Orker ikke mer!

[Gjest anonymnå]

Moren min bor veldig nær meg og familien min. Hun er pensjonist for lenge siden, men fullt oppegående, klarer seg selv og kjører bil. Problemet er at hun vil ha veldig mye mer kontakt med meg enn jeg med henne. Hun mener det er mitt ansvar. Oppveksten min var ganske turbulent, men hun klarer ikke å se at dette preger meg, hun bruker bare den "turbulente grunnen" som unnskyldning for sine egne dårlige nerver. (Og til tider hysteriske oppførsel). Jeg er voksen, har min egen familie, har klart å legge oppveksten min bak meg, men jeg KLARER ikke lenger å ta ansvaret for moren min sitt liv. Hun har rett og slett brukt meg opp! Alt som skjedde i hjemmet mitt da jeg var barn og ung har brukt meg opp. Klart jeg skal hjelpe henne med praktiske ting, men jeg orker ikke å ha noe nært forhold. Men det er tydeligvis min plikt. Hva skal jeg gjøre? Noen med lignende erfaringer?

[Prinsesse på erten]

Sjekk ut denne tråden. Noe av den samme problematikken.

Jeg råder der personen til å søke profesjonell hjelp. Det mener jeg du også kan dra nytte av. For å snakke ut om det du opplevde i barndommen og det problemet du har nå. Ved å få "luftet litt ut" og få noen gode råd, kan det være at du får litt overskudd (kanskje tom lyst) til å tilbringe tid med moren din.

Man har aldri plikt til å ta seg av/sosialisere med sine foreldre. Men å kunne være sammen med dem og samtidig ha det hyggelig, er en gave.

[Gjest anonymnå]

Tusen takk for linken Prinsesse på erten. Selv om mine problemer er litt annerledes kjenner jeg meg veldig igjen i det som skrives der! Jeg skjønner veldig godt at moren min har depresjoner/nerver for det hun har opplevd, det som er problemet er at jeg var der jeg og! Jeg opplevde akkurat det samme, og jeg var barn! Men det affiserer henne ikke i det hele tatt, "jeg var jo bare et barn" ser det ut som hun tenker. Hun blir overrassket når jeg prøver å fortelle henne hvor mye dette har preget meg. ("Hun hadde det mye verre og kunne vært mye verre"). Heldigvis går det bra med meg bortsett fra at jeg ikke klarer å ha et normalt forhold til moren min akkurat nå. Men hun bruker disse årene som unnskyldning for utblåsninger og krav om at alt rundt henne skal være rosenrødt. (Takler ikke fler problemer). OK! Men sånn er ikke livet, jeg klarer ikke å skåne henne for alt mulig, og jeg klarer ikke å være den datteren hun vil ha. Det har gått bra mellom oss i mange år, men jeg er fyllt opp nå. Jeg prøver nesten å rømme når hun kommer på besøk og jeg klarer ikke helt å definere hvorfor. Det er bare så.... . Hun skulle absolutt hatt profesjonell hjelp, og det for lenge siden. Hun er depressiv og nervøs, men hun ser ikke selv at hun er slik. Og ja, nå har det bygd seg så opp inni meg at jeg snart trenger noen å snakke ordentlig med. Heldigvis har jeg en mann som skjønner hvordan jeg har det og som støtter meg, men jeg kan ikke slite på han hele tiden heller.

[Prinsesse på erten]

Heldigvis har jeg en mann som skjønner hvordan jeg har det og som støtter meg, men jeg kan ikke slite på han hele tiden heller.

←

Og noen ganger er det veldig deilig å kunne snakke med noen helt nøytral. Og som du vet kommer til å høre på deg de neste 45 minuttene. Ingen avbrytelser, bare pøs-pøs, ut-ut!

[Gjest anonymnå]

Og noen ganger er det veldig deilig å kunne snakke med noen helt nøytral. Og som du vet kommer til å høre på deg de neste 45 minuttene. Ingen avbrytelser, bare pøs-pøs, ut-ut!

←

Ja, det kunne jeg godt tenkt meg. Jeg har en veldig god venninne som vet mye om hvordan jeg har hatt det, men jeg har ikke lyst til å bruke opp henne heller.

Vi kan prate om alt, men som sagt, vil ikke bruke opp de rundt meg. (Da blir jeg jo bare lik min mor )

Har du noen forslag om hvem jeg kan henvende meg til Prinsesse på erten?

[Gjest anonymnå]

Vil selvfølgelig gjerne ha svar fra andre også . Jeg tror den følelsen jeg har nå kan sammenlignes litt med når man "går på en vegg" i arbeidslivet, bortsett fra at det gjelder forholdet til moren min. Jeg har taklet henne mer eller mindre bra i alle år, men nå er det bråstopp, uten at jeg klarer å sette fingeren på når det ble stopp eller hvorfor. Er bare så fedd up! Og hun kommer aldri til å ta i mot profesjonell hjelp, hun "har taklet alt veldig bra" i følge henne selv, har ikke selvinnsikt i hvordan hun har vært/er. Men nå VIL jeg ikke være psykolog/beskytter/"mor"/vakt/venninne/klagemur og trøst mer! Puh, godt å få det ut her på KG!

[Gjest anonymnå]

Det har gått noen dager siden begeret rant over for meg nå, og jeg har ikke snakket med moren min. Det er deilig og det er rart. Jeg har jo selvfølgelig en liten "samvittighetsgnager" inni meg også, men den velger jeg å overse akkurat nå. Moren min skjønner ikke hvorfor jeg ikke vil se henne hver dag (helst flere ganger om dagen), men hun holder seg i allefall borte nå. Det er fordi hun er veldig fornærmet og nå synes veldig synd på seg selv. En datter SKAL jo ta vare på moren sin til en hver tid! Men jeg kjenner jeg slapper mer av, jeg kjenner at om jeg bare får litt mer tid for meg selv nå, så får jeg igjen overskudd til å være litt sammen med henne igjen. Jeg klarer det bare ikke akkurat nå. Jeg må først få lyst til å gjøre noe med forholdet vårt, nå kunne jeg tenkt meg bare å kutte helt ut. Men jeg må jo prøve å "få til en ordning", så om jeg bare kunne fått en liten pustepause så kanskje jeg får opp en liten lyst til å omgås henne....

[Prinsesse på erten]

Har du noen forslag om hvem jeg kan henvende meg til Prinsesse på erten?

←

Beklager, der kan jeg dessverre ikke hjelpe deg... Synes uansett det virker fornuftig at du har tatt deg noen dager "fri" fra moren din. Det trenger du sikkert. Forsøk å lukke ørene for all klaging og syting og fortell den dårlige samvittigheten din at den kan dra et viss sted. Da kommer du raskere til hektene igjen.

[Gjest Gjest]

Har du noen forslag om hvem jeg kan henvende meg til Prinsesse på erten?

←

Jeg er ingen prinsesse, men svarer alikevel

For din egen del kunne kanskje mental helse eller kirkens sos telefoner vært noe? Og mer direkte ang henne, fastlegen hennes? (Forutsetter at det er en ok lege, og det er det desverre altfor få av...)

[Pastor Knut]

En datter SKAL jo ta vare på moren sin til en hver tid!   Men jeg kjenner jeg slapper mer av, jeg kjenner at om jeg bare får litt mer tid for meg selv nå, så får jeg igjen overskudd til å være litt sammen med henne igjen.

←

Det er godt du slapper av og får tid til deg selv. Meget godt. Du kommer helt sikkert til å føle dårlig samvittighet og lure på om du skal gjøre det godt igjen. Det er ofte slik, og du indikerer allerede dette når du forteller at du vil ha overskudd til å være litt sammen med moren din igjen. I den grad jeg har noe med å komme med råd her, men jeg er nå en gang terapeut og prest og har jobbet med en hel del av de situasjonene du beskriver, da vil jeg si som så: Når du forteller at du vil være sammen med moren din igjen, finn ut om du egentlig tidligere har vært sammen med henne. Min erfaring er at den som får seg en pause fra den situasjonen du beskriver og som igjen vil være sammen med sin mor (eller far eller andre i familien) bare gjentar det som skjedde tidligere. Dette fordi du antakelig ikke har vært sammen med din mor på annen måte enn på din mors premisser.

Det jeg forsøker å fortelle deg er hvor viktig det er å sette grenser. Det kan være meget, meget fornuftig at når du føler for å ta kontakt med moren din igjen, da blir dette på dine premisser og samværet mellom dere blir på dine premisser. Det kan være lurt å lage strategier for dette samværet du vil søke tilbake til. En av de strategiene som ofte fungerer veldig bra er å si til din mor når dere treffes igjen at du har bestemt at dere bare skal være sammen én time i uken. Ikke noe mer. Hvis din mor lurer på hvorfor, da forteller du henne akkurat hvorfor. Hvis din mor begynner å ringe ut over den timen du har bestemt, da legger du på telefonen. Hvis hun besøker deg ut over den timen du har bestemt, da avviser du besøket.

Tankegangen er at du lever ditt liv sammen med din familie. Din mor må tilpasse seg deg og din familie. Det er ikke dere som skal tilpasse seg henne.

Jeg vet dette kan være beintøft, men det fungerer. Dessuten er det alltid tøffest de første ukene. Og din mor kan bruke mange knep for igjen å få det slik hun hadde det før du satte kravene om samværet. Det kan bli en kamp om vilje, men du vinner. For du krever kontrollen over ditt liv.

[Gjest anonymnå]

Tusen takk for svar! Veldig fint å høre andres meninger og erfaringer om dette.

Til Prinsesse på erten: Ja, jeg prøver å fortelle den dårlige samvittigheten min å dra et visst sted. (Og denne gangen VIL JEG IKKE la meg styre av noe selvpåført dårlig samvittighet). Og ja, jeg tror det er veldig bra for meg å holde litt avstand nå, og virkelig få sortert noen tanker her.

Til gjest: Det kan nok hende jeg henvender meg til en av disse organisasjonene, hadde nok hatt godt av å lufte saker og ting skikkelig med nøytrale mennesker. Når det gjelder fastlegen hennes så har jeg faktisk tenkt tanken. Han aner ikke hvordan hun egentlig er og det er ikke mange dagene siden hun var der, hvorpå hun kom til meg og sa at han hadde rost henne veldig for hvor sprek hun var både mentalt og fysisk. Han vet hele "familiehistorien" vår og hva vi har gått igjennom, men når hun er hos han viser hun bare godsiden sin, så han vet ikke noe om det depressive/nervøse mennesket jeg strir med her hjemme. Jeg har tenkt at jeg kan dra sammen med henne til legen og legge saken fram fra min side, men akkurat nå byr det meg dessverre i mot. Det er det som er problemet, jeg har ikke ork til å sette i gang med det nå.

Til Pastor Knut:

Du sier mye fornuftig her. Jeg har ikke tenkt på det før, men jeg tror du har helt rett i det du sier om at man bare gjentar det som skjedde tidligere etter en pause.

Og ja, det er alltid på hennes premisser, for hun kommer hit hver dag, før jeg rekker å tenke tanken på å besøke henne eller be henne.

Jeg må nok som du sier legge en strategi med klare regler på hvordan jeg vil ha det ellers tror jeg ikke jeg klarer å omgås henne i det hele tatt. Jeg tror nok det blir veldig vanskelig for henne å forstå slike "samværsregler" og hun kommer til å ta det veldig ille opp, men det er kanskje det som må til om hun i det hele tatt skal ha kontakt med meg igjen. Men, som sagt, jeg tror jeg må ha en litt lengre pause først, og ikke la det være den dårlige samvittigheten som får meg til å "skvære opp" igjen.

Igjen alle sammen; Tusen takk for gode råd, det er mye terapi dette og!

[Pastor Knut]

Igjen alle sammen; Tusen takk for gode råd, det er mye terapi dette og!

←

Ønsker deg all den metale støtten vi kan gi deg. Du går noen konfrontasjoner i møte, det vet du. Du vet også at de er nødvendige for å få til en forandring. Samvittigheten din kan lure deg, men du vet også at den her i stor del er et resultat av dine tidligere opplevelser og følelser. Og i disse har din mor lagt premissene. Du skal ikke se bort fra at din dårlige samvittighet her i stor grad skyldes din mors premisser. Derfor lar du deg ikke lure av den, men legger din strategi, og og som del av denne strategien forutsetter du at både din mor og din samvittighet i samarbeid vil forsøke å legge kjepper i hjulene. Det er tøft og beinhardt å gjenvinne kontrollen over livet sitt, men du skylder deg selv å gjøre det. Og du skylder deg din mann å gjøre det. Du skylder det livet dere har sammen å gjøre det. Og du vinner. Også det vet du. Du vinner. Og vi gir deg den metale støtte du kan få.

[Gjest anonymnå]

Pastor Knut; du har så rett så rett når det gjelder det der med at både samvittigheten min og moren min kommer til å stikke kjepper i hjulene for strategien min her. Hun klarer nok å egge opp den dårlige samvittigheten min og det er jo derfor jeg har holdt ut så lenge. Jeg tenkte egentlig ikke på det på denne måten du beskriver. Du har faktisk fått opp øynene mine litt her. Det kommer til å bli tøft, veldig tøft. Det er derfor det er så lett å la "samvittigheten" råde, be om godt vær og bare fortsette som før, til det smeller igjen. Jeg SKAL IKKE gjøre det nå. Jeg ser det litt klarere nå, hvordan jeg må gjøre det. Så takk igjen!

Og du har selvfølgelig rett i at jeg skylder mannen min det, jeg har verdens beste mann som takler alt på stående fot, men det er så unødvendig å ha det slik.

Tusen takk for all støtte, det varmer virkelig. Man får faktisk styrke av det!

[Gjest anonymnå]

Ville bare fortelle hvordan det går mellom moren min og meg. Jeg lyttet til disse rådene jeg fikk og bestemte meg for at DENNE gangen skulle jeg ikke la den dårlige samvittigheten få meg til å gå på akkord meg selv. Etter noen dager hvor hun faktisk holdt seg borte, besøkte jeg henne for å prate normalt. Det gikk jo ikke så bra, hun begynte om igjen med gråting og klaging. Om hvor mye jeg såret henne osv. Hun prøvde selvfølgelig å egge samvittigheten min igjen. Jeg ga meg ikke, sa bare at dette vil jeg ikke høre på, da får vi heller være fra hverandre igjen. Jeg dro. Det gikk atter noen dager uten at hun tok kontakt. Så prøvde jeg meg på en samtale igjen, og denne gangen gikk det veldig bra. Humøret hennes var normalt igjen og jeg ble tilsnakket som den voksne personen jeg er.

Hun flyr overhodet ikke ned dørene her nå, og vi prater slik normale mennesker skal prate. Jeg vet at humøret hennes kommer til å svinge igjen, jeg vet at jeg kan komme til å bli sint og lei igjen, men jeg tror faktisk at hun nå har oppfattet at jeg har tegnet opp noen grenser. Og det virker som om hun holder seg utenfor de grensene foreløbig. Og det er så bra! Jeg er jo glad i mammaen min, men hun var nær ved å kvele meg. Men som sagt, det går bedre nå, takket være at jeg har sagt MEGET tydelig i fra. Samvittigheten, ja den kaster jeg over bord! Så takk, dere som ga meg støtte og gode råd!

[Prinsesse på erten]

Så bra Hyggelig at brukere som har luftet et problem også forteller hvordan det går med de.... Særlig når det er gode nyheter!