Krise i forholdet

[Gjest Lilleulv]

Jeg kommer garantert til å angre på at jeg ikke posta dette som gjest... Men blir så vanskelig uten å avsløre meg selv også...

Sitter her og griner og griner og er helt utrøstelig jeg. Trenger hjelp nå vet ikke hva jeg skal gjøre.

Mannen min og jeg hadde det så fint, og vi ønska oss et barn. Men helt siden vi fant ut at jeg var gravid har alt bare gått nedover... Mens jeg har hatt mer og mer behov for omsorg og sex har kjæresten min blitt mer og mer fjern, avvisende og mindre omsorgsfull. Jeg har tatt det opp med han flere ganger, men han har ikke fatta hva jeg har prata om. Fått meg til å føle meg hysterisk, hormonell og paranoid. Den siste mnd har vi krangla flere ganger. Jeg har begynt å ikke stole på han, bli sjalu og ulykkelig. Vi har så og si aldri sex lenger, han tar ikke på meg, kysser meg ikke. Jeg føler meg så stygg og lite attraktiv, kjedelig og uinteressant.

I dag tok jeg et oppgjør. Da han ikke en gang ga meg hadekyss før han dro i dag tidlig, tenkte jeg masse mens han var borte. da han kom hjem igjen bestemte jeg meg for at jeg orka ikke å ha det sånn lenger. Jeg leverte forlovelsesringen min, fortalte han alt om hvordan jeg følte det og at jeg nå følte meg så ødelagt innvendig at jeg ville velge å ende forholdet.

Han ble knust, gråt og gråt, men sa ingenting konstruktivt. Til slutt i kveld fikk jeg dratt noe ut av han. Helt siden vi fant ut at jeg var gravid har han slitt med dårlig sexlyst, han er bl.a. redd for å skade barnet enda han vet at det er ufarlig. pga at han ikke vil ha sex, mens jeg tydelig har lyst på masse sex så har han ikke villet kose med meg eller kysse for å gi meg falske forhåpninger sånn at jeg skulle forvente å få sex.

Nå er jeg knust...

For det første så er jeg imponert over at han har latt dette pågå i 3 mnd mens han har sett meg omtrent visne som en blomst som aldri får vann. Jeg har spurt han så mange ganger, jeg har vært helt fra meg og sagt at jeg har trodd han ikke elsket meg mer, men han har fortsatt unlatt å fortelle det.

For det andre så synes jeg det er forferdelig slemt og egoistisk å være sånn som han har vært. Han vil ikke stryke på meg, kysse meg fordi han er redd for at jeg vil forvente sex. Og han har sett hvor mye det har såra meg...

For det tredje så har jeg lest at det er mulig at mannen kan få nedsatt sexlyst, så jeg kunne jo forstått det. Men måten alt har skjedd på. Og hvordan vet jeg at det er pga barnet han ikke vil ha sex, og ikke pga at jeg har blitt tjukk og stygg?

Jeg føler meg så utrolig sårbar og liten akkurat nå. Kjennes ikke ut som jeg takler dette faktisk

Jeg ligger syk i senga (smitta av han!!!) mens han ligger på sofaen nede. og han sier ikke et ord... jeg er så åpen med han, mens han er lukka som en østers...

har lyst til å reise vekk med tjukkemagen min jeg

[Gjest lillebøll]

Så det du sier er at du vil fikse forholdet. Skal du fikse forholdet er det alltid greit å ha et forhold å fikse.

Og når du faktisk velger å dumpe fyren i stedet for å ta en skikkelig samtale (joda det er mulig) så vil jeg påstå at du virker både vrang og uvillig. Og kanskje litt hysterisk. Så jeg forstår han godt.

kanskje han faktisk ikke ville diskutere dette med deg fordi han viste du ville reagere negativt? Ikke alle tenner på tanken om sex med en liten inni der. Det synes jeg man skal respektere.

Endret 17. februar 2008 av Trampe

[janne84]

Uffa meg!!! jeg syns virkelig synd på deg! du har min fulle sympati. Har dessverre ingen gode råd, men vil gjerne gi deg en

[Gjest Lilleulv]

Så det du sier er at du vil fikse forholdet. Skal du fikse forholdet er det alltid greit å ha et forhold å fikse.

Og når du faktisk velger å dumpe fyren i stedet for å ta en skikkelig samtale (joda det er mulig)

Kjære vene, jeg har tatt en skikkelig samtale ørten ganger de siste månedene! Han har nekta for at det var noe og fått meg til å føle meg dum. Jeg har jo trodd han ikke elska meg lenger....

Endret 17. februar 2008 av Trampe

[Gjest lillebøll]

Så du dumpa han for å redde forholdet. Smart.

[Gjest Lilleulv]

Så du dumpa han for å redde forholdet. Smart.

Nei, jeg dumpa han fordi jeg ikke så noen annen utvei. Jeg ble jo så lei meg av det forholdet og er jo ikke sånn det skal være...

[Brudulja]

Huff da, ikke greit dette, for noen av dere. Spesielt ikke siden du har fått økt lyst og han nedsatt lyst. Bra at ting har kommet frem for dagen i alle fall. Er sikker på at dette ikke er så lett for han heller. Og med alle graviditetshormoner som raser rundt i kroppen din, blir du sikkert ekstra sårbar også.

Kan si så mye som at min mann heller ikke har særlig lyst når jeg er gravid. Sånn var det forrige gang og sånn er det nå. Forrige gang sa han at det var pga at han var redd for barnet. Han tenker nok også mye på det at det er med en ekstra, og blir ikke helt komfortabel med den tanken. I forrige svangerskap ble jeg nok litt såret og frustrert. Denne gangen tar jeg det helt med ro! Det er bare sånn han føler det og det er ikke noe jeg kan gjøre for å endre det.

Kan du ikke ta en ordentlig prat med han. Si at selv om du får kos og nærhet, så er ikke det det samme som at du forventer noe mer.

Svangerskap og fødsel er en enorm endring i forholdet og folk reagerer forskjellig.

Jeg håper inderlig at du har fått på deg ringen igjen. Disse månedene nå er ikke riktig tidspunkt å ta slike avgjørelser fordi man ofte reagerer mye mer voldsomt enn man ellers ville gjort. Selv kan jeg sitte å gråte av barne-tv, disse hormonene gjør noe med en .

En stor klem til deg

[Gjest lillebøll]

Men du tror ikke han er lukket som en østers fordi du tross alt leverte ringen tilbake? Jeg tror det kan få den mest snakksalige av oss til å tie. Hva med å faktisk prøve å ta en voksen samtale, uten hyling, grining, beskyldninger om at han ikke liker det, legge ord i munnen på han, meninger du mener han har. Hva med å lytte når han snakker, sier at dette skyldes barnet.

Det kan være veldig frustrerende å bli tilagt meninger. Han synes sikkert du er fin. Han synes sikkert ikke han har gjort noe galt. Og plutselig står du der, sint som en okse med ringen i hånda.

Prøv å roe deg ned, se ting fra hans side og når du klarer dette ta en prat? Det ordner seg nok, men en av dere må være fornuftig og gjøre det rette. Hvorfor ikke du?

[Gjest Lilleulv]

Lillebøll, du hører ikke på hva jeg sier. Jeg har snakket med han SÅ mange ganger de siste 3 mnd. Jeg har holdt meg saklig, rolig, fortalt hva jeg føler, spurt han om det er noe han tenker på. Jeg har tatt den samtalen du snakker om ØRTEN ganger. Til slutt måtte det tydeligvis noe så drastisk til som det som skjedde i dag for å få noe ut av han. Men det var ikke det jeg var ute etter da jeg sa jeg ville ut av forholdet. Jeg ville virkelig ut, for det er ikke noe vits i å være sammen med noen som er sammen med deg av plikt fordi du venter hans barn. Som er det jeg har trodd...

Først da jeg begynte å gråte, skrike og kasta ringen åpna han seg. Stum som en østers har han vært i mange mange uker.

Jeg fikk jo sjokk av reaksjonen hans da jeg sa jeg ville gjøre det slutt for jeg trodde seriøst ikke han skulle ta det så tungt. Forventet heller at han skulle innrømme at han ikke var glad i meg lenger...

[Gjest lissi32]

Jeg kommer garantert til å angre på at jeg ikke posta dette som gjest... Men blir så vanskelig uten å avsløre meg selv også...

Sitter her og griner og griner og er helt utrøstelig jeg. Trenger hjelp nå vet ikke hva jeg skal gjøre.

Mannen min og jeg hadde det så fint, og vi ønska oss et barn. Men helt siden vi fant ut at jeg var gravid har alt bare gått nedover... Mens jeg har hatt mer og mer behov for omsorg og sex har kjæresten min blitt mer og mer fjern, avvisende og mindre omsorgsfull. Jeg har tatt det opp med han flere ganger, men han har ikke fatta hva jeg har prata om. Fått meg til å føle meg hysterisk, hormonell og paranoid. Den siste mnd har vi krangla flere ganger. Jeg har begynt å ikke stole på han, bli sjalu og ulykkelig. Vi har så og si aldri sex lenger, han tar ikke på meg, kysser meg ikke. Jeg føler meg så stygg og lite attraktiv, kjedelig og uinteressant.

I dag tok jeg et oppgjør. Da han ikke en gang ga meg hadekyss før han dro i dag tidlig, tenkte jeg masse mens han var borte. da han kom hjem igjen bestemte jeg meg for at jeg orka ikke å ha det sånn lenger. Jeg leverte forlovelsesringen min, fortalte han alt om hvordan jeg følte det og at jeg nå følte meg så ødelagt innvendig at jeg ville velge å ende forholdet.

Han ble knust, gråt og gråt, men sa ingenting konstruktivt. Til slutt i kveld fikk jeg dratt noe ut av han. Helt siden vi fant ut at jeg var gravid har han slitt med dårlig sexlyst, han er bl.a. redd for å skade barnet enda han vet at det er ufarlig. pga at han ikke vil ha sex, mens jeg tydelig har lyst på masse sex så har han ikke villet kose med meg eller kysse for å gi meg falske forhåpninger sånn at jeg skulle forvente å få sex.

Nå er jeg knust...

For det første så er jeg imponert over at han har latt dette pågå i 3 mnd mens han har sett meg omtrent visne som en blomst som aldri får vann. Jeg har spurt han så mange ganger, jeg har vært helt fra meg og sagt at jeg har trodd han ikke elsket meg mer, men han har fortsatt unlatt å fortelle det.

For det andre så synes jeg det er forferdelig slemt og egoistisk å være sånn som han har vært. Han vil ikke stryke på meg, kysse meg fordi han er redd for at jeg vil forvente sex. Og han har sett hvor mye det har såra meg...

For det tredje så har jeg lest at det er mulig at mannen kan få nedsatt sexlyst, så jeg kunne jo forstått det. Men måten alt har skjedd på. Og hvordan vet jeg at det er pga barnet han ikke vil ha sex, og ikke pga at jeg har blitt tjukk og stygg?

Jeg føler meg så utrolig sårbar og liten akkurat nå. Kjennes ikke ut som jeg takler dette faktisk

Jeg ligger syk i senga (smitta av han!!!) mens han ligger på sofaen nede. og han sier ikke et ord... jeg er så åpen med han, mens han er lukka som en østers...

har lyst til å reise vekk med tjukkemagen min jeg

Dette kunne vært min historie. Jeg er ikke gravid, men jeg får masse nærhet, men ikke sex. Jeg forstår sååå godt hvordan du føler det. Det er utrolig tøft å gå sånn over lang tid. Jeg har også levert inn forlovelsesringen noen ganger. Det er for å få kontakt/respons... at noe skal skje, at noe skal bli bedre. Jeg vet ikke om det er rette måten å gjøre det på, men når man ikke blir hørt, så blir man psykotisk.

Å bli avvist seksuelt over tid er ødeleggende for selvfølelsen. Man trenger bekreftelsen på at man er ønsket, attraktiv og elsket.

Jeg syns noen over her var rimelig hjerterå. Jeg vet nemlig hvordan det er å snakke til en vegg. Tenk om han hadde forklart deg dette angående babyen for lenge siden. Da hadde du forstått hvorfor, og du hadde hatt selvfølelsen i behold.

Det er ikke lett. Jeg sitter i samme situasjon selv i kveld. Jeg har å dratt hjemmefra fordi jeg har fått nok. Ringen har jeg enda på fingeren, men vet ikke hva jeg skal gjøre framover. Jeg må se.

[Gjest Revenka]

Huff da. Høres ikke noe bra ut

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er en "dramatiker" og vil ofte tvinge frem et resultat i stedet for å gå i uvisshet, selv om resultatet ikke er det jeg i utgangspunktet ønsker.

Ta på deg ringen igjen og jobb med ham. I parforhold har man gode dager og dårlige dager. Kom dere gjennom denne kneiken! Ikke gi opp. Husk at du for ikke så lenge siden hadde det kjempebra og dere ville ha barn sammen. Det er veldig stort. Lykke til!

[lillemy8808]

Hun har jo skrevet flere ganger allerede at han IKKE har ville snakket NOEN av de gangene hun har prøvd å prate med ham. Han sa ikke noe får hun "endelig" tok en så dramatisk avgjørelse som hun gjorde, DA våknet han og DA pratet han.

Er enig i at en del kvinner kan sikkert overreagere osv, men hun har jo gjort alt riktig her. Og måtte dessverre ty til svært så dramatisk måte for å få "oppmerksomhet" og få ham til å SNAKKE. Så det hjelper lite å be HENNE om å sette seg ned og lytte og prate, når fyren har vært "stum som en østers" så lenge dette har vart.

Men jeg er enig i at de trenger å prate. TS får si klart i fra til mannen, "lær deg å prat så skal jeg lytte. Har du ikke noe å si så kan jeg ikke lytte, og da vet jeg ikke hva som er galt/om det er noe galt. Ikke la meg sitte og tro f eks at du ikke elsker meg mer, når du bare er redd for å skade barnet osv".

Dessverre kan en del menn være "østers", aner ikke hvorfor. Min far var også svært stum i mange år, orka ikke å motsi mora mi (hun kranglet, han prøvde å overse, han hadde kranglet tilbake ville hun uansett ikke gitt seg, hun er sta som et esel selv om hun tar feil, og ender med kjefting og roping). Så tror nok ikke din "østers" er alene om å være det. Spør ham, og prøv å få et ærlig svar; Si at du krever ordentlig svar fra nå av, uansett hva årsaken er til hvorfor han er som han er, for et svar fra ham er uansett 100 ganger bedre enn at tankene dine, med hormoner og det hele, skal løpe avsted. Forklar ham dette. Og si at han også må forklare deg hvorfor han velger å være stum. Om han ikke mener å såre deg med deg, så hjelper det jo veldig for deg å høre dette. Du kan jo ikke gjette at det er derfor han ikke vil si noe?

Har han kanskje dårlig erfaring med å diskutere med damer? Som sagt over, noen gir seg aldri, noen snur på alt som blir sagt, og noen er og blir bare paranoide. Spør ham om det er noe sånt han er redd for at du skal bli. Si at du ikke er det, jeg får ikke inntrykket av at du er sånn. Vær ærlig om hva du føler, og si at du forventer det samme av ham.

Ellers er jeg enig i at å gå kanskje er det beste om dette ikke kan løses.... men dere har et barn på vei, så forsøk i det minste. Si det til ham også. Men hva dere enn gjør: ikke hold sammen KUN for barnets skyld, og ikke fordi dere vil. Det tror jeg foreldrene mine dreiv på med i mange år før far endelig dro.. jeg skjønte lenge at det var noe "galt" selv om de nektet for det. Barn merker sånt.

Endret 17. februar 2008 av Trampe

[Amalie_85]

Tror nok og jeg hadde latt det gått mer enn 8 uker før jeg hadde datt ett så drastisk steg å si at jeg vil avslutte hvis ikke noe skjer NÅ! Jeg hadde kjempet mye lengre, og klart å gått lengre uten sex og for å kjempe for mitt forhold. Men jeg skjønner godt at du blir frustrert når han ikke forteller deg noe om hvordan han føler det. Min er heldigvis ikke så redd, men kanskje det er fordi vi har sammen lest om dette med å ha sex under svangerskapet. Og jeg har tatt mye av styringa så han slipper å føle seg frem, for da viser jeg han at det er trygt.

Kanskje du kan finne noe info om det med sex og graviditet og gi til han, så han kanskje får se at det ikke er farlig??!! Ellers har jeg ikke noen råd til deg, men skjønner godt at du føler du visner når slikt plutselig skjer og du får ikke noe svar når du spørr. Masse lykke til, håper det ordner seg

[punkyB]

Han har vel ikke sagt at han ikke er glad i deg - men at han ikke vil ha sex fordi han er redd for å skade barnet. Av den grunn vil han heller ikke gi deg for mye kjærtegn fordi han er redd du vil forvente at det skal lede til sex.

Det at han ikke vil ha sex må du jo nesten bare repsketere. Så får du vurdere om du vil kunne akseptere å få kjærtegn/kos uten at det skal lede til sex. Virker som om det er viktig for deg , er vel viktig for alle - så det er en deal du bør gå med på.

Du sier du har prøvd å prate masse med han - det er vel hvertfall først nå han har sagt årsaken til at han har vært avvisende. Så jeg synes vel du bør ta en ny prat med han.

Jeg har ikke vært gravid selv - men det skjer jo hormonelle forandringer - du blir usikker men det tror jeg nok han blir også selv om det ikke er han som går gravid.

Lykke til :-)

[Gjest Gjest_caroline_*]

Jeg er ikke gravid selv, men har ei vennine som er det, og de hadde heller ikke sex i begynnelsen når hun var det,men nå var hun nettopp hos legen på svangerskaps skjekk sammen med kjæresten sin, og legen oppfordret faktisk dem til og ha mye sex og vise mye kjærlighet til hverandre for dette gjør at barnet i magen og når det kommer ut blir mye roligere for det merer roen rundt seg. tiden når du er gravid og rett etter er vanskelig for mange forhold vet jeg, nettopp fordi hormonene strømmer og man får ikke tid til hverandre lengre. det er rundt disse tidene at statistikken er høyest på når mann går hver til sitt. har en søster som har tre unger, hver gang hun og typen har fått ungene har de vært på randen med å gå fra hverandre for de sklir fra hverandre siden de ikke prioriterer tid til hverandre. husk på dette. prøv og sett av tid til hverandre. en dag når han kommer hjem fra jobb kan du jo prøve og gjøre det ekstra hyggelig, lage noe go mat, og se en god film, ta et bad sammen, eller en dusj? viss han er redd for barnet kan dere jo ha intim kontakt uten at han penetrer deg for å si det rett ut. håper det ordner seg for det.

masse gode ønsker til deg,barnet ditt og forholdet. dette klarer du,dere viss dere virkelig vill, dere har jo ikke sluttet og elske hverandre sånn plutselig.

[Pasha]

Vil du være i forholdet må du nok bare akseptere at han ikke vil ha sex med deg på en stund (og det er ikke sikkert det blir bedre når magen kommer for fult heller.. man har jo mer følelsen av at det er med en ekstra person da..)..

men dersom du akseptere dette og forteller til han at du ikke nødvendigvis må ha sex, men gjerne vil ha kos uten at det fører til noe mer så kan det jo hende at han går emd på det

[Leo]

Jeg skal ikke påberobe meg å kjenne "Lilleulv" personllig", men jeg tror nok probemstilllingen er litt mer kompleks enn den kan oppleves en lørdagskveld. Jeg bor i nærheten og hvis Lilleulv selv vil, er hun hjertelig velkommen til å sende meg en PM med telefonnummer akkurat når hun vil.

Endret 17. februar 2008 av Trampe

[Leanne]

jeg hadde det sånn som du beskriver i begge mine svangerskap- bare motsatt.. Jeg klarte ikke at mannen min tok på meg, kysset meg eller satt tett inntil meg, mens mannen min hadde et økt behov for kontakt.. I det første svangerskapet var dette et stort problem for oss.. Heldigvis varte ikke denne situasjonen så lenge, da jeg var 3-4 måneder på vei forandret jeg meg og fikk behov for mer kontakt.. Rart med disse hormonene i kroppen...

Det jeg prøver å si er vel at ting kan forandre seg om noen uker, kanskje trenger mannen din litt tid for å venne seg til at du er gravid, og er vel kanskje usikker på hvordan han skal oppføre seg...

Det viktigste er jo at dere prøver å prate, selv om dette ikke altid er så lett...

Lykke til

[Gjest lissi32]

Jeg kjenner noen ganger at jeg burde slette meg fra KG.

Noen ganger når man ikke har noen å snakke med å går inn her med problemstillinger, har jeg opplevd å bli enda mer lei meg etterpå.

Kanskje ikke dette er det riktige stedet å lette sitt hjertet.

Det er ikke alle her som har livserfaring og empati, dessverre.

[Gjest lillebøll]

Kanskje ikke dette er det riktige stedet å lette sitt hjertet.

Det er ikke alle her som har livserfaring og empati, dessverre.

Og noen av oss har det. Vi har skjønt at vi må gi og ta for å få et forhold til å fungere.

Man kan ikke dumpe noen å så forvente at de skal si de elsker deg. man kan ikke dumpe noen å så forvente at de plutselig skal begynne å prate. man kan ikke dumpe noen for å få et bedre forhold.

Det eneste man faktisk kan gjøre er å få mannen med på kommunikasjon. Dessverre.