jeg fikk bøttekjeft i helgen..

[minienthe]

når det gjelder meg og barn...ja jeg er såpass ego at hvis det kommer til at jeg vil formere meg så vil jeg at det skal være første gang for begge. men også fordi at jeg per d.d. ikke har noe å tilby et barn, hverken mitt eget eller andres.

jeg føler meg ukomfortabel rundt de og har absolutt ikke de kvinnelige instinktene som så mange snakker om.

når det gjelder reaksjonen hans... den var alt for drøy men til dere som sier at jeg var slem som var ærlig... for det første så presset han meg til et ærlig svar og dessuten, hadde det vært snillere av meg å surret litt med denne fyren når jeg egentlig ikke fantes interessert ?

Bobeline:

jeg fatter ikke selv, tror jeg har en skjult magnet et sted

[Chic]

heisann minienthe

Jeg synes ikke du er ego i det hele tatt som vil formere deg med en som ikke har barn fra før!

Og reaksjonen hans var ekstrem, men som andre sier, noen folk finner det som et sårt punkt, og noen ganger så kommer det litt for rett ut og hardt...

Helt klart, syns det er bedre å være ærlig og si det rett ut, fremfor å gå rundt grøten. Du var ikke slem i det hele tatt, han spurte deg et spørsmål, du svarte ærlig, ikke mer å gjøre med det Han hadde ingen som helst grunn til å reagere som han gjorde, du må jo kunne bestemme over hva du vil selv.

[pookie]

hadde en heller pussig opplevelse på lørdag, var på fest hos noen jeg kjenner og ble sittende og prate med en koselig fyr.

tok et par øl men var på langt nær full, stemningen var god og fyren var litt søt.

nåvel... satt og pratet med denne fyren noen timer og etterhvert så kom vi inn på det mer personlige plan.

men... når han nevnte at han hadde barn så endret jeg nok litt holdning fra "denne fyren ville jeg se mer til" til "helt greit vennemateriale" og dette merket han tydeligvis så han spurte litt etterhvert hva jeg synes om han.

jeg svarte på en pen måte at "jo du er sikkert en kjempekoselig gutt", den avvisningsfrasen som jenter er så flinke til.

da sa han at jeg hadde forandret meg etter at vi pratet litt mer personlig og etter litt frem og tilbake så innrømte jeg at interessen min nok hadde fallt drastisk etter han nevnte barn.

fyren KLIKKA !

reiste seg opp fra stolen, ble helt rød i ansiktet og ga meg ei skikkelig lekse om at jeg var faen så uansvarlig fordi jeg ikke ville date en fyr med barn, jeg kom garantert til å sitte med en bolle i ovnen om et år selv så hva faen var problemet mitt nå og så videre i den dur.

ikke var han spesiellt full heller så jeg ble helt satt ut.

men i alle dager da    jeg må da få velge selv hva jeg ønsker ut av et forhold ? og når jeg sier at jeg ønsker en mann uten barn så er det rett og slett fordi jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt vil ha det og dessuten, hvis jeg skal ha det så vil jeg ikke ha med meg "spøkelser" inn i det forholdet. (foreldre, ikke skrik ut på denne betegnelsen, fant ikke et mer passende uttrykk).

er det rart jeg begynner å gi opp dette med dating ?

←

Det sier mer om fyren og de som reagerer enn det gjør om deg.

Jeg skjønner deg innmari godt.

Det handler faktisk om at du er såpass ærlig overfor deg selv at du vet hva du vil.

Jeg syns det er helt ok jeg, og de som blir fornærmet de burde tenke seg om engang til. Hvorfor ialledager blir de fornærmet?

Visst er det sårt for den som blir "avvist",for det er vel den biten i personen som reagerer som får han til å bli helt på styr.

Du har jo faktisk skjønt det med ansvaret det faktisk er, mener nå jeg

At det er stort å ha barn vet vi jo alle som har barn,men vi kan jo ikke bli sint på noen fordi de faktisk ikke orker den biten sånn i første omgang..

[Gjest gjesta]

jeg er helt enig med deg trådstarter.....

jeg var enslig og ble sammen med en mann som hadde 1 barn fra før...

trodde det skulle gå greit,,, men må si vi har slitt en del pga hans eks kona som fortsatt skla blande seg om vårt forhold og vårt hjem,.,.. vi har nå fått 2 barn sammen selv og har vært sammen i 8 år .. og eksen hans ringer ca annen hver dag..... det er jævlig irriterende... og hadde jeg fått sjanse igjen så hadde det blitt mann uten barn....

men nå har vi da 2 nydelige barn sammen så da får jeg bare "slite" med det fortsatt og håpe hun vil gi seg etterhvert,,,,,,

og på en annen måte så har jeg en kamerat som er enslig har 2 sønner..... han prøver å prøver å fine seg ei dame... men mange er intresert helt til han sier ifra at han har 2 gutter.. da løper de som noen galninger....så han har det fælt på den måten han oxo... han er en super flott kar.... og selv om han har 2 gutter så er det vel ikke meningen at han skal leve resten av livet ensom?

nei uff....... stakkar........ håper det snart dukker opp ei dame som skjønner hvor fantastisk denne karen er.........

[Gjest Gjest]

Hm.

Kanskje det skulle vert slike dating sider for enslige forsørgere...Noen som er flink

på data og kan lage slike forum? Hvordan går man frem?

[Gjest Kaya83]

Jeg fikk "bøttekjeft" i helga fordi jeg ikke ville knulle en vålerengasupporter..

Mannfolk er rare altså...

[Gjest Gjest]

Neida, ikke resten av livet.

Men de neste 10-15 årene hadde jeg ikke hatt for høye forhåpninger

←

Har levd alene med mine i over ti år uten engang å forsøke å kikke meg rundt. Sånn er livet bare. Helt greit det.

Jeg er selv en "pakkeløpsning", og ville aldri i verden blitt sammen med en som ikke er oppriktig interessert i mine barn.

Personlig bryr det meg midt på ryggen om en evt ny mann i mitt liv har barn fra før

HVordan trådstarter velger å leve livet sitt er opp til henne.

Jeg ser på mine barn som den største gave i livet. Men det gjør valget av mann langt vanskeligere. Mannen skal passe sammen med barna mine. Men jeg går heller ikke rundt og savner en mann i mitt liv. Hvis drømmemannen dukker opp, sier jeg selvfølgelig ja takk. Men barna mine er ingen hindring. For slik livet mitt er nå, vil drømmemannen passe inn. Ellers er han ingen drømmemann.

←

Barn eller ikke...med det temperamentet så kan du være glad du ikke dater den mannen!

←

[Gjest Fliss]

Så jeg må belage meg på å leve resten av livet alene -fordi jeg har ETT barn?

←

Selvfølgelig ikke.

Jeg hadde selv et barn da jeg traff mannen min - han stusset ikke ved det en eneste gang. Tvert imot så tok han imot barnet mitt på en så rørende måte at jeg bare ble enda mer forelsket i ham. Nå har vi vært gifte i 17 år og er like forelsket som vi var den gang ... til tross for at jeg hadde et lite barn da jeg traff ham.

For meg hadde det ikke betydd noenting om mannen hadde hatt barn fra før - jeg forelsket meg i mannen - og for å få den personen jeg ble forelsket i så hadde jeg garantert tatt "hele pakken". Barn hadde aldri vært noen hindring - tvert imot, så hadde jeg stusset mer om jeg hadde truffet en som ikke hadde en forhistorie. Nå er jeg 40 år - og hadde nesten syntes det var rart om jeg hadde vært fri og truffet en mann som ikke hadde hatt barn.

[forelzka]

Jeg tror at den dagen du møter den rette, så er det uvesentlig om han har barn eller ikke. Da tar du hele pakka bare for å få være sammen med han.

Jeg har vært i den sære situasjonen hvor han ble far 3 mnd etter at vi ble sammen!

Det sa fullstendig pang når vi møttes, så at han skulle bli far var jeg villig til å leve med. (x'n oppdaget at hun var gravid 3 uker etter at det ble slutt mellom dem).

Vi har i dag et helt topp forhold til barnets mor. Det som derimot ikke går så bra er forholdet til hans mor, min svigermor..... Hun er av den gammeldagse typen som mener barnets mor mer eller mindre skal leve sammen med oss. Vi må ta vare på henne. Vi må passe på at hun har det bra. Hun ringer oss titt og ofte med klokkeslett hvor vi må stille opp til "familiemiddag", for da skal alle spise og kose seg i lag.

Begynner å bli litt slitsomt.

Men som sakt.... Vi har et helt topp forhold til barnets mor.

......og vi planlegger å få barn etter bryllupet neste sommer

[royaltrux]

Synes at det er helt greit at du har rett til å har den synspunkt, men skjønner at det kunne har vært vanskelig for han, til og med at han følte seg flaut og fornærmet...jeg er alenemor selv, og kan tenke meg at det hadde vært veldig sårende hvis en som visste interesse til å begynne med plutselig forandret synet på meg bare fordi jeg har barn. Men sånn er det, man må har lov til å velge det de selv vil ha liksom, tror bare det er sårt og vondt, spesielt for en mann.....

[royaltrux]

Neida, ikke resten av livet.

Men de neste 10-15 årene hadde jeg ikke hatt for høye forhåpninger

←

Eh.....

Håper det var bare en spøk....

[Gjest Gjest]

Neida, ikke resten av livet.

Men de neste 10-15 årene hadde jeg ikke hatt for høye forhåpninger

←

Bra jeg har utseendet med meg da...

[Gjest Gjest]

Halvveis spøk, halvveis ikke.

Nå hadde det ikke gjort meg noe å være alene med barn- det har jeg vært før og det gikk helt greit. Dessuten er det ikke en aktuell problemstilling.

MEN jeg registrerer jo at det er mange som har noe imot å bli sammen med mennesker med foreldreansvar, og derfor hadde jeg ikke satt forventningene mine for høyt, dersom jeg ble singel nå.

Til regine, så er det ikke et problem at mennesker har sine kriterier. Det må alle få ha! Men jeg tror at grunnen til at NOEN alenemødre/- fedre blir så såre, er at de ikke føler de er tatt med i vurderingen en gang. La oss si det slik, at dersom du er en sympatisk, velutdannet, høy, mørk og kjekk mann som har fryktelig lyst på en partner, så kan det føles litt urettferdig å bli skjaltet ut allerede før kompisen din, som er skallet, blekfet, har mer inkasso enn lønnsøkning og tror at politikk er synonymt med "Holmgang". Tror du ikke?

Alle får ha de preferanser de vil. Men jeg tillater meg selv å himle litt med øynene over de som mener at barn fra et tidligere forhold er stygge saker, samtidig som de mener at barna de får med partneren må prioriteres uansett. ("selv i tilfelle brudd, hadde jeg nær sagt skrevet her, men det er ikke et relevant argument for denne gruppen, fordi "Vi skal jo være sammen for bestandig!" )

Leste også en veldig interessant artikkel i en engelsk avis i sommer. Den handlet om menn- at de var i ferd med å bli delt inn i to kategorier: De som fikk seg partnere og de som ikke fikk seg partnere. De som fikk seg partnere, ble gjerne "brukt" flere ganger- mht giftermål, barnekull og slikt. De som ikke fikk, ble rett og slett stående utenfor. Og kvinnene velger gjerne den første gruppen av menn. Det var tankevekkende (og ikke minst trist på vegne av de "håpløse" mennene), men jeg kan forstå det.

Et tredje moment er at dette er en aldersbetinget preferanse. Ingen 22-åring in her right mind ville aktivt søke etter menn med et par-tre unger på slep. Spør vedkommende når hun er 32, eller 42- og pipen får en annen låt. Litt fordi man har vært ute for livets irrganger selv, og litt pga faktorer som den artikkelen jeg skisserte ovenfor. Så det er nok et kriterium som endrer seg med alderen.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg forsvarer mannen i trådstarters innlegg her. Jeg synes fremdeles han er en dust, og en slik måte å reagere på som han gjorde er ikke bare uattraktiv, men direkte uakseptabel. Bare reflekterer litt over hvorfor han ressonnerte som han gjorde...

- Nigo (hvis skilt- så singel til 50!)

←

Hei:)

Jeg er enslig forsørger for ett barn på 5 år, jeg nekter og tro at jeg er singel

for mange år pga den situasjonen jeg er i.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns det er vanskelig å si om jeg ville styrt unna eller ei (hvis jeg var singel). Tenker at det ikke ville hatt så mye å si, men vanskelig å vite på forhånd kanskje.

Men at folk ikke ønsker kjærester med barn, må da være greit. Ingen kan tvinge andre mennesker til å vise interesse for barneforeldre hvis de ikke ønsker det selv. Vi er da frie mennesker. Ærlig talt. Det vil snu opp ned på tilværelsen, så jeg har forståelse for det.

[Gjest Gjest]

Hei:)

Jeg er enslig forsørger for ett barn på 5 år, jeg nekter og tro at jeg er singel

for mange år pga den situasjonen jeg er i. 

←

Nei, det er nok personligheten din det skorter på... Er det så mye bedre??

[Gjest Gjest]

Men at folk ikke ønsker kjærester med barn, må da være greit. Ingen kan tvinge andre mennesker til å vise interesse for barneforeldre hvis de ikke ønsker det selv. Vi er da frie mennesker. Ærlig talt. Det vil snu opp ned på tilværelsen, så jeg har forståelse for det.

←

Helt enig! Skjønner ikke hvordan noen kan mene det er spesielt egoistisk å velge bort folk med barn. Det å ville ha kjæreste i seg selv er jo egoistisk, og det å få barn er egoistisk. Det meste vi gjør her i livet er egoitisk hvis en skal se sånn på det.

Hvis jeg feks. hadde truffet en flott kar og det viste seg at han var bonde og ikke under noen omstendigheter ville flytte fra farsgarden, så ville jeg nok valgt ham bort. Jeg vil ikke bo på landet, langt mindre på en gård. Folk er da i sin fulle rett til å velge hvem de vil være kjæreste med, en må få selv velge sin livsstil, og da må en også velge kjæreste ut fra det.

[tobo]

Jeg har barn selv, og ville aldri i verden involvert meg med en mann som hadde barn fra før. Enkelt og greit.

←

Jeg har barn selv, og ville aldri i verden involvert meg med en mann som IKKE har barn.

Enkelt og greit fordi barn krever mye. Og dersom mannen har barn fra før vet han hva det å ha barn innebærer - han "vet hva han går til". Det tror jeg øker sjansene for at vårt forhold skal holde. Og dermed forhindre at barnet får oppleve et nytt samlivsbrudd.

[Gjest Gjest]

Nei, overhodet ikke.

Men det føles kanskje mer rettferdig.

←

Er det urettferdig at noen mennesker ikke vil ha kjæreste som har barn?

[Gjest gjest1]

La oss si det slik, at dersom du er en sympatisk, velutdannet, høy, mørk og kjekk mann som har fryktelig lyst på en partner, så kan det føles litt urettferdig å bli skjaltet ut allerede før kompisen din, som er skallet, blekfet, har mer inkasso enn lønnsøkning og tror at politikk er synonymt med "Holmgang". Tror du ikke?

←

Bortsett fra det, har jeg vært i et langt forhold med en med baggasje. Ungen var herlig, ikke noe problem med det overhodet. Men med en styrløs eks i tillegg ble det litt for mye. Tiltross for hans forsøk på grensesetting, føltes det som å leve i et forhold med tre. Det ble aldri plass til meg (og jeg er ikke kravstor).

Så, skulle jeg valgt i dag, hadde en med barn ikke vært aktuell. Jeg skjønner at det er sårt, men ting kan være såre for den andre parten også.

[Gjest Gjest]

Ingenting er urettferdig i datingverdenen.

Jeg bare påpeker at egenskaper som ligger UTENFOR deg selv, er noe annet enn egenskaper VED deg selv. Altså, om noen synes jeg er stygg, dum og teit, så er det i høyeste grad egenskaper ved meg selv. Jeg kan synes det er urettferdig og overfladisk, men det er lite å gjøre med. Folk har som sagt sine egne kriterier ved dating.

Hvis du har barn, så kan det hende at barna blir vurdert som en egenskap ved deg selv- selv om de ikke er det. De er en del av livet ditt, men de er ingen "egenskap" i så måte. Og jeg sier bare at jeg tror at noen kan føle det urettferdig hvis de aldri får en sjanse til å vise hva de selv er og hva de står for.

Men direkte urettferdig er det ikke.

←

Jeg er enig i at barn ikke er en egenskap hos foreldrene, akkurat som frivillig barnløshet ikke er det. Det å ha barn er likevel en så stor del av livet til de fleste foreldre at jeg har stor respekt for dem som sier klart i fra at det blir feil for dem å involvere seg med en som har barn. I motsetning er jeg lynforbanna på dem som har involvert seg med noen som har barn og irriterer seg grønn over barna, tiden kjæresten bruker med barna og tiden kjæresten bruker på eks'en for å planlegge og tilrettelegge for barna. Det er urettferdig, det!

Det må være lov å velge bort barn i livet sitt, også andres barn, og en som har integritet vil da velge bort andres barn ved å ikke involvere seg.