Vil bare ha det jeg ikke kan få...

[Gjest Gjest_Mina_*]

Nærmer meg slutten av tyveårene med stormskritt, og har vært singel i snart 4 år..

Har merket en merkelig ting som egentlig utarter seg... Jeg vil stort sett bare ha de som er uoppnålige, av en eller annen grunn.. Det kan være at de rett og slett ikke er interesserte - det er de som er mest spennende.. Eller at de er trygge og uoppnålige - ved at de har kjæreste eller noe...

Mangler ikke tilbud... Men mister HELT interessen av de guttene som er interessert.. Er fryktelig fascinert av "jakten".... Og tror nok ofte at jeg er interessert helt frem til jeg har lyktes... Men så opdager jeg et eller annet, helt ubetydelig stort sett, som gjør at det ikke fungerer for meg!!

Sittet og diskutert det med en venninne - hun sier at hun føler det som jeg er redd alt som kan virke seriøst i den retningen.. Men jeg føler virkelig at jeg blir forelsket innimellom - er litt der nå - men han er, som vanlig, forbudt område... Var vel det som fikk frem samtaletema igjen...

Men - om så er - hva kan jeg gjøre med det?? Og om så ikke er - hva kan jeg da gjøre??? Vil jo ikke ha det sånn!! Tror ikke det skyldes noen tidligere forhold, og brannskader etter de heller...

Veldig glad for litt innspill...

[Gjest Gjest_merete_*]

hei! jeg har dessverre ingen gode svar til deg, ville bare si at det der var akkurat som om jeg skulle sagt det selv! eneste forskjellen er at jeg er i begynnelsen av 20 årene, men likevel "sliter" jeg med det samme som deg. håper noen har noen gode svar her...

[Gjest pjanola]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver... Jeg har det med å falle for litt mystiske, nesten overlegne gutter. Eller for gutter som det av praktiske årsaker ikke kan bli noe med, fordi vi bor på forskjellig steder og aldri treffes osv.

Det du kan spørre deg selv om, er om du egentlig vil ha kjæreste? Og hvordan ser du for deg at et forhold skal være? Jeg tror ofte vi har ganske urealistiske forhåpninger om at kjærligheten skal slå ned som lyn fra klar himmel, han skal være helt perfekt, alt du har drømt om osv. Og straks man møter virkelige gutter som faktisk er vanlige mennesker, trekker man seg unna.

Var kanskje ikke mye hjelp i dette, men ønsker deg i alle fall lykke til!

[Gjest Chili Pepper]

Nærmer meg slutten av tyveårene med stormskritt, og har vært singel i snart 4 år..

Har merket en merkelig ting som egentlig utarter seg... Jeg vil stort sett bare ha de som er uoppnålige, av en eller annen grunn.. Det kan være at de rett og slett ikke er interesserte - det er de som er mest spennende.. Eller at de er trygge og uoppnålige - ved at de har kjæreste eller noe...

Mangler ikke tilbud... Men mister HELT interessen av de guttene som er interessert.. Er fryktelig fascinert av "jakten".... Og tror nok ofte at jeg er interessert helt frem til jeg har lyktes... Men så opdager jeg et eller annet, helt ubetydelig stort sett, som gjør at det ikke fungerer for meg!!

Sittet og diskutert det med en venninne - hun sier at hun føler det som jeg er redd alt som kan virke seriøst i den retningen.. Men jeg føler virkelig at jeg blir forelsket innimellom - er litt der nå - men han er, som vanlig, forbudt område... Var vel det som fikk frem samtaletema igjen...

Men - om så er - hva kan jeg gjøre med det?? Og om så ikke er - hva kan jeg da gjøre??? Vil jo ikke ha det sånn!! Tror ikke det skyldes noen tidligere forhold, og brannskader etter de heller...

Veldig glad for litt innspill...

Vil du faktisk ha en kjæreste?

Hva vil du ha i en eventuell kjæreste?

Hvorfor ønsker du deg de kvalitetene?

Tør du å gi inn i et seriøst forhold?

Dette er noen spørsmål du kan stille deg selv og tenkte litt over. Jeg har aldri vært opptatt av å være i et forhold, og har vært mye singel. De "forholdene" jeg hadde føltes helt ok, men etter mange år så jeg at jeg gikk etter det jeg ikke kunne få, akkurat som du har kommet frem til. Da må man spørre seg hvorfor det skjer - hva er det i meg som ønsker å ikke få det til? Jeg tolket ihvertfall mitt eget mønster som at jeg ikke ønsket at det skulle bli seriøst, og jeg turte ikke å gå inn i noe ordentlig. Det var lettest og mest ufarlig å holde det hele litt på avstand.

Jeg avsluttet et destruktivt forhold etter å ha satt meg ned og tenkt nøye over en del slike grunnleggende ting. Jeg hadde fortsatt ikke behov for å ha noen kjæreste, men jeg mistet ihvertfall dette behovet for å hele tiden ha "noe på gang", hele tiden ha en overfladisk bekreftelse som gjorde meg mindre glad på sikt. Jeg visste nå mer om hvilke egenskaper jeg ville ha i en mann, og at en av dem var at han faktisk var glad i meg. Det virker banalt, men jeg søkte meg ofte dit jeg ikke ble prioritert høyest - kanskje fordi det ikke innebar så mye ansvar? Det skapte ihvertfall litt frustrasjoner likevel. Så jeg forstod til slutt at jeg ikke trengte å være redd for at noen var glad i meg og turte å gi uttrykk for det. Tidligere løp jeg så fort jeg kunne hvis noen kom for nær.

Etter å ha fått disse tankene (og følelsene) på plass, dumpet min nåværende samboer ned i fanget på meg. Jeg er så glad for at jeg gikk de rundene med meg selv, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis blitt skremt av hvordan det utviklet seg mellom oss, og dermed tatt fra meg selv denne unike sjansen til å være sammen med "mannen i mitt liv".

Jeg vet ikke om dette har noe for seg i forhold til din situasjon, men jeg tror uansett det er lurt å gå litt grunnleggende til verks for å finne ut av hvorfor vi tiltrekkes av dem vi tiltrekkes av. Det er ikke alltid at det er de behovene vi tror vi prøver å dekke, som er grunnlaget til kriteriene vi ubevisst velger oss ut.

[anela]

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme som deg, og jeg blir 30 om noen måneder. Føler også at jeg er genuint forelsket i menn som jeg ikke kan få. Jeg har vært singel siden 2001, hvis man ser bort fra et to måneders forhold og mye tøys. Tidligere hadde jeg en kjæreste i 4 år og nok et kortvarig forhold.

Den gang jeg var i et langvarig forhold følte jeg meg mye mindre vellykket enn jeg gjør nå. Jeg trodde kjæresten min var den eneste som kunne elske meg, og var kanskje flinkere til å slå meg til ro. Men var jeg lykkelig? Ja i begynnelsen, men jeg gråt hver dag de siste månedene av forholdet.

Nå tror jeg at mange kan falle for meg -- bortsett fra dem jeg vil ha!

Jeg har alltid interessert meg for psykologi og venninner synes jeg gir dem kloke råd, men jeg klarer tydeligvis ikke å råde meg selv. Jeg mener selv at jeg ønsker meg en kjæreste over alt, så sant det er et BRA forhold. Jeg har det såpass ok alene at jeg ikke trenger et halvbra forhold.

I senere tid har jeg falt for: 2 altfor unge gutter, som flørtet med meg i jobbsammenheng og senere fikk kjærester. 1 gift mann som kalte meg sin nye bestevenninne fordi vi hadde så mye til felles. 1 mann som på alle måter virket passende, hadde det ikke vært for at han fant kvinnen i sitt liv to uker etter at jeg ble forelsket i ham. 2 menn som sjarmerte meg i senk, problemet var at de gjorde det med "alle", og aldri kunne slå seg til ro.

Før var problemet mitt at jeg aldri ble interessert i noen. Nå blir jeg stadig betatt, i hvert fall 2-3 ganger i året, men alle er uoppnåelige! Jeg tror fortsatt på kjærligheten, jeg tror bare ikke den kan tilfalle meg med det første. Synes jeg har hatt mer enn min andel av uflaks på dette området. Ellers er det en del menn som viser interesse for meg, men de havner fort i kategoriene 1) kjedelig, 2) for usikker eller 3) ikke tiltrekkende (i mitt hode). Jeg kan ikke tvinge meg til å like dem, den strategien har jeg prøvd, og da endte jeg bare opp med å såre. Jeg har heller ikke for vane å falle for dem som behandler meg dårlig. De jeg faktisk faller for, er som regel veldig snille mot meg, og jeg tror at de er tilgjengelige inntil det motsatte er bevist.

Hva er løsningen på dette? Må man bare smøre seg med tålmodighet og tenke at det som skal skje, vil skje? Jeg er mye ute blant folk i ulike sammenhenger, og har uendelige muligheter til å møte noen, men det virker vanskeligere i Oslo enn andre steder. Ellers har jeg både intelligens, humor og et sympatisk utseende.