Lei av "uteliv", lei av å være singel, what to do?

[Gjest singelmann]

Etter mye snakk med andre menn om emnet, for øvrig uten nevneverdig suksess, vender jeg meg nå til det motsatte kjønn for noen gode råd. (Men for all del, hvis det er andre menn enn meg som har forvillet seg inn her, bare svar )

Situasjonen er som følger: Jeg er en veldig ålreit type (tør jeg påstå!) på 21 år, straks 22, har suksess i utdanning og karriere og er sånn sett kommet mye lenger enn mange som faktisk er et par år eldre enn meg, for ikke å snakke om de på min egen alder. På bakgrunn av dette og andre ting vil jeg anta at jeg er bra "kjærestemateriale".

Problemet er: jeg har vært singel i årevis og aldri hatt et eneste seriøst forhold. Jeg er fremdeles ung og har mange år med "uteliv, fylla, festing, one-night-stands og dating" foran meg - skulle man tro. Dessverre er jeg MØKK LEI hele opplegget. Jeg er lei av å gå ut på byn for å drikke og "jakte" jenter, enten målet er ONS eller langvarige forhold. Er ikke den som sier neitakk til sosialt samvær med gode venner, tvert imot, men hele settingen med et gjennomsnittlig utested natt til søndag, høy (dritt)musikk og øl i mengder gidder jeg rett og slett ikke lenger. Kanskje hjernen min ligger noen (mange?) år foran min faktiske alder, who knows...

Så slike kvelder "på by'n" har jeg altså så godt som sluttet med. De få gangene jeg psyker meg skikkelig opp og blir med på tokt på byens mange utesteder blir jeg bare sittende og tenke "hva faen gjør jeg her?", og ser frem til klokken blir 3 (stengetid) og jeg har en god unnskyldning til å ta kvelden.

Så hvordan møter man jenter når man ikke vil være med på dette utelivet? Har inntrykk av at 95% av forhold i min aldersgruppe startet med "vi møttes på by'n". Og når disse 95 prosentene tas ut av regnestykket sitter jeg tilbake med uhyre dårlige odds for å møte en å forelske meg i. Legg til at jeg ikke er spesielt attraktiv utseendemessig og blir litt sjenert overfor det motsatte kjønn (spesielt når jeg er tiltrukket av vedkommende), så kan dere jo selv tenke dere hvor lett det er... :\

Vil ikke høres ut som typen som synes synd på seg selv, for selv om jeg synes situasjonen min suger skikkelig vet jeg at det er mange som har det verre enn meg. Men det suger liksom likevel

Såh.. Vet ikke helt hva jeg ville med denne tråden, men det var godt å få det ut. Kanskje noen har noen gode råd om hva jeg kan gjøre for å øke sjansene mine litt? Hvor møter man "the one" (forsåvidt begynner "anyone" å bli godt nok for meg) bortsett fra "på by'n"?

[Gjest Pupsilure]

Jeg møtte kjæresten min på internett. På en dating side. Vet om mange som har gjort det:) Mange møter hverandre andre steder enn byen. Var en tråd på det her nylig. "Hvor møtte du kjæresten din?", eller noe lignende.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid hatet å "gå på byen". Jeg går kun om det er en interessant konsert, og da for å høre på bandet, ikke for å preike eller sosialisere. Jeg liker ikke snakke med fulle folk. Jeg drikker ikke selv, og det å høre på andres fyllerør er ofte lite underholdende. Ei heller liker jeg å danse. Å føre samtaler i lokaler med høy musikk er jo bare slitsomt. Man ender jo opp med en samtale hvor tre fjerdedeler av det som blir sagt er noe som "HÆÆÆ?? HVA SA DU??"

Jeg har den festlige egenskapen at jeg ser skikkelig streng ut, icequeenbitch deluxe, noe som blir verre når jeg blir sjenert eller nervøs. Så fremmede tør ofte ikke snakke til meg, jeg har flere ganger fått høre av venner at de har hatt bekjente som har sett meg men som ikke har turd å hilse på meg siden jeg har sett så sint ut...

Jeg er også evig singel. Sist forhold var en jeg møtte på nettet. Han viste seg å være en dust i det virkelige liv, så da var jeg plutselig like langt.

Det er søren meg ikke lett å treffe på folk. Og -om- jeg ser noen jeg kunne tenke meg å prate til, så tør jeg ikke... Grem.. Så du er ikke alene ts, jeg er enda eldre enn det du er, og kvinne i tillegg, så jeg blir "oppmuntret" med tikk-takk-vetdu fra tanter i hvert eneste familieselskap.

[Tabris]

Hva med å melde deg inn i og bli aktiv i en organisasjon, forening eller lag innenfor noe som interesserer deg? Så kan du kanskje treffe noen der hvor dere har en felles interesse.

[W. Wallace]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg tror heller ikke du er lei av å være singel, men av å føle at du ikke strekker til de forventningene om sjekking, sex og ons som eksisterer i studentmiljøet. Jeg gjorde heller ikke det.

Jeg hadde selvsagt mine damer i ny og ne, men jeg var aldri tilfreds med fyllesex. Jeg var ikke tilfreds med min egen tilværelse, og ønsket at verden kunne være annerledes. Det er dette du må slutte med. Aksepter verden sånn den er, for så å ta ansvar for din egen situasjon. Det er bare en person som kan forandre den retningen livet ditt vil ta, DU.

Ingen kommer til å bry seg om du er godt kjærestemateriale hvis du ikke kan kommunisere. Ingenting kommer til å magisk forandre seg over natten. Du må forandre deg selv og din oppfatning av hva som foregår rundt deg.

Hvor finner man damer hvis man ikke sjekker de opp på byen? Konstruer livet ditt sånn at du ikke kan unngå å treffe damer. Meld deg på yogakurs, les på lesesal, drikk kaffe på det stedet som kun ansetter kvinnelige modeller like ved skolen du studerer ved, få deg en jobb der du treffer mange damer, vær ute å sosialisèr uten å drikke (Hvilket kjønn er 80 % av alle kafèbesøkende? Damer), få deg noen gode venninner som hele tiden drar deg med på vorspiel og gettogethers med alle venninnene sine. Snakk med hun som står å venter på bussen med deg, eller hun bak deg i køen på Rimi. Herregud, det er så mye damer rundt omkring at det er helt latterlig.

Og ikke settle for anyone. Sign of desperation!

[Gjest T.]

Jeg har alltid hatet å "gå på byen". Jeg går kun om det er en interessant konsert, og da for å høre på bandet, ikke for å preike eller sosialisere. Jeg liker ikke snakke med fulle folk. Jeg drikker ikke selv, og det å høre på andres fyllerør er ofte lite underholdende. Ei heller liker jeg å danse. Å føre samtaler i lokaler med høy musikk er jo bare slitsomt. Man ender jo opp med en samtale hvor tre fjerdedeler av det som blir sagt er noe som "HÆÆÆ?? HVA SA DU??"

Jeg har den festlige egenskapen at jeg ser skikkelig streng ut, icequeenbitch deluxe, noe som blir verre når jeg blir sjenert eller nervøs. Så fremmede tør ofte ikke snakke til meg, jeg har flere ganger fått høre av venner at de har hatt bekjente som har sett meg men som ikke har turd å hilse på meg siden jeg har sett så sint ut...

Jeg er også evig singel. Sist forhold var en jeg møtte på nettet. Han viste seg å være en dust i det virkelige liv, så da var jeg plutselig like langt.

Det er søren meg ikke lett å treffe på folk. Og -om- jeg ser noen jeg kunne tenke meg å prate til, så tør jeg ikke... Grem.. Så du er ikke alene ts, jeg er enda eldre enn det du er, og kvinne i tillegg, så jeg blir "oppmuntret" med tikk-takk-vetdu fra tanter i hvert eneste familieselskap.

Jøss, finnes det KVINNER som er akkurat som meg??? Jeg er en mann på over 40 år som har akkurat samme erfaringen som damen over beskriver, men uten å ha vært i noe som kan ligne ett forhold.

Har lært å ta livet som det kommer, har innsett forlengst att jeg skal gjennom livet uten å ha en partner. Sånn er det bare, ferdig med det.

T.

[Cognizance]

Situasjonen er som følger: Jeg er en veldig ålreit type (tør jeg påstå!) på 21 år, straks 22, har suksess i utdanning og karriere og er sånn sett kommet mye lenger enn mange som faktisk er et par år eldre enn meg, for ikke å snakke om de på min egen alder. På bakgrunn av dette og andre ting vil jeg anta at jeg er bra "kjærestemateriale".

Her tar du delvis feil. Det å våre ålreit og gjøre det bra karrieremessig er definitive pluss med tanke på jenter, men det er ikke det som er viktigst. Selvtillit, eksplisitt seksualitet og følelsesmessig kompetanse er noen av tingene som betyr mer. Spesielt i din alder har karriereting fint lite å si, det kan spille inn når kvinner begynner å tenke på familieetablering, før det forfølger kvinner følelser og da er det andre ting som er bestemmende.

Nettet framstår som en aktuell arena for deg, vil jeg tro.

[Cata]

Jøss, finnes det KVINNER som er akkurat som meg??? Jeg er en mann på over 40 år som har akkurat samme erfaringen som damen over beskriver, men uten å ha vært i noe som kan ligne ett forhold.

Har lært å ta livet som det kommer, har innsett forlengst att jeg skal gjennom livet uten å ha en partner. Sånn er det bare, ferdig med det.

T.

Joda, det er noen damer også ser du. Nå har jeg faktisk vært i forhold, men det skar seg. Og jeg liker heller ikke å gå på by'n med mindre det er en kino eller en konsert jeg faktisk har lyst til å se/høre. Kan gå på pub med venner, men drikker helst brus eller kaffe i såfall, og har absolutt ikke lyst til å høre på fyllerør fra fremmede.

Så hva gjør man da? Vel, jeg regner med et liv som evig singel, men for trådstarter som er noe yngre så kan jo en datingside være verdt et forsøk. (Har vurdert det selv men kommet til at singelstatusen såpass grei at jeg ikke gidder gjøre noen aktive forsøk på å bli usingel.)

Endret 6. januar 2008 av Cata

[Gjest lillagubban]

Har inntrykk av at 95% av forhold i min aldersgruppe startet med "vi møttes på by'n".

Det tror jeg er feil, hvertfall. Gjennom venner, skole, jobb, osv.

Forøvrig er jeg i sammen situasjon som deg, bare at jeg er jente da. Så hvis du sitter på et slkt utested, og ser ei jente som ser ut som hun kjeder seg like mye som deg, stikk bort å si hei

[Gjest gutt 19]

Jeg blir så glad av å lese dette. Trodde jeg var alene! Håper jeg møter på mennesker som føler det samme i virkeligheten.

[sebra]

Jeg blir så glad av å lese dette. Trodde jeg var alene! Håper jeg møter på mennesker som føler det samme i virkeligheten.

haha tenkte akkurat det samme....

[Gjest Golden Girl]

Rart det der. Hver gang jeg drar utenfor Norges grenser opplever jeg at folk er SÅ mye mer sosiale, tar kontakt, osv. på bussen, i butikker, på gata... Der venter man ikke til man er drit fulle på et utested før man tar kontakt. Det er noe skikkelig sært med nordmenn, altså. Derfor har jeg også helt gitt opp å bli kjent med folk på byn. (Og det gjelder ikke bare for å finne en kjæreste, men for å bli kjent med folk generelt)

[dagdrømmeren]

Enig!

For å være helt ærlig har jeg aldri syntes at det er så gøy å dra ofte på byn, har syntes det var mer "slitsomt". Ofte ender jeg bare opp med å kjede meg, selv om jeg er blid og sosial utad. Selvsagt kan det være veldig gøy noen ganger, men sjelden noe jeg gleder meg veldig til.Har inntrykk at det blir så overfladisk noen ganger. Helt greit å drikke litt, men jeg er ikke så glad i å bli full. Det er mer for ikke å være sær at jeg blir med. Liker bedre å gjøre ting som å dra på kino/kafe/resturant/ha en koselig hjemmekveld eller f eks dra på hytteturer.Tror heller ikke jeg finner drømmemannen på byn for å være ærlig.

Beste råd jeg kan komme med er å melde deg inn i organisasjoner du interesserer deg for. Hvis du egentlig ikke liker å gå på byn så er det større muligheter for å finne en som deler ditt syn andre steder enn nettopp på byn. F eks liker du friluftsaktiviteter så meld deg inn i DNT etc....

[Gjest Pato]

Nå svarer jeg utfra overskriften til trådstarter

Denne artikelen fant jeg på nettet:

Derfor er du fremdeles singel

Har ikke lest hele selv, men kanskje det står noen råd der?

Er ikke singel selv!

Lykke til med søk etter en partner

[Gjest Gjest]

Etter mye snakk med andre menn om emnet, for øvrig uten nevneverdig suksess, vender jeg meg nå til det motsatte kjønn for noen gode råd. (Men for all del, hvis det er andre menn enn meg som har forvillet seg inn her, bare svar )

Situasjonen er som følger: Jeg er en veldig ålreit type (tør jeg påstå!) på 21 år, straks 22, har suksess i utdanning og karriere og er sånn sett kommet mye lenger enn mange som faktisk er et par år eldre enn meg, for ikke å snakke om de på min egen alder. På bakgrunn av dette og andre ting vil jeg anta at jeg er bra "kjærestemateriale".

Problemet er: jeg har vært singel i årevis og aldri hatt et eneste seriøst forhold. Jeg er fremdeles ung og har mange år med "uteliv, fylla, festing, one-night-stands og dating" foran meg - skulle man tro. Dessverre er jeg MØKK LEI hele opplegget. Jeg er lei av å gå ut på byn for å drikke og "jakte" jenter, enten målet er ONS eller langvarige forhold. Er ikke den som sier neitakk til sosialt samvær med gode venner, tvert imot, men hele settingen med et gjennomsnittlig utested natt til søndag, høy (dritt)musikk og øl i mengder gidder jeg rett og slett ikke lenger. Kanskje hjernen min ligger noen (mange?) år foran min faktiske alder, who knows...

Så slike kvelder "på by'n" har jeg altså så godt som sluttet med. De få gangene jeg psyker meg skikkelig opp og blir med på tokt på byens mange utesteder blir jeg bare sittende og tenke "hva faen gjør jeg her?", og ser frem til klokken blir 3 (stengetid) og jeg har en god unnskyldning til å ta kvelden.

Så hvordan møter man jenter når man ikke vil være med på dette utelivet? Har inntrykk av at 95% av forhold i min aldersgruppe startet med "vi møttes på by'n". Og når disse 95 prosentene tas ut av regnestykket sitter jeg tilbake med uhyre dårlige odds for å møte en å forelske meg i. Legg til at jeg ikke er spesielt attraktiv utseendemessig og blir litt sjenert overfor det motsatte kjønn (spesielt når jeg er tiltrukket av vedkommende), så kan dere jo selv tenke dere hvor lett det er... :\

Vil ikke høres ut som typen som synes synd på seg selv, for selv om jeg synes situasjonen min suger skikkelig vet jeg at det er mange som har det verre enn meg. Men det suger liksom likevel

Såh.. Vet ikke helt hva jeg ville med denne tråden, men det var godt å få det ut. Kanskje noen har noen gode råd om hva jeg kan gjøre for å øke sjansene mine litt? Hvor møter man "the one" (forsåvidt begynner "anyone" å bli godt nok for meg) bortsett fra "på by'n"?

akkurat som å lese om seg selv, og det er ikke tull en gang, r. er noe yngre enn deg, men ser min egen fremtid på samme måte som du gjør.

er ikke så glad i fester og utesteder. liker best å drikke sammen med folk jeg kjenner og liker. de som jeg føler meg trygg på. jeg misliker det med musikk på fester og utesteder. så jeg kjønner deg.

samtidig tenker jeg alltid på at jeg gleder meg til å få en dame som jeg kan ha et orgentlig forhold til, og vet at jeg kan være romantisk, støttende, morsom osv, men får aldri vist det noe særlig.

er selv elendig på å ta kontakt med vilt fremmede kvinner, det går bedre hvis jeg har noe å gå på, feks en felles venn eller interesse.

brrr, jeg syns det er litt leit å se alle vennen mine skaffe seg jente på jente rundt meg, spess når mitt kjærlighetsliv står dønn stille. og de jentene jeg faller for vil ikke ha noe mer enn vennskap

[Gjest Gjest]

haha tenkte akkurat det samme....

hah! samme her å. ordner seg alltids skal man se, bare vis snillhet, godhet og omsorg uten å å bli for klengete eller masete. vil jeg da tro:P

[W. Wallace]

Nå svarer jeg utfra overskriften til trådstarter

Denne artikelen fant jeg på nettet:

Derfor er du fremdeles singel

Hahah, ikke rart man ikke kan kommunisere med det motsatte kjønn hvis man tror det som står i den artikkelen har noe å si overhodet!

[Gjest Gjest]

hah! samme her å. ordner seg alltids skal man se, bare vis snillhet, godhet og omsorg uten å å bli for klengete eller masete. vil jeg da tro:P

glemte å legge til, vise respekt og ikke komme med tåpelige sex relaterte ting.

og vær også slik mot vennine dine fordi da hvis en jente som er interrisert spør dem om hva slags type du er, så får hun bare god respons:)

[Envy]

for å være ærlig, ts; du er 21 år! christ.. har du gitt opp allerede? det finnes så mange måter å møte kjærligheten på. jeg f.eks er gother og traff min hardbarkede metal-eks på et trance diskotek fordi vi begge var der tilfeldig med venner. tilfeldighetene råder her i verden. og hvis du leter desperat rundt etter kjæreste finner du det hvertfall ikke. ta livet med ro, slapp av med kompiser og ta ting som de kommer.

jeg synes det virker som du har litt vel dårlig selvtillit og lav selvrespekt. jobber du litt med det er jeg sikker på at ting vil føles mye enklere, er du sikker på deg selv vil det være enklere å komme i kontakt med andre mennesker, og dessuten merkes det om folk har dårlig selvtillit, og det er ingen positiv ting!

jeg er forresten 19 år, singel og stortrives med det, selv om oxo jeg er lei av byen og fylla jeg er fornøyd med meg selv og stråler hver dag av selvtillit. jeg får maaasse oppmerksomhet fra det annet kjønn, mer enn jeg fikk før jeg jobbet med selvtilliten min

lykke til i kjærlighetslivet, og jeg tror faktisk ikke du kommer til å være evig singel bare fordi du ikke er så attraktiv, i de fleste forhold er det det indre som er viktigst.. nok en gang; SELVTILLT og UTSTRÅLING

[Gjest javac]

Jeg må si at mister Braveheart og Villemus Valensis (regner med at nicket ditt er koblet til den W. Wallace) faktisk hadde et tildels inspirerende innspill i denne tråden. Den traff muligens et ømt punkt..

Jeg er riktignok ikke helt i samme båt som trådstarter, men jeg har vært singel såpass lenge nå at jeg har bestemt meg for å gjøre noe med det. Skal jeg være ærlig, så har jeg egentlig vært altfor likegyldig og tilbakeholden den siste tiden. Det er jo i seg selv egentlig bare ris til egen bak.

Er ikke spesielt sjenert eller har særlig med trøbbel når det gjelder damer på andre måter, men etter brente fingre og en viss generell skepsis har jeg bevisst holdt en armlengdes avtand fra alt som har med sjekking og denslags å gjøre. Egentlig har kjærlighetslivet, riktignok med et og annet unntak, de siste årene mer eller mindre vært preget av en laissez-faire-holdning der jeg som oftest har engasjert meg så lite som mulig. Det er faktisk gjerne damene som har tatt initiativet, og selv om jeg ikke har noe i mot akkurat det, så kan jeg nesten ikke sitte på gjerdet og vente i håp om at dette skal ordne seg selv.

Det hele koker kanskje ned til at jeg lenge har forsøkt å unngå de eventuelle følelsesmessige kostnadene både ved det å bli avvist og det å avvise andre. For min del er faktisk det sistnevnte vanskeligere å forholde seg til enn det førstnevnte.

Jeg er i grunnen svært sjelden ute på byen. Har egentlig ikke noe imot det, faktisk kan det være riktig så hyggelig, men som oftest har jeg såpass mye annet å rote med at helgene brukes til andre ting. Denne helgen har jeg imidlertid planer om å ta en liten tur ut - ikke nødvendigvis for å sjekke opp damer, men først og fremst for å koble litt av. Skulle noe spennede likevel dukke opp, så skal jeg i lys av mitt svært sjeldne blaff av selvinnsikt derfor ikke la eventuelle sjanser løpe fra meg denne gangen.

Det bør kanskje sies at dette ikke er snakk om en orgie i ONS eller en PUA-studie, men snarere det å i større grad ta initiativ til å ta det første avgjørende skrittet i jakten på denne løst definerte "ene".

Prosjektet, nå under kodenavn Villemus (evt. "Ville mus") til ære for W. Wallace, starter nuh! Jeg tar altså på meg kilten og drar ut i krigen