går det an å leve uten partner/barn

[Gjest lurer på]

Jeg er i midten av tredveårene, har vært singel lenge, og har begynt å prøve å slå meg til ro med å leve livet alene. Det vil si, kanskje drømmemannen dukker opp når jeg er 50 ? (sånnt skjer jo, har jeg hørt), men uansett vil jeg kanskje ikke få noe A4-liv med familie. Man vet jo aldri hva som skjer, men la oss tenke oss å forbli singel så lenge at man blir ufruktbar før man rekker å stifte familie.

Er det virkelig så ille å leve alene?

Jeg tenker at man kan fylle livet sitt med ting som:

-reising

-venner

-kultur

-jobb (hvis man er opptatt av å gjøre en god karriere har man i allefall tid til det, kan jobbe overtid når som helst)

eller blir det meste man gjør en slags krampeaktig erstatning for den "idylliske" familien man egentlig skulle hatt?

...det vanskelige er vel å finne venner, etterhvert som man blir eldre og singel mister man venner en etter en, dvs. de er der, men travelt opptatt med sine respektive familier. Som singel og og normalt sosialt menneske er man svært avhengige av venner, mer enn normalt, kanskje?

Hvordan kan man gjøre livet sitt så godt som mulig, når man lever alene? Og unngå å bli bitter eller trist?

Er det noen som kjenner noen damer som har greid dette? (Jeg kjenner eldre damer som aldri har giftet seg el fått barn, og for noen av dem er det et stort ømt punkt, det med barn, men vi er jo alle forskjellige).

Vil gjerne høre andres tanker om det å evt. leve hele livet alene, om det er selvvalgt eller ikke.

[Gjest gjesta]

Jeg tror at det er mulig å leve et godt liv uten partner og barn. Det blir anderledes men dog fullverdig. Har selv en venninne som har valgt bort barn.

Det jeg ser er at hun planlegger fritiden sin mer enn hva jeg gjør. Hun har vært på reiser til andre himmelstrøk og jeg er hjemme med mine barn. Vi får begge og vi gir begge avkall på saker og ting. Men ikke det samme.

[Champagnepiken]

Jeg kjenner to stykker - venner av foreldrene mine, så nære venner at de nesten er som tanter å regne. Begge to er himla dyktige damer, flinke på jobb og alt det der.

Hun ene har et stort sosialt nettverk og mange venner, og for henne tror jeg det er uproblematisk å være uten partner og etterkommere.

For den andre tror jeg det har vært vanskeligere, for hennes sosiale nettverk er ikke så stort. Derfor setter hun desto større pris på meg og familien min.

Det "verste" med dem, hvis jeg skal si det sånn, er at man har en tendens til å bli fryyyktelig selvopptatt... Kanskje fordi man ikke alltid har noen å diskutere hverdagen sin med? :klø:

[Gjest Bellatrix]

Det kan nok fint gå, men da tror jeg det er viktig å være selvstendig som person. Dessuten er det vel ekstra viktig å trives i eget selskap i tillegg til å være sosial.

[Gjest Norwegian Blue]

Selv om det ikke er noe jeg kunne tenke meg sånn i utgangspunktet, tror jeg absolutt man kan leve lykkelig når jeg tenker meg om. Det er så mange andre ting i livet man kan ha glede av. Det finnes andre meningsfulle ting å fylle livet med enn mann og barn. Det er min back-up plan i alle fall, om jeg ikke skulle lykkes i kjærligheten; engasjere meg på andre måter, gjerne innen idrett, hobby, barn, dyr, ol.

[Gjest Gjest]

Ikke ett lykkelig liv for meg uten barn i hvertfall, men det er jo meg

[Gjest Gjest]

Er det selvvalgt eller ikke? Det er et vesentlig spørsmål!

Er det det har man valgt ut fra egne verdier og da burde det ikke være en problemstilling!

Er det ikke det så må man gjøre det beste ut av situasjonen i forhold til det man setter høyest. Uansett vil jeg ikke anbefale en karrieresatsing for det er bare å droppe livet for å sikre seg høye pensjonspoeng for å eventuellt leve livet etter fylte 68 eller litt tidligere. Hva er det for noe? Stay of execution kalles det på "deathrow"!

[Gjest Gjest]

Enig med sistnevnte. Hvis du egentlig ønsker deg en partner og/eller barn, så vil det jo mangle noe.

Men hvis du innfinner deg med at verden er urettferdige, og at bare de blondhårede mindre smarte enkle får menn, fordi menn liker det, kan du få det bra nok. Eller du kan slå til hos menn som er skilt for 2. dre gang og adoptere et barn, samt være reservemor for hans barn når de kommer på besøk.

[Gjest Seeker]

...det vanskelige er vel å finne venner, etterhvert som man blir eldre og singel mister man venner en etter en, dvs. de er der, men travelt opptatt med sine respektive familier. Som singel og og normalt sosialt menneske er man svært avhengige av venner, mer enn normalt, kanskje?

←

Du tilhører da ikke en minoritet dersom du er singel i dag. Husker ikke tallet jeg, men vi er mange. Har selv en del venninner, noen single, noen i parforhold. Innrømmer at jeg tilbringer mer tid med de single uten at jeg har gjort meg noen betraktninger over det egentlig. Jeg tror ikke det blir noe uoverstigelig problem for deg å finne venner.

[Gjest Gjest]

Kommer veldig an på om man bor på bygd eller i by...Mitt inntrykk (bor på bygda) er at "alle" har hus, bil, barn og hjem. Det snakkes mest om gardiner og charterferier.

[Gjest Seeker]

Kommer veldig an på om man bor på bygd eller i by...Mitt inntrykk (bor på bygda) er at "alle" har hus, bil, barn og hjem. Det snakkes mest om gardiner og charterferier.

←

Det høres jo givende ut. Kursvirksomhet? Større tettsteder i nærheten? Turforening? Brevvenner?