psykologi vs medisin

[Gjest Gjest_forvirret_*]

Uff, finner meg selv i en ganske vanskelig situasjon...

Jeg er nesten halvveis i profesjonsstudiet i psykologi, og mistrives ganske mye for å være ærlig. Er også veldig skuffet over studiet.

Og nå har jeg gått rundt en stund og tenkt at jeg egentlig vil bli psykiater... Men da må jeg jo begynne på legestudiet. Og det i seg selv synes jeg ikke er så avskrekkende, heller veldig spennende, for det er så mye der jeg har lyst til å lære.

Men, så har jeg jo brukt mye tid og ikke minst penger på psykologien da.. Og andre avdeling skal jo være veldig mye bedre.

Pluss at jeg kommer ikke til å få studielån gjennom hele legestudiet, skulle jeg byttet, for lengden på studiet mitt ville da vært godt over 8 år...

Føler meg litt lost... Noen som er noen erfaring? Noen som går på medisin eller profesjon og har noen tanker? Andre med tanker? Hva som helst?

[Gjest Gjest_mia_*]

2. avdeling er mye bedre.

Men hvis du ikke tror du blir en god psykolog, så bytt studie. Er det lege du vil bli, så blir du neppe fornøyd med å være psykolog.

Selv hadde jeg motsatt erfaring. Støttedisiplinen i psykiatri gjorde meg veldig sikker på at jeg har valgt riktig studie.

[Gjest Gjest_forvirret_*]

2. avdeling er mye bedre.

Men hvis du ikke tror du blir en god psykolog, så bytt studie. Er det lege du vil bli, så blir du neppe fornøyd med å være psykolog.

Selv hadde jeg motsatt erfaring. Støttedisiplinen i psykiatri gjorde meg veldig sikker på at jeg har valgt riktig studie.

←

Jeg tror jeg vil bli en god psykolog, det er derfor jeg fortsetter til tross for at jeg ikke er videre fornøyd. Det er støttedisiplinen i psykiatri som gjorde at jeg endelig ble litt inspirert igjen, med er det slike ting vi kan jobbe med? Førstereaksjonen min var nemlig at, endelig en smakebit på hva vi kommer til å jobbe med, men er det det?

Hvordan gjorde det deg sikker på at du hadde valgt riktig? Jeg har ikke egentlig lyst til å bli lege, men kanskje heller psykiater. Før i tiden kunne man jo gå psykiaterskolen for å bygge på psykologi, men det går vel ikke lenger?

Blir veldig glad for å høre at 2. avdeling er mye bedre. Hvordan opplevde du første avdeling?

Tusen takk for svar!

[Gjest Gjest]

Jeg er psykolog, og kan vel bare si at det er mange og varierte jobbmuligheter. Hvis det er slik at det er psykiatribiten på studiet som fenger deg mest, så er det jo bare å søke seg jobb i psykiatrien etterpå. Ta en spesialisering innen f.eks voksenpsykiatri etc. Det er på andreavd. på studiet at man virkelig får en følelse av hva man kan jobbe med framover, men teorien på førsteavd er en nødvendig bakgrunn.

[Gjest Gjest]

Jeg studerer medisin og der er noe dritt!!!

[Gjest Gjest]

Jeg studerer medisin og der er noe dritt!!!

←

Hehe, eller så kan man si det sånn! Kjenner igjen følelsen...

Men kan jeg spørre hvorfor? Er det fordi du angrer og ikke vil bli lege, eller er det pga hvordan studiet er lagt opp?

[Gjest Gjest_Pia_*]

Du kan klare deg godt uten studielån de siste årene på medisin, for du får så godt betalte jobber når du får lisens.

[Gjest Gjest]

du som er så drittlei, hvorfor det? Kunne du begrunnet det?

[AnonymBruker]

Hehe, eller så kan man si det sånn! Kjenner igjen

følelsen...

Men kan jeg spørre hvorfor? Er det fordi du angrer og

ikke vil bli lege, eller er det pga hvordan studiet er lagt

opp?

Kjenner også igjen denne følelsen :-) Både hvordan medisinstudiet i Oslo er lagt opp + det yrket man beveger seg inn i gjør hele greia til noe dritt. Er så morsomt å se hvor mange som jobber ræva av seg år etter år for å komme inn på medisin, og hvordan de glorifiserer legeyrket...blæ!! Nei bli heller psykolog, de har ofte en mye bedre hverdag enn leger.

Anonym poster: f6a35c30cde0fba469726ee7def56e93

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg har akkurat sluttet på profesjonsstudiet i psykologi og skal begynne på medisin til høsten. Jeg ble også veldig skuffet over studiet.

Kort oppsummert så bytter jeg fordi: Mer interessant studium (følte jeg gikk et deltidsstudium på psykologiprofesjon, - etter å ha gransket timeplanen til medisin kan jeg allerede se at her skjer det i det minste en del ting), større valgmuligheter, bedre lønn og høyere status.

Status er viktig, - jeg snakker ikke om status i betydningen hva naboen syns om deg, men i forhold til hvordan kollegaer og andre profesjonelle instanser oppfatter din autoritet som fagperson.

En annen ting er at psykolog-profesjonen er mye mer farget av humanistisk og holistiske synspunkter som hører hjemme i alternativ-medisin enn det legene er.

Og sist, men ikke minst ligger medisin mye nærmere ren naturvitenskap enn psykologi. Jeg misslikte hvordan, i feks personlighetsspsykologi, vi hadde svært lite konkret om personligheten, men en grundig gjennomgang av i underkant av 10 forskjellige fagretningers syn på personlighet.

Endret 10. januar 2013 av Yellow Taxi

[Gjest energibånd]

Jeg har akkurat sluttet på profesjonsstudiet i psykologi og skal begynne på medisin til høsten. Jeg ble også veldig skuffet over studiet.

Kort oppsummert så bytter jeg fordi: Mer interessant studium (følte jeg gikk et deltidsstudium på psykologiprofesjon, - etter å ha gransket timeplanen til medisin kan jeg allerede se at her skjer det i det minste en del ting), større valgmuligheter, bedre lønn og høyere status.

Status er viktig, - jeg snakker ikke om status i betydningen hva naboen syns om deg, men i forhold til hvordan kollegaer og andre profesjonelle instanser oppfatter din autoritet som fagperson.

En annen ting er at psykolog-profesjonen er mye mer farget av humanistisk og holistiske synspunkter som hører hjemme i alternativ-medisin enn det legene er.

Og sist, men ikke minst ligger medisin mye nærmere ren naturvitenskap enn psykologi. Jeg misslikte hvordan, i feks personlighetsspsykologi, vi hadde svært lite konkret om personligheten, men en grundig gjennomgang av i underkant av 10 forskjellige fagretningers syn på personlighet.

Tråden ble startet for seks år siden

[Gjest Yellow Taxi]

Tråden ble startet for seks år siden

Åja Så den bare på forsiden etter at AB over meg skrev jeg! Jaja. Kanskje vi får høre hva det ble av TS?

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat sluttet på profesjonsstudiet i psykologi og skal begynne på medisin til høsten. Jeg ble også veldig skuffet over studiet.

Kort oppsummert så bytter jeg fordi: Mer interessant studium (følte jeg gikk et deltidsstudium på psykologiprofesjon, - etter å ha gransket timeplanen til medisin kan jeg allerede se at her skjer det i det minste en del ting), større valgmuligheter, bedre lønn og høyere status.

Status er viktig, - jeg snakker ikke om status i betydningen hva naboen syns om deg, men i forhold til hvordan kollegaer og andre profesjonelle instanser oppfatter din autoritet som fagperson.

En annen ting er at psykolog-profesjonen er mye mer farget av humanistisk og holistiske synspunkter som hører hjemme i alternativ-medisin enn det legene er.

Og sist, men ikke minst ligger medisin mye nærmere ren naturvitenskap enn psykologi. Jeg misslikte hvordan, i feks personlighetsspsykologi, vi hadde svært lite konkret om personligheten, men en grundig gjennomgang av i underkant av 10 forskjellige fagretningers syn på personlighet.

Jeg syns du har en veldig defensiv holdning når det gjelder det med status. Klart det er noe vi psykologer må kjempe med i samarbeid med legene, men der har man jo et ansvar selv også. Man kan ikke bare sitte passiv og vente på at psykologers status i helsevesenet skal øke, man må gjøre noe selv også. Og bare på de få årene jeg har jobbet, har ting endret seg til det positive for psykologer, når det gjelder å bli tatt mer alvor i forhold til legene.

Når det gjelder spørsmålet til ts, så vil jeg si, selv om denne tråden er gammel, at psykologer og psykiatere ofte jobber ganske likt i psykisk helsevern. Forskjellen er at psykiaterne kan skrive ut medisiner, og at psykologene ofte kan mer om normalpsykologi og kanskje også mer om ulike terapiformer (helt generelt). Hvis man ønsker å jobbe som psykiater, og var halvveis i psykologistudiet, hadde jeg mao. ikke byttet studie, men heller fullført, og søkt mot jobber innen psykisk helsevern (som også er der de fleste psykologer jobber, for øvrig).

Anonym poster: 5f77551e84fda789ead648199966bcd3

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg syns du har en veldig defensiv holdning når det gjelder det med status. Klart det er noe vi psykologer må kjempe med i samarbeid med legene, men der har man jo et ansvar selv også. Man kan ikke bare sitte passiv og vente på at psykologers status i helsevesenet skal øke, man må gjøre noe selv også. Og bare på de få årene jeg har jobbet, har ting endret seg til det positive for psykologer, når det gjelder å bli tatt mer alvor i forhold til legene.

På lang sikt så håper og tror jeg det vil gjevnes ut. Det er tross alt svært like utdanninger og med omlegging til direkte opptak fra videregående så blir profesjons popularitet like påfallende som medisin sin. Men jeg har ingen tro på at dette vil endre seg med det første, ei heller på at dyktige enkeltpersoner kan forandre dette i nevneverdig grad. Jeg kjenner selv til flere tilfeller der bla universitetes tilretteleggingstjenste og nav har motatt skriv fra psykologspesialist som var selvstendig behandler, men ikke godtar dokumentasjonen fordi de "trenger skriv fra lege". Psykologspesialister må altså i mange tilfeller ikke bare kontakte pasientes fastlege for en enkel sykemelding, men også for å få personen til å skrive under på deres dokumentasjon til slike eksterne enheter. I seg selv ikke et enormt problem, men det er svært illustrerende for undervurderingen av psykologers kompetanse og tilhørende status. Og på tross av dette så er Norge et av de landene der psykologer har høyest status og muligheter. Har man tenkt seg til utlandet en periode så blir det påfallende hvor mye større muligheter man har med en cand.med kontra cand.psychol.

[AnonymBruker]

På lang sikt så håper og tror jeg det vil gjevnes ut. Det

er tross alt svært like utdanninger og med omlegging til

direkte opptak fra videregående så blir profesjons

popularitet like påfallende som medisin sin. Men jeg har

ingen tro på at dette vil endre seg med det første, ei

heller på at dyktige enkeltpersoner kan forandre dette i

nevneverdig grad. Jeg kjenner selv til flere tilfeller der

bla universitetes tilretteleggingstjenste og nav har motatt

skriv fra psykologspesialist som var selvstendig

behandler, men ikke godtar dokumentasjonen fordi de

"trenger skriv fra lege". Psykologspesialister må altså i

mange tilfeller ikke bare kontakte pasientes fastlege for

en enkel sykemelding, men også for å få personen til å

skrive under på deres dokumentasjon til slike eksterne

enheter. I seg selv ikke et enormt problem, men det er

svært illustrerende for undervurderingen av psykologers

kompetanse og tilhørende status. Og på tross av dette

så er Norge et av de landene der psykologer har høyest

status og muligheter. Har man tenkt seg til utlandet en

periode så blir det påfallende hvor mye større muligheter

man har med en cand.med kontra cand.psychol.

Jeg og en av mine nærmeste venner studerte medisin samtidig i Oslo, etter 3 år valgte vennen min å slutte på medisin og heller begynne på prof.psykologi. Vedkommende har aldri vært så fornøyd i hele sitt liv. Mens jeg synes livet som lege er skikkelig dritt. På medisinstudiet opplever jeg at det er mye mere konkurranse og spisse albuer, og i jobb som lege må du ofte jobbe sammen med en gjeng med sterke individualister som kniver om å være best. For meg er det ikke så viktig å må ha siste ord i alle saker som gjelder pasienter, men tydeligvis er det noen her som synes det. Det er faktisk utrolig slitsomt å skulle være den fagpersonen som skal ta avgjørelser foran psykologer, sykepleiere, ernæringsfysiologer etc. Det er ikke noe å trakte etter. Det er mye mindre tid til pasienter, mye mere ansvar, mas og dy blir hengt for den minste lille ting når du jobber som lege. I tillegg er det nå vanskeligere å få jobb som lege, her er det om å knive seg frem.

Du som sluttet på psykologi og som skal begynne på medisin, hvordan vet du uten å ha studert medisin at det er mere interessant enn psykologi? Personlig synes jeg det er mange fjasfag på medisin, og når jeg prater med kompisen min dom er psykolog virker han mye mere fornøyd enn meg selv og mine legevenner. Er du klar over hvor mange leger som er utbrente til enhver tid? Slik som jeg ser det ut i fra å kjenne flere psykologer er jeg overbevist om at det er et supert yrke, og jeg kunne gjerne studert psykologi fremfor medisin, men kan vel ikke starte på nytt nå...

By the way, psykologer har økende status og dersom du blir psykologspesialist tjener du opp til det en lege vil gjøre. Legers status er synkende, 7 av 10 er nå kvinner, så lønnen blir nok neppe å øke mye i fremtiden...og vi er på vei mot et legeoverskudd, bare se på SSB sine sider.

Anonym poster: f6a35c30cde0fba469726ee7def56e93

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg og en av mine nærmeste venner studerte medisin samtidig i Oslo, etter 3 år valgte vennen min å slutte på medisin og heller begynne på prof.psykologi. Vedkommende har aldri vært så fornøyd i hele sitt liv. Mens jeg synes livet som lege er skikkelig dritt. På medisinstudiet opplever jeg at det er mye mere konkurranse og spisse albuer, og i jobb som lege må du ofte jobbe sammen med en gjeng med sterke individualister som kniver om å være best. For meg er det ikke så viktig å må ha siste ord i alle saker som gjelder pasienter, men tydeligvis er det noen her som synes det. Det er faktisk utrolig slitsomt å skulle være den fagpersonen som skal ta avgjørelser foran psykologer, sykepleiere, ernæringsfysiologer etc. Det er ikke noe å trakte etter. Det er mye mindre tid til pasienter, mye mere ansvar, mas og dy blir hengt for den minste lille ting når du jobber som lege. I tillegg er det nå vanskeligere å få jobb som lege, her er det om å knive seg frem.

Du som sluttet på psykologi og som skal begynne på medisin, hvordan vet du uten å ha studert medisin at det er mere interessant enn psykologi? Personlig synes jeg det er mange fjasfag på medisin, og når jeg prater med kompisen min dom er psykolog virker han mye mere fornøyd enn meg selv og mine legevenner. Er du klar over hvor mange leger som er utbrente til enhver tid? Slik som jeg ser det ut i fra å kjenne flere psykologer er jeg overbevist om at det er et supert yrke, og jeg kunne gjerne studert psykologi fremfor medisin, men kan vel ikke starte på nytt nå...

By the way, psykologer har økende status og dersom du blir psykologspesialist tjener du opp til det en lege vil gjøre. Legers status er synkende, 7 av 10 er nå kvinner, så lønnen blir nok neppe å øke mye i fremtiden...og vi er på vei mot et legeoverskudd, bare se på SSB sine sider.

Anonym poster: f6a35c30cde0fba469726ee7def56e93

Det er nok ofte slik at man tenker gresset er grønnere på andre siden, det er jeg klar over så jeg skal vente med å konkludere om selve fagstoffet er mer interessant. Men jeg har allerede sett på timeplanen og kan derfor konkludere med at det er mye fullere uker, noe jeg syns er positivt. Fikk som sagt følelsen av å være deltidsstudent når jeg gikk på profesjon. - Hadde det ikke vært et låst løp hadde jo det vært kjekt for da kunne jeg fullført raskere enn normert tid, men det er jo ikke lov.

Dette med ansvar forann andre fagretninger og hva man trives med er nok svært subjektivt. Personlig blir jeg smårar av det store gruppefokuset og trives bedre med å ta avgjørelser på egenhånd.

I forhold til legenes påståtte synkende status pga at det er i ferd med å bli kvinnedominert er et valid argument om man sammenligner det med feks sivilingeniør, men ikke i forhold til psykologi! Der jeg gikk var det nærmere 9 av 10 som var kvinner, og jeg tror det også på landsbasis er flere kvinnelige psykologer enn leger. Jeg er heller ikke bekymret over et eventuelt overskudd da jeg helt tilfeldig er mest interessert i de minst populære spesialiseringene.

[AnonymBruker]

Det er nok ofte slik at man tenker gresset er grønnere på andre siden, det er jeg klar over så jeg skal vente med å konkludere om selve fagstoffet er mer interessant. Men jeg har allerede sett på timeplanen og kan derfor konkludere med at det er mye fullere uker, noe jeg syns er positivt. Fikk som sagt følelsen av å være deltidsstudent når jeg gikk på profesjon. - Hadde det ikke vært et låst løp hadde jo det vært kjekt for da kunne jeg fullført raskere enn normert tid, men det er jo ikke lov.

Jøss, da lurer jeg på hvor du har studert. Der jeg tok profesjon, var det utrolig mye obligatorisk, spesielt andreavd. Det var ingen på mitt kull som kunne ta seg deltidsjobb på dagtid, slik jeg vet en del gjør enkelte dager på andre studier.

Anonym poster: 5f77551e84fda789ead648199966bcd3

[Gjest Yellow Taxi]

Jøss, da lurer jeg på hvor du har studert. Der jeg tok profesjon, var det utrolig mye obligatorisk, spesielt andreavd. Det var ingen på mitt kull som kunne ta seg deltidsjobb på dagtid, slik jeg vet en del gjør enkelte dager på andre studier.

Jeg tenkte bare på de 2 første årene i forhold til tid.

[Diafragma]

Jeg har akkurat sluttet på profesjonsstudiet i psykologi og skal begynne på medisin til høsten. Jeg ble også veldig skuffet over studiet.

Kort oppsummert så bytter jeg fordi: Mer interessant studium (følte jeg gikk et deltidsstudium på psykologiprofesjon, - etter å ha gransket timeplanen til medisin kan jeg allerede se at her skjer det i det minste en del ting), større valgmuligheter, bedre lønn og høyere status.

Status er viktig, - jeg snakker ikke om status i betydningen hva naboen syns om deg, men i forhold til hvordan kollegaer og andre profesjonelle instanser oppfatter din autoritet som fagperson.

En annen ting er at psykolog-profesjonen er mye mer farget av humanistisk og holistiske synspunkter som hører hjemme i alternativ-medisin enn det legene er.

Og sist, men ikke minst ligger medisin mye nærmere ren naturvitenskap enn psykologi. Jeg misslikte hvordan, i feks personlighetsspsykologi, vi hadde svært lite konkret om personligheten, men en grundig gjennomgang av i underkant av 10 forskjellige fagretningers syn på personlighet.

Helt enig i dette. Har alltid slitt med å godta psykologi som en ordentlig vitenskap, og det til tross for stor interesse for faget. Hver gang jeg leser psykologi føler jeg at jeg jager katta, og at det blir for mange ubeviselige teorier. Ikke at psykologien utgir seg for å være en eksakt vitenskap altså, men jeg trenger en noe større porsjon av empiri og håndfasthet. Hadde valgt medisin over paykologi som profesjon.

[AnonymBruker]

Helt enig i dette. Har alltid slitt med å godta psykologi

som en ordentlig vitenskap, og det til tross for stor

interesse for faget. Hver gang jeg leser psykologi føler

jeg at jeg jager katta, og at det blir for mange

ubeviselige teorier. Ikke at psykologien utgir seg for åvære en eksakt vitenskap altså, men jeg trenger en

noe større porsjon av empiri og håndfasthet. Hadde

valgt medisin over paykologi som profesjon.

Men medisin er langt fra en eksakt vitenskap, men det er noe man først skjønner når man begynner å praktisere som lege. Medisinen er et praktisk fag som først og fremst er handlingssøkende, ikke sannhetssøkende. Medisinen har ikke som matematikken og fysikken formler som gir det ene sanne svaret. Når man praktiserer som lege tas de fleste avgjørelser under tidspress, og da er oftest hva som er riktig/sant eller det optimale handlingsvalget ukjent. Likevel må du som lege ta en beslutning. Å unnlate å ta en beslutning eller utsette det har også konsekvenser. Og en ting har jeg lært (og mine kolleger), det knytter seg usikkerhet til alle beslutninger i medisinsk praksis. Graden av usikkerhet kan selvsagt variere, men den er mye større enn folk flest er klar over. Kilden til usikkerhet er mange.

Det ene er at kunnskapsgrunnlaget er gjerne mangelfullt. Selv om kunnskapen om mekanismer og molekylær-biologiske prosesser utvikler seg raskt, har vi fortsatt sakte utvikling i kunnskapen om effekten og nytten av medisinsk diagnostikk og behandling. Biologien som er fundamentet for faget er også usikker på det individuelle planet. Det er omtrent ikke et menneske som ser ut innvendig slik som anatomiatlaset på legestudiet. Biokjemiske prøver varierer innenfor samme individ med ulik tidspunkt på døgnet, og med årstid, og en og samme sykdom varierer med hensyn til debut, hvordan den utarter seg, og forløpet. Metodene i faget har sine mangler, både labprøver, bildediagnostikk, og klinisk undersøkelse.

Det er dette som er frustrerende, medisin er ingen eksakt kunnskap, men det vil du se når du står i mottaket og river deg i håret :-)

Anonym poster: f6a35c30cde0fba469726ee7def56e93