Er det ingen som har bra samarbeide?

[Gjest Lizzi]

Jeg har ikke noe stort, nytt å komme med på området samarbeide mellom skilte foreldre og samvær med barn, men jeg blir lei meg av å lese om hvor mye mange sliter.

Mitt forhold til ex er helt greit og vi samarbeide godt. Men vi har en felles forståelse av at barna går først, så tar vi resten deretter. I perioder der vi kan ha bruk for den andre forelderen, ja så ringer vi. Det er gjensidig. Og barna vet at vi har mye kontakt.

Kan vi ikke lage en motivasjonstråd her, der man kan skrive opp positive elementer ved samarbeide. Det kan vi lære av alle sammen.

[Far til 2]

Jeg tror en viktig årsak til konfliktene er mangel på likeverdighet ved samlivsbrudd, samtidig som at myndighetene støtter foreldrenes rett til å frata barn samvær.

Der barnas ønsker og behov blir ivaretatt i kombinasjon med at begge foreldrene ser verdien av samvær og likeverdighet blir det ikke på langt nær like ofte konflikter, - uavhengig av samværsform som blir valgt.

Vi vet at det finnes fedre som er drittsekker og fratar barn samvær ved ikke å stille opp som forventet. Vi vet også at det er kvinner som fratar barn samvær ved å nekte fedre å stille opp som forventet. Disse kombinasjonene vil nødvendigvis skape konflikter når vi har et lovverk som ivaretar de foreldrene som ønsker en slik praksis med minimalt fokus på barnet.

Jeg er overbevist om at vi aldri vil kunne tilby barn det de ønsker så lenge fokuset i hovedsak blir foreldrenes rettigheter slik som i dag fordi noen foreldre vil gjøre nesten hva som helst for å beholde rettighetene de har opparbeidet seg.

La oss få et oppdatert lovverk, og jeg er rimelig overbevist om at barnas behov blir ivaretatt SAMTIDIG som konfliktene langt på vei forsvinner. Et slikt lovverk må gi foreldre rett til å oppdra barn på sin måte så lenge det ikke kan sees på som en klar "ulempe" for barnet (les skadevirkning for barnet). Respekt for hverandre og barnet er og blir eneste utvei for en bedre oppvekst.

[Gjest Lizzi]

Ja, det er greit at lovverket kanskje kunne vært bedre. Likevel er det vi som foreldre har det overordna ansvar. Det skal ikke være nødvendig med ett lovverk for å gjøre barns oppvekst god.

Det jeg ønsker med denne tråden er å høre de gode historiene om hvordan man får samarbeidet mellom foreldrene til å fungere.

[Laina]

Jeg og min datters far har alltid klart å samarbeide bra. Vi har hatt noen uoverenskommelser, men det har aldri gått ut over vår datter. Nå bor vi ganske langt fra hverandre, slik at vi ikke kan bruke hverandre som barnevakt lenger. Men at jeg valgte å flytte, var også et resultat av samarbeid. Dette var til beste for oss alle sammen, og det fungerer greit.

Jeg blir også trist av å se hvor mye problemer det er. Særlig fordi jeg har vært barn i en vond skilsmissesak selv. Mine foreldre klarte ikke en gang å samarbeide om min konfirmasjon, slik at jeg måtte ha to selskaper. Et for hver familie.

[Gjest StoreSky]

Enig med Lizzi - er jo først og frems foreldrenes ansvar at barna har det bra, også etter samlivsbrudd.

Hos oss har vi et strålende samarbeid. Vi informerer hverandre flere ganger i uka over MSN. Går på cafè/museum sammen (selv om det nok blir mindre når han får sin kjæreste hit) Vi deler på dyrt utstyr som sykkel, regntøy, klær, etc.

Hender selvfølgelig at vi er uenig, og at spesielt jeg synes pappan tar for lett på ting (men hey! nå må jo han lære seg å leve uten familiens adm.dir!!). Men det går aldri utover vår datter, vi drar ikke henne inn i våre greier.

Trenger vi pass, så spør vi hverandre.

Jeg og pappan er faktisk mer venner nå, enn da vi bodde sammen.

[Gjest Gjest]

Nei, vi har ikke noe godt forhold eller bra samarbeid. Jeg skjønner egentlig ikke hvor problemet ligger. Min mann vil ha sine barn på samvær, eksen hans sier at hun vil at han skal ha samvær,men nå er det null samvær. De er mer opptatt av å ha rett. Hva som er best for ungene kommer sist tydeligvis. "

Det høres omtrent slik ut:

-Jeg kjører IKKE ungene til deg. I avtalen så er det jeg som skal hente, ikke bringe. Sånn er det bare!!!!

-Vi har prøvd at jeg henter de i tre år og det fører jo bare til at de ikke vil bli med. Det blir oftere samvær de gangene du kjører barna til meg og jeg kjører de tilbake.

-Nei, det står ikke i avtalen.

-Jeg har prøvd å hente de i tre år. Avtalen fungerer ikke. Jeg kommer ikke i morgen. Du må levere dit hit for at det skal bli samvær.Det nytter ikke at jeg prøver å hente, det vet du jo selv. Da blir det jo aldri samvær.

-Glem det. Det står ikke i avtalen.

-Vil ikke du at de skal være med faren sin?

-Det er ikke det jeg sier. Jeg sier at du må forholde deg til avtalen.

-Jeg kommer ikke i morgen.

-Jeg kjører ikke ungene til deg.

- Da blir det jo ikke samvær.

- Det er ditt ansvar og ikke mitt problem.

Halleluja!!!!

Det er til å gråte av. Ingen av de tenker på ungene, kun på egen stolthet.

At disse to har klart å få to barn sammen er bare helt fantastisk

[Carrot]

Jeg og min x-mann har et fint samarbeide om vårt felles barn, han har kommet en laang vei siden vi skilte lag og er i dag en fantastisk far det er helt greit å samarbeide med.

Dessuten handler det mer om hvordan man tar det faktum at forholdet er over, man har ansvar for barnet og ikke bare fokuserer på egne følelser som det handler om at man ikke evner se hva som er viktig når man er såret og lar alt handle om seg selv...

- Noe min mann fortalte meg etter at ting begynte "snu" i forhold til hans "samarbeidsevne" etter bruddet.. Forøvrig det klokeste han noen gang har ytret i mitt nærvær noen gang frem til den dagen....

Men som sagt - dersom man setter barnet sine behov i fokus er det egentlig enkere å samarbeide - selv med en du ikke lengre kan fordra - som alle vet er det en hårfin linje mellom kjærlighet og hat...

[Gjest allium]

Nei, vi har ikke noe godt forhold eller bra samarbeid. Jeg skjønner egentlig ikke hvor problemet ligger. Min mann vil ha sine barn på samvær, eksen hans sier at hun vil at han skal ha samvær,men nå er det null samvær. De er mer opptatt av å ha rett. Hva som er best for ungene kommer sist tydeligvis. "

Det høres omtrent slik ut:

-Jeg kjører IKKE ungene til deg. I avtalen så er det jeg som skal hente, ikke bringe. Sånn er det bare!!!!

-Vi har prøvd at jeg henter de i tre år og det fører jo bare til at de ikke vil bli med. Det blir oftere samvær de gangene du kjører barna til meg og jeg kjører de tilbake.

-Nei, det står ikke i avtalen.

-Jeg har prøvd å hente de i tre år. Avtalen fungerer ikke. Jeg kommer ikke i morgen. Du må levere dit hit for at det skal bli samvær.Det nytter ikke at jeg prøver å hente, det vet du jo selv. Da blir det jo aldri samvær.

-Glem det. Det  står ikke i avtalen.

-Vil ikke du at de skal være med faren sin?

-Det er ikke det jeg sier. Jeg sier at du må forholde deg til avtalen.

-Jeg kommer ikke i morgen.

-Jeg kjører ikke ungene til deg.

- Da blir det jo ikke samvær.

- Det er ditt ansvar og ikke mitt problem.

Halleluja!!!!

Det er til å gråte av. Ingen av de tenker på ungene, kun på egen stolthet.

At disse to har klart å få to barn sammen er bare helt fantastisk  

←

Kjenner at jeg får lyst til å svare noe her... for jeg ligner henne. Nå har ikke vi noen avtale, men jeg prøver å få til en, og jeg ser veldig godt at det kan være viktig å insistere på at avtaler skal holdes.

Det har en god grunn, og den har ingenting med "egen stolthet" å gjøre. Derimot dreier den seg i stor grad om barna og hva som er best for dem.

Hvis mannen din føler at avtalen ikke fungerer, må han ta initiativ til å få til en ny avtale. Kan det være så vanskelig?

[Gjest regine]

Det å følge en avtale slavisk er også en form for samarbeid.

Da vet begge hva en har å forholde seg til, og man trenger ikke ta en diskusjon hver gang det er noe. Fleksibilitet er vel og bra, men har man en avtale så kan det være like samarbeidsfremmende å følge den, som å forvente fleksibilitet. Eller være fleksibel selv, og dermed bli skuffet når den andre ikke er det.

Ellers er vel kamelsvelging, mothårs, en sport som iallfall jeg har bedrevet i mange år. Ikke til udelt glede for verken mor eller barn, men i visse situasjoner og sammenhenger helt nødvendig.

Dessuten er det vel her som i andre sammenhenger, man fokuserer først på det når ting IKKE fungerer. Går det greit, er det jo ikke så mye å snakke om...

funker det ikke må man forøvrig bare lære seg å leve med det også. Og forsøke å ikke la det gå utover livet generelt.

[Gjest Gjest]

Kjenner at jeg får lyst til å svare noe her... for jeg ligner henne.  Nå har ikke vi noen avtale, men jeg prøver å få til en, og jeg ser veldig godt at det kan være viktig å insistere på at avtaler skal holdes.

Det har en god grunn, og den har ingenting med "egen stolthet" å gjøre.  Derimot dreier den seg i stor grad om barna og hva som er best for dem.

Hvis mannen din føler at avtalen ikke fungerer, må han ta initiativ til å få til en ny avtale.  Kan det være så vanskelig?

←

Jeg har selv et barn fra før og jeg er veldig for barnets beste og fleksibilitet.Jeg strekker meg langt for å samarbeide med faren.

I denne saken så er problemet det at eksen aldri oppmuntrer ungene til å være med faren når han er der for å hente de. "vil dere ikke bli med pappa så kan dere bli hjemme." Ergo kjører han hjem med tom bil ca 8 av ti ganger. Vi har merket oss at det blir oftere samvær annenhver lørdag når eksen skal kjøre de hit. Når de først er kommet hit er det ikke noe problem.

Men,-så har det utviklet seg et problem: Nå pleier eksen å ringe til far før hun kjører ungene hit annenhver lørdag med følgende beskjed: De vil ikke og jeg kan ikke tvinge de.

Det er snakk om to barn under skolealder.Hva gjør hun når de ikke vil i barnehagen? Sier at " nei, men det er greit det"?

Ergo: Barnehage viktig-kontakt med pappa m/familie ikke så viktig.

Min mann er i veldig stor grad avhengig av at hun oppmuntrer og er litt fleksibel mht kjøring. Alt han ber om er at hun enten leverer eller bringer. Om hun ikke kan noen av delene så kan hun i det minste oppmuntre til samvær.

Nok om det. Samvær er lik null og ungene er de som taper mest på det.Min mann har vært til mekling flere ganger, men det viser seg at det er umulig å ha et samvær uten at begge parter er litt fleksible. Det er en dårlig kombinasjon med en eks som mener at "det viktigste er det som står i avtalen og ikke hvilke konsekvens det får for forholdet mellom barn-far."

[Gjest allium]

Om hun ikke kan noen av delene så kan hun i det minste oppmuntre til samvær.

←

Enig. Men jeg er fortsatt tilhenger av faste avtaler.

[Gjest singel!]

Vi har ikke ett godt samarbeide, men jeg skulle ønske vi hadde det. Nå går det ikke an å snakke normalt med han lenger siden han har bestemt at det er min feil at han ikke dukker opp til samværet....

[månelyst]

Hei! jeg føler vel jeg er en av de heldige som har fått forholdet med xen til å funke. Vi har ikke vært sammen siden vår datter var 6 måneder, og alt har vel tatt gradvis tid. men vi har delt omsorg og nå som hun er 7 år, delte vi til 14 dager hver. og det ser ut til å funke kjempe fint. Tror vi gjorde litt lurt i å fortsette å gå til familie rådgivning etter at det ble slutt. Og vi hadde ofter møter uten barn for å kunne brøle mot hverandre og få ut gørra etter skuffelsen om felles fremtid gikk i vasken. Vi har faste avtaler, men er også fleksible utover dette. Vi er felles bestemt på det beste for vårt barn og er begge villige til å strekke seg litt for dette! heldigvis har også dette bidrat til at vi er veldig gode venner i dag. Og vi stiller opp for hverandre. Vi var jo tross alt veldig gla i hverandre en gang og ønsket vår datter,og huske på dette har vel hjupet oss litt til å finne et godt samarbeide.

[Far til 2]

Min søster og jeg er veldig glad for at våre foreldre klarte å samarbeide så godt etter så kort tid. For selv om konfliktnivået var HØYT da bruddet mellom foreldrene mine skjedde, valgt min mor å la oss barn få lov til å ha like mye samvær med vår far som med henne. Dette var nok hovedårsaken til at konfliktene ble nesten ikke-eksisterende iløpet av noen få månder.

Iløpet av kort tid etablerte de "hemmelige informasjonskanaler" som medførte at vi ikke klarte å presse foreldrene våre til en ting det ene stedet og tilsvarende det andre stedet senere. Hele ordningen var bygget opp på likeverd mellom foreldrene våre og respekt for hverandres avgjørelser.

Min far ble ikke redusert til en "B-forelder" samtidig som min mor fikk nødvendig fritid til å lade batteriene med 2, til tider, umulige unger.

Mine foreldre så på dette med felles omsorg som helt naturlig etter en kort stund, men min mor ble baktalt av en del "såkalte" venninder. Når disse vennindene senere skilte seg praktiserte de "enrettsprinsippet" mht samvær og avgjørelser om hvor mye samvær barna skulle tildeles. Deres unger fikk imidlertid problemer etterhvert som de kom opp i tenårene.

Flere av disse barna (som de var dengang) praktiserer i dag felles omsorg KUN BASERT PÅ DET INNTRYKKET DE FIKK AV LØSNINGEN VI BLE TILBUDT, langt på vei kun fordi de savnet sin andre forelder.

[Gjest Gjest]

Godt samarbeid er viktig, det har du rett i. Jeg har et godt samarbeid med min eks, men hans samarbeid med meg er ikke bestandig like godt Med dette mener jeg at jeg prøver så godt jeg kan hele veien for at barna skal ha det bra, og samvær, mens han forandrer avtaler og dukker ikke opp til avtalte ting.

Men nå i sommer fikk vi en rigid samværsavtale, og den er blitt fulgt til punkt og prikke. Det er nok for oss eneste måten å samarbeide på, om begge parter skal involveres

[Helen]

Jeg har 2 barn fra før med to forskjellige fedre, min mann har ett barn fra før.

Det har tatt sin tid for å få alt til å fungere, men nå samarbeider vi helt utrolig bra med alle våre ekser.

Jeg har vært igjennom rettsak med min første eks, vi var uenige men var ALDRI uvenner. Egentlig er det rart vi klarte å få vennskapet til å fugere midt i striden, men det klarte vi.

Da vi kriget som værst tok vi ut all sinne på meglerkontoret, jeg var så sint så jeg nesten kunne drept han, men etterpå sto vi ute å snakket eller vi dro på cafè og tok en kaffekopp.

Vi hadde også psykolog som kom hjem til oss og hun sa at hun aldri hadde vært borti noen som var så gode venner som vi var og som ikke pratet dritt om den andre part.

Så det går ann å være venner og samarbeide hvis man vil, det er KUN viljen det som regel står på.

Endret 1. september 2006 av m@msen

[Gjest Gjest]

Mine foreldre så på dette med felles omsorg som helt naturlig etter en kort stund, men min mor ble baktalt av en del "såkalte" venninder. Når disse vennindene senere skilte seg praktiserte de "enrettsprinsippet" mht samvær og avgjørelser om hvor mye samvær barna skulle tildeles. Deres unger fikk imidlertid problemer etterhvert som de kom opp i tenårene.

Flere av disse barna (som de var dengang) praktiserer i dag felles omsorg KUN BASERT PÅ DET INNTRYKKET DE FIKK AV LØSNINGEN VI BLE TILBUDT, langt på vei kun fordi de savnet sin andre forelder.

←

Oh yes!

Du sitter faktisk her og sier at ungene mine kommer til å få problemer i tenårene. Det er sannsynligvis også min skyld selv om FAREN deres ikke ønsker å ha dem halvparten av tiden?

[Far til 2]

Oh yes!

Du sitter faktisk her og sier at ungene mine kommer til å få problemer i tenårene. Det er sannsynligvis også min skyld selv om FAREN deres ikke ønsker å ha dem halvparten av tiden?

←

Nå var det ikke et slikt tema trådstarter spurte etter.

Jeg har derfor tatt meg den frihet å kopier noe av sitatet nedenfor, så kan vi kansje ta ditt ønske om debatt i en annen sammenheng ?

...

Kan vi ikke lage en motivasjonstråd her, der man kan skrive opp positive elementer ved samarbeide. Det kan vi lære av alle sammen.

←

[Gjest Gjest]

Jeg og min eks samarbeider kjempebra. Det er 7 år siden vi gikk fra hverandre. Vi bor veldig nære hverandre, slik at det ikke er noe problem for barna å være 1 uke hos meg og 1 uke hos han. Vi snakker ofte sammen og løser problemer som har med barna og gjøre sammen. Jeg er nå gift på nytt og min eks har/har hatt to samboere og vi er alle sammen gode venner. Vi (jeg og min mann) har vært på middag hos min eks og de har vært hos oss flere ganger. Vi feirer alltid bursdager og 17.mai sammen og skal feire julen sammen i år.

Den viktigste grunnen til at vi har klart dette er: Den dagen vi bestemte oss for å gå fra hverandre lovte vi hverandre at vi skulle gjøre alt for at vennskapet vårt skulle bestå for barnas skyld. Og det har vi greid!!! Nettopp fordi vi BEGGE har jobbet sammen om det, ikke latt små "bagateller" ødelegge for oss. Det er klart at når vi begge fikk nye kjærester var det litt komplisert, men for å snakke for meg selv, var jeg veldig sta på det punktet at vi skulle ha god kontakt selv om min nye mann ikke var så veldig begeistret for det i starten. Det hele handler om å ta ansvar og bevise for den nye partneren at dette faktisk går ann. Det er alt for mange fordommer der ute som sier at dersom man er skilt, så skal man være uvenner! Vi får veldig ofte høre at vi er unormale, men jeg syns faktisk at det er vi som er normale jeg da.