Gå til innhold

Når endene ikke møtes, og alt blir en ond sirkel


molina

Anbefalte innlegg

Gjest Peachbud

Dette er bedrøvelig å høre.

Selv er jeg ferdig med mastergraden min neste sommer.

Jeg lurer på: Hvor mye har dere igjen å leve for etter at lån på leilighet og studielån er betalt tilbake hver måned?

Selv betaler jeg kun 2000 i husleie. Leier sammen med samboer. Da har jeg 6000 kroner igjen av studielånet igjen i snitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Et kjapt overslag:

Lån 1.5 mill (annuitet)

Rente: 8% (grei rentesats for å sjekke om du takler en økning).

30 års nedbetaling.

11 000 i måneden.

Det første året vil ca 10 000 i mnd være renteutgifter, så da kan du trekke fra ca 3 000 i skattefratrekk, så du er da på 8 000 kroner i måneden (hvis jeg ikke blingser fælt her).

I tillegg kommer husleie, ev. kommunale avgifter etc. hvis du er selveier.

Endret av punktom
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså er det *mye* billigere å leie en liten hybel eller bo i et kollektiv, enn å leie penger fra banken til egen leilighet. Forskjellen ligger i eventuell verdiendring og den praktiske og følelsesmessige forskjellen på å eie i forhold til å leie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sant det, at mars er en ekstremmåned med hensyn på regninger.. Bonusen er selvsagt at jeg ikke har fått noe mulighet for å jobbe overtid siden nyttår heller, så lønna er liksom på det mest skrapa.

Takk for mange svar forresten. Kanskje stygt å ordlegge seg slik, men det er godt å høre at det ikke bare er jeg som sliter i etableringsfasen som singel. Og ja, det blir nok bedre.

Er veldig klar over refinansieringsmuligheter etc, og ser frem til den dagen det er mulig. Er også veldig åpen for ny jobb om dagen, men setter krav til type jobb også, ikke bare penger. Er heller ikke noe vits å bytte jobb kun for pengenes skyld, når man evnt vet at den kun er for og skiftes ut igjen når noe bedre byr seg. Det å skifte jobb i hytt og pine er heller ikke ideelt for videre karriere. Apropo jobb så skal jeg på et intervju til uka, og så så jeg en interessant jobb utlydt nå. Det er lov å prøve seg. Vet at den utdannelsen jeg har raskt gir meg 100000kr ekstra i året om jeg bare finner en annen jobb, og de pengene trenger jeg nå. Så selv om jeg trives i jobben jeg har, så er det sant i det at man må se det i forhold til hva man har råd til. Jeg bør jo ikke unne meg å leve som nå, om jeg kan unngå det.

Vi får se :) Snart kommer feriepengene.. Mulighet for å legge opp litt buffer igjen. Det blir neppe ferie på meg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilde K S

Økonomi er dritt. Vi har så vi klarer oss, men jeg har blitt en skikkelig økonominazi etter at jeg ble alene.

Vi er en voksen og tre barn og har vel 14.000,- igjen etter at alle faste utgifter er betalt. Av dette går det mellom 6000,- og 8000,- til mat og bensin.

Jeg betaler bare renter på huslånet og kommer til å fortsette med det i et par år til, tenker jeg. Jeg vil ha penger til å leve for og nå går renten opp. Igjen. Sukk.

Jeg er veldig strukturert når det gjelder å sette av penger hver måned til studielån, kommunale avgifter, telefon, årsavgift og andre regninger som ikke kommer hver måned.

Fy søren som jeg gleder meg til skattepengene og feriepengene kommer! Da skal jeg putte en del inn på høyrentekontoen. Jeg får kick av å se den vokse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilde K S

Jeg kommer til å bli stinn av gryn den dagen jeg får meg en samboer.

Først må jeg bare motivere meg til å ha lyst på en samboer. Eller, vent. Jeg må først motivere meg til å ha lyst på en kjæreste. Tenker jeg starter der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er tre gode tiltak du kan gjøre:

1. Benytte muligheten til avdragsfrihet på boliglånet. Mange banker tilbyr inntil 5 år med dette. Hvorfor betale avdrag, som er en sparing til deg selv, når dette fører til vesentlig svekket livskvalitet?

2. Utsette betaling av studielån. Dette kan gjøres i inntil 3 år mener jeg å huske. Eventuellt ett år. Men igjen: Det er ikke noen hensikt å spare når det medfører store likviditetsproblemer

3. Bilen. Ikke se på hvor mye du har betalt for den, eller hvor mye lån du har på den. Det er totalt irrelevante kostnader. Du skal selge bilen til en pris noen er villige til å betale.

Selvfølgelig avhengig av hvor mye lån du har, og bilens verdi, men vil jeg tro du vil frigjøre flere tusen kroner i måneden på å iverksette disse tiltakene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare påpeke at det ikke er noe "must" å kjøpe, men egentlig et ganske særnorsk fenomen. Sørover i Europa er det langt mindre vanlig å eie egen bolig.

Mye på grunn av skatteregler er bolig svært gunstig å eie i Norge sammenlignet med andre land.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest glamourgirl

Jeg eier, jeg har studielån, men ikke bil.

Jeg har det tidvis trangt.

Men jeg hører med til dem som gjør som jeg vil... Det vil si, jeg tar meg råd. Jeg bruker minimalt med penger på klær. Handler kanskje en gang til to i året. Jeg handler mat en gang i uka.

Jeg reiser på ferier.

Jeg trekker alle regninger den dagen jeg får lønn.

Og det jeg har igjen etterpå, det bruker jeg.

Jeg går på kino jeg går på kafe...

Er det tomt før neste lønn kommer så lever jeg på gryn og nudler. (for da er det jo min egen skyld)

Og det jeg har funnet ut, er at jeg får det romsligere ved ikke å tenker på penger hele tida. Da jeg satt med kroner og øre på hvor mange penger jeg hadde per dag, levde jeg kjedelig og nøt ikke livet.

Jeg bruker ikke mer penger nå faktisk, men jeg koser meg og det gir økt livsverdi.

Jada, jeg betaler ofte ned på regninger over litt lengre perioder fordi jeg har skeiet ut med en helgetur til London.

Spør vennene mine meg med ut når jeg vet jeg er blakk, så går jeg ut, men jeg kjøper èn drink, og drikker den hele kvelden, er jo det sosiale som teller for meg.

Skal jeg ut og spise foreslår jeg gjerne et billig alternativ hvis det nærmer seg slutten av måneden.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal prøve å selge bilen igjen.. Må bare også kvitte meg med ekstrajobben jeg skaffet meg, som faktisk krever at jeg har bil. Ble litt mye en periode, så begynte med en liten ekstrajobb i helgene.

Ja, feriepenger.. Å, som jeg gleder meg. Første gang jeg faktisk får utbetalt feriepenger for et helt år! Og kommer til å se om jeg kan tjene noen penger i de dagene jeg tar ferie..

Igjen.. "Godt" å høre at det er flere enn meg som virkelig biter seg i halen økonomisk. Selvfølgelig en ting jeg ikke unner folk, men nesten har følt meg fullstendig alene om, da alle vennene mine gjerne er i samboerskap, og i tillegg har ulike fordeler som hjelp hjemmefra, eller andre "heldigheter" som har gjort dem økonomisk sterke. Men jeg ser jo også at endel av dem igrunn bare lever på kjærsten, og hadde hatt det langt dårligere enn meg om de faktisk var single.. Sånnsett er iallfall jeg mer selvstendig. De fleste av dem vil nok uannsett økonomi eller ei fortsette å være sammen, da det ikke er det som styrer forholdet. Men det er faktisk en baktanke å tenke over at det er de som holder sammen, ikke fordi de trives sammen, men fordi de faktisk er for svake økonomisk til å kunne leve hver for seg.. Sånnsett er jeg heldig som har mulighet for å klare meg selv, selv om jeg til tider føler at jeg har stupt i grusen økonomisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om dette er en typisk debatt for singellivet, men føler det er litt relevant, og putter den derfor inn her. Den flyttes vel om det er feil..  ;)

Jeg har vært singel i 1/2 år nå, og gikk alene ut på boligmarkedet og kjøpte leilighet med 100% lån (uten noen som kunne stå som sikkerhet) da det skjedde. Ikke noe stort og fint, men en leilighet i disse dager koster jo likevel skjorta. Jeg får ting til å gå rundt, og betaler de månedlige regningene, men økonomien er veldig stram. Alt handler om å tenke på hver eneste krone, og nå etter jul hvor jeg ikke har fått jobbet overtid, og har fått endel ekstra regninger føler jeg at alt går i grus. Nå kan man kanskje takke seg selv fordi man sitter med en bil som krever veiavgift. At man har valgt å være fagorganisert.. At man har strøm i kåken. Men bilen får jeg ikke solgt, og er dessuten tildels avhemgig av den også. Men har forsøkt å selge uten hell. Økonomisk støtte hjemmefra har jeg heller ikke.

På en side har jeg en relavtivt bra lønn, selv om det i min bransje er å anse som veldig dårlig. Men når studielånet er trukket fra, sitter jeg vel igjen med en "Rimilønning" likevel, så hva hjelper det.. Det var vel til hjelp i forhold til å få boliglån, men det er det.

Etter jul føler jeg at alt jeg gjør og foretar meg går i en ond sirket. Det meste dreier seg om penger, og det å ikke ha råd til ting, eller at man må tenke på hver minste lille krone i enhver situasjon. Før jul tok jeg meg i tillegg en deltidsjobb i helgene (som jeg fremdeles har), for å få endene til og møtes, men jeg ser jo at dette sliter igjen veldig på motivasjonen. Blir veldig sliten, og får aldri tid til å slappe av. Og selv med denne jobben blir ting trangt.. Vennene jeg har er stortsett samboende, og med samme utdannelse eller tilsvarende bakgrunn som meg. I tillegg til at de tjener en god del bedre, har de endel ekstra å rutte med på bakgrunn av at de kan dele mer seg i mellom. Ikke er de så sårbare heller, fordi de har to lønninger som kan gå i hverandre ved behov, og de får til og med økonomisk støtte hjemmefra. De aller fleste iallfall.. Har en venninde som er singel, men hun har finansiert med støtte hjemmefra.

Nå føler jeg virkelig at jeg har gått på veggen. Jeg er gørr lei av å tenke på kronestykker i butikken. Jeg blir veldig lett missunnerlig på alle andre som har mye å rutte med, som faktisk til og med har råd til å kjøpe en brus på bensinstasjonen, noe jeg aldri i verden kunne tatt meg råd til.. Jeg føler at jeg streber mer med å bli godtatt enn før, fordi jeg selv tror at økonomien gjør meg mindre populær. Jeg tror innerste inne at det kanskje ikke er sånn, men jeg ser jo at jeg i situasjoner må melde avbud p.g.a. økonomi på ting jeg virkelig kunne tenke meg. F.eks. har jeg måttet reise hjem på lørdagskvelden istedet for å ligge over, på en helgetur noen venner av meg hadde for et par uker siden. Det kostet 250kr å overnatte, det kostet 140kr å reise hjem og tilbake (sparte hele 110kr på det).. Jeg må takke nei til å spise ute fordi jeg rett og slett ikke har råd. Jeg har jo veldig lyst til å være med på ting, men føler økonomien skiller oss. Har forsøkt å si dette til hun ene av de som er meg nærmest. Men hun har "dessverre" aldri vært i nærheten av en situasjon som meg, så hun forstår rett og slett ikke hva jeg mener. Hun mener jeg bare må skjærpe meg, og kan ikke være sur fordi andre har penger. Sant nok det, men jeg har jo også lyst, og føler meg ikke mindre fortjent til å få til ting enn de andre. Heller tvert i mot.. Jeg er dessuten ikke sur, jeg er bare grønn av missunnerlse.. Nå om dagen har alt endt med å gå i en ond sirkel. Heltidsjobben jeg har er i utgangspunktet en jobb jeg trives i, men de betaler dårlig i forhold til bransjen. Jeg føler derfor at jobben ikke verdsetter det jeg gjør, og har begynt og mistrives på jobb. Det hjelper også lite med deltidsjobb i helgene, blir mye tøffere å møte hverdagene når man aldri får hvilt ut. Jeg har ikke venner som jeg kan snakke med dette om, fordi de er for uvitende til å godta at dette er slik jeg føler ting, og føler meg derfor ennå mer alene enn noen gang.. Hun av vennindene jeg har forsøkt å snakke med synes dessuten jeg bare er rar, vil ikke ha noe med det å gjøre, og skyr meg mer når jeg forsøker å snakke om det. Hun takler ikke helt å høre at jeg faktisk er grønn av missunnerlse på det alle vennene mine får til.

Er det flere som føler at alt er i en ondsirkel som denne? Hva kan man gjøre for å komme seg ut av den? Jeg vet egentlig innmari godt at jeg også på mange måter er heldig.. Mange single får aldri i verden råd til å kjøpe noe selv, og en vakker dag sitter jeg antagelig med en fortjeneste for dette. Problemet er at hverdagen i dag kun dreier seg om at endene ikke møtes, og det er virkelig hardt og jobbe for å få ting til å gå rundt. Hvordan kan man lære seg å ikke bli missunnerlig på hver eneste ting "alle andre" har?

Folk sier at penger er ikke alt.. Men når penger blir så betydelig at du aldri kan ta deg råd til og ikke skyve hver eneste enkle krone i enhver situasjon, så blir penger alt.. Og jeg ser at jeg mangler venner som kanskje ikke alltid får servert alt på fat. Jeg er jo egentlig veldig heldig som har et sted å bo, men jeg ser det bare ikke selv..

Jeg skjønner hvordan det føles,men ikke heng deg opp i hva andre har råd til..da føles det værre.

Du har faktisk noe som er ditt;)

Det kommer bedre tider..vær tålmodig.Det lønner seg i lengden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok de fleste sliter i starten etter kjøp av bolig. Da jeg kjøpte for 10 år siden var jo prisene adskillig lavere enn i dag men allikavel gu så eg sleit. Men uansett når du er alene er det ganske slitsomt å få endene til og møte. Man kan egentlig ikke regne med at de første årene er så gode økonomisk. Selv i dag kan jeg slite ganske så mye, spesielt nå disse tre første mnd av året. en ting er sikkert, ikke syt til venner. Den feilen gjorde jeg og, mye pga jeg var frustert over og aldri har penger til klær o.l. Jeg mista venner så ble drit lei av og høre på det. Flere tror jeg har så veldig god råd siden jeg er alene men glemmer at vi single kun har en inntekt og at det faktisk er dyrere og være en enn to! dessuten gjorde jeg en bommert med og bytte bank for noen år siden. Ble anbefalt pga renta osv. Men det var jo det dummeste jeg gjorde. Ting ble verre! Jeg klarer meg greit men får ikke spart noe særlig for det er alltid uforutsette ting som dukker opp som rep. av bil, tannlege o.l. Hvis man har store regninger vil jeg anbefale og kontakte de man skylder penger å få dele dette opp. Det gjør jeg. Setter meg ned og sjekker hva jeg kan betale og hva tid i mnd jeg kan betale, og hva ordning som er best. Så lenge man spør og ikke lar være og betale har det aldri vært problemer med dette.

Men det er mange ganger jeg fremdeles må si nei når noen spør om jeg vil ut. Men jeg sier ikke alltid at det er pga dårlig råd, da blir de lei.

Det er som er synd i dag er at boligprisene er så dyre at mange må låne 100% som kommer veldig dårlig ut av det når man er alene. Håper at det ordner seg for alle :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte for 10 år siden var jo prisene adskillig lavere enn i dag men allikavel gu så eg sleit.

Det kan godt være prisene er adskillig lavere om 10 år enn de er i dag.

det er alltid uforutsette ting som dukker opp som rep. av bil, tannlege o.l. [right

Dette er da ikke uforutsette kostnader. Enhver med forståelse for økonomi (læren om knappe faktorer) iberegner slike kostnader.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er dyrt å være fattig.

man må ty til billige løsninger for man har ikke råd til et bedre alternavtiv, noe som på lang sikt fører til økte kostnader. To eksempel:

Man har ikke penger til å benytte seg av det gode tilbudet, rett og slett for pengene er der ikke. Men må kjøpe f.eks do ruller for 20 kr /4 ruller - i stedet for 64 ruller for 40kr

Man dropper å gå til tannlegen, fordi det vil koste over 500,- og man kan ikke ta seg råd. Så får man tannverk og man må da springe til tanlegen, og det som kunne blitt forebygget for 500,- blir nå en kostbar reperasjon for 1000,-. som man kanskje må ta opp forbrukslån (gud forby) for rett å slett ha penger å betale med.

Det er sånne små ting som dette folk som har penger ikke skjønner.

Måtte bare få det ut - takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg nevnte husprisen for 10 år siden må man jo og tenke på at lønnen var anderledes og den gangen. Det var kjempedyrt den gang og. Men i dag hadde jeg aldri kunnet kjøpt bolig en gang selv om jeg får bra pris for den jeg hari dag. Husker selv de gangene jeg kun hadde råd til spagetti, måtte fordele en pakke over uka og spise en gang til dagen. Jeg gikk faktisk et par dager uten mat og i slengen bare slik at jeg kunne betale regninger og lån. Så jeg kjenner veldig godt til frustrasjonen når lommeboka er totalt tom. Men en glede hadde jeg da for en god del år siden. Det var helg og jeg hadde kun 30 kr igjen i lommeboka. Valget var et ukeblad eller en Extra kupong som en utskeielse, det ble en kupong. tror du jammen jeg ikke vant 2000 kr. Jeg hylte som jeg hadde vunnet en million. :)

Det er jo helt på jordet at Norge som skal være sånn et "rikt" land har slike priser som i dag. Ingenting er tilrettelagt for enslige, alt dreier seg om at småbarnsfamiliene har det de trenger. Me får håpe at en gang i framtiden at ting blir mer tilrettelagt for oss tusener enslige i dette landet. :tommelsmil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Been there, done that. Jeg har også vært i samme situasjon som du er nå, og det samme har flere av mine venner som jeg studerte sammen med. Så jeg forstår godt hvordan du har det. Rissekker og bønnesekker er ikke et ukjent fenomen hos meg.

Men.. slutt å syt. Det gjør ikke verden til et bedre sted verken for deg, eller dine venner rundt deg. Det eneste du oppnår er at andre mennesker kutter deg ut fordi det er utrolig slitsomt å være med deg over lengre tid. Smil til verden og nyt at du faktisk har din egen leilighet, fulltidsjobb (som virker som den er relevant i henhold til utdannelse?). Du har det egentlig veldig bra.

Mange her som snakker om refinansiering av lån etc. Det er kanskje en tanke om noen år for eksempel etter at borettslaget har tatt badet og du vil få en verdistigning på leiligheten. Du vil da kanskje komme ned på 80% av lånesummen.

NAF hadde en utregning for hva det kostet å ha bil i ett år. Summen lå på ca 50 000 kroner. Det er mye penger. I tillegg til den summen kan du jo legge til tusenlappene som må betales hvis noe uforutsett dukker opp Bil koster mye! Selg bilen til den som vil ha den. Hva du har i lån vil du neppe få dekket da bil taper seg i verdi veldig fort.

Du snakker om at du har lån på bilen. Er dette et rent forbrukslån du har tatt opp? I så fall er det det dyreste lånet som finnes. Hiv deg rundt til banken nå og få lagt dette lånet inn i lånet du har på leiligheten.

Endret av MrsC
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Sånnsett er iallfall jeg mer selvstendig. De fleste av dem vil nok uannsett økonomi eller ei fortsette å være sammen, da det ikke er det som styrer forholdet. Men det er faktisk en baktanke å tenke over at det er de som holder sammen, ikke fordi de trives sammen, men fordi de faktisk er for svake økonomisk til å kunne leve hver for seg.. Sånnsett er jeg heldig som har mulighet for å klare meg selv, selv om jeg til tider føler at jeg har stupt i grusen økonomisk.

Her tror jeg du er inne på et rett spor, for her fokuserer du på det positive i din situasjon. Jeg opplevde selv en periode med svært dårlig økonomi. Var riktignok gift dengang, men da alle regninger var betalt hadde vi en veldig liten sum igjen å leve for for to personer.

Syntes det var skremmende i begynnelsen, men etterhvert så fant jeg måter å takle det på. Jeg begynte for eksempel å bake alt brødet vårt, koke supper i store porsjoner fra grunnen av og fryse ned (ertesuppe kokt på kraft er for eksempel er kjempegodt og veldig billig), samt strikke votter og luer av billig garn til fine julegaver + var utrolig forsiktig med klærne våre og reparerte det minste lille hull og sydde på knapper osv. slik at vi til enhver tid så veldig ordentlige ut.

Sier ikke at du skal begynne med alt det der. Men for meg var det rett og slett en måte å komme meg ovenpå. Ikke konkret øknomisk, men psykologisk. Jeg fikk nemlig en veldig god følelse av å mestre situasjonen. Vi klarte oss faktisk godt. Selv på så lite så fikk vi råd til en kino en gang i måneden + det viktigste: vi kunne ta med en flaske vin når vi ble invitert bort eller gå på kafe engang med kollegaene når det var nødvendig.

Ser du har fått mange råd om å fortelle venner og kollegaer at du har dårlig råd. For meg ble det en slags "sport" å ikke fortelle eller vise det. F. eks, hvis det er slik at det på din arbeidsplass er vanlig å spise i kantinen, så er det selvfølgelig kjipt å ha med matpakke. Men man kan ha med matpakke hvis man lager en litt lekker matpakke. Ingen vil synes du er rar om du har med 3 skiver med gulost dersom det er salatblad under og paprika og agurk oppå, et og annet egg og cherrytomater en kiwi den ene dagen og en melonyoughurt neste dag. Da tror de bare at du er sunn. Og slikt sparer man mye penger på :)

Nå er jeg nyllig blitt skilt og sitter med et stort lån alene. Det er ikke gøy selvom jeg i dag tjener godt og har langt mer igjen for meg og datteren hver måned når alt er betalt enn det eksmannen og jeg hadde den gangen for flere år siden. Jeg husker dengang på suppe, og jeg vil ikke oppleve det igjen nå som jeg har barn. Løsningen for meg ble å bytte jobb. Jeg har fått en ny jobb som ikke er like interessant og utfordrende, men som er helt grei og gir rom for faglig og personlig utvikling likevel + den gir høyere lønn. Så tenker jeg at sånn er livet: jeg får vente et par år til jeg har fått nedbetalt mer på lånet (det er gode bonusordninger i den nye jobben) og begynner å føle meg helt trygg igjen økonomisk og så får jeg finne meg en ny jobb som er mer interessant igjen.

Endret av Varja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes det var skremmende i begynnelsen, men etterhvert så fant jeg måter å takle det på. Jeg begynte for eksempel å bake alt brødet vårt, koke supper i store porsjoner fra grunnen av og fryse ned (ertesuppe kokt på kraft er for eksempel er kjempegodt og veldig billig), samt strikke votter og luer av billig garn til fine julegaver + var utrolig forsiktig med klærne våre og reparerte det minste lille hull og sydde på knapper osv. slik at vi til enhver tid så veldig ordentlige ut.

Enig! Det med å føle at man har en viss kontroll med situasjonen er viktig. Jeg har i to perioder av livet vært "fattig". Første gang var jeg ute i min første jobb, jeg hadde nettopp tatt opp lån på bil og gjennom vinteren oppdaget jeg at leiligheten jeg bodde i (leid, men billig) var en katastrofe. Det var lekkasjer over alt. Så jeg flyttet til et sted med dobbelt så høy husleie (også leid, men altså dyrere og bedre standard). Dermed sto jeg igjen med ca. 1500 kr. i måneden å leve av. Jeg visste dette kom til å vare bare et år (hadde kort nedbetalingstid på billånet) så jeg bestemte meg for at det skulle gå... Og det gikk. Det ble mange havregrøt og spaghettimiddager og lite kinobesøk og andre fornøyelser. Derimot var biblioteket flittig besøkt og julegavene ble for en stor del hjemmelaget det året. Og det gikk! Ikke var det altfor ille heller.

Andre gang var under en periode med arbeidsledighet etter endt videreutdanning. Jeg hadde godt håp om å få jobb, men visste ikke når så det gjaldt å spare. Bilen var nedbetalt, men fikk stort sett stå i ro. Jeg gikk til byen og tok buss hjem igjen. Havregrøt og spaghettimiddagene ble hyppigere (ca. annenhver dag). Grovt hjemmebakt brød sto på menyen - med en del variert pålegg så jeg fikk i meg sånn noenlunde det jeg trengte og brus og snop var bannlyst.

Men for å si det slik - jeg har ikke spist så mye havregrøt etter dette ;) .

Etterhvert fikk jeg jobb og økonomien bedret seg betraktelig. Likevel beholdt jeg nøysomhetspreget ganske lenge etter dette, noe som kom til nytte da jeg omsider valgte å kjøpe leilighet. Da hadde jeg spart opp såpass at jeg trengte bare 80% lånefinansiering. Har også betalt ned lån raskere enn betalingsplanen så studielånet er jeg kvitt og jeg ligger vel foran plan med nedbetaling av boliglån også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dermed sto jeg igjen med ca. 1500 kr. i måneden å leve av. Jeg visste dette kom til å vare bare et år (hadde kort nedbetalingstid på billånet) så jeg bestemte meg for at det skulle gå... Og det gikk. Det ble mange havregrøt og spaghettimiddager og lite kinobesøk og andre fornøyelser.

Det høres komplett idiotisk ut å betale lynkjapt ned på ett lån når konsekvensen blir å leve på grøt. Hvor mange kroner sparte du på å nedbetale lånet så fort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres komplett idiotisk ut å betale lynkjapt ned på ett lån når konsekvensen blir å leve på grøt. Hvor mange kroner sparte du på å nedbetale lånet så fort?

Aner ikke - lånet var ikke spesielt stort så det kan ikke ha vært de enorme summene. Men siden jeg hadde lånet før jeg flyttet til dyrere leilighet så var det viktigere for meg å bli kvitt lånet enn det var å kjøpe biff ;) . Mine foreldre sto som kausjonister på billånet så det var litt æressak å bli det kvitt fortest mulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...