Når endene ikke møtes, og alt blir en ond sirkel

[molina]

Jeg vet ikke om dette er en typisk debatt for singellivet, men føler det er litt relevant, og putter den derfor inn her. Den flyttes vel om det er feil..

Jeg har vært singel i 1/2 år nå, og gikk alene ut på boligmarkedet og kjøpte leilighet med 100% lån (uten noen som kunne stå som sikkerhet) da det skjedde. Ikke noe stort og fint, men en leilighet i disse dager koster jo likevel skjorta. Jeg får ting til å gå rundt, og betaler de månedlige regningene, men økonomien er veldig stram. Alt handler om å tenke på hver eneste krone, og nå etter jul hvor jeg ikke har fått jobbet overtid, og har fått endel ekstra regninger føler jeg at alt går i grus. Nå kan man kanskje takke seg selv fordi man sitter med en bil som krever veiavgift. At man har valgt å være fagorganisert.. At man har strøm i kåken. Men bilen får jeg ikke solgt, og er dessuten tildels avhemgig av den også. Men har forsøkt å selge uten hell. Økonomisk støtte hjemmefra har jeg heller ikke.

På en side har jeg en relavtivt bra lønn, selv om det i min bransje er å anse som veldig dårlig. Men når studielånet er trukket fra, sitter jeg vel igjen med en "Rimilønning" likevel, så hva hjelper det.. Det var vel til hjelp i forhold til å få boliglån, men det er det.

Etter jul føler jeg at alt jeg gjør og foretar meg går i en ond sirket. Det meste dreier seg om penger, og det å ikke ha råd til ting, eller at man må tenke på hver minste lille krone i enhver situasjon. Før jul tok jeg meg i tillegg en deltidsjobb i helgene (som jeg fremdeles har), for å få endene til og møtes, men jeg ser jo at dette sliter igjen veldig på motivasjonen. Blir veldig sliten, og får aldri tid til å slappe av. Og selv med denne jobben blir ting trangt.. Vennene jeg har er stortsett samboende, og med samme utdannelse eller tilsvarende bakgrunn som meg. I tillegg til at de tjener en god del bedre, har de endel ekstra å rutte med på bakgrunn av at de kan dele mer seg i mellom. Ikke er de så sårbare heller, fordi de har to lønninger som kan gå i hverandre ved behov, og de får til og med økonomisk støtte hjemmefra. De aller fleste iallfall.. Har en venninde som er singel, men hun har finansiert med støtte hjemmefra.

Nå føler jeg virkelig at jeg har gått på veggen. Jeg er gørr lei av å tenke på kronestykker i butikken. Jeg blir veldig lett missunnerlig på alle andre som har mye å rutte med, som faktisk til og med har råd til å kjøpe en brus på bensinstasjonen, noe jeg aldri i verden kunne tatt meg råd til.. Jeg føler at jeg streber mer med å bli godtatt enn før, fordi jeg selv tror at økonomien gjør meg mindre populær. Jeg tror innerste inne at det kanskje ikke er sånn, men jeg ser jo at jeg i situasjoner må melde avbud p.g.a. økonomi på ting jeg virkelig kunne tenke meg. F.eks. har jeg måttet reise hjem på lørdagskvelden istedet for å ligge over, på en helgetur noen venner av meg hadde for et par uker siden. Det kostet 250kr å overnatte, det kostet 140kr å reise hjem og tilbake (sparte hele 110kr på det).. Jeg må takke nei til å spise ute fordi jeg rett og slett ikke har råd. Jeg har jo veldig lyst til å være med på ting, men føler økonomien skiller oss. Har forsøkt å si dette til hun ene av de som er meg nærmest. Men hun har "dessverre" aldri vært i nærheten av en situasjon som meg, så hun forstår rett og slett ikke hva jeg mener. Hun mener jeg bare må skjærpe meg, og kan ikke være sur fordi andre har penger. Sant nok det, men jeg har jo også lyst, og føler meg ikke mindre fortjent til å få til ting enn de andre. Heller tvert i mot.. Jeg er dessuten ikke sur, jeg er bare grønn av missunnerlse.. Nå om dagen har alt endt med å gå i en ond sirkel. Heltidsjobben jeg har er i utgangspunktet en jobb jeg trives i, men de betaler dårlig i forhold til bransjen. Jeg føler derfor at jobben ikke verdsetter det jeg gjør, og har begynt og mistrives på jobb. Det hjelper også lite med deltidsjobb i helgene, blir mye tøffere å møte hverdagene når man aldri får hvilt ut. Jeg har ikke venner som jeg kan snakke med dette om, fordi de er for uvitende til å godta at dette er slik jeg føler ting, og føler meg derfor ennå mer alene enn noen gang.. Hun av vennindene jeg har forsøkt å snakke med synes dessuten jeg bare er rar, vil ikke ha noe med det å gjøre, og skyr meg mer når jeg forsøker å snakke om det. Hun takler ikke helt å høre at jeg faktisk er grønn av missunnerlse på det alle vennene mine får til.

Er det flere som føler at alt er i en ondsirkel som denne? Hva kan man gjøre for å komme seg ut av den? Jeg vet egentlig innmari godt at jeg også på mange måter er heldig.. Mange single får aldri i verden råd til å kjøpe noe selv, og en vakker dag sitter jeg antagelig med en fortjeneste for dette. Problemet er at hverdagen i dag kun dreier seg om at endene ikke møtes, og det er virkelig hardt og jobbe for å få ting til å gå rundt. Hvordan kan man lære seg å ikke bli missunnerlig på hver eneste ting "alle andre" har?

Folk sier at penger er ikke alt.. Men når penger blir så betydelig at du aldri kan ta deg råd til og ikke skyve hver eneste enkle krone i enhver situasjon, så blir penger alt.. Og jeg ser at jeg mangler venner som kanskje ikke alltid får servert alt på fat. Jeg er jo egentlig veldig heldig som har et sted å bo, men jeg ser det bare ikke selv..

[Dixie]

Sorry, men det første som slår meg er at du er veldig sytete og synes VELDIG synd på deg selv.. Og som du sier selv, du er misunnelig på veninnnene dine... Jeg hadde ikke orket å omgås venner som var misunnelig på meg for at jeg har grei økonomi, det er faktisk en situasjon du har satt deg selv i.

Om du er så underbetalt i forhold til resten av bransjen, så bytt jobb da. Eller ta det opp med sjefen din. Om de er fornøyd med deg og vil beholde deg så betaler de deg mer i lønn. Hør om du kan få noen mnd avdragsfrihet på lånet, slik at du kan få den en "buffer" eller om du kan nedbetale lånet over flere år en du gjør i da. Men det jeg også lurer på er om du har tenkt på hva du skal gjøre når renten går opp, for det kommer den til å gjøre.

Vi har alle vært i den situasjonen der man har dårlig råd. Jeg greide å bo, ha hest og leve når jeg var trainee med 200.000 i året, så det er veldig hva man gjør det til. Ja, jeg hadde en ekstra jobb i helgene for å tjene litt mer, og man greier fint å komme seg på jobb mandag morgen fordet.

Jeg skjønner godt at vennene dine trekker seg litt unna, er ikke noe ok å omgås en som alltid klager over dårlig økonomi, kommer med kommentarer om man har kjøpt noe nytt, og misunnelsen av at man har fått litt hjelp hjemmefra lyser igjennom. Jeg tror ikke vennene dine trekker seg unna fordi du har dårlig råd og det derfor gir deg "lavere status", men fordi du utstråler en negativitet man ikke ønsker å ha rundt seg.

Jeg har veninnner som av forskjellige årsaker ikke har god råd, derfor inviterer jeg dem skjelden med på ting jeg vet er dyrt, fordi jeg skjønner at det er kiipt å hele tiden si nei. Men passer heller på at vi gjør ting sammen som er koselige, går turer, hjemme kvelder osv.. Kanskje du heller skal ta sånne intiativ, og innse at akkurat der du er nå i livet har du ikke penger til det du vil, og det er sånn det er!

[NangaParbat]

Du må tenke annerledes.

Det nytter ikke være misunnelig på andre som tjener bedre/har mer penger.

Ta utgangspunkt i det du har - du er helt sikkert i en bedre situasjon enn mange.

Hva kan du gjøre for å kutte kostnader?

Selg bilen medmindre du absolutt trenger den. Begynn å sykle. Kutt faste medlemskap etc medmindre du absolutt trenger det.

Se etter muligheter, ikke heng deg opp i begrensninger...

[Gjesten29]

Jeg synes svarene over er krasse, det er normalt med slike følelser du har når livet blir ett slit om penger. Du kan gjøre noe med situasjonen å få bedre livs kvalitet, men de tiltakene vet du sikkert om selv.

[Gjest Gjesten]

Jøss for nåken svar du får! Eg kan aldri tru at nokon av dei har vore i ein ekstrem økonomisk situasjon nei. Men det har eg. Og det suge. Trøsta er at det går over... I tre år etter at eg kjøpte leiligheten min hadde eg ikkje råd til bussen til jobb, så eg måtte gå i 45 min kvar vei heile året. Og eg åt havregraut til frukost og kvelds. Og drakk massevis av vatn. Tok meg råd til kjøt eller fisk ein gong pr mnd. Handla for 14 dagar av gongen, First Price produkt, stort sett pasta og ris. Kjøpte grønnsaker på ei lita og litt billegare sjappe. Og det var dødskjipt. Sat ofte og tenkte at "var det sånn det skulle bli?" Men det går altså over. Etter 3 år refinansierte eg lånet, og pga verdiauken var eg godt innanfor 80%, lønna mi hadde også auka, og no sit eg rett og slett bra i det. Og det vil du og.

Greia er jo at når alle rundt ein kan bruke pengar litt uten å tenke seg om innimellom legg ein merke til det. Og dersom ein er "ufrivillig" einsleg så merkast det veldig godt. Og det kjennest urettferdig. Litt sånn "Kva har eg gjort for å fortene dette". Men eg er einig i at du ikkje bør sei noko, du bør verkeleg jobbe med å prøve å vise litt glede på andre sine vegne når dei kan gjere ting du vil. Fake den gleda om du må, men viser du at du er misunneleg, så blir det ubehageleg. Folk vil ikkje belemrast med andre sine problem. La ver å sei noko, kikk etter ny jobb med betre lønn, ver supernøye med budsjettet ditt, lag ei ordning der du vil komme i balanse innan utgangen av august f.eks, og ver deretter veldig forsiktig.

Eg hadde sommarjobb heile ferien første året, slik at eg fekk laga meg ein økonomisk buffer på rundt 30 000, for kriser. Den er no auka til 85 000. Det er mulig, men det krev si kvinne! Og tenk heile tida: Det vil gå seg til, og du får hovudet over vatnet igjen!

[Gjesten29]

Jøss for nåken svar du får! Eg kan aldri tru at nokon av dei har vore i ein ekstrem økonomisk situasjon nei. Men det har eg. Og det suge. Trøsta er at det går over... I tre år etter at eg kjøpte leiligheten min hadde eg ikkje råd til bussen til jobb, så eg måtte gå i 45 min kvar vei heile året. Og eg åt havregraut til frukost og kvelds. Og drakk massevis av vatn. Tok meg råd til kjøt eller fisk ein gong pr mnd. Handla for 14 dagar av gongen, First Price produkt, stort sett pasta og ris. Kjøpte grønnsaker på ei lita og litt billegare sjappe. Og det var dødskjipt. Sat ofte og tenkte at "var det sånn det skulle bli?" Men det går altså over. Etter 3 år refinansierte eg lånet, og pga verdiauken var eg godt innanfor 80%, lønna mi hadde også auka, og no sit eg rett og slett bra i det. Og det vil du og.

Greia er jo at når alle rundt ein kan bruke pengar litt uten å tenke seg om innimellom legg ein merke til det. Og dersom ein er "ufrivillig" einsleg så merkast det veldig godt. Og det kjennest urettferdig. Litt sånn "Kva har eg gjort for å fortene dette". Men eg er einig i at du ikkje bør sei noko, du bør verkeleg jobbe med å prøve å vise litt glede på andre sine vegne når dei kan gjere ting du vil. Fake den gleda om du må, men viser du at du er misunneleg, så blir det ubehageleg. Folk vil ikkje belemrast med andre sine problem. La ver å sei noko, kikk etter ny jobb med betre lønn, ver supernøye med budsjettet ditt, lag ei ordning der du vil komme i balanse innan utgangen av august f.eks, og ver deretter veldig forsiktig.

Eg hadde sommarjobb heile ferien første året, slik at eg fekk laga meg ein økonomisk buffer på rundt 30 000, for kriser. Den er no auka til 85 000. Det er mulig, men det krev si kvinne! Og tenk heile tida: Det vil gå seg til, og du får hovudet over vatnet igjen!

←

Flott svar.

[molina]

Takk attegløyma og Gjesten29! Jeg er forresten også tildels enige med dere andre som mener at man ikke kan bruke energi på å bli misunnerlige på andre. Men det er ikke så lett når alt etterhvert skranker seg ned til hver eneste lille krone i enhver sammenheng.. Alt man gjør møtes i en ond sirkel, hvor det er pengene som hele tiden skal begrense hva man har anledning til å gjøre. Hadde man liksom lidd av spillegalskap, drukket opp pengene eller på andre måter sløst, så kunne man takket seg selv. Dvs, det er jo for mange et ustyrlig problem det også, som man ikke skal gjemme under en stol og miste respekten av. Men for meg er det liksom ikke sånne "ustyrlige" pengesluker som ødelegger. Alternativet hadde selvfølgelig vært og solgt leiligheten, men da hadde man jo aldri kommet noen vei. Og jeg er såpass voksen og såpass målbevisst, at jeg vet det beste for meg er å komme videre. Og jeg er også innstilt på at situasjonen blir neppe særlig dårligere enn den er nå.. Jeg er åpen for ny jobb om dagen, og har søkt på et par om jeg ser noe interessant. Men er også litt omtenksom, og vil ha en jobb jeg vil fortsette med, og ikke bare ha p.g.a. pengene. Det er ikke noe vits å takke ja til en jobb jeg vet jeg kommer til å søke meg unna fordi det kun er penger som lokker.

Apropo bilen.. Den er forsøkt solgt, men det krever at man har en kjøper, om man skal klare å selge. Jeg nekter å selge uten å få dekket det lånet jeg alt har. Jeg var villig til å gå endel under listepris, og selv om jeg hadde et rimelig tilbud på finn.no, hjelper det lite når kjøpern ikke finnes der ute. Sparer uannsett det jeg kan ved å ikke bruke den. Snylter på studentrabatten og kjører kollektivt til jobb, da slipper jeg nemlig bensin og bompenger. Så bilen brukes sparsomt. I dag er jeg dessuten med en ekstrajobb i helgene som krever bil, og så lenge jeg har den må jeg nesten beholde bilen også. Men denne jobben dekker iallfall tildelt bilen.. Iallfall til nedbetaling av lån og forsikring.

[regine]

Har du ingen mulighet til å refinansiere lån? eller om du så nylig har kjøpt at det ikke er noen vits i - få lenger nedbetalingstid/avdragsfrihet i en periode ol?

Mht studielån så kan du benytte deg av muligheten til utsettelse av hele eller halve terminbeløp. Jeg husker ikke hvor mange ganger i løpet av nedbetalingstiden man kan gjøre det, men det er en del. Dette har jeg benyttet meg av da økonomien var som mest skranten. Jeg hadde ingen skrupler mht. til det fordi jeg regnet med at økonomien ville bli bedre om noen år, og det har jo du også.

Melde seg ut av foreninger, avbestille evt. abonementer etc. sparer man også på.

å sette opp et budsjett har også funket for meg - da ser jeg sånn ca hva jeg MÅ bruke til hva, og panikken ble da litt mindre!

Men - jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din, både i fht å ALDRI føle at man har råd til noe som helst, og i fht. venner/bekjente/kollegaer som har det så mye bedre.

Been there.... for å si det sånn (om enn ikke så ekstremt som attegløyma beskriver). Det jeg opplevde som det største problemet var egentlig i forhold til venner/kollegaer etc. som hadde bedre råd. Ikke fordi de på noe vis var ekle med det, men fordi de tok for gitt at alle var på samme økonomiske nivå som dem. Å foreslå ting som ikke koster penger bestandig evt. alltid måtte si nei til å være med på sosiale ting fodi en ikke har råd, er ikke veldig gøy over lang tid. kanskje også fordi at jeg er i et yrke/en jobb som er helt greit betalt, sånn at jeg egentlig burde ha det greit (det var ikke hus men andre ting som gjorde at mine utgifter ble så høye).

Samtidig er det viktig å ikke surne av bitterhet og misunnelse over det andre har. Da blir man lite hyggelig å være sammen med, samtidig som det overhode ikke bedrer ens egen situasjon.

Det blir bedre - men det er viktig at du selv tar grep om situasjonen og ikke blir bitter!

[molina]

Takk regine! Angående refinansiering er det liten vits ennå. Har tatt opp 100% lån, og kjøpte leiligheten i september. Heldigvis gjorde jeg om ikke annet et godt boligkjøp. Av alle leilighetene jeg har sett gå, har jeg vært nærmest prisantydning, og jeg var ca 100tusen under gjennomsnittsprisen for denne typen leilighet. Jeg sliter med verdens styggeste bad, men synes egentlig det er helt greit i og med at borettslaget har bestemt at det blir fellesoppussing (ble bestemt etter at jeg hadde kjøpt). Da vil jo min leilighet være like fin som alle de som har gått for både 2 og 300-tusen mer enn min. Men før det skjer, eller før andre verdistigninger skjer, er refinansiering lite poeng. Har betalt ned 10000kr av selve lånet på over et halvt år (og selvfølgelig masse renter ved siden av..). Men jeg vet.. Den dagen det er mulig skal det gjøres!

Har også måttet utsette studielånet. Tror det er snakk om 12 ganger i hele perioden. Men selv om jeg antagelig aldri kommer til å ha dårligere råd enn nå, så bør man være forsiktig med å bruke dette for mange ganger. Men har brukt det to ganger allerede. Av og til må man, og jeg er ikke singel og kjøper første leilighet med 100% lån så mange ganger i løpet av livet..

Jeg er sikker på at ting på sikt ordner seg, og velger å ha den innstillingen. Men ikke så lett og tenke på det hver eneste dag, når alle småting går i ball, og bare dreier seg om kronestykker.

Det er forresten litt av den følelsen du har ovenfor dine venner/kollegaer jeg også har regine. Dette med at folk tror man har så god råd, men ikke har det. Noen ganger må jeg fortelle folk at selv om jeg sitter med utdannelse, så er de pengene jeg sitter igjen med etter at studielånet er betalt, faktisk ikke noe bedre enn det venner som ikke har utdannelse har (faktisk i flere tilfeller dårligere). Og det er ukjent for mange. Folk er ikke vant med å tenke slik, men for meg er ikke studielånet noe jeg kan kvitte meg med, så det er igrunn det som blir realiteten. Og jeg ser jo også at de vennene jeg har som ikke har studert etter vgs, f.eks. har kommet mye lengre i etableringsfasen enn meg. Ikke fordi de er i samboerskap (selv om de fleste er det, og det selvfølgelig også gjerne har noe å si på økonomien), men fordi de har kommet tidligere i gang med nettopp slike "etableringsting" for mange år siden.

[Gjest Peachbud]

Skjønner godt at du er lei.

Som allerede nevnt bør du se deg om etter ny jobb. Når det er dårlig økonomi som ødelegger livskvaliteten din, vil lønn være viktig. Det er kun når en har nok til å klare seg at en kan snakke om at penger ikke betyr noe. Men når en såvidt greier å få endene til å møtes, er det klart at den situasjonen har mye å si for hvordan en har det.

For å være ærlig er jeg litt overrasket over det du forteller. Jeg er selv student, lever altså på 80 000 kroner i året + sommerjobb som er varierende betalt. Og jeg har råd til å kjøpe brus på bensinstasjonen om jeg vil. Jeg er overrasket over at du, i fulltidsjobb, har det mye verre økonomisk enn meg. Men det betyr ikke at jeg bestrider det.

Ellers bør du vurdere muligheten for å leie ut deler av leiligheten. Dersom du har to soverom, kan du dele leiligheten med noen andre.

Dersom du kan tenke deg det, kan du vurdere å flytte til et annet sted av landet hvor boligmarkedet er bedre, kanskje? Dersom det er andre steder du kan tenke deg å bo da.

Og er det mulighet for å betale lånet på leiligheten i midre deler over lenger tid? Jeg vet ingenting om det, men lufter tanken likevel.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg skjønner godt problemet ditt, men jeg skjønner også tildels de som kritiserer deg her.

Du har jo tross alt satt deg selv i situasjonen ved å kjøpe leilighet over evne. I en slik situasjon må du nesten innfinne deg med at økonomien din er mye dårligere enn andres, og du må bare slutte med å sammenligne deg selv med alle andre. Misunnelse er ikke en god ting - særlig ikke for deg selv. Og akkurat den delen tror jeg helt klart du bør jobbe med deg selv med.

Uansett finnes det mange muligheter der du stadig kan pleie vennskap mens du er fattig - hva med å invitere vennene med til en spasertur en søndag, eller invitere dem hjem på spleisefest?

Jeg er også i en situasjon der jeg har enormt dårlig råd - har i en overgangsperiode sittet med 2 husleier og ingen inntekt, så bufferpengene jeg hadde har forsvunnet ut vinduet. Det er utrolig bittert å ikke kunne reise til byen for å treffe venner fordi jeg ikke har penger til bussen, men så forsøker jeg heller å tenke at dette kun er i en overgangsperiode, og så forsøker jeg heller å utnytte tiden med venner bedre når jeg har muligheten til å se dem. Da er jeg positiv, blid og glad for at jeg har muligheten til å være sammen med dem, fremfor å være misunnelig for at de har råd til å ta et glass vin mer enn meg.

[molina]

Takk Peachbud! Faktisk hadde jeg også bedre råd da jeg studerte.. Ikke fordi jeg hadde mer penger, for det hadde jeg så absolutt ikke. Men fordi jeg da leide studentbolig, og levde som studenter flest. Uten å tenke på studielånet man en gang skulle betale ned.. Hadde jeg fremdeles tollerert at jeg resten av livet skulle bo i bokollektiv og ellers ikke skulle plassere penger på en mer fornuftig måte som jeg egentlig synes jeg gjør nå, så skulle jeg fremdeles hatt god råd. Og kjøpt bensinstasjonbrus Men det å skulle ta det store skrittet og liksom bli skikkelig voksen, og starte etableringsfasen helt på egenhånd er ikke lett i dag. Jeg drømte heller aldri om at jeg skulle få dårligere råd når jeg begynte å jobbe, da jeg selv var student. Men jeg tror dette er en ting som varierer for mange. Mange jeg kjenner har jo bedre tider nå. Men det er folk som enten har gått sammen om å starte, eller har fått hjelp for å komme i gang. Denne starten på etableringsfasen er tøff. Iallfall om man ikke har noe hjelp fra noen.. Jeg har f.eks. ikke foreldre som stiller som sikkerhet. Litt fordi jeg kun har en igjen, og fordi vedkommende ikke ønsket det med hensyn på rettferdighet ovenfor søsken.

Jeg har valgt det billigste stedet å bo i byen, i strøk hvor mange av mine venner aldri i verden kunne tenke seg å bo. Heldigvis trives jeg, og synes det er helt ok. Men det er det billigste, og det billigste om dagen er et rom.. Så utleie blir lite aktuelt. Ellers er jobbmulighetene slik at jeg bør nok bo i storby, og Oslo er nok beste alternativet, iallfall om jeg vurderer jobbskifte (noe jeg gjør). Og er også etter mitt ønske stedet jeg vil bo. Vurderte å bo utenfor bygrensa, men dessverre bygges det få 1-roms der, og da blir det ikke billigere å bo der likevel..

[molina]

*Snart medlem*, det er vel det som er et litt hot tema i media om dagen. At boligprisene er så høye, at de single ikke makter å komme seg inn på boligmarkedet. Og nettopp av den grunn aldri kommer i etableringsfasen og taper ytterligere. Det er selvforskyldt at man tar vann over hodet, og satser på dette likevel. Det skal jeg være enig i.. Men så er det jo slik at alle vet, at det dummeste du gjør er å leie unødig, i all evighet. Han jeg kjøpte leiligheten av hadde f.eks. bodd her i tre år alene. Med det han tjente på verdiøkning, satt han faktisk igjen med å ha bodd gratis i tre år, den dagen han solgte (han tjente inn det han hadde brukt på husleia da han solgte). Riktignok gikk overskuddet inn i ny leilighet for hans del, men det er jo uannsett noe i det han sa. Hadde han leid i disse årene hadde han iallfall hatt endel mindre penger å gå videre med.

Det å kjøpe leilighet følger dessuten litt med. Man har liksom blitt voksen, har startet i fast jobb, og nå skal du jobbe til pensjonisttilværelsen trer inn. Om man ikke skal kjøpe nå, når skal man ellers kjøpe? Man kan ikke sitte å vente på at man en dag kanskje ikke skal være singel lengre, selv om man selvfølgelig håper at dagen hvor man kan dele noe med noen, selfølgelig møter en. Man kunne latt være å kjøpe, men etterhvert er man gørr lei av å leie hele tiden. Det er deilig å ha noe eget, selv om det å ha penger til å pusse opp er noe jeg om dagen kan drømme langt etter. Dvs, jeg har tatt meg råd til en kvadratmeter med lavpris fliser på kjøkkenet, kostet meg vel 29kr. Og så fikk jeg snyltet fuge og fliselim av eksen Også har jeg klasket på et malingspann på veggen for å få jevnet ut fargen etter at jeg vasket rundt komfyren da jeg flyttet inn. Jeg har iallfall gått til innkjøp av noe, og angrer jo heller ikke på det.

[NangaParbat]

Det å kjøpe leilighet følger dessuten litt med. Man har liksom blitt voksen, har startet i fast jobb, og nå skal du jobbe til pensjonisttilværelsen trer inn. Om man ikke skal kjøpe nå, når skal man ellers kjøpe? Man kan ikke sitte å vente på at man en dag kanskje ikke skal være singel lengre, selv om man selvfølgelig håper at dagen hvor man kan dele noe med noen, selfølgelig møter en.

←

Vil bare påpeke at det ikke er noe "must" å kjøpe, men egentlig et ganske særnorsk fenomen. Sørover i Europa er det langt mindre vanlig å eie egen bolig.

[Cognizance]

Jeg har levd under fattigdomsgrensa i over tre år nå. Det er verst til å begynne med, men alt blir en vane etterhvert.

På et tidspunkt bestemte jeg meg for ikke å bruke mer enn 10 kr pr måltid, for å spare penger på mat til å bruke på andre ting. Det var vanskelig og hardt til å begynne med men nå går det helt av seg selv.

Sier du det til vennene dine når du ikke blir med på ting på grunn av økonomien? Det synes jeg du skal gjøre, fortelle det som det er. Så vil de kansje spanderer de kansje ting på deg iblant, og da synes jeg du skal ta imot. Altså ikke mye penger eller dyre ting, men en middag, øl eller kino iblant, for eksempel.

[Gjest Gjesta]

Jeg kjøpte leilighet med en gang jeg gikk ut i jobb. Nå hadde jeg litt egenkapital av det som var igjen av studielånet, og jeg har et lite studielån.

Jeg hadde bil og jeg kjøpte når renta var høyere enn nå, men prisene lavere. Dessuten kjøpte ikke jeg i Oslo...

Men syntes jo det var skummelt, mye penger. Var en del igjen, men det var stort sett bare fordi jeg var flink med pengene mine. Jeg fikk heller ingen hjelp til finansiering hjemmefra, men har foreldre jeg kan spørre hvis jeg ikke hadde klart det selv. Men synes jo også det er godt å vite at dette har jeg klart på egenhånd.

Husk på at dette er for mange den verste tida av året... Det er mange store regninger og kontoen går fort tom.

Du kjøpte i september, så en refinansiering gir nok ikke det helt store utslaget. Men kanskje det har steget litt, du kjøpte jo også billig... Regner med du har førstehjemslån, har du det hos DnbNor? Der kan du jo få beste renten på 90% av verdien. Alt over de 90% lønner det seg å få begrenset mest mulig, da det er ganske høy rente på de pengene.

Dessuten kan du ha avdragsfritt lån en periode. Bare til du har kommet deg litt ovapå. Som du sier vil sannsynligvis prisen øke. Lønna di vil gå opp, men nå er det også en fare for at renta vil stige... Jeg var heldig der, lønna gikk opp, renta ned...

Solgte i sommer med god fortjeneste. Solgte også min kjæres ettroms leilighet i Oslo året før med god fortjeneste. Det gjør veldig godt når vi nå kjøpte sammen.

Dette er som attegløyma sier en midlertidig periode.

Nå har heller ikke jeg hatt det så trangt som deg, men det vil forhåpentligvis bedre seg.

Til sommeren får du feriepenger og kanskje igjen litt på skatten. Sett av en del av de pengene, så har du en buffer til denne tida av året neste år... Da blir det litt lettere å få ting til å gå rundt.

Synd du ikke får solgt bilen, men ikke gi opp.

Er også enig med de andre. Det er litt vanskelig å omgåes noen som er så negative. Men tenk, det er for en periode. Kanskje jeg ikke har like god råd nå, men dette skal jeg klare!!!

[Gjest Pax]

Jeg har hatt egen kåk i to år. Og vet at det kan være tøft. Den femkilos sekken med ris og den femkilossekken med bønner har vært god å ha. Og havregrøt er veldig næringsrikt. I dårlige perioder har jeg postkasseangst for -skriiiik- tenk om det er noe skummelt? I går fikk jeg nesten hjerteklapp for et brev som ligna mistenkelig på et inkasovarsel. Stusset litt, fordi jeg kunne ikke helt får det til å stemme. Men jeg er vismete og tenkte at jeg hadde vel glemt noe. Men så var det bare årsoppregning fra stømleverandøren som viste jeg hadde 200 kr tilgode.

Betaler en del lapper for leiligheten og det er dyrt i forhold til kollektiv som jeg bodde i tidligere. Men billigere enn å leie en tilsvarende leilighet. Jeg visste jo at det kom til å bli tøft, men noen perioder er det ekstra tøft. Heldigvis har jeg en mormor som stiller opp når det er ille, når det var som verst nå sist lånte hun meg litt penger.

Men uansett... Jeg er veldig glad i leiligheten! Mitt eget lille krypinn. Ok, dårlig råd, men leiligheten er min. Jeg koser meg her, og ville aldri i verden byttet den ut.

Det blir som de andre sier, bedre etterhvert. Så hold ut.

[Gjest Tang Lung]

Høres ut som helvete å spise havregrøt samt billig mat hver dag og aldri ha råd til noe godt....dere har all min sympati

Må innrømme at jeg ikke ser på hva ting koster og at det fort går 150 kr ved en handletur , 2-3 ganger i uka....jeg er ikke akkurat sparsommelig lol

Hørt at man kan få 3-etg hus i Thailand for 300.000 kr....i Norge koster det vel 1,5 mill lol

Ærlig talt hvis man blir dømt pga dårlig øko av venner er de ikke mye å samle på :/

Endret 15. mars 2007 av Tang Lung

[Nynaeve]

Få ut gruffet ! Og snart er det sommer med feriepenger. Regner med du hopper over ferien i år, og jobber i stedet. Sånt blir det litt ekstra penger av. Tenk på DET. alt er mye lettere til sommeren, og det er mindre regninger til høsten. Og husk å skryte av deg selv når du er så flink som du faktisk er. klart det er fryktelig irriterende å høre på dine venner som har det mye mer romsligere enn du, og at de ikke skjønner det. jeg hadde noen som mente de var "nesten fattige" . de hadde null studielån + to gode jobber+ foreldre med løssluppen lommebok som alltid ville sitte barnevakt (og dermed slapp de barnehage også)Det er bare å gi opp.Nytter ikke å forklare noe. Skriv gruffet i et brev og riv det så istykker. Husk å gå tur !! Lykke til

[Gjest niomi]

For det første: Jeg har selv levd fra hånd til munn som nyutdannet, og det er kjipt. Man blir deprimert, og får "negativ utstråling", noe som er fryktelig slitsomt for de rundt en.

Men du har nå satt deg litt i denne situasjonen selv, da, med å handle over evne. Hva gjør du nå med ytterligere renteøkning som kom i går? Klarer du den? Det er en menneskerett å ha et sted å bo. Men det er ingen menneskerett å eie selv. Har man ikke råd til det, så har man ikke det. Selv bodde jeg i kollektiv til for ett år siden, da jeg og kjæresten min kjøpte leilighet sammen. Og i kollektivet jeg bodde i midt i Gamlebyen, var vi alle "godt voksne" og ute i jobb. Samboer bodde også i kollektiv fram til vi flyttet sammen. Da var han 35, og de han bodde sammen med var også over 30.

Edit: Når det gjelder bilen, så synker den kraftig i verdi, og du vil aldri få igjen det du har tatt opp i lån. Men ved å selge den, vil du kvitte deg med en god del av lånet, samt at du slipper forsikring, veiavgift, bensin, bompenger etc. Kollektivt er mer krøkkete, men også mye billigere. Og har man bare seg selv å tenke på, klarer man seg fint uten bil i de større byene.

Endret 16. mars 2007 av niomi