Veldig forvirret..og trenger noen kloke hoder

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Jeg forelsket meg i en mann for et år siden, etter at vi hadde vært bekjente i 4 år.. men så ble vi mer kjent for et år siden, veldig sakte, men veldig sikkert har fortroligheten mellom oss vokst og vi har blitt mer kjent.

Han var veldig lukket og tilbakeholden ovenfor meg i lange tider (til tross for at han tok mye kontakt med meg), trodde først at dette var slik han var.. intill vi begynte å omgås sammen med felles venner.

Han er en person som på mange måter er vanskelig å forstå, er ikke mange som egentlig forstår han.. og mange av våre felles venner synes han er rar. Jeg er vel egentlig litt rar selv og liker det rare Men, det forvirrer meg også hinsides.

Han sender veldig mange blandede beskjeder for å si det mildt...

For å gi noen eksempler på de hintene som tyder på at det kan være noe mellom oss er :

- Virker som han gjør et poeng av å alltid informere meg først, før alle andre, og drar meg inn i en privat/fortrolig setting- før han skal gjøre noe viktig eller reise i lengre perioder. Ofte med en beklagelse for at han skal være borte. Litt slik man f.eks ville gjort ovenfor en kjæreste :s (dette som er så rart).

Samtidig så kan han komme til å spørre om ting som jeg opplevde da jeg var i et fast lengre forhold "Er det greit jeg henger litt med kompis X og X i dag? eller trenger du meg?"

Synes det er merkelig å spørre en vennine om dette ihvertfall.

- til felles venner går han på om hvor fantastisk jeg er, og hvor nære venner vi er.. hvordan han ville nærmeste gitt livet sitt til meg om det hadde stått om det, og utdyper at det er få han ville gjort det for.

- han oppfører seg sjalu ovenfor andre menn. han har ører på stilk, og kommer med tørre kommentarer om noen har flørtet med meg o.l. Spøker om at hvis den og den flørter med meg skal han banke han opp.

- han fikk plutselig et anfall av frykt for at jeg skulle dø, og ble helt fra seg, hvorpå jeg måtte love han at jeg ikke kom til å dø. (igjen, ting jeg bare har opplevd i lengre forhold ).

- spøkte om når jeg ga han et kjæle dyr i presang, så hadde han fortalt folk at jeg ga han den fordi han ønsket seg barn, men at jeg ikke var klar for det helt ennå. (igjen, ting jeg opplevde bare i langvarige forhold, aldri i et vennskapsforhold.. )

på samme tid så kan han finne på å si at han elsker å være singel, og slippe unna alt det kompliserte med kjærligheten.. og så når jeg sier at komplisert er livet uansett, så sier han filosofisk at ja, kjærligheten slår vel til når man minst venter det, når tiden er inne.

En vennine har dog , uansett hvor barnslig dette er fisket for meg om hvorvidt det er noe mellom oss.. Hvorpå han svarte at han ikke var klar for noe forhold med noen. Han sliter med psykiske problemer, og mente at dette ville ødelegge meg, og det ville han ikke. Sa videre at han måtte kunne klare å leve med seg selv, før han kunne leve med noen andre. Og at han attpåtil ikke vet hvordan han skulle kunne fungere i et forhold (tror ikke han har hatt mange.. om noen i det hele tatt.. selv om han er i midten av 20 årene). (Han har hatt et vanskeligere liv enn de fleste for å si det slik... hvor hele ungdoms tiden har blitt revet vekk.. uten at jeg skal utdype dette... og han sier han føler han har gått glipp av det å leve.)

v'idere at han ikke var den riktige for meg. Men at han også trodde ikke at jeg følte slik for han, for da ville jeg jo ha sagt noe.

Han spøker om at han er redd for meg, uten å egentlig utdype det, men han har spøkt så mange ganger om det nå at jeg tror at han er litt redd for meg av en eller annen grunn.

Han har også fortalt meg i detalj hva de psykiske problemene går ut på, visstnok er jeg den eneste som vet dette. Og forklarte at det var derfor han alltid var singel.

Jeg er hverken redd for de psykiske problemene, eller synes at det blir et så stort problem- uten at jeg selvfølgelig har sagt dette... eller hva jeg føler til han... Jeg har opplevd verre for å si det slik, og kommet ut av det med vettet i behold..

Likevel? Hva skal jeg tro? Jeg er villig til å vente på han, og til han er klar.. men vil jo helst ikke gå rundt og vente på noe som sannsynligvis aldri kommer til å skje heller...

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Beklager for at det ble så langt forresten

Men en ting jeg ville bare legge til hah.. en annen ting som også er et eksempel , er en gang hvor jeg skulle reise bort i en mnd.. Skrev sms dagen før avreise.. og jeg skrev noe slikt som "Store klemmer, sees om noen uker", han svarte tilbake "store, gedigne ,feite klemmer tilbake", jeg spøkte og sa noe slikt som "av typen sumo bryter klemmer som moser deg flat i en brytekamp klemmer?", og han svarte "nei.. større.. typen klemmer som løfter deg opp av bakken... " (husker at mld jeg skrev tilbake da var bare full av opplagt teite skrivefeil.. fordi jeg ble sånn : :rødme:

Urk, beklager., masse skriving her.. . men jeg hadde jo kommet til et punkt..hvor jeg var veldig klar for å fortelle han det hele og la det stå til tidligere i uken, men da kom han med "elsker å være singel" utfallet sitt, og da feiget jeg ut... og nå tørr jeg ikke :/

Ser han nærmest hver eneste dag, når han ikke har full stress på jobb. Sist kommenterte han på hvor sexy jeg så ut i et eller annet anntrekk. Jeg blir småsprø :| haha. Uansett.. takk for at jeg ihvertfall fikk lufte det litt her

[Gjest 1981]

Dette høres på prikken ut som min elsker , kanskej han også hadde psykiske problemer ?

Ja , jeg tror definitivt det ....

[wishingitwas]

Si det til han. Høres ut som han har en del følelser på lager for deg.

[Gjest Gjest_forvirret_*]

Har ingen problemer med å si det på mange måter, er ikke SÅÅÅ redd for å bli avist.. på mange måter en lettelse,for da kunne jeg gått videre.

Men, det er så mange grå soner..

Hva om jeg skremmer han enda mer? Han sa til min vennine at han ikke ville ha blitt skremt om jeg var forelsket i han, mer stolt, fordi han synes jeg er pen. noe som gjør meg mer usikker igjen.. for da kan det jo være bare utseende han synes er ok.

Han har også babblet til en felles vennine av oss, en annnen om at han savner å ha en kjæreste, og føler seg ensom.

Men det gir han altså ikke akkurat utrykk for til meg

Hvis jeg forteller han det.. hva om det ødelegger vennskapet, fortroligheten.. eller skremmer han. Jeg har ingen problemer med å "bare" være venn.. om det er det som hjelper han mest..

[Gjest Nedfall]

Kjenner meg litt igjen i han der, tipper han har sosial angst. Dog, er det ikke så lurt å "stille fjerndiagnoser".

Men det virker som han venter på noe, at du skal ta initiativ for eksempel ?

Har han det jeg tror han har, er det lettere for han om du "bryter isen".

Lykke til !

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Takk nedfall for svar Det er nok litt sosial angst også.

Det er veldig vanskelig å si hva problemene hans går ut på, uten å føle at jeg røper for mye.

Men han har levd et meget annerledes liv enn meg, intill nylig. Da har han fått en normal livs situasjon for første gang på nesten 10 år...

Livet han har hatt før, har preget han mye. Og, jeg tenker mye..

Jeg er redd for å presse han, når det han trenger er ro..

Jeg tenker at han sikkert er redd for å inngå forhold, som sagt.. jeg tror ikke han har hatt noe forhold før... Jeg vet ikke engang om han har vært intim med noen.. noengang :S

For å si det slik.. Vi har begge opplevd mange ting, som de fleste på vår alder i norge ikke opplever.. Mange alvorlige ting som påvirker ganske unge sinn (25 år er vel ungt nok ).

Dette har nok ført til at at vi deler en del dypere forståelser om enkelte ting.. og gjør at vi har en type nærhet.. Samtidig så gjør det jo også ting veldig komplisert.

Noen av mine venner sier at det er jo bare å finne en annen normal, grei fyr- men det er jo ikke bare å finne en normal grei fyr som man føler man ikke har noe som helst til felles med

[Gjest Nedfall]

[...]

Dette har nok ført til at at vi deler en del dypere forståelser om enkelte ting.. og gjør at vi har en type nærhet.. Samtidig så gjør det jo også ting veldig komplisert.

Noen av mine venner sier at det er jo bare å finne en annen normal, grei fyr- men det er jo ikke bare å finne en normal grei fyr som man føler man ikke har noe som helst til felles med

Var jeg deg, hadde jeg slått til, virker som dere har endel til felles, problemer eller ei.

Hvis du finner deg noen som er veldig "A4", blir det lett ubalanse, tror jeg.

Men han trenger kanskje mer tid..

[Gjest Gjest_forvirret_*]

Var jeg deg, hadde jeg slått til, virker som dere har endel til felles, problemer eller ei.

Hvis du finner deg noen som er veldig "A4", blir det lett ubalanse, tror jeg.

Men han trenger kanskje mer tid..

Tusen takk igjen, Nedfall for svar

Merkelig egentlig hvor mye det hjalp å bare skrive ting ned også. Ting ser mer og mer klarere ut

Du har nok rett i at en A4 type ikke hadde passet meg helt nå lenger..

Vi har virkelig mye til felles, om ting jeg oppfatter som viktig : instilling til livet.. livsfilosofi og interesser..samtidig er det en perfekt forskjell hvor jeg føler at vi utfyller hverandre. Der hvor han er svak er jeg sterk.. og omvendt.. Sukk

Men ja.. han trenger nok mer tid. Ser han igjen på mandag, så får vi se hvordan det går

[Gjest Nedfall]

Men ja.. han trenger nok mer tid. Ser han igjen på mandag, så får vi se hvordan det går

Håper det går bra da !

Hm.. jeg oppfører meg som en venninne her, på en måte.. :klø:

[Gjest Gjest_forvirret_*]

Håper det går bra da !

Hm.. jeg oppfører meg som en venninne her, på en måte.. :klø:

Haha! Sant nok. Men blir kanskje litt slik selv på forumer mellom ukjente, når man er kvinner hehehe. Setter uansett stor pris på både råd og oppmuntring

[Gjest Nedfall]

Haha! Sant nok. Men blir kanskje litt slik selv på forumer mellom ukjente, når man er kvinner hehehe.

Jeg har hengt her for lenge !

Setter uansett stor pris på både råd og oppmuntring

Verssigo !

[Gjest Gjest_forvirret_*]

sorry for at jeg bumper denne tråden

Men jeg har plutselig blitt helt inkompetent av denne mannen Og klarer liksom ikke helt å karre meg frem i jungelen hans alene.

Det har skjedd litt siden sist , blandt annet ting som jeg tror ganske sikkert skulle bli oppfattet som flørting.

som f.eks Han hjalp meg med noe og sa at "dette fortjener jeg et kyss for vet du?" Desverre så var jeg litt for forfjamset, og han var for sjenert og skiftet emne før jeg fikk summet meg til å ta han opp på det

Han har begynt avogtil å stille seg kjempenærme meg for å "se nærmere på sminken jeg har på meg" osv. Og andre tåplige grunner, tror neppe han er intressert i sminken min

Greia er : Jeg må gjøre noe!

Skal jeg BUSE ut med dette til han? Eller...

skal jeg la dette gå sin naturlige gang?

Jeg sitter og kverner hodet hver gang før vi møtes på hvordan jeg skal vise interesse.

Hvordan flørte tilbake o.l Smiler og ler masse, men det betyr jo ikke at jeg nødvendigvis flørter.

Jeg som har hatt lett til å flørte med andre menn, er helt stum og teit nå :gråte:

Beklager at jeg er helt dum i hodet her Men dette er såå vanskelig

[Gjest Don Giovanni]

Altså....er det bare meg som ser at du svarer på dette selv? Det er åpenbart at han har følelser for deg, og det er åpenbart at han ikke er klar for noe forhold. Jeg mener..hallo! Han sa det jo i klartekst til veninna di? Må du ha det enda tydeligere er det jo bare å spørre ham rett ut om han vil ha et forhold og så ta det svaret du får. Men slik du beskriver det her, har du jo fått svar på alt. Så hvorfor så forvirret??

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Grr, bumper et gammelt emne

Men er fortsatt ekstremt frustrert over hele situasjonen, og trenger bare å lette på trykket, som har nå trykket meg i snart 2!! år

Jeg endte ihvertfall opp med å skrive et klønete brev til han for 6 mnd siden, som forklarte kort at jeg hadde følelser for han, og hvor jeg insisterte på at jeg ikke ville bli såret om han aviste meg, men at jeg foretrakk det istedenfor å gå rundt og dvele.

Det gikk som forventet, han nevnte ingenting fra eller til om hvorvidt han hadde følelser. Men sa at han var smigret, men at det var for tidlig etter hans millitære karriere til å bli involvert, ennå. P.g.a senskader og vanskeligheter med å tilpasse seg etter et slikt liv i lengre tid.

Jeg forstår jo det. Men jeg følte jeg måtte si det likevel.

Vi har altfor mye balast i en altfor ung alder. Mens jeg er ung enke etter et langt forhold, har han i sin unge alder opplevd mer grusomheter enn det jeg har sett på dagsrevyen iløpet av min livstid.

Desverre, for min del, har følelsene ikke minsket. Til tross for iherdige forsøk på å glemme han og finne mer fornuftige menn. Noe som har resultert i mange rare dates (hvor han har mislikt alle sterkt, men likevel insistert på at han ikke bryr seg om hvem jeg dater.. )

Men til slutt er vi tilbake på samme ståsted. Et dypt og inderlig platonisk kjærlighetsforhold. Hvor det er så få ord, men likevel med enorm mening.

Og etterhvert som tiden har gått, har vi bare gått dypere inn i de rollene som er skisset ovenfor. Føler jeg ihvertfall. Det er jo han som tar vare på meg, og omvendt, i det daglige. Og passer på det små og det store.

Og i mellomtiden går jeg og venter på noen jeg kanskje aldri kan få.. eller kanskje allerede har allerede.. fått, på en merkelig måte :s

Uansett! Beklager, men måtte få ut dette

[S85]

Hei

Det må være slitsomt for deg å fortsatt drive rundt i usikkerheten. Jeg vet ikke helt om jeg har noen råd å gi, men det er iallefall noe jeg har lyst til å si.

Jeg har selv også opplevd litt i ung alder, ikke sånn Dagsrevyen opplegg som du snakket om, men mye sykdom og død i familien. Kan vel lett si at jeg kjenner meg litt igjen i noen av tingene du beskriver om ham. Jeg er absolutt ikke klar for et forhold, jeg har endelig avsluttet et helt år med ukentlig terapitimer for å fikse opp i alt det psykiske rotet mitt og begynner så vidt å føle at livet mitt går i riktig retning. Så bare det å like noen eller være interessert i en gutt er helt nytt for meg igjen, hadde ikke kjent den følelsen på mange år. Derfor skjønner jeg det når han sier han ikke er klar for å være med noen andre før han virkelig klarer å være med seg selv først. Man må på en måte finne seg selv skikkelig før man involverer andre så dypt inne i livet.

Men jeg synes at han har brukt litt lang tid nå, siden jeg ser at denne tråden går over ett halvt år tilbake i tid. Synes også at unnskyldningene om senskader og militæret høres litt rare ut. Hvis det er snakk om at han har vært i krigsrammede områder så skjønner jeg at han kan være preget, men bare hvis det er det det er snakk om.

Hva med å prøve å trappe ned forholdet litt? Jeg vet det ikke er det man har lyst til å gjøre, men det virker som om du setter livet ditt på vent i tilfelle han kanskje en dag er klar. Og med den hastiheten han holder nå så virker det som om ingenting kommer til å skje. Et annet aspekt av å trekke seg litt bort fra ham er også at da vil han kanskje måtte handle litt mer og ikke være så vant til at du alltid vil være der for ham. Og det høres absolutt ikke sunt ut at du forteller ham om dater du har vært på, selvfølgelig vil de ikke være vellykkede hvis du hele tiden tenker på ham og hva han vil synes om de, han vil mest sannsynligvis aldri godta noen av de.

Hmm, har sagt mye usammenhengende og rart her, men håper du forsstår hva jeg prøver å si Lykke til

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

hei!

Jo, jeg er egentlig enig med deg, at det har gått MYE tid, og det er litt sånn.. skremmende.

Jeg kjenner meg faktisk igjen i det du skriver også, mitt liv har hatt mye sykdom og død i familien på kort kort tid.

Men, senskader har han nok, for han har vært soldat fra europeiske styrker, i utallige krigsherjede land og utallige konflikter, over flere år, og derav dagsrevy kommentaren min.

Jeg har ikke direkte fortalt han om datsene mine, men han har funnet ut av det på naturlige måter (vi har en del felles venner).

Som du sier, det å trappe ned hadde nok vært det beste for meg på den fornuftige måten.

Men det problematiske er vel mer at jeg har blitt så sinnsykt glad i han over tiden. Og det gjør det mye verre å komme videre.

Takk skal du iallfall ha for svar og tanker rundt det

[Gjest Gjest]

Han høres jo ut som DET vraket av en mann!

Bare fordi han plutselig finner ut at han er klar for et forhold, betyr ikke det at han er frisk fra sine psykiske problemer og lidelser, og de kommer han så klart til å la gå utover deg! At han er sjalu og eiesyk ovenfordeg når dere bare er VENNER lover heller ikke godt!

finn deg noe bedre!