Er det lov å teste ut menn?

[Gjest Bellatrix]

Det er veldig greit ut å teste ut menn litt...date to stk. samtidig osv.

Det eneste negative med det er at man risikerer å leke med og å såre følelsene til minst den ene. Så da får en vurdere...

←

Enig der. Derfor bør man ikke date flere over tid, men fort finne ut av hvem man faktisk vil fortsette å bruke tid på.

[Sofia]

Enig der. Derfor bør man ikke date flere over tid, men fort finne ut av hvem man faktisk vil fortsette å bruke tid på.

←

Absolutt! Det hadde jeg da heller ingen planer om i utgangspunktet, å bruke mye tid på dem begge altså. Nå ble jo "valget" veldig enkelt for meg, men tror allikavel fort jeg hadde funnet ut hvem som var den rette for meg.

Har i ettertid møtt han andre og sagt hva som har skjedd i livet mitt. Han ønsket meg lykke til, og beklaget nok en gang at han ikke møtte opp. Så det var jo hyggelig!

[Pialitta]

Jeg vil også finne den rette for meg! Men hver gang en potensiell rett en prøver å finne meg, blir jeg redd og løper min vei

[Gjest Alive]

Jeg vil også finne den rette for meg! Men hver gang en potensiell rett en prøver å finne meg, blir jeg redd og løper min vei 

←

Det gjør vist jeg også...

Jeg er visst ikke helt ferdig med å være alene jeg da...

[Pialitta]

Nei, det er vel det jeg også har kommet frem til. Men det føles ganske vanskelig å kombinere ensomhet med et akutt behov for å være alene og bli kjent med seg selv igjen, etter et langt samboerskap. Takk og pris for gode venninner!

[Sofia]

Takk og pris for gode venninner!

←

Ja takk og pris for dem! Har vært mange ganger da de har vært utrolig gode å ha. Og fortsatt er de da det!

Jeg merker at jeg ikke heller er ferdig med "alene-tid". Spesielt etter helgene hos han så har jeg et stort behov for å være hjemme. Hjemme alene. Jeg trenger min tid til mine ting, omså bare spille min musikk og vaske hus. Eller bare flumme på sofaen i pysj-bukse.

Jeg finner roen hos han, det er ikke det. Men hjelp så godt det er å komme hjem! Det er altså noe i dette "borte bra men hjemme best" ordtaket. Slapper av på en helt annen måte. Det er jo utrolig deilig å være sammens med han, og vi har det helt toppers på alle måter, men allikavel så kjenner jeg på et stort behov for å kunne få være hjemme hos meg selv. Og faktisk da helst alene.

Merkelige greier dette! Men vanedyr.. det er man altså...

[Gjest Alive]

Er litt spent på hvordan det går med deg jeg Sofia...

[Gjest Valiant Thor]

om vi tester ut kvinner så kan vel dere teste ut menn.

[Sofia]

Er litt spent på hvordan det går med deg jeg Sofia...

←

Hei Alive. Så hyggelig at du spør. Jeg har hatt tanker om å skrive noen ord i tråden min her, men har liksom bare ikke kommet så langt.

Det går litt sånn opp og ned for å være helt ærlig. Det er ikke enkelt å skulle omstille seg til å bli noens kjæreste, for å si det slik. Jeg har noen usikkerhetsmomenter på gang, jeg grubler jo altfor mye, som vanlig, og gjør megselv + han usikker. Dumt, men slik er jeg nå engang.

Vi feiret julaften sammen, bare han og jeg faktisk. Ungene våre var hos sine andre foreldre, og vi hadde lyst å være sammen, så da lagde jeg pinnekjøtt og så var vi hjemme hos meg. Det va riktig så trivelig, men samtidig uvant, da jeg er vant til å være maange flere enn bare 2 stk på julaften. Men vi spiste god mat og drakk god vin og åpnet gaver og hadde det trivelig. Jeg fikk et flott armbåndsur i titan! + en CD (U2 singles, han hører etter når jeg prater..), og en søt bamse. Jeg gav han en kortholder i sølv + en skikkelig kokke-kniv. Har laget mat hos han, og da skjært biff med brødkniv!!....

1. juledag var vi hos foreldrene mine på stort julebesøk, der begge mine søstre med familier også var. Han har hilst på alle sammen før, og det føler jeg er helt problemfritt. Pappa syntes det var såååå hyggelig at "midterste bukken bruse" (meg) for første gang på mange år hadde en mann ved sin side...

Resten av juledagene var vi ikke sammen, da jeg fikk ungene mine hjem og hadde lyst på tid alene med dem og brukte også flere formiddager og ettermiddager på venninnebesøk der ungene var med. De har alle barn som mine er vokst opp sammens med. Dette er slikt som han "reagerer" litt på. Han vil gjerne være sammen mest mulig, mens jeg da fortsatt ikke har involvert han i HELE livet mitt. Drar jeg på venninnebesøk så ville jeg ha gjort det alene selv med Robbie ved min side.... (tror jeg... hehehehe)...

Så jeg kjenner at jeg blir litt sånn...ahhh...når han "klager" på at jeg ikke involverer han, eller at han liksom ikke skjønner at jeg ville gjøre ting alene.

En annen ting... er ungene... mine og hans. Herregud.. som jeg plutselig er blitt beundrer av folk som får til dette mine og dine barn-opplegget! Hvordan jeg skal klare å tilpasse meg andres måte å oppdra barn på, se det skjønner jeg ikke!!

Men en 5-åring som hyler og skriker til pappaen sin, og som roper til alle rundt matbordet, når man er gjest for første gang i et nytt hus, det sliter jeg med!! Før hun får satt seg, roper ut: HVOR ER BRUSEN??? Og når hun er sjalu på meg. Så sjalu at jeg ikke får snakke med han dersom hun tar telefonen når jeg ringer, rett og slett bare roper: Jeg vil ikke at du skal være kjæresten til min pappa!! og så legger hun på!!.. Og når det takles ved at pappa blir sint på henne.... da sliter jeg også!! Jeg merker jeg blir irritert på måten han opptrer ovenfor sine barn, og det er vanskelige greier...

Hun er liten og vil komme til å trenge laaang tid på dette. Tid jeg har... i massevis.. faktisk så mye tid.. at jeg merker behovet for å være sammens med hans barn ikke er tilstede overhodet! Jeg orker ikke, gidder ikke. Sorry pal, men her melder jeg pass for en stund.

Jeg ser for meg at vi bare skal være kjærester, mens han ser for seg en ny samboer.

Tror vi trenger å prate litt om dette ser jeg nå...

[Gjest Alive]

Det er et puslespill, helt klart!

Ikke bare praktiskt sett, men det er mye som skal stemme.

Kjenner meg så godt igjen i tankene dine, ligger litt lenger bak i løypa, men din problemstilling blir antakeligvis også min om en stund og jeg er livredd og lurer på om det er verdt det.

Har derfor selvfølgelig ingen gode råd å gi, du må gå veien og kjenne på magefølelsen. Jeg vurderer særbo inntil barna er store

Takk for oppdatering, du blir tenkt på

[Gjest glamourgirl]

Henger meg på Alive sin, jeg!

Du blir helt klart tenkt på...

[LilleBille]

Følger også med.

.. og skjønner veldig godt problemstillingen din. Det å skulle sjonglere mine/dine (og i "verste" fall våre) barn - er sjelden noen dans på roser.

Synes det med særbo er en undervurdert samlivsform. Det må da være mye bedre å la vær å innvolvere barn alt for mye - og heller nyte det å være kjærester når man kan det.

[Gjest Alive]

Synes det med særbo er en undervurdert samlivsform.  Det må da være mye bedre å la vær å innvolvere barn alt for mye - og heller nyte det å være kjærester når man kan det.

←

For min del en drømmesituasjon. Selvfølgelig er økonomi en issue. Men klarer jo å leve alene pr i dag....

Men så skal man være to om å ønske å bo sånn da. Jeg ser helt klart mange fordeler med særbo.

[Sofia]

For min del en drømmesituasjon. Selvfølgelig er økonomi en issue. Men klarer jo å leve alene pr i dag....

Men så skal man være to om å ønske å bo sånn da. Jeg ser helt klart mange fordeler med særbo.

←

Det tenker jeg også Alive. At jeg jo klarer å bo alene pr idag. Riktignok har jeg ikke god økonomi, full stilling i staten + 2 vaskejobber får hverdagen til å gå rundt! Men skulle gjerne hatt bedre råd.. hvem skulle ikke det?

Men jeg klarer meg, jeg har valgt å kjøpe en stor leilighet, trives utrolig godt, og ønsker å fortsette å bo der. Så da får jeg heller jobbe litt ekstra for ekstra penger til meg selv.

Særbo er absolutt noe for meg! Vi var sammen nå i helgen, bare han og jeg. Pratet masse og jeg fikk sagt at jeg i utgangspunktet "bare" ønsker han som kjæreste, uten involvering av ungene. Det er av helt egoistiske grunner, egentlig.

MEN samtidig har jeg ungene mine å ta hensyn til. Pappaen deres har flyttet rundt litt etter at vi gikk fra hverandre for 7 år siden, og har hatt 3 samboere på denne tiden. Med barn og uten barn. Nå bor han sammen med ei som hadde 3 fra før, med 3 forskjellige fedre, + at de har fått et barn sammen!! (tro det eller ei).. Så ungene mine har liksom hatt nok av stesøsken og halvsøsken og hva de ikke er alle sammen...

Ikke det. Unger er mere tilpasningsdyktige enn hva man gir dem kredit for, men jeg vet at de synes det er godt å komme hjem, det er stille og rolig, de har hver sine store rom, de er vant til at vi bare er oss tre. Og vi nyter det! Helgene med ungene er for meg hellige, og har alltid vært det! Tror jeg kan telle på en hånd på disse årene at jeg har hatt barnevakt på mine helger. Så i aller høyeste grad ønsker jeg også for deres del å bli boende.

Jeg har nå i helgen iallefall sagt mitt, og han har stor forståelse for det. Vi har det veldig bra når vi bare er oss to. Deilig er det!!

Så sålenge vi kan ha det slik, så er jeg fornøyd!

Så får økonomien min heller bare være slik den er nå.. jeg vinner vel i lotto en gang, jeg og!!

[LilleBille]

Det høres veldig bra ut - tror det er viktig for barna at det er litt stabilt hvertfall ett sted jeg.

.. og jeg har også tenkt som deg - at mine "barnehelger" er hellige .. men nå er barna blitt større - så da har jeg også mer frihet. Men jeg er ikke i tvil om at det var riktig.

Vi vinner sikkert i lotto en eller annen gang .. og da skal vi skjemme bort oss selv da

[Gjest Alive]

Et fint utgangspunkt Sofia. Og det er jo heller ingenting som må være sånn for bestandig. Ikke skal det forhastes heller.

Nei jeg har ukene mine med barna, som er hellige. Jeg har valgt å dra dem igjennom en kjempeprosess, jeg skal også skape et stabilt miljø for dem.

Det er meg selv og mine handlinger jeg kan styre, ingen andres.

Et stabilt miljø kan sikkert skapes i et hjem sammen med andre, men foreløpig må ihvertfall mine barn venne seg til det de har nå.

Skummelt og risikalbelt dette...

Skal man plutselig inn i et hjem med andre barn fra før av, er det jammen meg en liten omstilling for barna. En ting er deling av det materielle, men deling av oppmerksomhet og tilstedeværelse er ikke bare bare det heller...

Det er ikke noe i veien for å etterhvert involvere barna i særboløsningen. De kan være med på å treffe ny mann med evnt egne barn etterhvert. Men samtidig bo i sitt eget hjem.

[Sofia]

Det er ikke noe i veien for å etterhvert involvere barna i særboløsningen. De kan være med på å treffe ny mann med evnt  egne barn etterhvert. Men samtidig bo i sitt eget hjem.

←

Det er jeg forsåvidt enig i. Prøvde jo det ved å invitere dem hjem til oss i romjula, hvor jeg lagde Taco.

Tror nok at ungene mine følte et ganske så stort "ansvar" for å måtte "ta vare på" hans barn, og det gikk forsåvidt greitt. Sånn en gang iblandt er det greitt å mikse, i form av små besøk hit og dit. Men noe permanent, det kan jeg faktisk ikke tenke meg... Som sagt tidligere, ungene mine skal få slippe å måtte "integrere" seg med flere barn. Her er også aldersforskjellen slik at det nok ikke blir helt enkelt. Mine er 9 og 12 1/2, jente og gutt, hans er 5 og 9, jente og gutt.

Jeg er blitt allergisk mot barn som er yngre enn mine... neida... men jeg har vært lenge alene med mine to, og har ventet tålmodig på at de skulle bli såpass store og selvstendige som de tross alt er nå. Det var fint å få besøk, men absolutt like fint når de dro igjen.....

[Sofia]

Så har han vist seg fra en annen side.

For 8 dager siden tok jeg min siste sigarett, noensinne. Jeg bare VET det. Jeg er ferdig med å røyke. Det føles såå deilig, jeg er gladere enn på lenge!!

Og så er det hans reaksjon da. Den aller første var; "Betyr dette at jeg nå må slutte å røyke inne"? Videre så sa han, "Jeg håper du ikke blir anti-røyker nå". Og så videre... "sluttet og sluttet.. du kan vel ikke akkurat si at du har sluttet... du prøver å slutte" og til sist: klokken kvart over syv på morgenen får jeg sms hvor det står: "ahhh... deilig med mårrarøyk"!!!!!!

Hva byr dere meg!!!????

Jeg har lest boken "Endelig ikke-røyker", og imot alle mine forventninger, så er jeg glad!! og jeg ser på meg selv som en ikke-røyker nå! Jeg har det bedre enn på lenge, det går strålende!

Jeg er skuffet og lei meg over hans reaksjon. Faktisk er jeg det! Må da kunne forvente litt støtte når jeg tar en slik avgjørelse som handler om livet mitt, min helse, min økonomi, mine barn, min fremtid!!

Det er "vår" helg nå. Men jeg kjenner at jeg er skeptisk til å dra til han. Kjenner at dersom han skal lage en så big deal av at jeg ikke røyker, så har jeg ikke lyst å dra. Har ikke hørt på maken egentlig. Tenk å være slik da dere!!..

Jeg må tenke litt før jeg skribler videre kjenner jeg...

[Gjest Alive]

Sofia. Du får all min støtte på dette. Antakeligvis er du i samme modus som jeg var, og fortsatt er. Og var/er det noe som provoserte meg er det nettopp disse menneskene. Hadde noen på jobben som veddet på når jeg skulle sprekke. Skal si jeg satt dem på plass.

Det viser så vanvittig lite form for respekt for et annet menneske og dets avgjørelser.

Vær så mye anti-røyk du bare vil. Jeg er skikkleig stolt av deg.

Hilsen en ikkerøykende glad Alive som er Alan Carr skikkelig takknemlig for et smart syn.

Endret 25. januar 2007 av Alive

[Sofia]

Sofia. Du får all min støtte på dette. Antakeligvis er du i samme modus som jeg var, og fortsatt er. Og var/er det noe som provoserte meg er det nettopp disse menneskene. Hadde noen på jobben som veddet på når jeg skulle sprekke. Skal si jeg satt dem på plass.

Det viser så vanvittig lite form for respekt for et annet menneske og dets avgjørelser.

Vær så mye anti-røyk du bare vil. Jeg er skikkleig stolt av deg.

Hilsen en ikkerøykende glad Alive som er Alan Carr skikkelig takknemlig for et smart syn.

←

Tusen takk skal du ha Aline! Virkelig! Du skjønner meg på mange punkt i livet mitt akkurat nå...

Og noen lurte på hva vi gjorde på KG!!!

Jeg skal prøve å overse han. Men han viser seg fra en dårlig side synes jeg. Han nærmest bombarderer meg med røyke-spørsmål, og jeg kjenner jeg blir sur! Den tvilen han viser meg irriterer meg. Tro meg, han skal få se...

Alan Carr har gjort noe med meg som jeg ikke trodde var mulig! Men deilig ja.. det er det!!