Gå til innhold

samboer som ikke vil være med i begravelse


Gaupa
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Reka

Kondolerer.

Jeg ville blitt veldig skuffet hvis ikke min samboer hadde blitt med, i hvertfall når dere har vært sammen så lenge som dere har og siden tanten stod deg nær. Kan du ikke ta det opp med han? Prøve å få han til og fortelle hvorfor han ikke vil være med? Sikkert litt kjedelig å måtte gå i begravelse på sin egen bursdag, men han burde jo være der når du trenger han. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg ville syns det var helt ok om min samboer ikke hadde ønsket å være med. Alle opplever begravelser forskjellig, og noen syns det er fryktelig vondt å delta. Jeg personlig mener at om man skal reise i en begravelse eller ikke, er noe hver enkelt må vurdere selv. Jeg ville i alle fall ikke stilt noen krav til at han skulle være med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La mannen få fred. Har han sagt at han ikke ønsker å delta i en begravelse, aksepter det. Ikke lag kamp av absolutt alt. Dette er din tante og din sorg. Kanskje han har fått nok av begravelser for en stund, hvis han hadde et nært forhold til bestefaren, og fikk overdose av hykleri i den begravelsen.

Vent ikke at typen skal vrenge sine innerste følelser og tanker foran deg, for å forsvare at han ikke ønsker å delta. Bare godta at dere ser ulikt på det, og dra aleine, uten å ødelegge bursdagsfeiringen hans, med samvittighetsmanipulering.

Det funker ikke sånn i mannshjernen, at en begravelse skal veksles mot en annen. Og denne typen tankemønstre funker heller ikke i forhold generelt, og er dessverre spiren til undergang for mangt et partnerskap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt ærlig fra hjertet, så får visse her blir så sure de vil: HVORFOR skal en person som ikke kjenner dama (virker jo ikke som HAN savner henne da, selv om DU hadde et nært forhold?) være der? Jeg synes det er mer respektløs enn å ikke gå. Han kjente ikke dama, så hva har han der å gjøre? Pynt?

Jeg synes både begravelser, bryllup, dåp, konfirmasjoner strengt tatt er noe som er mellom den det gjelder, og de nærmeste. Synes egentlig det er en tåpelig skikk å invitere "alt og alle" bare for at det skal være massevis av folk der. Da er det bedre med en liten seremoni med kun de som faktisk ønsker å dele denne dagen med den det gjelder. Og om den avdøde faktisk ser begravelsen (man vet jo aldri..) så ville ihvertfall jeg satt mer pris på om det heller var et lavt antall personer der, som jeg visste satte pris på meg, enn "alt som kan krype og gå" bare for å late som de savner meg.

Jeg ville selv ikke gått, og heller ikke krevd av min samboer, om noe slikt skjer her. For om jeg/han da ikke hadde et persolig forhold til personen (f eks om din mann ikke kjenner henne så veldig mye mer enn "tanta til samboeren min"), så føler jeg at jeg blir veggpynt og ikke er der for å sørge.

På den andre siden: Folk har ulike måter å sørge på, kanskje han vil sørge alene og ikke i offentlighet i begravelse? At han føler han ikke var nær nok i familie til at han kan sitte der og sørge, selv om han savner henne? Er han redd noen i sin egen familie skal dø av sykdom og tenker at "uff neste begravelser blir vel X", det er fort gjort når man ser hva sykdom har gjort med en person og man kjenner andre med det samme..

Og hvorfor må du ha han med som støtte uansett? Er ikke hele familien din der? Så kan dere sørge sammen heller? Heller enn at en ikke-sørgende skal trøste deg?

Får garantert kjeft her, men dette er det jeg synes. Men så kommer jeg fra en trøblete familie, så jeg har selv ikke så mye familie igjen føler jeg. Så jeg har heller et nært forhold til de som jeg kan ha et forhold til uten å bli kjeftet på eller kalt stygge ting. Og jeg føler at 5 familiemedlemmer som betyr utrolig mye for meg, er mye bedre å invitere til en seremoni, enn "alle" som da blir 30-40 stk, som jeg da verken kjenner eller ville direkte savnet om falt bort, pga vi ikke har noe nært forhold. Så jeg har tatt veldig avstand fra den der "men det er jo familie!". Personlig forhold er for meg viktigere enn blodsbånd, pga jeg har opplevd så mye vondt de med blodsbånd kan gjøre.

Mange venner av meg vet dette, og er jo ganske enige. At kun de man faktisk kjenner, burde inviteres til slike ting. Så får man sitte der fornærmet over at en "ukjent" ikke ville invitere deg, og heller takke seg selv for at man ikke har hatt et nærer forhold til en slektning. Mange antar jo at man vil bli invitert til seremonier uansett, men ser jo aldri slektningen resten av året. Kan gå årevis mellom hvert møte, så man kjenner jo knapt personen. Men man antar man er invitert likevel.. jeg synes det er tåpelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lykkeliky
Helt ærlig fra hjertet, så får visse her blir så sure de vil: HVORFOR skal en person som ikke kjenner dama (virker jo ikke som HAN savner henne da, selv om DU hadde et nært forhold?) være der? Jeg synes det er mer respektløs enn å ikke gå. Han kjente ikke dama, så hva har han der å gjøre? Pynt?

Jeg synes både begravelser, bryllup, dåp, konfirmasjoner strengt tatt er noe som er mellom den det gjelder, og de nærmeste. Synes egentlig det er en tåpelig skikk å invitere "alt og alle" bare for at det skal være massevis av folk der. Da er det bedre med en liten seremoni med kun de som faktisk ønsker å dele denne dagen med den det gjelder. Og om den avdøde faktisk ser begravelsen (man vet jo aldri..) så ville ihvertfall jeg satt mer pris på om det heller var et lavt antall personer der, som jeg visste satte pris på meg, enn "alt som kan krype og gå" bare for å late som de savner meg.

Jeg ville selv ikke gått, og heller ikke krevd av min samboer, om noe slikt skjer her. For om jeg/han da ikke hadde et persolig forhold til personen (f eks om din mann ikke kjenner henne så veldig mye mer enn "tanta til samboeren min"), så føler jeg at jeg blir veggpynt og ikke er der for å sørge.

På den andre siden: Folk har ulike måter å sørge på, kanskje han vil sørge alene og ikke i offentlighet i begravelse? At han føler han ikke var nær nok i familie til at han kan sitte der og sørge, selv om han savner henne? Er han redd noen i sin egen familie skal dø av sykdom og tenker at "uff neste begravelser blir vel X", det er fort gjort når man ser hva sykdom har gjort med en person og man kjenner andre med det samme..

Og hvorfor må du ha han med som støtte uansett? Er ikke hele familien din der? Så kan dere sørge sammen heller? Heller enn at en ikke-sørgende skal trøste deg?

Får garantert kjeft her, men dette er det jeg synes. Men så kommer jeg fra en trøblete familie, så jeg har selv ikke så mye familie igjen føler jeg. Så jeg har heller et nært forhold til de som jeg kan ha et forhold til uten å bli kjeftet på eller kalt stygge ting. Og jeg føler at 5 familiemedlemmer som betyr utrolig mye for meg, er mye bedre å invitere til en seremoni, enn "alle" som da blir 30-40 stk, som jeg da verken kjenner eller ville direkte savnet om falt bort, pga vi ikke har noe nært forhold. Så jeg har tatt veldig avstand fra den der "men det er jo familie!". Personlig forhold er for meg viktigere enn blodsbånd, pga jeg har opplevd så mye vondt de med blodsbånd kan gjøre.

Mange venner av meg vet dette, og er jo ganske enige. At kun de man faktisk kjenner, burde inviteres til slike ting. Så får man sitte der fornærmet over at en "ukjent" ikke ville invitere deg, og heller takke seg selv for at man ikke har hatt et nærer forhold til en slektning. Mange antar jo at man vil bli invitert til seremonier uansett, men ser jo aldri slektningen resten av året. Kan gå årevis mellom hvert møte, så man kjenner jo knapt personen. Men man antar man er invitert likevel.. jeg synes det er tåpelig.

:klappe::klappe::klappe::klappe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frk Åberg
Helt ærlig fra hjertet, så får visse her blir så sure de vil: HVORFOR skal en person som ikke kjenner dama (virker jo ikke som HAN savner henne da, selv om DU hadde et nært forhold?) være der? Jeg synes det er mer respektløs enn å ikke gå. Han kjente ikke dama, så hva har han der å gjøre? Pynt?

Dette handler ikke om han, men om kjæresten som har mistet noen hun var glad i. Om han ikke kjenner tanten, er irrelevant, spør du meg. Begravelser er da vel så mye for de etterlatte som for de avdøde.

Selv ville jeg ikke vært avhengig av å ha med meg samboeren i en begravelse. Men det handler kanskje vel så mye om at jeg vet at han ville tilbudt seg hvis jeg ønsket det. Om han hadde sagt at han ikke ville være med, så kunne jeg faktisk finne på å bli såret av det manglende engasjementet det signaliserer mer enn det at han fysisk ikke ville være der. Det å være med på noe sånt, kan gi den sørgende vel så mye en trøst ved at noen viser bryr seg som det å ha noen å holde i hånda i selve begravelen.

Endret av Frk Åberg
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg går i begravelser av to årsaker. Enten så kjenner jeg vedkommende og vil ta et siste farvel, eller så blir jeg med og støtter andre som kjenner vedkommende og vil ta et siste farvel.

Når min ex skulle i begravelsen til et søskenbarn som jeg aldri hadde truffet så spurte jeg ikke engang. Fikset fri fra jobben de timene, strøk skjorta mi og sørget for at alt var klart til dagen.

Nå var vi ikke gifte, men vi kan vel holde sammen i "onde" dager fordet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går i begravelser av to årsaker. Enten så kjenner jeg vedkommende og vil ta et siste farvel, eller så blir jeg med og støtter andre som kjenner vedkommende og vil ta et siste farvel.

Når min ex skulle i begravelsen til et søskenbarn som jeg aldri hadde truffet så spurte jeg ikke engang. Fikset fri fra jobben de timene, strøk skjorta mi og sørget for at alt var klart til dagen.

Nå var vi ikke gifte, men vi kan vel holde sammen i "onde" dager fordet?

Fint for deg. Så tar vi å gullforgyller deg, og henger deg på veggen til pynt... Men dette dreier seg ikke om hva du og jeg har gjort, eller vil gjøre. Her dreier det seg om typen til trådstarter sin oppfatnng av situasjonen. Det kan vel kanskje være at han har planlagt noe i lengre tid med sine venner på bursdagen, for alt vi vet. At han har fått begravelser i vrangstrupen, eller hva vet vi?

Hva vi vet er at han har sagt nei. Og at det ikke er utenkelig at han, til tross for at han har sagt klart fra om hvor han står i saken, kan la seg manipulere eller presse til å gå likevel. Men det vil ikke være uten en kostnad. For om han må manipuleres, vil det si at hans oppfatning overkjøres til fordel for trådstarters. Og mange nok slike gnister kan til slutt bli et bål.

Hvis grunnen for å ha ham med er å vise familien at man har noen å ha med, og det å vinne en intern maktkamp, så har det lite for seg. Man kan alltid kverulere og melke fram argumenter for at han må sette alt sitt tilside og stille. Men han har svart, så trådstarter vet hans syn. Men har problemer med å akseptere at han ser annerledes på det enn henne selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man har fødselsdag hvert eneste år så lenge man lever. Hvert menneske dør bare én gang. Begravelsen er ikke for den som er død, jeg tviler på de deltar i sin egen begravelse for å si det slik. Begravelsen er for de som sitter igjen, og når man er samboer med én av dem som sitter igjen er man der og støtter, så enkelt er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Du kan ikke forvente han skal være med på det offisielle oppmøtet i forbindelse med begravelsen, men at han støtter deg i sorgen ellers er rett og rimlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Fint for deg. Så tar vi å gullforgyller deg, og henger deg på veggen til pynt... Men dette dreier seg ikke om hva du og jeg har gjort, eller vil gjøre. Her dreier det seg om typen til trådstarter sin oppfatnng av situasjonen. Det kan vel kanskje være at han har planlagt noe i lengre tid med sine venner på bursdagen, for alt vi vet. At han har fått begravelser i vrangstrupen, eller hva vet vi?

Hva vi vet er at han har sagt nei. Og at det ikke er utenkelig at han, til tross for at han har sagt klart fra om hvor han står i saken, kan la seg manipulere eller presse til å gå likevel. Men det vil ikke være uten en kostnad. For om han må manipuleres, vil det si at hans oppfatning overkjøres til fordel for trådstarters. Og mange nok slike gnister kan til slutt bli et bål.

Hvis grunnen for å ha ham med er å vise familien at man har noen å ha med, og det å vinne en intern maktkamp, så har det lite for seg. Man kan alltid kverulere og melke fram argumenter for at han må sette alt sitt tilside og stille. Men han har svart, så trådstarter vet hans syn. Men har problemer med å akseptere at han ser annerledes på det enn henne selv.

Jeg henter med glede frem gullmalinga. Hvis vi skal holde oss til hva ts har skrevet om samboeren, sier hun ingen verdens ting om at han har planer for bursdagen eller om at han har fått begravelser i vrangstrupen... Tvert imot. Hun sier at han har friuke og bare skal være hjemme likevel.

Synes det er flott å lese om forhold hvor man støtter hverandre i slike situasjoner ubetinget.

Selv synes jeg at begravelse, dåp og bryllup er hendelser hvor jeg tar hensyn til hva partneren ønsker. Dette er såpass spesielle ting, hvor man har en sjangse til deltagelse. Det finnes ikke angrefrist. I enkelte situasjoner, lar man sine egne følelser ta andreplass, og vier partneren sin den fulle og hele oppmerksomhet og støtte. Og i dette tilfellet er det jo ikke samboeren som har lidd et tap, ergo bør han være der - både fysisk og psykisk for TS.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde blitt utrolig lei meg om samboer ikke hadde blitt med. Ingen av oss synes det er noe stas med begravelser, men synes det er viktig at man støtter hverandre.

Det eneste er om det er en man ikke stod så veldig nær, da kan den partneren få velge om h*n vil bli med eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hegepege

Jeg skjønner godt at du er skuffet over at han ikke bli med deg, men jegskjønner også at han ikke har lyst til å være med! En begravelse er faktisk en veldig følelesladd dag og enkelte klarer rett og slett ikke være med på dette!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg syns det hadde vært rimelig om han ble med, all den tid du ønsker det. Samtidig skjønner jeg ikke hvorfor det er så viktig at han blir med når han ikke føler for det. Hvis han ikke hadde noe spesielt forhold til denne tanten kan det jo hende han føler seg malplassert og hyklersk i denne begravelsen, og når det gjelder støtte, så vil vel TS være omgitt av "sine" som kan støtte henne?

Jeg har aldri vært i en begravelse til noen jeg ikke hadde et reelt forhold til, syns det høres helt pyton ut å sitte blant sørgende mennesker hvis man egentlig ikke kjente den døde. Og vil tro at det blir mer støtte og "felles sorg" å hente hos andre i familien enn i en samboer som ikke føler han har noe der å gjøre. I mine øyne er begravelse en svært personlig ting, som man går i hvis man føler at man har noe der å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det hadde vært rimelig om han ble med, all den tid du ønsker det. Samtidig skjønner jeg ikke hvorfor det er så viktig at han blir med når han ikke føler for det. Hvis han ikke hadde noe spesielt forhold til denne tanten kan det jo hende han føler seg malplassert og hyklersk i denne begravelsen, og når det gjelder støtte, så vil vel TS være omgitt av "sine" som kan støtte henne?

Tanten er jo død, så for henne er det knekkende likegyldig hvem som er der eller ikke, men det er jo for de som er levende at man først og fremst har en begravelse. Hvis ikke kunne man jo bare grave et hull, lempe vedkommende nedi, for så å fortsatt med sine daglige gjøremål. Den personen jeg ville hatt mest støtte av i en begravelse er mannen min, og jeg hadde blitt veldig såret hvis han ikke hadde ville gått sammen med meg.

Jeg har aldri vært i en begravelse til noen jeg ikke hadde et reelt forhold til, syns det høres helt pyton ut å sitte blant sørgende mennesker hvis man egentlig ikke kjente den døde. Og vil tro at det blir mer støtte og "felles sorg" å hente hos andre i familien enn i en samboer som ikke føler han har noe der å gjøre. I mine øyne er begravelse en svært personlig ting, som man går i hvis man føler at man har noe der å gjøre.

Og for meg er det jeg har å gjøre å støtte mannen min. Hvis det er "alt" jeg gjør, er dette grunn nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest life
Jeg går i begravelser av to årsaker. Enten så kjenner jeg vedkommende og vil ta et siste farvel, eller så blir jeg med og støtter andre som kjenner vedkommende og vil ta et siste farvel.

Når min ex skulle i begravelsen til et søskenbarn som jeg aldri hadde truffet så spurte jeg ikke engang. Fikset fri fra jobben de timene, strøk skjorta mi og sørget for at alt var klart til dagen.

Nå var vi ikke gifte, men vi kan vel holde sammen i "onde" dager fordet?

Det er flere av min manns gamle onkler og tanter som har dødd de siste årene, jeg har ikke vært med i begravelsene men hadde han ønsket det så hadde jeg blitt med. Han ble med i begravelsen til min bestefar uten at jeg trengte å spørre om han ville engang.

Samboer eller gift, så føler jeg at både i gode og vonde dager burde gjelde for begge typer forhold. Noen ganger er det bdre trøst i kjæresten enn i resten av familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville blitt fornærmet om min mann ikke ble med meg, noe som er utenkelig da vi støtter hverandre i gode og onde dager. Gullforgyldt er han ikke, men vi setter oss i den andres situasjon. En begravelse måtte min mann desverre gå i alene, da jeg var høygravid og begravelsen tok plass i en annen landsdel og flyreise var påkrevd. Ellers har han vært med til min side, og han til min side. Da en kollega av meg døde, var ikke han med da vi stilte opp fra jobben og det hadde vært underlig om min mann var med. Snakke sammen om små og store ting i livene deres, så blir det mindre konflikter og forventninger som ikke innfris.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville blitt fornærmet om min mann ikke ble med meg, noe som er utenkelig da vi støtter hverandre i gode og onde dager. Gullforgyldt er han ikke, men vi setter oss i den andres situasjon. En begravelse måtte min mann desverre gå i alene, da jeg var høygravid og begravelsen tok plass i en annen landsdel og flyreise var påkrevd. Ellers har han vært med til min side, og han til min side. Da en kollega av meg døde, var ikke han med da vi stilte opp fra jobben og det hadde vært underlig om min mann var med. Snakke sammen om små og store ting i livene deres, så blir det mindre konflikter og forventninger som ikke innfris.

Hvis holdningen er at kjæreste/samboer/mann skal være med i begravelser der han ikke har noen følelser i fht den avdøde, for å støtte kjæresten sin i sorgen, så skjønner jeg ikke hvorfor man skal skille mellom jobbkollega og en inngiftet tante. Er det slik at man får den støtten man trenger hos de andre kollegene men ikke fra familien sin? Skjønner heller ikke hvorfor det er underlig at man trenger støtte fra kjæresten sin når en kollega eller venn dør, men ikke når en tante dør?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg innehar ingen fasit, jeg beskrev kun hva vi gjorde da en kollega døde og alle på arbeidsplassen deltok i begravelsen. Vi var på jobb på morgenen, gikk samlet i begravelsen og tilbake på jobb etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

- Og dermed har det ikke slått noen at det faktisk skal litt til, før en ellers oppegående kar nekter å gå i en begravelse sammen med dama? Ergo så har han en grunn for ikke å delta. Det er bare ikke alltid mannfolk er like meddelsomme som kvinner, om følelsesladde emner. Det behøver ikke ha noe som helst med at dagen kolliderer med bursdagen hans. Kanskje det kan ha noe med bestefaren hans sin død? Eller kanskje ikke.

Når jenter sier nei, så skal det respekteres for en hver pris. Kan ikke menn sette foten ned, uten å måtte vrenge halve hjernebarken foran dømmesyke kvinner, som skal måle med millimetermål om hans grunner er tungtveiende nok, motregnet mot samboerens? Kan du forstå at dette kan føles som om du krafser midt i nervesenteret hans? At menn ikke er verdensmestre på å uttrykke følelser, betyr ikke at vi ikke har dem.

Dette minner litt om folk som synes det er greit å partere fisk, uten å avlive dem først. Fordet om fisk ikke greier å formidle for folk at de føler angst og smerte, og tilsynelatende virker upåvirket, betyr ikke det at folks subjektive oppfatning er rett. Særlig ikke når vi håper å kjenne lukten av rømmesurret ørret, om litt. Kan det hende at Trådstarter er så fokusert på sitt syn, at hun overkjører hans? Kan det være elementer som ikke har blitt nevnt?

Jeg gjentar: Det skal litt til å nekte dama å bli med i begravelse, så der finns sikkert en for ham tungtveiende grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...