene mine en gang, jeg skulle vært sterk og nå er jeg sint på dem også. Og de er nok skuffet over meg. Jeg har lyst å fortelle alle at det ikke har vært lett, stakkars meg osv..og bare får litt trøst, men hvem gidder vel høre på slikt? Jeg er redd for at jeg vil få store problemer psykisk dersom jeg ikke gjør noe med sitausjoen min nå, jeg kan ikke huske sist jeg var glad, jeg er ikke trist hele tiden heller men bare et tomt skall. Men jeg er helt handlingslammet. hvordan kan jeg be om å få flyttet kontorsted på jobben uten at folk vil begynne å undre seg hvorfor... er så redd for at ryktene vil gå?

[Mamma til 3]

Jeg føler med deg og ville bare gi deg en riktig god klem fra meg.

[Catgirl]

Trist å høre....

Hadde selv valget mellom å ta abort i sommer eller beholde. Typen pressa meg til å ta abort (men nekta) så det var ekstra tungt i tillegg. Visste at det var en sjans at fosteret skulle dø av seg selv i SA, noe som den gjorde:( Men visste at jeg ikke kom til å sitte igjen med skyldfølelsen ihvertfall. Men det var jo utrolig trist likevel. Og kort tid etter jeg mistet så var jeg nesten desperat etter å bli gravid igjen fordi jeg følte meg så tom inni meg. Tok noen måneder å komme over. Vet det er tungt... Du får bare ta tiden til hjelp, og håper det ordner seg for deg.

[Gjest Gjest_gjest_*]

vel jeg kan ikke si noe annet enn at jeg syns du skal angre og ha det vondt for det du gjorde, men jeg vil likevel at du skal ha det bra etter dette, men at du viser disse følelsene viser at du ikke er likegyldig til det og faktisk skjønner alvoret i abort som mange ikke tenker på er bra, det er mulig å bruke både p-piller og kondom samtidig hvis man absolutt ikke vil ha unge. Dere er begge skyld i graviditeten, jeg vet mange har argumenter for abort men jeg synes valg om å ta abort er for fritt idag, syns folk gjør det i hytt å pine uten å tenke på hva som egentlig vokser inni kroppen demmes og at de tar fra et fremtidig barn livets rett. Så og si er jeg imot abort med mindre det er en spesiell situasjon, jeg glemte en p-pille for ikke lenge siden og må innrømme at jeg lurer på om jeg har blitt gravid, men hvis det har skjedd så har jeg ivertfall insett hva jeg har forårsaket og at det ikke er min rett å ta fra dette barnet livet.

Du har aldri vært gravid i en ung alder nei....det e tydelig... Folk har det forskjellig rundt seg, og er forskjellige! Det er ingenting galt i å ta abort om en ikke tror en vil takle å ha et barn. Å følelsen av å være gravid, panikken du får når du e så ung...å kanskje barnefaren i tilegg e helt i mot at du skal ha unge..Å INGEN fortell deg korsen forfredelig følelse det e etter aborten! Det e grunna til at jente tar abort, alt e ikke så enkelt som du kanskje tror det e! Men klart burda æ også vært mer ansvalig da æ va 16....

[Gjest 16]

Jeg tok abort i januar 2010. Jeg ville egentlig ikke ta abort jeg heller , men sånn du skriver det , så var det så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var det mine foreldre som ville jeg skulle ta abort.I ettertid begynte jeg å tenke på om jeg kom til å forsørge barnet mitt godt nok , og om jeg kunne gi han nok kjærlighet, etter at jeg hadde tenkt og tenkt om kveldene skjønte jeg at jeg kunne blitt en utrolig god mor. Jeg tenker hver eneste kveld på dette og jeg angrer meg utrolig mye . Kjæresten min angrer seg også , men vi var ikke tøffe nok til å si ifra til foreldrene våre at vi ville beholde han.Det er klart vi angrer oss nå , og vi vil fortsatt ha barn enda .. Hold motet oppe

Hilsen jente 16

[Gjest Debatt]

...Det er ingenting galt i å ta abort om en ikke tror en vil takle å ha et barn...

Det er nå delte meninger om. Dette er neppe en tråd for debatt om dette, men klarte bare ikke la din påstand stå der som om det er den ene, rette og avgjorte sannheten.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tok abort for noen år siden. Hvorfor vet jeg ikke helt. Barnefaren ville det, og den tiden var det han jeg så mest opp til her i verden.. Jeg var ung og dum som det heter Fikk panikk, ingen av venninnene mine hadde barn, ingen i min alder hadde barn.. Abort var helt vanlig da.

Ettersom jeg kun hadde noen dager å bestemme meg på, og barnefaren da hadde veldig stor påvirkning på meg, ble det kirurgisk abort..

Husker da jeg våknet opp fra narkosen..det var helt tomt, og jeg var så tynn. Utrolig tynn..

De første ukene reagerte jeg ikke mye. Men etterhvert som magen skulle ha blitt større ble det bare verre og verre. Og den dagen jeg skulle ha termin begynte jeg å gråte med en gang jeg våknet på morgenen.

Det var et utrolig tungt år etter, jeg gikk helt i oppløsning. Ville aldri gråte eller føle noe, vendte meg mot mine nære (bortsett fra barnefaren), dro ikke på skolen, sluttet med hobbyene mine... Gjorde ingenting. Men nektet å gråte til noen eller snakke med noen. Det eneste jeg ga klar beskjed om var at jeg sørget over barnet. Men snakke med noen nektet jeg.

Jeg jogget mye den tiden (jogging var byttet ut med alt annet), og da kunne jeg plutselig bryte ut i gråt. Samme i dusjen hvor jeg var aleine, og andre plasser.

Det var så tungt!

Men det gikk over når jeg selv tok meg sammen, gjorde det slutt med barnefaren og "startet på nytt".

Så klart savner jeg lille barnet i dag å. Mange av venninnene mine har fått barn, dette er spesielt tungt.. Men jeg prøver å være med barna til venninnene, og det går bedre.

For gjort er gjort, en kan ikke la seg ødelegge helt. Savnet vil alltid være der. Men gjort er gjort..

Så tror det er viktig å tenke at en kan ikke la seg ødelegge. Være litt streng med seg selv. Det er en ubeskrivelig vond og tom følelse å våkne opp etter en abort, men som sagt gjort er gjort! Man må komme seg videre.. Men det er lov å sørge. Husk det.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror de fleste kvinner som venter/ønsker barn går med disse kjærlighetsfulle følsene for barn, og ønsket om å gi omsorg til ett lite barn, jeg er også helt sikker på at min egen mor var sånn. Men face it. En dag innhenter hverdagen deg og du står der med regninger, gjeld, krav fra arbeidsplass og menneskene i livet ditt. På veien videre kan hvem som helst miste hodet og bli utkjørt. Men det er ikke alle mennesker som er like flinke på å takle presset og stresset, det er min teori ang min mor. Hva min far angår: han var nok en "kjempe flott" gutt da moren min møtte han men man er ikke den man er som 19 åring resten av livet. Dessuten utviklet han sterkere og sterkere psykiske problemer. Hvis du elsker en mann, så håper du jo at han skjerper seg når dere får barn? Mange menn gjør ikke det. Han ble ikke frisk og kom over det han selv hadde vært igjennom bare fordi han hadde barn liksom. Og husk, selv om du vil bli gravid så må det 2 til. Jeg skal kjenne en mann bra lenge før jeg kan stole på han og vite at dette er en gutt jeg virkelig kjenner. Hvem har vel ikke blitt overrasket av utroskap etter selv 3, 5 og 20 år i ett forhold? Der ser du, sånn man er og det man står for en dag gjelder nødvenidgvis ikke for resten av livet.

Og ja, jeg har noen å snakke med, jeg går til psykolog 3 ganger i uken, det hjelper på men tar LANG tid å "bli frisk".. Imens må jeg feile på de fleste nivå og lære ALT på den harde måten, stadig få forventningspress om at jeg snart skal være bra igjen, ligge minst 5 år etter vennene mine hva angår utdannelse osv. Når man har en sykdom som ikke synes blir man av visse mennesker også gjørt narr av og sett på som det ene og det andre, så når man først har funnet seg en vanlig snill gutt blir man søren ikke godtatt av familien, og til og med mobba fordi man ikke klarer å takle det livet som "alle andre lever". Forholdet går til dundas fordi gutten ikke klarer å gå mot familiens mobbing og igjen står jeg alene tilbake. Mitt liv i ett nøtteskall. Jeg får hele tiden høre at jeg er en omsorgsfull og pen jente, jeg har til og med fått høre at jeg er en velsignelse, men når man er i etableringsfasen og man bare skal fokusere på hva andre mennesker mener om deg så er det langt ifra nok. Jeg vil også føle at jeg oppnår noe, at jeg mestrer og utvikler meg. At jeg er ressurssterk og verdifull. Jeg vil også kunne ha mestret å tatt en utdannelse å være stolt av. Så kanskje folk hadde sett meg for det jeg er "all about" istede for hun som har vært i psykiatrien siden hun var 13 år.

Jeg tror ikke foreldrene mine fødte meg for å ha noen å være slemme mot, de var nok som alle andre..tenk litt på det. Tror du folk som er psykisk syke viste for 10 år siden at det kom til å klikke for dem 10 år inn i fremtiden??

Håper virkelig du blir gravid igjen, for jeg er ikke motstander av det å ha barn..jeg prøver bare å få deg til å reflektere litt. Jeg skal krysse fingrene og tenke på deg selv om jeg ikke aner hvem du er:)

Jeg vil gi deg en stor klem

Det er ikke alltid alt går som man ønsker nei, og det er leit å lese om

din skjebne, men jeg håper du er åpen for at ting vil bli bedre og forandre seg. For det tror jeg det vil for deg. Det gjorde det for meg og det trodde jeg aldri det ville gjøre.

Jeg har idag en liten tulle som ligger i vugga si og smiler og stråler som ei lita sol når hun våkner om morgenen og ser mamman sin... Ja, jeg er trådstarter av denne tråden og ting er helt annerledes idag enn det var for ikke så altfor lenge siden. (fortsatt friskt i minne) Men sorgen er borte, nå er det glede over dette kjære lille barnet som jeg har. Tankene mine går ofte til det jeg tok vekk, jeg vil aldri glemme det og den tiden etter. Vil aldri glemme datoen, de dagene rundt det, hva jeg hadde på meg... Sørgetida... Den vil for evig og alltid ta en plass i mitt hjerte, den lille som jeg tok vekk. Jeg kommer aldri til å glemme.

Men jeg vil bare si at ting er så mye bedre idag. At man vil på en måte komme over sorgen. Hva som kreves til andre, vet jeg ikke. Men i mitt tilfelle hjalp det veldig at livssituasjonen forandra seg og at jeg fikk min datter, som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg ønsker henne en bedre barndom enn min egen, en bedre fremtid og trygge rammer i oppveksten. Noe jeg skal gjøre alt jeg kan for å gi henne.

Jeg vil bare si med dette, at jeg har det bedre idag. Mye bedre. Mye takket være at alt forandra seg og at jeg fikk min lille, høyt elskede datter. Mine tanker går til dere andre som har gått igjennom og går igjennom det samme som jeg gjorde. Det var for meg en nesten uutholdelig smerte i sjelen og jeg vet at hver dag der ute er det noen som gjennomgår det samme. Jeg håper at ting ordner seg for dere andre og, noen ganger må man ta valg som er veldig vanskelige, nesten umulige. Ikke la dere påvirke av andres ønsker og valg, husk det. Er dere usikre på valget, så behold... Følg hjertet og velg selv.

Klem fra meg.

[Niennas]

Jeg spontanaborterte for en stund siden, og tok det veldig hardt. Men jeg har bestemt meg for å tro at når jeg blir gravid igjen, så kommer den samme babyen som lå i magen min, den kom bare litt senere enn forventet.

Jeg tror det blir enklere å takle alt på den måten, og faktisk innbille seg at du egentlig ikke mister et barn, det blir bare utsatt litt.