karriere vs å finne seg en kjæreste

[Gjest =tentacle=]

Men samtidig vil jeg ikke la mitt ønske om mann og barn ta over styringen helt, for da, da begynner jeg virkelig å bli desperat. Så jeg tror, mitt spørsmål er vel egentlig - hvordan holder dere balansen mellom å ikke legge noe veien for seg selv og ens ønsker om barn, og det å ikke bli desperat? Det eneste jeg selv har funnet ut er bra for meg er å unngå å lese artikler om hvor fort fruktbarheten synker etter at man har fylt 35 (så jeg hoppet jo litt fort over din kommentar, tentacle :-))

Fruktbarheten din vet ikke om du leser eller ikke leser artikler om den

Om man skal bry seg eller ikke, handler om hvordan man vil ta det hvis man kommer til det punktet at man fortsatt er barnløs når det har blitt for sent.

Det er en hårfin balanse mellom å være målrettet og desperat. Det føles bedre å stikke hodet i sanden, men om man kommer dit man vil da, er et annet spørsmål.

[W. Wallace]

Å ta det veldig rolig er en luksus man ikke har som kvinne over 35/36/37, dersom det er viktig å bli gravid. Barnekjære kvinner i den alderen har god grunn til å være desperate, og det er sikkert mange som heller vil risikere et samlivsbrudd etter et par år etter å ha fått barn, enn like før de skal kutte pillen og starte produksjon.

I så fall fatter jeg ikke hvorfor det skal være nødvendig å finne en mann for å få barn. Kunstig befruktning? Karrierekvinner har råd til sånt.

[wishingitwas]

Stiller meg bak den der. Om jeg er barnløs, men ønsker meg barn når jeg er 35, så tar jeg saken i egne hender.

Kjærlighet er fint det også, men det har aldri fått meg til å føle meg mer komplett, selv om omgivelsene presser på for at jeg skal få dårlig samvittighet for det.

Man må alltid spørre seg om det er omgivelsenes forventninger eller ens egne som ligger i bunn.

Men ellers høres du temmelig reflektert og fornuftig ut i svarinnlegget ditt, og naturligvis forvirret, fordi du ønsker deg flere ting på en gang. Men ulike ønsker trenger ikke alltid å gå på bekostning av hverandre, selv om man er kvinne.

[Gjest Veronica Mars]

DU kunne jo f.eks jobbe litt mindre en dag i uken (og ta det igjen de andre dagene) og bruke denne tiden til å melde deg på en hobby, et kurs, el. Så gjør du i hvert fall noe aktivt for å møte nye mennesker i tillegg til å ha en spennende jobb.

[Gjest *Snart medlem*]

Du bør ikke utelukke muligheten for at det dukker opp en mann i jobbsammenheng heller da...

Jeg tror på at like barn leker best, og støtter dette synspunktet. Og hvis det skulle dukke opp en mann i jobbsammenheng, skal du ikke se bort fra at han var i en lignende situasjon som deg, og ville forstå dine tanker omkring det å starte familie.

Dessuten får man jo tross alt barselspermisjon, selv om man er karrierekvinne i dette landet.

[Gjest Rådvill gjest]

Jeg tror på at like barn leker best, og støtter dette synspunktet. Og hvis det skulle dukke opp en mann i jobbsammenheng, skal du ikke se bort fra at han var i en lignende situasjon som deg, og ville forstå dine tanker omkring det å starte familie.

Dessuten får man jo tross alt barselspermisjon, selv om man er karrierekvinne i dette landet.

Takk, det var oppmuntrende å høre!

Jeg er forøvrig ikke så bekymret over tiden når man (jeg) først har fått barn - da ville jeg prøvd å kutte ned og eventuelt bytte jobb. Sammenlignet med andre land har vi det veldig bra her, ikke bare når man tenker på selve barselpermisjonen, men også når det gjelder hvor selvfølgelig og "innarbeidet" det er at man har barn og en spennende jobb (og det finnes spennende jobber som ikke krever 50-timers uker, det er bare den jeg ble tilbudt nå som ville kreve dette). Jeg var mest av alt bekymret at jobben jeg ble tilbudt nå ville hindre meg i å treffe nye mennesker og kanskje en mann. Men det er jo sant, det dere skriver om at det faktisk også går an å treffe noen i jobbsammenheng, og kanskje nettopp der, fordi sjansene da vil være høyere at man treffer på "likesinnede".

Ellers synes jeg som noen av dere andre skrev lengre oppe, at det faktisk ikke hadde vært relevant for meg med en mann som heller vil ha "sykepleieren enn nevrokirurgen". Vi hadde nok aldri blitt interessert i hverandre, han fordi han sannsynligvis hadde syntes jeg var vanskelig / slitsom, og jeg fordi jeg gjerne vil være sammen med noen som jeg kan "bryne meg litt på" og som liker dette. Sånn sett kan man nok si at sånne som meg er "kresne". (Forøvrig mener jeg at dette med "sykepleier vs nevrokirurgen" er et litt farlig eksempel - jeg har en del venner som er sykepleiere og som er høyst selvreflekterte og liker å bryne seg på spørsmål som "Hvorfor har vi skråtak, mens man bygger flattak i Afrika?", samtidig som jeg har vært borti kirurger som synes sånne spørsmål er bortkastet tid)

[Gjest Don Giovanni]

Hei dere hjelpsomme Forum-lesere!

Jeg står foran et (luksus-)valg mellom forskjellige jobber og er ganske rådvill. For et av jobbtilbudene vil kreve en del overtidsjobbing (1-2 timer hver dag), men er kjempespennende. De andre to er kanskje litt mindre spennende (uten å være helt kjedelige), men ikke fullt så stressende og tryggere (men også betydelig mindre betalt).

Men nå er det sånn at jeg er 35 år og singel. Og egentlig ønsker jeg meg mann og barn. Magefølelsen heller mot å ta den kjempespennende jobben (som involverer som sagt en del overtid), men så går jeg rundt med en diffus redsel for at denne jobben vil gjøre at jeg ender opp som "gammel barnløs jomfru". Så det jeg lurer på er - er det noe i det at en krevende jobb vil stå i veien for at jeg får meg en kjæreste og kanskje også barn etterhvert, eller er jeg bare småparanoid? Noen av mine venner har anbefalt meg å gå for en av de trygge jobbene og så bruke fritiden til å aktivt lete etter en kjæreste. Mens andre sier at da får det hele altfor stor betydning og blir til et "prosjekt" som barer fører til at jeg blir desperat.

Kanskje det er noen der ute som har vært i et lignende dilemma før og kan dele litt av sine erfaringer? Det hadde jeg blitt utrolig glad for å høre.

Ta selvfølgelig den jobben du har mest lyst på ! Å bruke fritiden på å finne kjæreste høres nesten litt patetisk ut. Kanskje finner du en kjæreste i den nye jobben? Uansett vil du med en jobb du liker utstråle at du er fornøyd med livet og har det bra. Det er attraktive trekk for mange menn. Og jobben kan du alltids forandre på om den skulle stå i veien for fremtidig hus-hjem-barn. Men ikke ta "sorgene" på forskudd.

[Gjest Don Giovanni]

Ellers synes jeg som noen av dere andre skrev lengre oppe, at det faktisk ikke hadde vært relevant for meg med en mann som heller vil ha "sykepleieren enn nevrokirurgen". Vi hadde nok aldri blitt interessert i hverandre, han fordi han sannsynligvis hadde syntes jeg var vanskelig / slitsom, og jeg fordi jeg gjerne vil være sammen med noen som jeg kan "bryne meg litt på" og som liker dette. Sånn sett kan man nok si at sånne som meg er "kresne". (Forøvrig mener jeg at dette med "sykepleier vs nevrokirurgen" er et litt farlig eksempel - jeg har en del venner som er sykepleiere og som er høyst selvreflekterte og liker å bryne seg på spørsmål som "Hvorfor har vi skråtak, mens man bygger flattak i Afrika?", samtidig som jeg har vært borti kirurger som synes sånne spørsmål er bortkastet tid)

Ta definitivt jobben!

[Gjest =tentacle=]

Ellers synes jeg som noen av dere andre skrev lengre oppe, at det faktisk ikke hadde vært relevant for meg med en mann som heller vil ha "sykepleieren enn nevrokirurgen". Vi hadde nok aldri blitt interessert i hverandre, han fordi han sannsynligvis hadde syntes jeg var vanskelig / slitsom, og jeg fordi jeg gjerne vil være sammen med noen som jeg kan "bryne meg litt på" og som liker dette. Sånn sett kan man nok si at sånne som meg er "kresne". (Forøvrig mener jeg at dette med "sykepleier vs nevrokirurgen" er et litt farlig eksempel - jeg har en del venner som er sykepleiere og som er høyst selvreflekterte og liker å bryne seg på spørsmål som "Hvorfor har vi skråtak, mens man bygger flattak i Afrika?", samtidig som jeg har vært borti kirurger som synes sånne spørsmål er bortkastet tid)

Hvordan er selvrefleksjon og takkonstruksjoner i ulike kulturer/klimaer relatert til hverandre?

Forskjellen på sykepleieren og nevrokirurgen ligger ikke i status eller kvalitetsstempel på mental kapasitet. Begge kan være skarpe, dyktige og reflekterte. Men en sykepleier har mer tid og energi å vie til et forhold og en familie, og er mer fleksibel.

Ellers så vet jeg om en del menn som gjerne vil ha en kvinne i høy stilling for at hun skal bryne seg ferdig på jobben, slik at han får slappe av hjemme

[wishingitwas]

Det er absolutt lettest å finne noen som du passer sammen i situasjoner hvor du møter folk som er interessert og engasjert i det samme som deg selv. I slike sammenhenger, selv om det er få menn innenfor mitt fagfelt, møter jeg de mest interessante personene. :rødme:

(Litt på sia av emnet, men merker at en del av venninnene mine har den holdninga at det er partneren som gjør dem til en hel person, og at alle drømmer og ambisjoner de har, går mot forholdet, det blir som en hobby for dem, og er det eneste de snakker om. Får en litt småtrist følelse av å høre på dem, og sterke 50-talls-husmor-assosiasjoner. Klart alle bryr seg om kjærlighet, men man burde bry seg om mer enn det. Og det er ikke partneren som definerer en som person.)

[Gjest Gjest_Julie_*]

Nå er det sånn at jeg er 35 år og singel. Og egentlig ønsker jeg meg mann og barn. Magefølelsen heller mot å ta den kjempespennende jobben (som involverer som sagt en del overtid), men så går jeg rundt med en diffus redsel for at denne jobben vil gjøre at jeg ender opp som "gammel barnløs jomfru". Så det jeg lurer på er - er det noe i det at en krevende jobb vil stå i veien for at jeg får meg en kjæreste og kanskje også barn etterhvert, eller er jeg bare småparanoid? Noen av mine venner har anbefalt meg å gå for en av de trygge jobbene og så bruke fritiden til å aktivt lete etter en kjæreste. Mens andre sier at da får det hele altfor stor betydning og blir til et "prosjekt" som barer fører til at jeg blir desperat.

Du er bare et par år eldre enn meg og vi er ikke langt unna hverandre i problemstilling. Mitt råd er at du ikke kan bruke fritiden til å se etter kjærester. Mange treffer ham gjennom jobb/jobbforbindelser. Det er best å satse på den beste jobben.

Jeg vil sterkt anbefale deg å ikke gå for de trygge jobbene, men satse på den beste som du synes er mest spennende. Du treffer de mennene du skal uansett. Enhver alder er alltid den beste til enhver tid. I vår alder treffer vi på de mennene som selv er single som oss fordi de har vært karriereorienterte eller vi treffer på de som er skilt for første gang. Eller en eldre som ikke føler seg truet av å konkurrere karrieremessig om de samme jobbene med sin kvinneligel partner.

[Gjest =tentacle=]

Du er bare et par år eldre enn meg og vi er ikke langt unna hverandre i problemstilling. Mitt råd er at du ikke kan bruke fritiden til å se etter kjærester. Mange treffer ham gjennom jobb/jobbforbindelser. Det er best å satse på den beste jobben.

Jeg vil sterkt anbefale deg å ikke gå for de trygge jobbene, men satse på den beste som du synes er mest spennende. Du treffer de mennene du skal uansett. Enhver alder er alltid den beste til enhver tid. I vår alder treffer vi på de mennene som selv er single som oss fordi de har vært karriereorienterte eller vi treffer på de som er skilt for første gang. Eller en eldre som ikke føler seg truet av å konkurrere karrieremessig om de samme jobbene med sin kvinneligel partner.

Treffer man de mennene man skal uansett hva man gjør? Hvem eller hva sørger for at det ordnes? Den berømte Skjebnen?

Menn finner man nok et stykke opp i årene. Men de mennene man har sjans på, har sjans på vesentlig yngre kvinner også, om de er attraktive. Yngre kvinner er oftest penere, og har bedre sjanser for å bli mødre, og er derfor et bedre valg for attraktive eldre menn som har ønske om familie.

[Hu i Svingen]

Menn er beregnende vesener, og mange av dem vil ikke ha en mor som jobber 50-timersuker til barnet sitt, fordi de skjønner at da vil mer falle på dem. Menn slipper å bli despo fordi de ikke har en så skarp fruktbarhetsgrense, og ønsker de seg et familieliv vet de at en sykepleier er et mye bedre valg enn en nevrokirurg, for å sette det på spissen.

Jeg må si jeg synes dette var et litt merkelig synspunkt. Er menn mer beregnende enn kvinner? Jeg må si jeg tviler på det etter å ha lest resten av ditt innlegg.

Og vil man i tilfelle ha en slik mann til sine barn? Jeg må for egen del si nei. Greit nok at man ønsker seg en familie, men det bør ikke være for en hver pris. Eller?

Lurer fortsatt på hvorfor sykepleiere har et sterkere ønske om egen forplantning enn nevrokirurger...

[Gjest Gjest_Julie_*]

Treffer man de mennene man skal uansett hva man gjør? Hvem eller hva sørger for at det ordnes? Den berømte Skjebnen?

Menn finner man nok et stykke opp i årene. Men de mennene man har sjans på, har sjans på vesentlig yngre kvinner også, om de er attraktive. Yngre kvinner er oftest penere, og har bedre sjanser for å bli mødre, og er derfor et bedre valg for attraktive eldre menn som har ønske om familie.

Ja, det er min holdning at man alltids treffer de mennene man skal uansett. Jeg kan jo ikke uttale meg på vegne av alle enkeltindivider. Men jeg tror at uansett hvor man er og hvem man er så bør sjansene være rimelig store for å alltids treffe noen som er aktuelle, det er min innstilling.

Jeg ville ikke ha tenkt på yngre kvinner når jeg møter menn. De må jo like den de møter (og ikek alle andre potensielle trusler). Jeg kan ikek forstå en tankegang som sier at "visst møter man menn men husk at de liker yngre kvinner".

Kvinner uansett alder bør være såpass selvsikre at de er klar over sin egenverdi. Kvinner kan absolutt få barn i alderen 35-43 og deromkring uten at det blir "feil"! Og menn kan stifte familie med 35-43-årige pene og slanke kvinner uten å bli truet av 20-årige kvinner.

Hvis en mann møter en kvinne han liker og begge er over 35 år er det ingenting i veien for at de kan stifte familie. Trodde du det?

[Gjest Don Giovanni]

Ja, det er min holdning at man alltids treffer de mennene man skal uansett. Jeg kan jo ikke uttale meg på vegne av alle enkeltindivider. Men jeg tror at uansett hvor man er og hvem man er så bør sjansene være rimelig store for å alltids treffe noen som er aktuelle, det er min innstilling.

Jeg ville ikke ha tenkt på yngre kvinner når jeg møter menn. De må jo like den de møter (og ikek alle andre potensielle trusler). Jeg kan ikek forstå en tankegang som sier at "visst møter man menn men husk at de liker yngre kvinner".

Kvinner uansett alder bør være såpass selvsikre at de er klar over sin egenverdi. Kvinner kan absolutt få barn i alderen 35-43 og deromkring uten at det blir "feil"! Og menn kan stifte familie med 35-43-årige pene og slanke kvinner uten å bli truet av 20-årige kvinner.

Hvis en mann møter en kvinne han liker og begge er over 35 år er det ingenting i veien for at de kan stifte familie. Trodde du det?

Som jeg skulle sagt det selv

[Gjest Tulipa]

Ikke rart at så mange er single og barnløse i såpass høy alder når man leser endel innlegg her.

Er det ikke kjærligheten som råder lenger? Det høres vanvittig trist ut og måtte sile potensielle partnere etter hva slags yrke vedkommende har. Hvordan kan man være så sikker på at en mann med samme yrke er den perfekte mann for deg?

For meg er kjærligheten det viktigste - og at mannen faktisk jobber og tjener penger .. Og for meg betyr en manns indre verdier og personlighet så mye, mye mer enn all ytre "staffasje" og posisjoner til sammen. For meg er det viktigst at mine barns far ønsker seg barn og ønsker å tilbringe tid med barna våre .. Karriere kan man gjøre når som helst om man ønsker det - for meg vil det aldri kunne bli det viktigste ... barn og familie kommer milevis foran ..

[Gjest Gjest_Julie_*]

Ikke rart at så mange er single og barnløse i såpass høy alder når man leser endel innlegg her.

Er det ikke kjærligheten som råder lenger? Det høres vanvittig trist ut og måtte sile potensielle partnere etter hva slags yrke vedkommende har. Hvordan kan man være så sikker på at en mann med samme yrke er den perfekte mann for deg?

For meg er kjærligheten det viktigste - og at mannen faktisk jobber og tjener penger .. Og for meg betyr en manns indre verdier og personlighet så mye, mye mer enn all ytre "staffasje" og posisjoner til sammen. For meg er det viktigst at mine barns far ønsker seg barn og ønsker å tilbringe tid med barna våre ..

Kjærligheten råder alltid.

Det er en helhet bestående av flere moment som skal gå opp i kjærlighetsregnestykket og formel.

Vigdis Hjort, norsk forfatter, har skilt seg i voksen alder og blitt kjæreste med en bruktbilselger. Det går altså an å ha kjæreste på tvers av egne preferanser/utdannelse/interesser.

Andre trives best med en partner som deler samme preferanseramme som en selv og det forstår jeg godt. Vi liker det vi forstår og kan fra før, for å bygge videre på det. Eksempel på dette er Fabian Stang og hans nye kjæreste: begge har preferanser til samme type arbeidsmiljø. Synes du det er så merkelig at folk foretrekker koder de kan fra før?

Det handler ikke om enten "indre verdier" og "bryr seg om barna" eller "staffasje og posisjoner". Det som er viktig for mange er at de kjenner seg igjen i de kodene og preferanserammene man møter hos den andre, som en selv kan identifisere seg med.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Som jeg skulle sagt det selv

Og jeg som snart skal til Stavanger. Jeg kan spørre alle jeg treffer på byen om de er Don Giovanni slik at vi kan diskutere videre?

[W. Wallace]

Ikke rart at så mange er single og barnløse i såpass høy alder når man leser endel innlegg her.

Er det ikke kjærligheten som råder lenger?

Hva får deg til å tro at kjærligheten noensinne har rådet? Kjærligheten er vel egentlig et relativt nytt ideal. Ekteskap har inntil nylig vært en økonomisk sikkerhet for kvinnen, heller enn en kjærlighetserklæring. Det er nettopp derfor kjærlighetsidealet sørger for at det er så mange single og barneløse i såpass høy alder. Å stifte familie er ikke lenger en kalkulerende beregning. Nå handler det om kjærlighet. Om å treffe "den rette".

[wishingitwas]

Synes ikke at man skal sette familie og barn opp mot karriere og ambisjoner. Det er ulike deler av en helhet. Jeg kunne ikke blitt lykkelig med "bare" barn og mann, jeg måtte hatt den andre delen også. Men så har jeg spesielle og krevende interesser. Det er mange som ikke har det, og derfor tar andre deler av livet større plass.

Men vet ikke dette med kjærlighet; har en god del venner som var så lei av lete eller vente, at de gikk inn i forhold uten å ha følelsene på plass. For noen har det funket, for andre var det dødfødt. Har blitt rådet til det også; "Bli sammen med han, så kommer følelsene etter hvert." Det varierer fra person til person om man klarer det. Det finnes fortsatt forhold sånn bare blei til fordi det passa seg sånn. Og mange av dem funker nok.