redsel for å bli avvist

[Spiralis]

Milde måne. Nå må dere damene lære dere å be ut gutter når det er det dere innerst inne ønsker. Det "å lure han" til å be deg ut bør du være litt forsiktig med. Det kan fort virke som du er manipulerende og det er svært få ting vi missliker sterkere enn kvinner som manipulerer.

Bit i deg beskjedenheten din og mann deg opp. Så går du rett bort til han og spør han om han har lyst til å bli med deg på en date. Går det til H** så går det til h**. ... og livet går videre.

Det er ikke noe å bli flau over om du blir avvist. Vi menn har alle blitt avvist og tabbet os ut flere antall ganger enn vi kan telle og lever i beste velgående. Poenget er å ikke ta det så gravalvorlig.

[Carmela]

Jeg traff kjærsten min på jobben. Jeg ville aldri aldri tatt initativet pga han var sjefen min og ganske uoppnårlig (trodde jeg). Jeg var(er) dødsforelsket og ville blitt utrolig flau dersom han hadde avvist meg.

Jeg fikk han til å be meg ut ved å snike inn i en fullstendig jobbrelatert samtale at jeg hadd lyst til å gå på kino på fredag, men ingen av vennene mine hadde tid til å gå med meg. Det var ikke fullstendig åpenlyst, men ga han nok mot til at han ringte den fredagen å spurte om jeg fortsatt hadde lyst til å se den kinofilmen. vi har vært sammen i 4 år.

Er ganske søtt i grunnen pga han holdt på i ikke be meg ut fordi han synes jeg var så uoppnårlig og han ville ikke ha dårlig rykte som sjef.

[Sidsel]

Du må jo ikke nødvendigvis be ham ut med en gang. Jeg foreslår at du sender ham en personlig e-mail med litt bla-bla-haddeduenfinhelg-jegvarpåenfinsykkeltur... osv. Sende en e-mail er jo lett (selv om det kan være skummelt å trykke "send"), så finner du jo i hvert fall ut om han kan være interessert i å ha litt mer kontakt med deg.

Og når du først har fått litt email-kontakt går det jo an å snike inn en "den filmen skulle jeg gjerne ha sett, lurer på om noen vil gå med meg", eller noe lignende. Det han sa om at han sjelden har besøk kan jo også utnyttes; "jammen om du vil ha besøk kommer jeg gjerne en tur jeg!".

Lykke til!

[W. Wallace]

Er det noen som har råd for hvordan man kan få bukt med denne (irrasjonelle?) redselen for å bli avvist?

Er det noen som har erfaring med sjenerte folk, og å tolke signaler? Huff, denne tolkinga, jeg blir gaaaal, men det er mitt eneste hjelpemiddel når jeg skal være så himla pysete... 

←

Er det ikke en herlig ubehagelig følelse før man skal hoppe utfor stupet? Har et stikk av dette hver gang jeg prater med noen jeg ikke kjenner, men jeg vet at samtalen som følger vil være verdt det. Just do it! Han har tydeligvis ikke baller til å gjøre noe som helst.

Når det gjelder all denne tolkinga av signaler blir man jo SPRØ av mindre! Hva med å bare bli avslått en gang og innse at det ikke er krise? Høres kanskje hardt ut, men det er ingen annen måte å forandre seg på enn å gjøre noe man ellers ikke ville gjort. Det føles utrolig godt å gjøre noe på tross av frykten.

Endret 9. april 2007 av W. Wallace

[Gjest Pax]

Det er ikke farlig å bli avvist. Jeg har bedt med menn på date, og fått nei. Sånn er det bare. Litt flaut, men man overlever.

[mildemåne]

Oppdatering i denne tråden:

Ingenting har hendt, uker har gått forbi og jeg er mer og mer betatt, og han er virkelig en fin fyr, singel og spøker om singellivet (men er det mer vennskapelig enn flørtete, kanskje?) vi har blitt kjent og prater i ny og ne i gangene på jobben, men han prater jo med alle, så det er ikke noe jeg kan tolke ut ifra det.

Men NÅ!!! Har jeg gjort noe her... er ikke sikker på hvordan han vil ta det, men: har fått en kollega som kjenner ham litt bedre til å love at hun i løpet av kvelden skal si noe til ham. De skal være på samme sted i kveld. Hun skal si at han må be meg ut på date snart, for hun er så lei av å høre at jeg snakker om ham.

Var ikke dette genialt? Et avvisnings"loophole"!!

Han vet jo ikke at jeg vet om denne "samtalen" og jeg trenger ikke å være flau etterpå, bare late som ingenting, selv om han ikke ber meg ut. Og han trenger heller ikke være flau, siden han ikke vet at jeg vet at han har avvist meg. Så er det litt halv-spøkefullt og ikke noe ultimatum?

Eller var det barnslig? Vi er tross alt voksne folk. Føler meg IKKE voksen akkurat nå.

Nå er jeg bare kvalm og venter på melding fra venninnen min om at beskjeden er overgitt til ham... Angrer, men må få klarhet i dette nå, før jeg kaster bort enda flere måneder på enveis-følelser...

[Gjest7]

Tja, hvis du stoler på veninna di så. Men det kan jo også hende hun sier mer enn du tror hun vil.

[Rosenrød]

Her må jeg følge med! Lykke til!!

[mildemåne]

Tja, hvis du stoler på veninna di så. Men det kan jo også hende hun sier mer enn du tror hun vil.

←

Uhuuu nervepirrende dette! Hun fikk ikke til aa si noe paa den kvelden, saa i loepet av uka her blir det.

Jeg stoler paa henne (har ikke annet valg heller) MEN: En liten ubehagelig vending ang det aa faa en venninne til aa hjelpe seg, er dette foelgende:

Hun har jo fisket litt for meg, spurt om han er singel, pratet litt ekstra med ham for at jeg skulle faa vite mer (hun sitter paa samme kontor som ham for tiden saa det er lett for henne).

Men naa virker det for meg som at han har begynt aa smile ekstra mye til HENNE!!

Hun er jo ikke interessert i det hele tatt, men er av natur en mye mer floertete person enn jeg, og veldig utadvent mot alle. Og har jo (for aa hjelpe meg) vist ekstra interesse for ham den siste tiden.

Saa har hun proevd aa snu om helt, vaere litt kald og avvisende mot ham, etter vi saa hvordan dette gikk, men da skjoenner han sikkert ingenting og blir kanskje enda mer interessert i HENNE?

Kompliserte greier :-( Noe MAA skje, og det er best at hun sier det raskt foer det utvikler seg i helt feil retning.... Men det er flere mennesker paa det kontoret, og hun maa vente til det bare er de to, alene...

(sorry, har tastatur uten norske bokstaver akkurat naa)

[Gjest Maxagaze]

[....]

Kompliserte greier :-( Noe MAA skje, og det er best at hun sier det raskt foer det utvikler seg i helt feil retning.... Men det er flere mennesker paa det kontoret, og hun maa vente til det bare er de to, alene...

(sorry, har tastatur uten norske bokstaver akkurat naa)

←

Hun må vente til de er alene, før hun spør om han er singel ? Ikke rart hun vekker interessen hans da..

What a mess, håper du kan stole på henne da..

[W. Wallace]

Saa har hun proevd aa snu om helt, vaere litt kald og avvisende mot ham, etter vi saa hvordan dette gikk, men da skjoenner han sikkert ingenting og blir kanskje enda mer interessert i HENNE?

←

Ikke for å gjøre deg bekymret, men jeg vet hvertfall at alle kvinner jeg kjenner ville reagert med å bli mer interessert i en uinteressert mann...

Kompliserte greier :-( Noe MAA skje, og det er best at hun sier det raskt foer det utvikler seg i helt feil retning....

←

Hvis du sier det til han selv er alt løst. Dessuten kommer du sikkert til å spørre 5 andre menn som du kunne tenke deg å bli bedre kjent med etter du først har gjor det. Snøballeffekt.

[MrBrightside]

Ta en voksen avgjørelse og prat med han selv, enten det eller glem han.

[red_rose]

Hmmm, etter å ha lest diskusjonen her om TS sitt dilemma kom jeg til å tenke på et sitat av Herbjørg Vassmo:

"Noen ganger koster det mer å være feig enn å hoppe uti og se hva som skjer."

TS lider tydeligvis og har gjort det en stund nå, og det må føles voldsomt frustrerende å stå tilnærmet på stedet hvil fordi hun ikke tør å hoppe i det og se hva som skjer...

Jeg er en av de som ikke er redd for å ta initiativ, og har aldri angret på de jeg har tatt heller, selv om jeg også var plaget av sjenanse i "yngre" dager... Lærte raskt at det stort sett ble oppfattet som udelt positivt at jeg tok initiativet, og da forsvant også redselen for å bli avvist temmelig kjapt. I dag tenker jeg ikke over det overhodet.. Ser jeg noen jeg liker og som jeg vil bli bedre kjent med, sitter jeg ikke å venter på at han skal oppdage hvor fantastisk jeg er... Da kan det nemlig ta fryktelig (og noen ganger FOR) lang tid, og da får jeg aldri vite hva jeg evt. gikk glipp av.... Og det vil jeg helst slippe å fundere på når toget har gått...!