Gå til innhold

karriere vs å finne seg en kjæreste


Gjest Rådvill gjest

Anbefalte innlegg

Gjest Rådvill gjest

Hei dere hjelpsomme Forum-lesere!

Jeg står foran et (luksus-)valg mellom forskjellige jobber og er ganske rådvill. For et av jobbtilbudene vil kreve en del overtidsjobbing (1-2 timer hver dag), men er kjempespennende. De andre to er kanskje litt mindre spennende (uten å være helt kjedelige), men ikke fullt så stressende og tryggere (men også betydelig mindre betalt).

Men nå er det sånn at jeg er 35 år og singel. Og egentlig ønsker jeg meg mann og barn. Magefølelsen heller mot å ta den kjempespennende jobben (som involverer som sagt en del overtid), men så går jeg rundt med en diffus redsel for at denne jobben vil gjøre at jeg ender opp som "gammel barnløs jomfru". Så det jeg lurer på er - er det noe i det at en krevende jobb vil stå i veien for at jeg får meg en kjæreste og kanskje også barn etterhvert, eller er jeg bare småparanoid? Noen av mine venner har anbefalt meg å gå for en av de trygge jobbene og så bruke fritiden til å aktivt lete etter en kjæreste. Mens andre sier at da får det hele altfor stor betydning og blir til et "prosjekt" som barer fører til at jeg blir desperat.

Kanskje det er noen der ute som har vært i et lignende dilemma før og kan dele litt av sine erfaringer? Det hadde jeg blitt utrolig glad for å høre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest StockDama

Jeg syns du skal gå for jobben som gir deg mest glede.

Å ta en jobb som ikke er spennende bare for at du skal finne en kjæreste trur jeg ikke hjelper noe særlig, kan hende du får den lille "desperat" vibben hengende over deg.

Men dette er bare synsing vel og merke, kan hende jeg er helt på jordet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at en jobb som krever 45-50 timer i uken er uforenlig med å finne eller beholde en kjæreste , men alt er jo individuelt og avhenger vel av hvor mye overskudd du sånn generelt sett har .

En jobb man trives godt i fører vel også til mer overskudd enn hvis du ikke trives .

Hvis du har veldig hastverk med å få barn , er det vel kanskje en fordel å ikke finne en mann som også har an krevende jobb siden jeg forestiller meg at småbarn og 2 foreldre som begge har jobber som krever ekstra innsats kanskje kan bli noe slitsomt i lengda .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan det jo hende at jeg prioriterer annerledes enn deg, men for meg hadde valget vært enkelt. Jeg ville selvsagt tatt drømmejobben i stedet for å velge en imaginær fremtid.

Dessuten, du øker sjansen for å finne drømmemannen om du omgås i (jobb)kretser som du trives i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jobben. Ikke bare pga alle de gode grunnene du har fått ovenfor, men også fordi du vil opptre som et lykkeligere og helere menneske på grunn av at du gjør det du selv ønsker. Det er attraktivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, oi. Trodde ikke folk hadde sånne dilemmaer lenger. Det er klart at du får det bedre om du har den jobben du helst vil ha. Skjønner ikke hvordan du skal kunne bruke 2 timer ekstra hver dag for til aktiv leting. Får noen veldig artige bilder i hodet av det.

En ting er å prioritere familien for jobben hvis du har en, men å satse på en familie som ikke er der, kan komme til å gjøre deg ganske trist. Ellers er det mange som kommer med gode argumenter i de andre innleggene.

(Og bare apropos; er det mange som kan se for seg en mann velge en dårligere betalt jobb for å jakte det på kone og barn?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest =tentacle=

Om 5 år har du fortsatt sjansen til å klatre karrieremessig, men sjansen til å bli mor er veldig mye mindre enn den er i dag. Du har det travelt når du ikke vet hvem du vil få barn med, og er 35 år, HVIS barn er veldig viktig for deg. Fruktbarheten din er raskt synkende allerede, og det tar gjerne litt tid fra man finner noen til begge er klare for å prøve å få barn. I mellomtiden er det en del forhold som ryker, så er du tilbake på scratch.

Vil si at du skal ta tidligere kjærlighetsliv i betraktning også, det gir deg noen clues ifht hvor lett det er for deg å finne en å satse på.

Menn er beregnende vesener, og mange av dem vil ikke ha en mor som jobber 50-timersuker til barnet sitt, fordi de skjønner at da vil mer falle på dem. Menn slipper å bli despo fordi de ikke har en så skarp fruktbarhetsgrense, og ønsker de seg et familieliv vet de at en sykepleier er et mye bedre valg enn en nevrokirurg, for å sette det på spissen.

Jeg har et sterkt barneønske, derfor ville jeg i din situasjon definitivt gitt det å finne en mann og potensiell far prioritet i 2-4 år. Du er ikke garantert uttelling for et slikt offer, men om det toget går, vet du at du har prøvd, og ikke ofret det for en jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting jeg ikke nevnte er at jeg ikke helt skjønner hvorfor du har overtalt deg selv til følgende ligning en sannhet:

Drømmejobben = null kjæreste og familieliv

Du kan da gjøre begge deler. Selv studerer jeg, jobber jeg og driver med selvstudier utenom - og har fremdeles nok av tid til en stor vennekrets, "dating", kjærester og alt det andre jeg har lyst til å gjennomføre. Jeg har lyst til å gjøre alt som er mulig å gjøre, og jeg tror det er mulig. Så lenge du tror det er mulig, er det mulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du det bra, utstråler du en karma som er mer appelerende på menn enn om du har det sånn passe i en kjedelig jobb og sutrer litt over det? :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest =tentacle=
Du kan da gjøre begge deler. Selv studerer jeg, jobber jeg og driver med selvstudier utenom - og har fremdeles nok av tid til en stor vennekrets, "dating", kjærester og alt det andre jeg har lyst til å gjennomføre. Jeg har lyst til å gjøre alt som er mulig å gjøre, og jeg tror det er mulig. Så lenge du tror det er mulig, er det mulig.

Har du tid til kjærester i flertall, eller tid til en som du er så sikker på at dere vil lage barn sammen? Ville du klare å henge med på alt du gjør som gravid (forestill deg at du kunne være det), og ta vare på et ferskt forhold samtidig? Har du lyst til å holde samme tempoet når permisjonen er over og du har en liten en i huset?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest =tentacle=
Har du det bra, utstråler du en karma som er mer appelerende på menn enn om du har det sånn passe i en kjedelig jobb og sutrer litt over det? :sjenert:

Kvinner i høye stillinger har mer problemer med å finne seg mann enn kvinner i lavere stillinger. Er ikke så sikker på om det der stemmer, og om man ikke like gjerne kan utstråle stress og fraværenhet fordi tankene ofte er på jobben selv på fritiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt en bestemmer seg for trenger da ikke være for alltid; en kan fint gå fra en karrierejobb til "kjedelig" småbarnsmamma og utfolde seg før en får barn. En som vil ha "sykepleieren" og ikke "kirurgen" vil antagelig ikke TS bli lykkelig sammen med anyway... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest =tentacle=
Alt en bestemmer seg for trenger da ikke være for alltid; en kan fint gå fra en karrierejobb til "kjedelig" småbarnsmamma og utfolde seg før en får barn. En som vil ha "sykepleieren" og ikke "kirurgen" vil antagelig ikke TS bli lykkelig sammen med anyway... ;)

Hvis man vil tiltrekke seg en mann som er interessert i å få barn i løpet av et par år, tror jeg likevel ikke at det er et sjakktrekk å skaffe seg en ny livsstil med 50-timersuker, stress og prestisje akkurat nå. Å ikke få barn de neste få årene, vil bli å ikke få barn for alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har du tid til kjærester i flertall, eller tid til en som du er så sikker på at dere vil lage barn sammen? Ville du klare å henge med på alt du gjør som gravid (forestill deg at du kunne være det), og ta vare på et ferskt forhold samtidig? Har du lyst til å holde samme tempoet når permisjonen er over og du har en liten en i huset?

Jeg synes ikke man skal få barn i et ferskt forhold. Jeg synes ikke man skal gå inn et forhold før man har kjent hverandre en god stund heller.

Hvis det man gjør ikke bærer frukter, prøver man en annen strategi. Det er fullt mulig å holde høyt tempo i arbeidslivet og fremdeles være gode foreldre.

Har du lyst til å holde samme tempoet på jobben når du er stormende forelsket? Antakeligvis ikke, men sjansene er store for at du fremdeles står på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æh. Så menn vil heller ha sykepleiere?

Det kan godt hende at mange tenker slik, men slike menn holder jeg meg langt unna, og holder seg langt unna meg.

Jeg har opplevd at mine ambisjoner virker tiltrekkende heller enn avskrekkende på det motsatte kjønn.

Og jeg synes ikke ts skal tenke slik når hun velger jobb; "ah, denne jobben vil ikke skremme en potensiell partner, den tar jeg".

Er det virkelig noen kvinner som tenker sånn?

Jeg får helt vondt i meg av å høre det.

Snakk om å leve livet for å tilfredstille rollemønster heller enn å bli lykkelig.

(Nå sier jeg ikke at det er galt å bli sykepleier, men at det er galt å bli sykepleier hvis du kunne og heller ønsket å bli nevrokirurg.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest =tentacle=
Æh. Så menn vil heller ha sykepleiere?

Det kan godt hende at mange tenker slik, men slike menn holder jeg meg langt unna, og holder seg langt unna meg.

Jeg har opplevd at mine ambisjoner virker tiltrekkende heller enn avskrekkende på det motsatte kjønn.

Og jeg synes ikke ts skal tenke slik når hun velger jobb; "ah, denne jobben vil ikke skremme en potensiell partner, den tar jeg".

Er det virkelig noen kvinner som tenker sånn?

Jeg får helt vondt i meg av å høre det.

Snakk om å leve livet for å tilfredstille rollemønster heller enn å bli lykkelig.

(Nå sier jeg ikke at det er galt å bli sykepleier, men at det er galt å bli sykepleier hvis du kunne og heller ønsket å bli nevrokirurg.)

Saken er at hun vil ha barn, i en eller annen grad. Er det veldig viktig å få barn, er det kun i noen få år nå at det vil være relativt greit å få til. Jobbe kan hun gjøre i 30+ år til, også etter en evt fødsel. Det handler om hvilke sjanser hun vil gi seg selv til å få det privatlivet hun vil ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Gjest =tentacle=
Jeg synes ikke man skal få barn i et ferskt forhold. Jeg synes ikke man skal gå inn et forhold før man har kjent hverandre en god stund heller.

Å ta det veldig rolig er en luksus man ikke har som kvinne over 35/36/37, dersom det er viktig å bli gravid. Barnekjære kvinner i den alderen har god grunn til å være desperate, og det er sikkert mange som heller vil risikere et samlivsbrudd etter et par år etter å ha fått barn, enn like før de skal kutte pillen og starte produksjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du bør gå for det som føles rettest for deg. :)

Jeg hadde i alle fall ikke gitt slipp på drømmejobben for en romanse som bare kanskje hadde oppstått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Rådvill gjest

Tusen takk for en livlig diskusjon! Den fikk meg til å se meg selv litt på avstand (jeg måtte le høyt over din kommentar ang 2 timer med aktiv leting hver dag, Wishingitwas!). Det var mange gode, viktige poeng dere kom med - at en jobb man trives i gjør at man har en tilfreds utstråling, at det er bedre å satse på drømmejobben enn på en ikke-eksisterende familie, etc. Og det var skremmende å se at jeg faktisk er ganske preget av ganske gammeldagse forestillinger om å oppfylle rollemønstre.

Jeg tror det jeg egentlig sliter med er å finne en balanse mellom å prioritere mitt ønske om barn (og å handle deretter, eller ihvertfall ikke legge noe i veien for det) og det å ikke bli desperat og derfor kaste alle andre ønsker over bord. Jeg mener, det er sikkert ikke til å nekte at man ikke treffer nye mennesker ved å sitte på kontoret til kl åtte hver dag. Jeg snakket en gang med en god venn av meg om dette, og han mente, i min alder, dvs når man ikke er student lenger og ikke møter nye mennesker sånn uten videre, må man sørge for nok "facing time", som han kalte det. Og det får man vel mest ved å prøve ut nye hobbyer f eks. Så det er vel det jeg er redd for jeg ikke vil få tid til. Men samtidig vil jeg ikke la mitt ønske om mann og barn ta over styringen helt, for da, da begynner jeg virkelig å bli desperat. Så jeg tror, mitt spørsmål er vel egentlig - hvordan holder dere balansen mellom å ikke legge noe veien for seg selv og ens ønsker om barn, og det å ikke bli desperat? Det eneste jeg selv har funnet ut er bra for meg er å unngå å lese artikler om hvor fort fruktbarheten synker etter at man har fylt 35 (så jeg hoppet jo litt fort over din kommentar, tentacle :-)), men når det kommer til sånne store valg som jobb, så synes jeg det er vanskelig å unngå dette temaet.

Ja, og før jeg glemmer det - takk til dere menn der ute for oppmuntrende innlegg - det er veldig fint å få innspill fra "den andre siden" også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...