Min far har fått lungkreft..

[Gjest Anonymous]

Vi har nettopp fått vite at min far har lungkreft.. legene sier kun "det er alvorlig".. hva betyr det?! vi har jo forstått de ikke kan få kreften vekk på han. Men hva skal vi forholde oss til?

Han er veldig dårlig i pusten og har tatt av nesten 10 kilo på 2 mnd.Noen som har erfaring? han vil ikke snakke noe særlig om det,og vi vil ikke mase for mye - men det ertungt og late som alt ersom før,for det er det så absolutt ikke!

Håper noen som har vært gjennom dette kan ta seg tid til og svare meg.

På forhånd takk.

[Usikker]

Dette var leit å høre Gjest.

Men ikke ta sorgene på forskudd. Først vil jeg be deg lese litt på kreftforeningens hjemmeside: www.kreft.no

Der står det mye nyttig info - både for pasienter og for pårørende.

Det er jo ikke noe standardsvar på hverken lungekreft eller brystkreft eller noen anne krefttype. Hver person reagerer forskjellige, både fysisk og psykisk........ Noen vil snakke om det - andre vil ikke.

Noen takler behandlingen godt - andre blir veldig dårlige.

Noen blir friske - andre dør.

Jeg mistet min mor i fjor sommer. Hun hadde levd med kreften i 5-6 år. Hun hadde gode år - levde livet - reiste - satt ikke hjemme å sturet over sin skjebne. Det var først de 4 siste månedene omverdenen kunne "se" det på henne. Og da gikk det heldigvis fort......jeg sier heldigvis - for det værste var å se at hun ble sykere og sykere, mer og mer hjelpetrengende.

Ut fra min erfaring med denne sykdommen vil jeg råde dere til å respektere den sykes ønske. Hvis han ikke ønsker å prate om det - så ikke press han. Dere pårørende får heller prate "dere imellom". Spør og grav på sykehuset. Sørg for at det blir gitt nok smertestillende - om nødvendig. Med dagens behandlingsmetoder så skal det ikke være nødvendig å ha for mye smerter....... det fikk min mor klar beskjed om.

Men som sagt - ikke ta sorgene på forskudd. Dette kan jo gå bra - han kan bli frisk. Vær optimister - men samtidig realister.

Et råd vil jeg gi - ikke "vent" på at helsevesenet jobber effektivt. Mas og mas hvis det tar lang tid før undersøkelser blir gjort . Mor måtte mase seg til kontroller og videre undersøkelser flere ganger. Det går veldig tregt i den hersens papirmølla mange ganger.........så stå på sjøl. Hvis dere ikke får brev den dagen dere er lovet brev - så ring og mas. Ventetiden er ofte den verste - så snart behandling er igang så føler man at noe gjøres....... og da slapper man ofte litt av.

Send meg en PM/Mail hvis du vil.

Lykke til 8)

[orakel]

Hva kan jeg si til deg? Jeg føler med deg. Det er ingen enkel situasjon du og din familie er oppe i nå. Det er beintøft å stå midt oppe i det. Ikke vite noen ting.

Hva er det egentlig legene sier? Hvor mye har kreften spredd seg? Er det mulig å behandle eller operere? Blir han frisk, hvor lenge har han igjen?

Hvordan skal jeg oppføre meg overfor den syke, og overfor resten av familien? Hvem kan jeg snakke med? Vil vennene mine forstå og være der, eller vil de trekke seg vekk fordi de ikke vet hvordan de skal takle sykdommen, uvissheten og sorgen?

Jeg har selv vært i lignende situasjon, og vet kanskje noe om hva du går igjennom.

Hvis kreften nettopp er oppdaget, er det ikke sikkert at legene vet omfanget av den heller. Hva de mener med at "det er alvorlig", tørr ikke jeg å spekulere i. Men det betyr kanskje at dere må være forberedt på alle mulige utfall?

Du sier din far ikke vil snakke om dette. Jeg vet ikke om dette er vanlig for ham - det å ikke snakke så mye om følelser, sykdom, livet og døden. Vi er veldig forskjellige på det punktet (og menn og kvinner er også ulike på dette punktet).

Kanskje han ikke har fått fordøyd nyheten selv ennå? Kanskje vil han ikke erkjenne sannheten, eller så vil han beskytte dere?

Det er ingen fasitsvar her, ingen absolutte sannheter. Det er bare hvert enkelt menneske som reagerer forskjellig, og kanskje også helt ulikt det man selv hadde forestilt seg?

Min erfaring er at det ofte er den syke som til syvende og sist må være den "sterke" og "holde de andre oppe". At det er den syke selv som "tvinger" de nærmeste til å snakke om sykdommen og hva som skjer fremover.

Men noen syke, om ikke fornekter sykdommen, så ønsker de ikke, eller klarer ikke snakke om det. En nær venn av famililen hadde det slik. H*n organiserte familien fra sykesengen, men snakket ikke så mye om hva som skjedde. Jeg vet ikke hvor mye den nærmeste familien der fikk "ordnet opp", men den syke fikk ihvertfall snakket med en veldig flott prest på sykeleiet. Det tror jeg hjalp litt.

Av og til er det kanskje lettere å åpne seg opp overfor fremmede, enn de nærmeste. Man trenger ikke være spesielt kristen for å snakke med en sykehusprest. Flere av disse er velreflekterte flotte mennesker som er villig til å lytte og dele sin kunnskap og omsorg.

Du sier det er tungt å late som alt er som før, fordi det ikke er det. Det har du helt rett i. Ofte er det slike opplevelser som får en til å oppdage hvor verdifullt livet er, og at man må ta godt vare på hvert eneste øyeblikk og at man må få sagt og ordnet det man ønsker før det er forsent.

Dere kan ikke gå rundt og late som, det vil slite på dere alle, også din far. Dere må bruke tiden fremover til å komme nærmere hverandre og kanskje også krysse noen barrierer.

Jeg vet ikke hvor mye dere andre i familien har snakket sammen. Hvis dere ikke har det, tørr du ta det første steget? En må gjøre det. Jeg tror de andre ville føle det som en lettelse, det at én begynner, slik at man kan få til en tettere dialog om følelser, redsler, usikkerhet.

Dere må være hverandres støtte. Det er ikke meningen at man skal gå alene igjennom noe slikt. Dere trenger hverandre. Klarer dere å sette ord å tankene og følelsene vil dere etterhvert komme nærmere hverandre.

Jeg vet ikke mer enn det du har skrevet i ditt innlegg, og hverken kan eller vil begynne å spekulere i alvorlighetsgrad eller andre ting.

Men, skulle det vise seg at dette er så alvorlig at din far ikke har lang tid igjen, så er det utrolig viktig at du, din far og resten av familien, får "ordnet opp" dere imellom, slik at dere ikke angrer noe den dagen det er for sent.

Jeg angrer bittert på at jeg aldri fikk sagt "jeg er glad i deg" til en person, før det var for sent. Det har jeg lært mye av i ettertid, men jeg får aldri sagt det til denne personen.

Rent praktisk så er det ikke alle som har ordnet opp i alle verdslige ting, og fått det slik de ønsker, før det er for sent.

Dette er tøft, tungt, noe man gjerne ikke ønsker å tenke på. Men man bør gjøre det, og det letter byrden etterpå.

Jeg vet ikke helt hva du var ute etter her.

Jeg fikk bare så vondt av deg, for jeg vet at du har en voldsom smerte inne i deg nå.

Ønsker du noen flere tanker, så bare si i fra.

Stooor klem til deg

[Linemor]

Jeg ville bare si at jeg føler med deg. kan ikke gi deg noen gode tolkninger av legene. kan dere ikke prøve og spørre de, men de vil kankje ikke si noe til andre enn pappaen din.

tror det er mange som ikke klarer og åpne seg når sånt som dette skjer, og det blir sikkert mange utfordringer på veien som er igjen. jeg har førstehånds erfaring med hvordan det er når noen vi er glad i blir syke og dør. og det er tungt og alle sørger forakjellige. men en hovedregel er at menn ikke viser følelser sånn som kvinner, og det kan være derfor farren din er så innesluttet. eller kanksje han bare trenger litt tid til og komme over sjokket, det er mange som kan bli litt handlinslammet etter en sånn beskjed.

Men på sikt kan det kanskje være en frodel om dere maser litt på han, sånn at han vet at det er ikke er en ekstra belastning og prate om det. for det er nå dere har tid og mulighet, og dere vet ikke hvordan sykdommen vil utvikle seg. den kan gå trinnvis og det kan ta tid, men det kan jo gå fort også.

ønsker dere lykke til med tiden fremover og jeg håper dere tar sjansen på og mase litt innimellom.

[Korse]

Hei Gjest

Så trist å høre om faren din.

Jeg vet akkurat hvordan du føler det nå for jeg har akkurat vært gjennom det samme med mamman min. Jeg kan bare si at nå kommer en vanskelig periode der man har veldig mange spørsmål. Fakta kan man lese seg til men hvert tilfelle er jo spesielt og det du lurer på er jo hvordan det går med akkurat din far. Da min mamma ble syk leste jeg masse om hennes type kreft og ble kjempedeprimert for det også er alvorlig type kreft. Jeg valgte heller velge å forholde meg til det mamma selv fortalte og hva legene på sykehuset sa.

Jeg skjønner det er veldig vanskelig når faren din ikke vil snakke om det.

Første gangen mamma fikk kreft ville hun ikke si noe til oss barna for hun ville ikke at vi skulle bli redd. Det ble noe mystisk og skummelt. Dette er en del år siden men nå er vi heldigvis blitt mer opplyste. Når hun fikk kreft igjen nå har vi snakket veldig åpent om det og det har føltes godt. Men vi har vært veldig fokusert på at dette kommer til å gå bra. De triste tunge tankene prøver jeg å holde på til jeg er for meg selv, selv om jeg ikke alltid klarer det. Ang. faren din tror jeg kanskje at det veldig skremmende for ham også. Han har ikke så mye svar selv heller. Kanksje blir det lettere når behandlingen begynner og man har litt mere konkret å forholde seg til.

Rent praktisk må jeg desverre si meg enig med Usikker. Mas, mas og mas ennå litt til. Vi opplevde at A-post tok over en uke. Som en av legene sa, så ville ikke det å vente en måned på operasjon gjøre noe fra eller til på sykdomsforløpet. Det er muligens riktig men uvissheten synes jeg er helt forferdelig. Man vil jo gjerne vite så fort som mulig. Som nærmeste pårørende tror jeg dere vil kunne få vite hvordan sykdomssituasjonen til faren din er på sykehuset. Bare spør. Noe mamma satte pris på når hun var til undersøkelse var at legene var så direkte og ærlige. Så når de sier det er alvorlig så er det helt sikkert det, men samtidig vanskelig å vite hva de legger i alvorlig. Som sagt før: Spør.

Ønsker dere lykke til og håper inderlig at det går bra med faren din.

Stor klem fra

Korse

[Gjest Anonymous]

Hei og takk for mange gode ord og råd.

Min far har begynt med stråling men vi vet han ikke blir frisk.. i løpet av to mnd. har han tatt av 10 kilo (han er tynn fra før av) han puster som .. ja grusomt å høre på han.

Jeg er en åpen person som snakker mye og leser mye om dette vi er oppi nå,vi venter på og snakke med legen - og vil da få litt mer svar enn pappa gir oss,tror ikke han vet selv - men i dette tilfelle er det vi barna som må ta iniativet til å få vite-tror han vet det innerst inne at vi snakker med legen og på en måte tror jeg han foretrekker at legen forteller oss hvordan situvasjonen er så han slipper.

*Maria*

[Medinilla Magnifica]

Vil bare si at det var trist å høre om pappan din.

Mistet selv min pappa i 1997 av lungekreft, så jeg vet hva du går i gjennom. Han døde et par måneder etter at han fikk stillt diagnosen. Håper du er heldigere og får oppleve å ha faren din i livet ditt lenge. :D

[Gjest Anonymous]

Medinilla

Hvor dårlig var din far når han fikk diagnosen? akkurat nå føler jeg på en måte vi lever på en løgn.. vi er som ingen ting har skjedd bortsett fra jeg kjører han til stråling hver dag, ellers er det liksom "godt" å hver som vanlig men merker jeg går og venter på ei bombe som jeg er redd snart faller ned over meg/familien.. *maria*

[Gjest Anonymous]

Hei gjest

Hvor lenge hadde faren din gått å vært dårlig før dette ble oppdaget? Dette er veldig viktig. Du skriver at han får stråling? Hva med cellegift?

All lungekreft er alvolig, og det er spesielt alvolig hvis den det gjelder har gått lenge med det.

Mamma har lungekreft, hun har spredning til lymfer. Mamma har hatt dette i 2,5 år nå. Hun går på cellegift.

Jeg håper og ber hver dag om at hun skal bli frisk og enda få oppleve mange gode år. Og mamma er i grei form, og pusten hennes er blitt bedre.

Men den dagen og de neste månedene etter at vi fikk vite at hun hadde kreft var helt for jævlig, følte at jeg gikk utenfor meg selv. Men det værste var tanken på hvordan hun hadde det, jeg var overbevist om at hun kom til å dø, og jeg hadde det vondt pga pappa som ville bli alene.

Nå når ting er stabilt, er jeg redd meldingen skal komme at det ikke er noe mere å gjøre, og jeg tenker på henne hele tiden.

Kjære gjest, jeg håper at ting blir litt mere klart for dere etter hvert slik at dere vet hva dere har å forholde dere til.

[Gjest Anonymous]

Takker for fine svar her Min far har vel egentlig gått med en "forkjølelse" i et par år tenker jeg,de fant ut det va kreft for ca.2 mnd. siden,han skal ha 15 strålebehandlinger og etter det har vi ikke fått beskjed om de har tenkt å gjøre noen ting?!!

Vi vet stråling bare stagnerer kreften litt og det er det som er målet for legene og, men de har ikke nevnt alternativ behandling..

*maria*

[Gjest Anita S]

Jeg vet hvordan du har det, har opplevd det selv med min mormor. Hun fikk lungekreft og måtte fjerne lungen. Det gikk helt fint, og hun kom seg raskt på beina igjen. Nå er ikke jeg noen ekspert, men har sjekket opp en del ting pga mormor. Det er noe som heter Nitter-kuren som skal være veldig bra, og så har du misteltein-kuren. Jeg har faktisk troen på alternativ medisin i slike sammenhenger. Ikke gi opp!!

[Gjest sunshine]

Hei

Føler med deg. Jeg har selv vært i samme situasjon med min bestefar som døde av kreft i lungene, skjelettet og i prostataen. Faren min døde også av kreft; svulst på hjernen. Det er ikke enkelt. Med min far gikk det "heldigvis" fort. Han døde 3 uker etter diagnosen. Men for min bestefar gikk det sent. Legene mente det hadde gått for langt til at de ville prøve behandling, så ettersom de vil prøve med behandling til din far er nok det en "god" beskjed. Det du kan gjøre er å snakke med sosionomen på sykehuset. Han var en ENORM støtte for meg og min familie i den tunge tiden. Han ordnet møter med overlegen slik at vi barna kunne stille legen spørsmål, og at han kunne svare oss på forskjellige spørsmål. For det er svært mange spørsmål i en sånn situasjon. Håper på det beste.

En stoor klem til deg

[Gjest Dr Zoidberg]

Min far fikk det for noen år tilbake, men har faktisk kommet seg. Han hadde et kreftangrep i testikklene før dette (vi kalte ham bare "Einstein" etter operasjonen), og senere i låret. Det skyltes utvilsomt hans enorme tobakksforbruk.

Jeg tok selv meldingen om lungekreft veldig tungt, men mye fordi jeg følte en sånn forbannelse mot ham - at han ikke kunne lære. Han sluttet aldri å røyke etter første gangen, og det føles så forbannet egoistisk av ham i etterhånd. Mannen betyr tross alt noe for oss...

Turde aldri håpe at det ville gå bra, men nå ser det ut til at han greier seg. På det værste så sa legen at han hadde kanskje to år igjen. Legene har alltid vært negative. Nå er de litt mer optimistiske, det gjør så utrolig mye bedre..

Håper bare det går bra med deg og din far. Vær klar over at han tar det minst like tungft som deg, og at han vil føle seg nede. Dette må du gi rom for, han har rett til å være sint og redd han og. Jeg var vanskelig på denne fronten, ga ikke akkurat så mye forstålese kan man si.

Så alt i alt, man må vel egentlig snakke sammen.

WildThing

"både biler og mennesker ruster"

[Gjest Anonymous]

Jeg som startet denne tråden. Min gode pappa er desverre godt bort.

Vi må ta med oss alle de gode minnene og de er det mange av,men i denne stund er det utrolig tungt.