familie-baluba,trist og dynasti

[Gjest Gjest]

Etter å hatt storbesøk i sommer av 2 søstre og en bror ble det kjent at søster på 48 drakk av samme kopp som bror 47 hadde.

Bror har hepatitt B.

Søster drikker så av barnas kopper som står på benken.

Jeg ble sint og parkerte henne,dette var uansvarlig og unødvendig selv om det ikke smitter den veien der.

Å sette barna i fare og gjøre meg som mamma redd er helt....

Dette forsto hun ikke.

Hun ringer meg i fylla å begynner.....: ta deg sammen nå,bli voksen,skaff deg et liv,begynn å jobb,lille venn,du ødelegger livet mitt,du er så slem osv.

un er uføretrygdet.

Jeg sa at dette ble for lavmål for meg og at å diskutere videre gadd jeg ikke.

Hun slang litt mer edder å galle ut før hun slang på røret.

Sønnen min prøver å ende sitt eget liv og han blir sendt inn på psykriatrisk.

Han har adhd og når han ikke tar medisinene sine så blir han ustabil.

han er myndig og å tvinge han til noe går ikke.

Skjerper han seg ikke så blir det et liv i fengsel eller et liv med tilsyn for ham.

Datteren min svelget en plastkork og måtte på sykehuset og legges i full narkose og vi lå inne i 3 dager.

Jeg ble så redd at jeg klarer ikke å sove ordentlig om natten,tenker på hvor fort ting kan skje og jeg er så redd for å miste henne

Broren min ringer meg alt fra 3-8 ganger hver dag( de 2 eldste er alkoholikere ) skikkelig terror,datteren min sier selv at han maser så mye,jeg kan ikke gå ut av dørene uten å legge av røret eller si at hvis det står 55 i begynnelsen av nummeret så må hun ikke ta tlf.

Igår ringte han igjen og nå måtte jeg si ifra til ham også: nå må du slutte,det blir for mye,igår ringte du meg 8 ganger,dette går meg på nervene.

Har prøvd å si ifra vennligere før,han sier han forstår og sier unnskyld,men det er helt til neste fyllekule(periodedranker)

Moren min er død,broren min er død,faren min er psykopat og har ikke snakket med ham på 6 år,stemoren min er lik pappa.

jeg er uføretrygdet inntil videre fordi jeg har sliti med nerver i mange år.

Første sammenbrudd hadde jeg som 12 åring.

Jeg er på veg opp og fram,alle har ansvar for eget liv når de blir voksne,det finnes hjelp å få.

Det finnes grenser for hvor mye jeg skal tåle før jeg setter strek over visse familiemedlemmer.

Jeg er sliten og jeg drømmer og jeg står på hver dag.

Har ikke noe rusproblemer.

Da alle var her i sommer så var det ikke en dråpe i huset med alkohol,for forskjellen mellom meg og søsknene mine er at jeg kan ta en øl men da har de lyst på 20 til og ei flaske brennvin.

Jeg prøver å være vennlig og si ifra på en vennlig måte,dette har jeg forsøkt mange ganger,og det er så slitsomt å måtte parkere sine nærmeste.

Jeg har 2 søstre til som jeg ikke har sett og snakket med på noen år,der måtte jeg sette foten ned.

De var med på å tråkke meg ned og de var ikke til stede da jeg møtte veggen i 200 km i timen,da måtte jeg pent klare meg selv.

Hva må jeg gjøre for at de skal respektere meg??

Jeg har et liv her med barna og har andre ting å gjøre enn å være psykolog for mine fylle-søsken.

Den andre søstra som var her er helt avholdskvinne( phu....heldigvis )

De suger så mye energi ut av meg.

Så hva i alle dager skal jeg gjøre.

[tingeling]

Hei

Først og fremst:

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men i Oslo finnes det noe som heter Aline Poliklinikk (tror jeg). Drives av barne og familieetaten, og der vet jeg at familier i krise kan få hjelp til å snakke om problemene sine. det gjelder ihvertfall hvis det er barn med i bildet.

Ellers har kirken familievernkontor rundt om i landet såvidt jeg vet. Det jeg prøver å si egentlig, er at jeg tror du trenge hjelp og støtte til å rydde opp i, og evt bryte med familiemedlemmer som bare suger energien ut av deg. Din første prioritet må være barna dine og deg selv. Søskenene diner er voksne, du har prøvd å være der for dem, men kanskje det er på tide å si stopp og skifte telefonnummer?

Beklager rotete innlegg. Vet hvor vanskelig det er med ustabile familiemedlemmer, og det rådet jeg har fått er å sette klare grenser.

lykke til

tingeling

[Gjest Ninakanin]

Man velger ikke familie. Men man velger hvor mye innvirkning de har på livet ens.

Du har et ansvar for barna dine, for familien din. Du må verne om dem, og akkurat nå så får de en sliten, utbrent trist mor som bruker mye mental energi (samt fysisk energi og tid, siden du prater på telefonen opp til ÅTTE ganger om dagen!) på mennesker som du i teorien skulle FÅTT energi ifra.

Det er ingen lov som sier man MÅ ha kontakt med familie bare fordi de er familie. Selvsagt er terskelen for hva man aksepterer på et annet nivå enn for bekjente, men...

Jeg tenker at det er på tide du trekker deg stille og rolig ut av dramaet, og tar vare på deg selv og dine. Tenk på det. Det er ikke et stort offer å ikke få kjeft fordi du har et liv som fungerer (at du ikke har kontakt med familien mer), for at barna dine skal få minst mulig traumer?

Tenker på deg, det hørtes ubeskrivelig tungt ut.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg forstår at du ikke har det lett, du har jo fortalt om mye av dette tidligere også.

Det beste rådet noen kan gi, tror jeg blir det klisjeaktige om at du bør søke proff hjelp for å lære å sette grenser for andre mennesker.

Jeg tenker på deg av og til når jeg ser hvor sinna du er i enkelte tråder også, men det er ikke så rart med tanke på hvor slitsomt du har det.

Tror kanskje det blir litt lettere for deg hvis du forsøker å tøyle sinnet ditt uansett hvor sint du er. Forsøk å lure hjernen din til å tro at du er blid.

Håper du finner ut av dette