Gå til innhold

Barn nr.3.Når??


Pearl

Anbefalte innlegg

Hei.

Vi har tenkt å prøve å bli gravide med nr.3 i løpet av våren, men tidspunktet er litt viktig for meg.

Vil egentlig begynne å prøve nå i februar, men ønsker ikke å bli gravid med en gang, aller helst passer det at det klaffer i april/mai, med tanke på at da blir barnet født over nyttår.(Tenker da på hvor gammelt barnet er når det begynner på skolen)

Men jeg vet at det ikke er så lett, kanskje tar det et 1/2 år eller lengre å bli gravid, eller kanskje det klaffer med en gang. er så usikker, men vi får bare ta det som det kommer, det blir litt spennende å se hvor fort det klaffer. Tidligere har det gått henholdsvis 1 år og 1/2 år, men de fleste mener at når vi allerede har 2 barn, kan det gå fortere for en tenker ikke så mye på det som når det er førstemann.

Vi sees. :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Heisann Pearl!

Velkommen som dagbokskriver. Ønsker deg masse lykke til med prøvingen. Håper det klaffer for dere når dere ønsker :) Blir i alle fall spennende å følge med deg fremover :)

Klem fra Sessa 37+2/T-19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Takk Sessa for hilsning.

Ja, så var vi igang, fant ut at vi kunne like gjerne begynne å prøve med en gang, blir jeg gravid med en gang så shitt au.

Jeg tenker faktisk litt kynisk på en eventuell graviditet nå denne gang, med tanke på når dette skal klaffe forhåpentligvis.

I begge mine foregående graviditeter har jeg fått kraftig bekkenløsning og har blitt sykemeldt ganske tidlig. Regner med at dette skjer denne gangen også, og da hadde det passet veldig bra at jeg ble gravid slik at jeg er sykemeldt til høsten da eldstemann skal begynne på skolen.

I tillegg så misstrives jeg slik på jobben at det hadde vært greit å få sykemelding fortere enn svint.

Men ikke misforstå meg, vi ønsker oss virkelig et barn til, og nå er yngste mann snart 2 1/2 år og jeg vil ikke ha for stor alders forskjell på dem. I tillegg ønsker jeg å være ferdig med svangerskap før jeg blir 30 år. Da har jeg 1 1/2 år på meg.

Jeg føler at familien ikke er komplett ennå, jeg bare håper at jeg føler det når nr. 3 har kommet. Jeg tror ikke at vi går for en fjerde mann, nei.

Ivertfall så får vi se, hva som skjer fremover, kanskje jeg allerede er gravid. (nei, tror egentlig ikke det)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velkommen som dagbokskriver!

Håper dere ikke behøver og vente så lenge til det blir full klaff,

Gleder meg uansett til å følge deg videre,

høres ut som at det passer greit med nummer 3 nå!

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Så nærmer det seg mens tider.

1 dag i siste mens var 13/1-03, men siden jeg ikke har helt peiling på hvor lang syklusen min er etter at jeg fjernet spiralen, så venter jeg noen ekstra dager før jeg tar en test.

Jeg har noen tegn på at jeg kan være gravid som: tretthet, litt ømme bryster, humørsvingninger, søthunger og litt ekstra vondt i bekkenet.

Men det kan like godt være tegn på at mensen er i annmarsj. :wink:

Egentlig så håper jeg at det drøyer noen måneder til, hels kunne det skjedd i april/mai, men det er desverre ikke slik vi kan bestemme selv.

Hvis jeg mot formodning har blitt gravid nå, har jeg regnet ut at jeg vil få termin samme uken som min datter fyller 3 år. Håper ikke det skjer, jeg synes det er fint at barna har bursdag på en dag hvor ingen andre nære familie medlemmer har bursdag.

Min mann håper det tar noen måneder til ivertfall, han synes det er spennendes og morsomt med prøvinga og vil prøve noen måneder til. :hoho::hoho:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, ja, mensen har ennå ikke vist seg, er fremdeles trett og har ømme bryster, i tillegg har bekkenløsningen blitt noe værre. Kanskje jeg allerede er gravid.

Tenkte ivertfall at jeg skulle ta en test imorgen tidlig, eller kanskje allerede i kveld. Vet ikke om det er best å ta CB på morningen??

Blir ivertfall spennendes å se, eller kanskje mensen kommer som et skudd en av de neste dagene. Vi er ivertfall igang igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei, det gikk ikke denne gang. Nå blir det bare spennendes å se hvor lang tid det tar før mensen kommer, får ivertfall håpe at den ikke er for lang, slik at vi kan begynne med ny øving så fort som mulig.

Det var egentlig greit at det ikke klaffet denne gang, siden jeg håper på apri/mai.

Men jeg er så trøtt og lei av jobben min at det rett og slett går phsykisk på meg, jeg er sliten av misnøyen jeg selv føler og kunne tenkt meg en god pause nå. Men, men min tid kommer vel når den skal. Får bare håpe at jeg kan få flere barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte at mens jeg venter, kan jeg fortelle litt om de foregående svangerskapene og fødslene, hvis noen er interessert i å lese det da.

Men det kan være litt gøy for min egen del etter hvert og sammenligne, se likheter/ulikheter og ikke minst se hvor lang tid det går før ting klaffer for oss.

Tror jeg skal begynne med å fortelle om før og under første prøving:

Da jeg var 19 år ble jeg gravid for første gang og det passet svært dårlig, det skjedde under en måneds pause fra P-Pillen og jeg forstår ennå ikke hvordan, for vi var veldig forsiktige. Men ivertfall valgte vi den gang å ta abort, ingen av oss hadde fast jobb og vi bodde begge hjemme hos foreldrene våre. Med tanke på det idag er det litt rart å tenke på at jeg kunne hatt et barn på 8 år idag, men jeg angrer intet og føler at det var et riktig valg vi tok den gang.

Året gikk, jeg gikk på skole og min mann var lærling på full tid, våre beste venner fikk en gutt sommeren etter, de er 5 år eldre enn oss og var vel etablert, men vi må innrømme at da begynte det å friste med et barn selv. Så da jeg fikk meg en fast jobb og han fikk høyere lønn, tenkte vi at vi kan jo begynne å prøve. I mellomtiden hadde vi fått etablert oss skikkelig i leilighet og ting begynte å se lyst ut for oss.

Men månedene gikk, jeg hadde veldig ustabile syklusser den gang og, og det tok hardt på oss mentalt. Sex ble nesten en plikt og spesielt jeg stresset veldig med tanken på om jeg kunne få barn. Vi hadde jo klart det en gang før, men jeg var litt redd for at aborten hadde ødelagt noe.

Jeg var helt vrak den dagen vi endelig klarte det, lykken sto i taket, men den varte ikke lenge. Rundt uke 7-8 spontan aborterte jeg, vi var knuste og jeg bare gråt og gråt, men jeg tenkte at dette skal ikke knekke meg og klarte å få humøret tilbake. Sommeren brukte vi på å kose oss og prøve å tenke på andre ting, feriere litt hver for oss fikk vi også tid til.

Det hjalp, vi ble gravide, i tillegg fikk jeg meg ny jobb, men det skapte problemer og mange tårer igjennom svangerskapet. Forteller det i neste innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du!

Tenkte jeg skulle "lete deg frem" i dag, for å se om det ble noe skikk på avataren, og ikke bare var den blitt kjempefin (såvidt jeg kan se med sollys på skjermen, for noe herk med denne sola :lol: ), men jeg hadde fått roser, tusen takk, og du hadde fått graviditetsdagbok. For lenge siden og jeg ikke fått det med meg, fy så sløv!

Velkommen i hvert fall!

Synes det er så artig hvor forskjellig bakgrunn vi har her inne, gleder meg til å lese mer av presentasjonen din.

:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen til dere som gidder lese dette.

Ja, tilbake i tiden igjen, ca.6 1/2 år:

Jeg var endelig blitt gravid og vi var kjempe glade, men eneste skår i gleden var at jeg akkurat hadde begynt i ny jobb og kvidde meg litt til å fortelle det. Men jeg bestemte meg for å ikke si noe før det begynte å synes.

Dette var en butikk som var helt ny og vi var med fra begynnelsen med vasking, rydding og klargjøring. Jeg sto på som en helt, jobbet til sent på natt i nesten en uke før åpning, sammen med de andre (selv om jeg var stup trøtt) og gledet meg virkelig til å begynne å jobbe skikkelig.

Alt var greit den første uka etter åpning, jeg kjente at det tok på med mye ståing og gåing, men jeg trivdes. Men så begynte sjefå (ja, ei dame) å vise sitt virkelige jeg. Hun begynte å være frekk og spydig mot mange av de ansatte og det gjorde at det ble dårlig stemning, det var rett og slett slik at vi ble nervøse da hun viste seg. Ekkelt. :sjokk:

Jeg slapp unna det værste i ca. 3 mnd, men da var det min tur til å få oppleve hennes sanne jeg. Det var tid for å fortelle at jeg var gravid, noe jeg hadde grudd meg mer og mer for. Men jeg tok meg nå isammen og fortalte det ca. 5 mnd på vei.Ja, jeg husker faktisk ikke så mye av det hun sa, men hun skjelte meg regelrett ut, hisset seg opp og var skikkelig aggresiv. :kjempesinna::frustrert: (Dama var 40 år, med kun en voksen datter selv)Det endte med at jeg gikk på toalettet og stri gråt, jeg hadde aldri ventet en slik reaksjon fra et voksent menneske. Jeg var knust. :grine: Og ting ble ikke bedre, denne dama var rett og slett, vanskelig, sur og frekk i tiden fremover. Dette slet veldig på phsyken min, jeg var til tider direkte deprimert og bare gråt. Slik gikk desember måned det året og julen var ikke det den kunne vært, men heldigvis klarte jeg å legge det vonde til side til tider og kose meg sammen med min mann og bare glede oss, planlegge.

I begynnelsen av januar ble jeg sykemeldt 50% og det var rett og slett en lettelse, det gikk ikke mer enn 2 uker så var jeg ute i full sykemelding pga. bekkenløsningen. Egentlig hadde jeg drøyd det så lenge med å få sykemelding at jeg hadde store smerter, jeg burde skjønt at det ikke var heldig å stå og gå 8-9 timer hver dag, når en hadde begynnenede bekkenløsning. :roll:

Men, men, det var deilig å bare være hjemme å ruge, sove lenge og det trengte jeg virkelig for jeg var veldig trett i det svangerskapet. Plagene uteble ikke, jeg var så plaget av halsbrann at jeg ofte måtte ha 3 4 puter for å sove mest mulig sittende. Klarer ikke Link tabletter ennå den dag i dag.Fysj. I tillegg hadde jeg 2-3 puter mellom beina om nettene for å ikke gnikke for mye med bekkenet, jeg måtte ha hjelp for å snu meg i senga (fikk ikke tak i skli matte). Men jeg koste meg alikevel, gledet meg til å få ut barnet, lurte på om det var gutt eller jente. Tiden gikk, om veldig sent, jeg ble stor og tung, fikk veldig mye vann i kroppen på slutten, så rett og slett ut som en oppblåst fisk. :hoho:

9 dager over tiden kom mitt vesle mirakel, etter en tung, hard og vanskelig fødsel. Forteller siden. :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest1

Hei Pearl! Tusen takk for hilsen i dagboken min.

Det var godt å lese at du lyktes til slutt med å få ditt første barn, på tross av spontanabort og hard jobbsituasjon. Jeg håper virkelig at du snart blir gravid igjen - tenk så stor familie du får da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for koselig hilsning Klips og Matahari.

Hvor langt var jeg komt?? Jo til min første fødsel!!

De siste dagene hadde vært tunge, jeg slet med bekkenet, halsbrann og den oppblåste kroppen min. Så da jeg begynte å kjenne smerter kl.2 natt til søndag, var jeg lettet og glad. Endelig skulle barnet komme til verden, endelig skulle vi få se mirakelet som var en blanding av meg og min mann.

Jeg fant frem klokka og tok tia på riene, de kom ganske kjapt inn i en rytme på 5 min og jeg forberedet meg på å reise til sykehuset. Vi ringte inn og fikk beskjed om at det beste var om vi kunne vente til personal skiftet i 7.00 tia, hvorpå vi gjorde. Riene var vonde og varte lenge, men jeg tenkte at det tross alt var bedre å gå hjemme lengst mulig slik at vi slapp å ligge på føden så lenge.

Da klokken var litt over 7 var vi inne på sykehuset og de begynte med å måle riene, som var ganske sterke på skalaen, men skuffelsen var stor da de sjekket åpningen, den var ikke mer enn 3 cm. Da hadde jeg hatt veldig vonde rier jevnlig i over 5 timer og hadde håpet på litt mer. Men vi trøstet oss med at innen kvelden hadde vi sikkert blitt foreldre.JAHA!!

Jeg fikk et koselig rom, hvor vi prøvde å innstalere oss på best mulig måte. Men nå begynte det å gjøre virkelig vondt. Smertene satt i ryggen og jeg klarte verken å gå rundt (som jeg hadde håpet på) eller ligge ned skikkelig. Så jeg satt der på en stol med et forpint utrykk. Jordmor var innom av og til og så til oss, men forsvant fort fordi hun hadde en annen fødsel. :sur:

Vi satt faktisk der og ventet på at noe skulle skje i over 8 timer, da var det vakt skifte og jordmora som da sjekket meg var rett og slett forskrekket over at de ikke hadde sjekket meg bedre og vært oftere innom. (Slik kan det gå når man er første gangsfødende, nå ville jeg gitt beskjed etter 2 timer)

Men ivertfall hjalp denne jordmora til litt og utvidet åpningen til 5 cm, tenk jeg hadde samme åpning som da jeg hadde komt inn. :grine:

Jeg begynte å bli sliten og smertene føltes verre og verre, så jeg fikk meg noen stikk med saltvanns ampuller i ryggen, å fy f... det gjorde vondt, det svei, og ikke hjalp det noe heller.

Men da kom vår første gode nyhet, badekaret var ledig og vi skulle få flytte inn på det rommet, yes. Deilig....det var jammen godt å få legge seg i godt og varmt vann, smertene var ikke langt nær så vonde med en gang. Men.....etter 3 kvarter i vann hadde riene avtatt, det gikk ca.15 min mellom hver og de kunne se at barnet var overopphetet. Javel, på med kalde håndklær og drikke av kaldt vann og påny inn å utvide litt ved jordmors hjelp, 7 cm.

Nå begynte jeg skikkelig å miste motet. Tårene var ikke langt unna, så da avgjørelsen ble tatt om å sette drypp og epedural, var jeg lei meg. Jeg hadde hatt så lyst til å føde uten noen form for smertestillende, men en kan ikke forutse hva som skjer så.

Kl. var blitt 20.00 og nå var vi begge veldig slitne, jeg hadde ikke sovet noe natten før og smertene hadde tatt på. Så da virket det bare greit å få noe for smertene. De satte den nye typen epudural på meg, den hvor en kan bevege seg, men den virket kun i en halv time før de måtte sette ny dose, enda en halvtime senere måtte de øke den enda en gang. Men da denne heller ikke virket, var de nødt til å finne frem den gamle type, som bedøver fra livet og ned.

Den hjalp vel i litt over en halvtime og siden dryppet sto på fullt, var det temmelig smertefullt da denne også avtok. Ja, for riene blir sterkere og vondere når man har drypp. 2 ganger til satte de ny dose epudural på meg, tilsammen 6 ganger.

Da var jeg så sliten at jeg skalv som et aspeløv og spydde om en annen, jeg har aldri opplevd verken før eller siden en slik reaksjon, kroppslig sett.

Endelig begynte folka rundt og reagere, jordmora fikk inn overjormor, pluss anestesi lege og enda en lege, og de diskuterte ved dette tidspunkt ganske hektisk om de skulle ta keisersnitt, hjertelyden på barnet gikk litt saktere, men ikke slik at det var fare. Kl. var nå blitt 00.30, natt til mandag og vi nærmet oss 24 timer med hard jobbing.

Heldigvis ble vi enige om å se det ann en halvtime til før det ble gjort klar til keisersnitt og da de sjekket igjen nærmet jeg meg 10 cm åpning. Da kl. var blitt 1.30 kunne jeg endelig begynne å jobbe aktivt, det var tid for pressing.

Men ingen pressrier viste seg, så jordmor ba meg bruke de siste kreftene jeg hadde på å presse uten. Hvor kreftene kom ifra vet jeg ikke, men jeg tror det var en kombinasjon av urkrefter og sinne som drev meg, men nå skulle ungen ut. :kjempesinna:

20 min senere, 4 krafige press og litt lirke hjelp fra jordmor ved ungenes skuldrer, så var han der. GUTTEN VÅR.

Han veide 4.300 g og var 51 cm lang, hodeomkretsen var på 35 cm og apkaren viste 8 og så 10. Skuldrene hadde vært det værste å få ut for de var virkelig brede.

Selv ble jeg klippet litt, i tillegg til at jeg revnet litt utenom. Men jeg merket ingenting til syinga, for da var jeg bare så glad for å ha babyen i armene.

Sykehusoppholdet er faktisk en historie for seg selv, men det får jeg komme tilbake til en annen dag.

På gjennsyn :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Heia Pearl

Wow det var litt av en fødsel du gikk gjennom der. Håper at jeg ikke får det slik da, men man skal aldri si aldri. Uansett så er vel det viktigste at knøttene kommer ut friske og sunne og at alt i bunn og grunn går bra.

Hadde du Pearl som nick inne på Bryllupsforumet også eller ? Jepp skiftet nick etter vårt bryllup. Ble liksom ikke noe poeng å ha en dato som nick lenger :ler:

Lykke til i jakten på de to blå da :wink:

27+2 :blunke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Hilde K S

Hei der !

Hadde det akkurat likedan som deg for noen år siden ; familien var ikke fullkommen uten det tredje barnet.

Hehe nå er nummer fire på tur og det er litt rart, hadde også tenkt at det ikke skulle bli flere....

Håper du lykkes i prøvemåned to !

Jeg gikk forresten hjemme når vår eldste begynte på skolen - kjempedeilig !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er travle tider, nesten hver eneste helg fremover er fylt opp med noe, det er komfirmasjon, påskeferie, fester og bursdager.

Det skal bli skikkelig deilig å reise til sydligere breddegrader i juni, håper bare jeg har blitt gravid til den tid, hvis ikke begynner jeg å få panikk følelse tror jeg.

Det er ikke så lenge til neste mens periode, den bør ha komt innen første uka i april, håper den blir kort, for denne gang er jeg nesten 100% sikker på at ingenting har skjedd. Kjenner ikke antydning til noe i det hele tatt.

Det er greit nok, men jeg kjenner at presset øker, spesielt siden jeg har sagt at jeg BØR bli gravid enten i april eller mai. Slik som syklussen min er nå, vil jeg ha en periode i slutten av april og neste mulighet er ikke før i juni. Det er det som irriterer meg mest, at det går så lang tid mellom hver gang vi får prøve. Men etter denne mensen skal jeg ivertfall bestille en Persona EL test, øker kanskje sjansen en smule. :forvirra:

Ellers er både jeg og min mann trette for tiden, han jobber masse, i tillegg til å gå på skole og da ligger selvfølgelig mye av ansvaret til unger og hus på meg. Det kan bli litt tungt når jeg selv jobber fullt, føler meg som alenemor til tider. Men, men det er en overgang, heldigvis.

Men det er bedre nå når det er lysere og jeg gleder meg som en unge til varmen kommer, slik at ungene slipper å ha tunge dresser på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Hilde K S

Hei !

Ville bare stikke innom og se hvordan det går med deg. På tide med en liten oppdatering ?

Klemmer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Hei, igjen.

Enig Hilde, jammen på tide med oppdatering.

Er litt motløs for tiden, litt frustrert og lei. Jeg går og venter på mensen, det virker ikke som om det har klaffet denne gangen heller, selv om vi har lagt inn ekstra innsats og safet.

Jeg har vært litt uvell noen dager, ikke mye, ellers har jeg litt værre bekkenløsning enn jeg vanligvis har, pluss jeg har hatt litt stikninger i livmoren. Men brystvortene er ikke litt ømme en gang, ingen antydning og det virker som om det er det første tegnet på graviditet. :Gjesp:

Selv kan jeg ikke huske hvordan det var de to første gangene, bekkenløsningen kom fort med siste mann, men jeg husker ikke om ømme brystvorter også var inkludert.

Det skal tydeligvis slites og prøves i månedsvis denne gangen også, i tillegg til de altfor lange syklussene som ødelegger sjansen for å bli gravid hver måned. Jeg er lei idag. :grine:

Får litt dårlig samvittighet over min klaging når jeg tenker på dem som må ha hjelp til å bli gravid eller de som aldri får sjansen. Jeg er jo tross alt heldig som har to barn. Men når man ønsker seg enda et barn uten at det lykkes med en gagn, så blir en selvfølgelig frustrert.

På disse 5 mnd har jeg kun hatt 3 prøve perioder, kan bli sint av mindre. Og så var det jo det at jeg ønsket veldig sterkt å klare det akkurat nå, det hadde passet så bra. Dere synes vel det er litt rart at jeg syter slik før jeg i det hele tatt vet, men av og til kan man bare føle. For noen dager siden trodde jeg at, ja, nå har det klaffet, men fra i går av er jeg nesten overbevist om at det ikke har klaffet nå heller.

Trøsten er at jeg ivertfall vet innen en uke. :roll:

Nei, jeg får nok ikke skrevet om gode nyheter ennå, så jeg må nok forsette med det jeg allerede har opplevd. Så neste gang får jeg fortelle om graviditeten med vesle jenta. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her går jeg og venter fremdeles, mensen har ikke komt og jeg er på dag 41. Men å ta noen test gjør jeg bare ikke enda, for i sist mnd gikk det 42 dager, så dette kan ta tid.

Jeg er veldig trett, sliten og i virkelig dårlig humør. Det å gå på jobb er en prøvelse, jeg mistrivs så til de grader. Blir irritert for ingenting og motivasjonen er på bånn. Desverre er det ikke bare å skifte jobb, spesielt ikke nå hvor vi prøver å å et barn til. Jeg må bare holde ut, men det holder tungt.

Det er jammen bra at det ikke er mer enn litt over to uker til vi reiser til Rhodos, det er et lys punkt i hverdagen. Men etter det har jeg kun 1 uke ferie i juli og 1 i august, og ingenting igjen til jul. :cry:

Får dårlig samvittighet, men nå er alt så bånn på jobb at jeg skulle gitt mye for en sykemelding. Men jeg legger meg ikke flat uten at jeg må, så jeg får håpe på en snarlig graviditet.

Det er helt utrolig hvordan negative ting tar tak i en, de siste ukene har vært ekstreme (litt overdrivelse kanskje :-? ).

Etter et vell av regninger de siste mnd har økonomien vært ganske stram, og det går inn på meg, takler ikke det.

Har ikke tatt av mer enn et par kilo de siste 10 ukene på GR og DET er frustrerende siden jeg hele tiden er så flink og til og med trener litt ekstra osv. Jeg blir lei meg, skikkelig deppa. Har selvfølgelig lyst til å gi opp, er redd for at noe er galt. Men jeg skal ikke gi opp, denne gang gir jeg meg ikke før jeg har nådd målet. :oops:

Å så er det dette med prøving og VENTING, prøvingen er jo kjekk, men den hekkans ventingen er forferdelig. Det å skal innstille seg på at det sikkert ikke har gått denne gang heller, mens håpet sviver der inne og man kjenner etter på alle tegn. Og irritasjonen når der er mange tegn men mensen alikevel kommer. :evil:

Nei, det blir litt mye av og til, sånn på personlig basis.

De tegnene jeg har idag er: litt ømme bryster (kan og være pga mens),

veldig trett, bekkenløsnings tegn, uteblitte kviser og søthunger, stikninger under navlen i over 1 uke, litt uvell (har aldri fått den skikkelige kvalmen)

Så det er jo ikke rart at håpet er der, eller hva. :x

Men jeg regner med at mensen kommer før helga, jeg kommer ivertfall ikke til å ta test før tidligst 17.mai. Dere får krysse fingrene for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, så kjenner jeg at mensen nærmer seg, er på dag 42, men de der mens murringene har ikke kommet før idag.

Det er ikke antydning til noe brunt en gang ennå, springer på do i et for å sjekke, når jeg stikker en fing inn er det heller ikke antydning.

Blir irritert over at det drøyer slik, får de høye forhåpningene og så knuses de totalt når tante da endelig kommer.

JEG VIL VÆRE GRAVID, men tørr ikke ta en test, det er bedre at mensen kommer av seg selv. Tenk jeg har til og med sjekket når jeg ville hatt termin hvis jeg mot formodning var gravid nå.UFF å UFF, dette er grusomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilde K S

Du er den eneste jeg har hørt om som får stikninger i navlen når de er gravid. Bortsett fra meg selv da !

Jeg også hater at det kommer uforutsette utgifter. Da går hele luksusbudsjettet vårt til det. Ingen nye klær til mor.

Av og til blir livet tungt og man kommer inn i en litt negativ loop. Helt normalt. De fleste har også en fase i starten av tredveårene der de vurderer livet sitt i forhold til familie og karriere. Mange føler at de kommer til et punkt der de på en måte må bestemme seg for hva de skal gjøre ut av livet videre.

Håper den ikke dukker opp da, du negative kvinne som aller mest sannsynlig blir positiv igjen etter sydenturen !

Oppmuntringsklem sendes over med ekspressbud.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...