mamma til to Skrevet 16. januar 2007 #1 Del Skrevet 16. januar 2007 er det noen her som har mistet et barn? jeg lurer på hvordan dere hadde ønsket at venninnene deres skulle opptre i forhold til dette..... er så veldig i tvil...... Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Amanlis Skrevet 16. januar 2007 #2 Del Skrevet 16. januar 2007 Kjære deg. Jeg har ikke mistet egne barn, men har ei god vennine som har gjort det, så derfor svarer jeg allikevel. Det er fryktelig vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg i den situasjonen du er i nå. Men jeg vil råde deg til å være deg selv. Ta jevnlig kontakt med venninen din. Spør om hvordan hun har det, om det er noe du kan hjelpe til med, om dere skal ta dere en tur ut. Ta gjerne en tur til byen eller en gåtur i skogen. Den kan være at hun gruer seg til å møte kjente i f eks byen/butikken. Da er det godt å ha noen som kjenner situasjonen og som hun kan støtte seg til. Det beste er om du drar hjem til henne i blant, det er lett å si at det går bra over telefonen, det er lett å si at hun ikke trenger hjelp til noe over telefonen. Du ser henne jo ikke. I etterkant har jeg fått masse ros av min vennine for at jeg bare var der. Jeg kunne sitte og lese en bok, men jeg var der fysisk. Det er ikke sikkert venninen din ønsker å prate om barnet hun har mistet hele tiden, kanskje hun synes det er hyggelig å høre om hvordan du har det også. En sorg er individuell, så det er ikke sikkert mine erfaringer er til nytte for deg. Send gjerne en PM om du vil prate litt mer. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
mamma til to Skrevet 17. januar 2007 Forfatter #3 Del Skrevet 17. januar 2007 takk for svar. du tenker som meg. det er godt å lese at jeg "Ikke er helt på jordet". og ja, det er forferdelig forferdelig trist og vanskelig.... Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sindee Skrevet 22. januar 2007 #4 Del Skrevet 22. januar 2007 Jeg har mistet et barn, og opplevde at noen venninner holdt seg unna, andre kom innom og pratet og gråt sammen med oss. De siste er venner av meg den dag i dag, de andre prater jeg ikke lenger med. Det ble tydeligvis for vanskelig for dem, og det ble for mye for meg å ta meg av deres sorg samtidig med min egen. Det å miste noen, særlig barn, blir fort glemt av de rundt oss. Jeg ble svært glad om noen spurte meg etter måneder, til og med år, hvordan det gikk. Om noen hadde vært på kirkegården og sett etter egne graver for så å kommentere den jeg steller, ble jeg også veldig glad. Om en god venninne hadde mistet et barn i dag, noe jeg også opplevde på den tiden, faktisk, ville jeg dratt på sykehuset og spurt om å få se barnet. I det minste ville jeg besøkt henne på sykehuset dersom jeg fikk vite det såpass tidlig. Når hun så var kommet hjem, ville jeg dratt over hver eneste dag ETTER begravelsen eller seremonien. Fra dødsfall til begravelse er det så mye å gjøre at tiden knapt nok strekker til å få tenkt over hva som skjer. Etter begravelsen kommer det store Tomrommet. Dagene må fylles med noe, og de fleste tenker at de ikke vil plage de sørgende unødvendig. Dette fører til at telefonene er stille, dørklokken er stille, og man føler seg veldig alene. Veldig. Lag en lasagne på forhånd og ta med salat. Middag er vanskelig å huske på når man sørger. Jeg mistet nettopp moren min, og kjenner nå at det å miste et barn, selv en baby er langt verre enn å miste noen andre. Alle som har opplevd det sier at det å miste et barn er den verste sorgen man må gjennom. Uavhengig av hvor gammelt barnet var da det døde. Vær der. Gråt sammen med henne, le sammen med henne, prat om svangerskapet og fødselen hennes, vær stille sammen. Ikke server sånne teite uttrykk som: "Det var sikkert en mening med det" eller "Du er fremdeles ung og kan få flere barn" eller "Det er godt du har (eventuelle andre barn) å trøste deg med" Den sørgende kan si det selv, men sånt gjør utrolig vondt å høre fra utenforstående. Ordene blir meningsløse og teite, og virker svært hånende ovenfor sorgen man er midt oppe i. Oi, det ble mye, dette her. Håper du greier å sortere ut noe vettugt. :-) Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
mamma til to Skrevet 25. januar 2007 Forfatter #5 Del Skrevet 25. januar 2007 hei, ja det var mye som du sa selv. men veldig lærerikt å få høre fra en som selv har vært midt i den verste sorgen. jeg ønsker jeg kunne gjøre slike ting som du nevner, komme over så ofte som mulig, ta med noe middag og slike ting. fysisk avstand gjør dette umulig. det jeg derimot har gjort er å være i kontakt med henne flere ganger allerede, både personlig brev, sms og telefoner. og jeg passer meg vel for å si ord som kan oppfattes vonde - jeg har lest masse på nettet etter at dette skjedde med en av mine aller beste venninner. håper virkelig jeg kan være en av dem som "er tilstede", selv om jeg bor langt unna. håper virkelig vi klarer å holde kontakten og forbli venner, for som du fortalte så ble noen borte for deg i din sorg. men noe du forteller som jeg kjenner igjen, er at jeg er redd for å forstyrre i sorgen. redd jeg skal ringe på feil tidspunkt (høres kanskje rart ut men slik tenker jeg nå ...). det er vanskelig å se at noen en er så glad i må gå igjennom en slik sorg. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Donpedro Skrevet 28. januar 2007 #6 Del Skrevet 28. januar 2007 men noe du forteller som jeg kjenner igjen, er at jeg er redd for å forstyrre i sorgen. redd jeg skal ringe på feil tidspunkt (høres kanskje rart ut men slik tenker jeg nå ...). ← Synes ikke det er rart at du tenker slik. Be henne om å si ifra hvis det ikke passer, og vær tydelig på at du aksepterer dette. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå