Krise i forholdet

[Gjest er jeg ikke den?]

I går kveld slapp samboeren min bomben! Han sa han hadde problemer. Jeg trodde det var på jobben, og fikk sjokk når han sa at han ikke elsket meg nok.

Jeg ble så sjokkert at jeg fikk ikke ut et eneste ord. Hele kroppen ble lammet, og jeg måtte bare legge meg.

I morges snakket vi litt kort i bilen på vei til jobben. Han sa at det ikke føltes rett. Jeg vet ikke om han har tenkt til å gå fra meg, og jeg turte ikke spørre. Jeg er så langt nede som jeg aldri har vært før, og jeg aner ikke hva som skjer. Vi har ikke hatt noen problemer. Han har ikke sagt noe sånt før.

Jeg elsker min samboer. Vi har bestilt time i banken for å søke lån til å kjøpe oss hus sammen. Vi har en datter på halvannet år sammen, og jeg har en fra før av. Vi har bodd trangt lenge, men nå er jeg ferdig med studiene og har fått meg fast jobb. Livet lå foran oss, og vi har jo så mange planer. Han er en seriøs mann som ikke sier ting han ikke står for. Han er en flink pappa. Han tar tak hjemme og han er god mot meg.

Vi krangler ikke. Vi har det fint sammen. Men vi er nok litt slitne av lite søvn og lite sex. Det har vært et par år nå som har vært med fokus på baby. Jeg er en god mor, og en god samboer for han. Vi respekterer hverandre.

Jeg skjønner ingenting!!

Hvordan kan han elske meg igjen? Er det fordi han får "kalde føtter" pga huskjøp og framtidsplaner?

Jeg aner ikke hva som skjer, men jeg er så utrolig langt nede at jeg trenger noen råd.

[Gjest Gjest]

HUff. Grunnen til at du nok ikke har fått noen svar enda er nok fordi dette ikke er så lett å svare på. Jeg vet heller desverre ikke hva jeg skal si. Dere må i alle fall snakke skikkelig sammen, slik at du kan få høre om han er villig til å jobbe. Så sannt dere har en datter sammen bør dere jo forsøke å finne tilbake til hverandre for hennes del også. Dere skylder vel datteren deres å i alle fall gi det et skikkelig forsøk?

Lykke til. Jeg skulle ønske jeg hadde mange fornuftige råd, men dette er det nok bare dere som kan komme frem til sammen.

[Supramundane]

Skjønner at dette må være forferdelig vondt. Håper dere kan snakke om dette og finne ut av det.

[Gjest Mayamor]

Uten at jeg vet så mye om dette, høres det for meg som om han har fått kalde føtter. Kanskje tanken på at dere skal kjøpe hus sammen og få (økte?) økonomiske forpliktelser sammen, gjør at han freaker litt ut? Alle forhold har sine opp og nedturer, og slik du beskriver forholdet deres - har dere det bra. Alle forhold må jobbes med etter den stormende forelskelsen har lagt seg. Dere har en barn på 1,5 år sammen og du har et barn fra før. Dere har mange å ta hensyn til og det kan tære på samlivet dere voksne i mellom... Har dere mulighet å finne en barnevakt å dra bort en helg? Hva med en kveld i uken/annenhver uke el - at dere bare er kjærester og får snakket godt sammen? Er du oppmerksom på han og hans behov eller er du mamma 24/7? Håper det ordner seg for dere, ikke minst for barnas skyld.

[Gjest Gjest]

Takk for støtte!

Jeg måtte dra fra jobb i dag. Det er som om jeg brygger på en skikkelig influensa.

Jeg håper at det er "kalde føtter", men jeg aner ikke hva han tenker på. Jeg hadde aldri trodd han skulle si noe sånt, samtidig som jeg ikke har tatt han for gitt. Jeg har vært en god kjæreste. Vi pleier å dra ut sammen for å kose oss, men kanskje vi trenger det mer. Det er flest hverdager.

Tiden før vi fikk barn sammen var helt annerledes, og kanskje føler han seg litt tilsidesatt, selv om han deltar på linje med meg i barnets liv. Vi kan aldri bli forelska i hverandre på den måten mer. Den kjærligheten jeg trodde vi hadde nå, har en helt annen dybde og krever mye mer av en.

Nei, jeg aner virkelig ikke hva som skjer, men jeg er villig til å arbeide med meg selv og forholdet vårt!

Jeg håper bare ikke han sier at han vil flytte fra oss. Den utgangen tør jeg ikke tenke på. Jeg er så sliten nå. Jeg trodde virkelig at jeg var den han ville ha ved sin side inn i fremtiden.

[Gjest Mayamor]

Bare pass på at du ikke utsletter deg selv slik at han mister respekten for deg. Sier ikke at du skal spille "hard to get" - men la ham oppdage at du er en spennende kjæreste også, ikke bare den trygge "mamman" og samboeren han vet hvor han har. Forsikre ham om at du elsker ham, men ikke la han tro at han har deg for alltid uansett hva han sier eller gjør mot deg. Hårfin ballanse der.

Hva med familierådgiving? Er han villig til å være med på det for å redde forholdet?

[Gjest Venetia]

Håper det ordner seg!

[Gjest Gjest]

Han kom hjem fra jobb for at vi skulle få snakke uforstyrret. Han sier at han ikke elsker meg nok, og at han ikke kan leve på en illusjon. At han tilslutt ødelegger seg selv følelsesmessig.

Han mener at toget er gått for vår del. Uten å ville kjempe 110% fremover. Det er ingenting jeg kan gjøre bedre, for det er ikke der saken ligger, sier han. Jeg sier at vi kanskje har vært for lite nær hverandre, og at for å føle kjærlighet så må man gi og ta i mot. Han lurer da på hvordan jeg kan elske han uten at vi har vært så nære, når han ikke gjør det.

Jeg har ikke sett han så kald, egoistisk og tafatt før. Han er ikke sint, og ikke lei seg. Han er bare uttrykksløs. Ordene rammer meg som slag. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå.

Jeg ser på meg selv som en spennende kjæreste, eller jeg var hvertfall det. Jeg tar kritikk på det, og har endringspotensiale. Jeg er villig til å bli den "hotte dama" som han ble forelsket i.

Jeg tror han er villig til familierådgivining, men vi har ikke snakket om det enda.

[Gjest Gjest]

Jeg føler med deg. Jeg fikk samme beskjed, og følte akkurat de ting du forklarer. Det kom som et sjokk, og enda synes jeg det er helt merkelig (6 mnd etterpå)...

Han gikk.

Hva kunne jeg gjort annerledes?

Fint lite tror jeg, men jeg fikk og sånn sjokk at jeg nærmest tryglet om at han skulle bli.

Jeg tror ikke det hjalp. Men tror igrunnen ikke det hadde gjort noen forskjell heller.

Vi har fremdeles kontakt. For vi har sterke bånd. Men det tok mye jobb i sjelen for å forsone meg med dette, og det er stadig en prosess.. Vi har ikke barn, slik dere har. Der for blir det mer komplisert for deg.

Livet er ikke rett fram nei.

Råd? Det er ikke lett å være rasjonell når man er i sjokk, og er følelsesmessig ødelagt. Men mitt råd er å gi han space til å tenke seg gjennom dette. Man kan uansett ikke prate en person til å skulle elske. Han har det ikke godt han heller (selv om han sikkert har masse forsvarsmekanismer som gjør at man tenker at han har det)... Så gi hverandre rom. Lytt til hverandre. Ta tiden til hjelp nå!

Sender deg en klem!!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Stakkars deg. Jeg vet akkuratt hvordan du har deg. Jeg fikk den samme beskjeden som deg for 4 uker siden, og har vært i helvete siden da.

Det er det som er så rart, han virker så tafatt. Og så kan jeg ikke skjønne hvorfor han ikke vil kjempe for dette. Det er helt ufattelig. Han sier at han ligger noen mnd før meg i prosessen, og at han derfor er slik. Jeg vet ikke. Vi også barn, 3 stk, hus, bil, båt og hytte. Og jeg trodde vi skulle bli beste-foreldre sammen.

Familierådgivning hos terapaut gikk i dass, da bare ble han enda mer bestemt. Tror heller jeg ville ha pratet med en prest, og lurer på å dra ham med dit.

For vi bor sammen enda og er kjempe-gode venner, vi har sex også, sikkert ikke så lurt men jeg trenger den bekreftelsen. Men da utsetter jeg prosessen min også.

Jeg har ingen råd å gi deg, men når han sier noe sånt til deg så mener han det. Det ligger helt sikkert dypt i han å måtte innrømme noe sånt. Han føler seg sikkert alene og ensom han også. Kanskje pendler han mellom tvil og tro enda, selv om han ikke vil innrømme det.

Finn en person du kan snakke med, og ta vare på deg selv. Bestill aroma-terapi, frisør-time eller noe annet fint for å ta vare på deg selv.

[Gjest Gjest]

Huff! Takk for at dere deler deres opplevelser med meg.

Vi har snakket masse i ettermiddag og nå i kveld. Jeg er så sliten og hodet dundrer. Jeg får ikke sove. Det kjennes ut som jeg har skikkelig maur i kroppen. Jeg klarer ikke tenke konsekvensene av dette. Det går ikke.

Vi er blitt enige om at vi skal prøve å satse 110% fremover, men han er redd det ikke skal gå, og at vi bare utsetter et helvete. Vi har blitt enige om hvordan vi skal prøve å vekke kjærligheten til live. Den som han ikke kjenner, men som han har kjent en gang for lenge siden. Han sier det har vært sånn i et halvt år, men nå når huskjøp nærmer seg (vi har time i banken), så har det blitt verre, og han kan ikke lure meg eller seg selv mer.

Han sier også at han savner at jeg bekrefter han. Det tar jeg selvkritikk på. Men han har det godt i lag med meg, og vi gjør masse sammen. Han liker den jeg er osv. men han elsker meg ikke. Vi lever begge hektiske liv med hver vår karriere i starten. Vi har barn som krever sitt, og dermed så har vi nok begge vært lite flinke til å være kjærester. Det er den fella vi ikke skulle gå i

Vi har nå laget en helt konkret plan, som høres litt teit ut. Men når man skal jobbe med forholdet så trenger man en plan, uansett hvor fjernt det enn høres ut. Vi har lagt av en fast dag i uka der vi kun er kjærester. Vi har også avtalt at vi skal legge oss sammen om kveldene, og ha sex regelmessig hver uke. Vi skal reise bort sammen minimu to weekender i året (vi har desverre ikke mulighet til flere reiser pga barna). Vi har satt inn en fast dag i uka der vi snakker sammen om våre følelser, hva som fungerer bra og stake ut kursen fremover. Vi må være utrolig bevisste nå, føler jeg. Etterhvert så vil det bli naturlig, håper jeg. Han er villig til å gjøre dette sammen med meg, og det setter jeg pris på. Men han er redd at det ikke blir bra. Jeg er livredd, men tør ikke tenke på den utveien. Den er ikke et alternativ for meg.

Vi har fått ordet barnevakt til helga, og reiser bort sammen. Det har vi aldri gjort etter vi fikk barn. Han sier forresten at han ikke synes det er slitsomt med barn, og at det var lettere enn han hadde forventet på forhånd.

[Julie:)]

Huff kjenner jeg får vondt i magen når du skriver det du gjør. Jeg har ikke opplevd noe sånt selv, men kan bare tenke meg følelsen av frustrasjon.

Han må gå i seg selv, og om han har det bra med deg kan det være han bare trenger litt tid til å innse hva han ønsker i livet. Alle i lengre forhold og kanskje spesielt der det er barn innvolvert kan vel kjenne på at man ønsker litt spenning i hverdagen og får en iten desperasjon på at man føler ting står stille og det blir litt deprimerende... Men jeg tenker da at om han har det bra med deg så er det kanskje bare en periode han må igjennom. Han må kanskje ha litt tid for seg selv eller som noen sier kanskje dere må ha litt alenetid sammen. For å finne ut av hverandre. Uansett, jeg skjønner hvor tungt dette må være for deg, men alikevel- gi han tid, respekter at han sliter.. Selv om dette kommer som en bombe for deg.

[Teriyaki]

Huff, høres helt forferdelig ut å ha det sånn. Klarer ikke tanken på at kjæresten min skulle skulle gjøre finne ut noe sånt, og vi har bare vært sammen i snart sju måneder, ingen barn eller noe sånt, hehe.

Håer virkelig det ordner seg!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, og det ordnet seg. Tenkte det kanskje kunne være fint å høre noen "solskinnshistorier" også.

Vi hadde/har ikke barn eller huskjøp på gang enda, men jeg fikk altså beskjeden om at han ikke visste om han elsket meg. En stund etter jeg hadde vendt meg til tanken så godt det lot seg gjøre hadde vi en dag der det nesten ble slutt. Utfallet ble at han ville gi forholdet en sjanse til og ville se om ting ble bedre innen en viss (kort) periode. Fra dag en ble ting bare bedre og bedre. Da "prøveperioden" nermet seg slutt, hadde han nesten glemt det. Da hadde han allerede begynt å legge planer for en fremtidig ferietur. Noen måneder senere kom de tre ordene igjen og siden har alt vært fint og det er ganske tydelig at vi ønsker et liv sammen.

Grunnene til hans usikkerhet klarte han ikke helt å sette fingen på. men det kom frem at det mellom annet dreide seg om at han hadde forestilt seg at tings skulle være litt mer rosenrødt med den rette, at det manglet litt gnist (men vi har alltid vært og var veldig kjærlig og kosete mot hverandre hele veien) og å ble det ikke bedre av at han fikk et godt øye til en annen.

[Cienna]

Huff da...høres tøft ut...vet ikke hvordan jeg hadde reagert om min kjære hadde sagt noe lignende...jeg er vel mer "gutt" i hodet når det kommer til sånne ting, så jeg hadde nok lukket ham helt ute og bare gått min vei, uansett hvor høyt jeg elsket ham...Hadde nok hatt det grusomt, men jeg er en type som må komme meg fort videre, tror jeg...

Men jeg har vært den som har gått fra noen som elsket meg veldig høyt...Jeg ble og ganske kald og uttrykksløs, men bruddet kom egentlig ikke som en stor overraskelse...jeg hadde sagt tidligere at jeg ikke hadde de samme følesene og at om det ikke forandret seg, så måtte vi gå hver vår vei...allikevel kom det som en bombe på ham da jeg sa at jeg ikke ville mer...og det er selvsagt kjempetøft, for det er en person du har brydd deg om...samtidig så ser du at det ikke er mer håp, så du skrur av all empati og følelser for din egen del, slik at du kan komme deg fort videre...

Nå er det jo ikke sikkert at det er slik han har det med deg...en venninne av meg ble plutselig dumpet av typen sin, helt ut av det blå...han trengte å finne seg selv, og se om det var mer ute i den store verden enn henne...3 uker senere kom han krypende tilbake til henne....og han angret som en hund. Hun var alt han hadde ønsket seg, men inni forholdet så ble han blind for det de hadde sammen...det tok tid før hun klarte å gi ham tillit igjen, men i dag er de kjempelykkelige sammen

Følelser er rare greier...hvordan de kan forandre seg på kort tid...men jeg tror at det er håp når det er snakk om ekte kjærlighet. Jeg tror virkelig på den ene og sanne kjærlighet...på at det er en sjelevenn for alle der ute...men det betyr ikke at en ikke må jobbe og holde kjærligheten ved like...

Jeg har heldigvis funnet min...og uten ham hadde verden min falt i grus.

Jeg ønsker deg og din kjære alt godt...håper at dere finner ut av det....