Slippe løs god-følelsen

[Gjest Ls]

Når man er i bli-kjent-fasen med en ny person,så innvolverer det (for meg iallefall..) mye spenning,nervøsitet,analysering og drømming. Man svever litt selv om man ikke vet noe "sikkert" enda.

Men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal "nyte" dette eller forsvare meg selv mot mine egne følelser og tanker. Jeg er så utrolig redd for å føle på gleden for da er jo fallhøyden desto større om det hele skulle skjære seg.

Og jeg sliter meg ut på dette viset merker jeg. Prøver hele tiden å undertrykke alt jeg føler i denne spennende tiden,og vet snart ikke hva jeg skal tenke for å prøve å eventuelt forberede meg på det verste..

Noen andre som kjenner seg igjen? Og noen som har noen tips..?

[W. Wallace]

Jeg har et par tips:

- Hvis du skal gå gjennom startfasen med bekymring, er ikke dette da like ille som at det ikke fungerer? Jeg mener, du er antakeligvis ikke lei deg over et forferdelig langt tidsløp hvis det ikke fungerer fra begynnelsen av. Personlig holder jeg meg i et mellomspor, for man trenger ikke enten være kald eller dødsens forelsket. Hva med å lukke øynene, ta et dypt innpust og bare akseptere at det som skjer, det skjer. Det kan hende det ikke fungerer, og det er helt greit. Etter det er det bare en ting å gjøre, å handle proaktivt for å lande på det utfallet man ønsker. Aksepter at fremtiden ikke er forutsigbar (kjedelig), men at den kan ta deg i mange retninger og nyt spenningen mens den er der. Ingenting er som startfasen!

[Gjest Ts]

Takk for svar!

For det er lov til å drømme seg bort litt i startfasen..? Det er lov til å håpe/ønske det beste ut av det hele..?

[Gjest Gjest-M-]

Tror det er lurt å ha en blanding av optimisme og realisme. Så klart man skal nyte spenningen og kriblingen som oppstår i starten, og la seg selv drømme.

Samtidig er det sikkert lurt å ikke verken ta helt av eller bekymre seg for mye.

Den første tiden er alltid litt sånn god-vond.....Misunner deg. Lenge siden jeg har hatt den følelsen der.

[Gjest Ts]

Tror det er lurt å ha en blanding av optimisme og realisme. Så klart man skal nyte spenningen og kriblingen som oppstår i starten, og la seg selv drømme.

Samtidig er det sikkert lurt å ikke verken ta helt av eller bekymre seg for mye.

Den første tiden er alltid litt sånn god-vond.....Misunner deg. Lenge siden jeg har hatt den følelsen der.

Jeg er verdens verste på å finne den gyldne middelvei...jeg er ekspert på svart/hvitt derimot. Sikkert derfor det hele blir veldig strevsomt. Jeg vet det er dumt av meg men jeg føler at min lille selvtillit er avhengig av utfallet av denne første-tiden-perioden..kanskje derfor jeg blir så redd og forvirret for jeg vet ikke hva som er "best" å føle/tenke.

Men som man sier;er man med på leken,så må man tåle steken.

[W. Wallace]

Takk for svar!

For det er lov til å drømme seg bort litt i startfasen..? Det er lov til å håpe/ønske det beste ut av det hele..?

Selvsagt, du kan fantasere om hva du vil. Bare ikke legg all din tyngde på at fantasiene dine kommer til å bli sanne med denne personen. Har rom for fleksibilitet og vit at fremtiden neppe kommer til å bli nøyaktig som du ser for deg.

Som sagt tidligere, om det er en fase av bekjentskapet du VET er virkelighet, så er det den fasen du går gjennom nå. Hva om du bekymrer deg nå hele veien og alt går bra? Da har du kastet bort masse energi på å bekymre deg for noe som ikke var en realitet. Hva om du bekymrer deg nå og ting ikke fungerer? Da får du dobbelt så mye bekymring med på kjøpet. Om du nyter denne fasen og vet at samme hva som skjer i fremtiden, så kommer du til å lære noe, kan du nyte begge faser og fruktene av din lærdom senere!

[Gjest Ts]

Hva om du bekymrer deg nå hele veien og alt går bra? Da har du kastet bort masse energi på å bekymre deg for noe som ikke var en realitet. Hva om du bekymrer deg nå og ting ikke fungerer? Da får du dobbelt så mye bekymring med på kjøpet. Om du nyter denne fasen og vet at samme hva som skjer i fremtiden, så kommer du til å lære noe, kan du nyte begge faser og fruktene av din lærdom senere!

Dette var et sabla godt svar! Så deilig å få slike inspirerende svar

Jeg kommer nok til å skrive ned dette sik at jeg kan bla det opp ved en eventuell senere lignende situasjon.

Tusen takk!

[Gjest Gjest-M-]

Du kan også risikere å bekymre deg så mye, at det hele rett og slett blir ødelagt før det i det hele tatt får begynt......

Og det vil du vel ikke......?

[Gjest Gjest_evy_*]

Ja, kjenner meg igjen i dette.

Man skal ikke være for urealistisk,men man skal heller ikke bekymre seg for mye. Joda, jeg vet hvordan ting skal være rent ideelt sett, men så skjer det ofte at jeg har blitt litt for ivrig, og greier å skremme vekk potensielle kandidater på den måten. Spesielt hvis fyren virker som om han kan passe glimrende for meg, og omvendt, så greier jeg ikke holde igjen....vet at det er feil og prøver å skjerpe meg på det området. Er liksom redd at han skal tro at jeg ikke er interessert nok.

Kan godt si at jeg hater den aller første tiden, da man skal bli kjent og ETT feil ord på feil plass, kan liksom avgjøre det hele. Det var satt litt på spissen ,da, men det føles iallefall slik noen ganger.

[Inwe]

åååh jeg kjenner meg igjen. Og det er slitsomt, utrolig slitsomt. "Kan jeg sende mld?" "Blir han sur om jeg ringer?" "Maser jeg for mye?" osv.. Og "skremmer jeg han bort?" Føler at de også må bli litt glad for kontakt innimellom om de er interessert. Hater å ikke vite hvordan det går videre.

Men har funnet ut at den bli-kjent-fasen har de beste oppturene og de værste nedturene. Du kan bli overlykkelig for et hei, og bli deppa om du ikke får det (og da om det bare er over msn). Om han virkelig har noe å gjøre og ikke kan møte deg er verden gått under, men derimot om han kanskje han møte deg er alt bra igjen. Liker bli-kjent-fasen, men kjenner jeg blir utslitt når det har holdt på en stund!