Lei av tilværelsen..

[Gjest Utlogget for anledningen:/]

Har to små barn 1 år og 3 år, og selv om jeg aldri ville vært dem foruten så synest jeg at det er så vanskelig. Hverdagen er veldig tung for meg, og jeg har rett og elett ikke overskudd til noe.

Står opp kl 7 når minstemann våkner, da har jeg allerede blitt vekket noen ganger i løpet av natten pga både amming og nye tenner.

Så skal jeg stelle meg og dem, samtidig som de gjør alt mulig som dem ikke skal. Minsten herjer i dusjdøren, går inn, blir våt eller faller pga det glatte golvet. Ellers så er det knuffing og småkonflikter med en trassig treåring

Jaja, så frukost og komme seg ut dørene.. en lang arbeidsdag, hente barna hos dagmamma/ barnehage. Hjem igjen, spise middag, prøve å slappe av men ungane bare klenger, eller tømmer en kjøkkenskuff Får aldri drukket en kopp kaffe i fred og ro Plutselig leggetid, litt kveldsmat, bade/ stelle og så legge dem. Det går minst en time bare å være på rommet deres, så de sovner begge to

Så hva er igjen av døgnet da mon tro? Nesten ingenting... bare tid til husarbeid, og gidder jeg ikke gjøre det så står det bare der og venter på meg.

Mannen min oppi det her... han hjelper til det er ikke det, men det meste med barna og klesvask, husvask og slikt faller på meg.

Jeg er sjelden eller aldri ute på noe, og vi har aldri hatt barnepass annet en bestemor som stiller opp på dagtid når det ikke passer med barnehagetidene og jobben. Utenom jobben så har jeg barna rundt meg 24-7.

Det var litt av ett syte innlegg dette , og det er min egen feil at jeg har det så kjipt som nå. Men dessverre så er jeg altså i en slik situasjon at jeg bare føler meg trist, sint, sur og trett.

Hjelp!

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjesta]

Uff, stakkars deg Trøst deg med at det å ha en 1 åring og en 3 åring sikkert er den mest slitsomme perioden i livet ditt. Det blir garantert bedre. Sikkert like mye klesvask, men du vil få mer tid til deg selv etterhvert. For å komme gjennom denne perioden med "vettet i behold" kan du jo fortelle mannen din hvor sliten og frustrert du føler deg og be om at han tar mer ansvar nå. Han er heller ikke tjent med at du blir deprimert, utslitt og lei. Og har du noen venninner, så lag avtaler om å trene, gå tur eller lignende. Det kan sikkert hjelpe litt på humøret om du kommer deg ut sammen med noen, uten barn på slep!

[Gjest c",)]

Hvis det er noen trøst, så er dette en periode som vil gå over etterhvert.

Du vil få mer søvn, barna vil med tiden bli mer selvstendig å leke mer på egen hånd sånn at du får pusterom å kan drikke kaffen din i fred og ro.

[Gjest gjest1]

Snakker om prevansjonsmiddel!! Tulla..

Uff ja, det høres fryktelig tøft ut. Jeg har ikke barn, men de fleste venner/ familie har barn som er på din alder, og jeg tror de er like slitne...Det må være den verste perioden, dette (altså er det sikkert noen som misforstår meg når jeg skriver "verste", men noen ganger er det lov å kalle en spade for en spade...). Det blir mye bedre når de sover godt på kvelden/natta, greier å leke selv, ordne ting selv osv...Fatt mot!

[Gjest c",)]

Snakker om prevansjonsmiddel!! Tulla..

Uff ja, det høres fryktelig tøft ut. Jeg har ikke barn, men de fleste venner/  familie har barn som er på din alder, og jeg tror de er like slitne...Det må være den verste perioden, dette (altså er det sikkert noen som misforstår meg når jeg skriver "verste", men noen ganger er det lov å kalle en spade for en spade...). Det blir mye bedre når de sover godt på kvelden/natta, greier å leke selv, ordne ting selv osv...Fatt mot!

←

Like greit å kalle en spade for en spade.

Alle aldre har sin sjarm, men enkelte perioder er som sagt mer slitsomme enn andre.

Når ungene blir obsternasige tenåringer kan vi tenke tilbake på hvor skjønne de var når de var 1 - 3 år gamle

[Gjest Gjest]

Jeg har gått litt i samme felle som deg. Jeg har dog bare ett barn, og en mann som gjør mye mindre enn meg.

Men noen tips kan jeg prøve å gi: La mannen din hente barna en eller to faste dager i uka. Det at det er en fast dag er viktig, for da er terskelen stor for å be deg overta. La han velge dagen evt. Den dagen lager han middag og du kommer hjem til ferdig middag etter jobb, evt. kan du trene el. shoppe på veien hjem.

Når det gjelder kveldsstellet: La mannen din få velge mellom å legge barna eller ta huarbeidet om kvelden. Da gjør du kun den ene tingen, og dere kan begge slappe av når barna sovner. Vi bruker å få ro i huset kl 20 (har en 3åring).

Det er godt mulig at den timen kveldsritualet tar, kan kortes ned. Behøver dere å sitte der til barna sovner? det kan være at dere da samtidig signaliserer til barna at det å sovne er litt "skummelt", så derfor sitter mamma her sammen med deg? Vel, nok om det.

Dette jeg skisserer er ikke likestilling, men litt mer rettferdig, og gir deg små pusterom for deg selv. Mannen din kommer forhåpentligvis til å innse hvor mye du egentlig gjør, og stille opp på denne avtalen - i "redsel" for å måtte gjøre mer. Og jeg tipper det at han mestrer dette faktisk vil øke selvfølelsen hans litt også.

Lykke til!

[La Guapa]

Hei.

Jeg var sliten som deg ...og vi har bare en datter på 2.

Vi ble enige om at jeg tar morgenstellet og han kveldsstellet.

I tillegg har han ansvar for oppvasken!

Det hjalp MYE på humøret og jeg kan slappe av (blir mere effektivt å legge sammen klær o.l uten sur 2-åring) mens han får kose seg og være pappa for henne hver kveld.

Spør ham om å komme på banen.

Ingen i familien har gogt av en sliten mamma med 0 overskudd.

Klem fra guapa`n

[Gjest Gjesta]

Du beskrev mitt aller beste argument for å ikke få to tette.

Allikevel vil jeg si deg at denne perioden kommer du en gang til å tenke på med et stikk av vemod. For perioden tar faktisk slutt engang. Og da får du andre bekymringer. Og lengter tilbake til den tiden da ungene var inne og i seng rett etter barne tv

[Gjest Gjest]

Uff da, det høres ut som om du er sliten ja. Opplever mye av det samme som deg, men man kan vel kalle min situasjon light utgaven ettersom vi har ett barn og ikke to. Vår gullklump på 2 år krever sitt ja, er mye våken om natta. Men hos oss er det mer fordelt mellom både mor og far. Jeg sliter endel med depresjoner som også tapper meg for energi innimellom.

Jeg skal prøve å komme med noen tips til deg.

Det skal ikke være behov for nattamming til en 1 åring. Prøv å gradvis venne han/henne av det. Jeg er klar over at det er helt forferdelig når det står på , men det er så absolutt verdt det når en kan begynne å sove natta gjennom. Søk gjerne råd, f.eks fra helsestasjonen hvis du synes det er vanskelig.

Prøv å bruke mindre tid på kveldsrutinen, som noen andre påpekte er det kanskje ikke nødvendig å være på rommet til barna til de sovner. Også her kan det være tøft å høre barna gråte når man venner de til nye rutiner. Lag en fast leggerutine der dere kanskje sitter på senga å kikker litt i en bok eller noe før du legger barna og sier natta.

Synes også rådet om å lage avtaler med mannen din var kjempebra.

Prøv også å komme det ut av huset innimellom. Vet at det ofte kan være vanskelig å finne energien til å komme seg ut, men når man først kommer seg ut er det veldig deilig for kropp og sjel. Bare gå en tur, alene eller sammen med en veninne, eller en liten kafetur, kinotur, shoppingtur eller lignende. For meg er det iallefall terapi å komme seg ut av huset og bare være meg en time eller to!

[Gjest TS]

Hei! Takk for de trenger jeg

Hadde en pyton start på dagen i dag, for jeg krangla med mannen min om noe pengegreier... enden på visa var at han ba meg flytte ut i dag! Hurra..

Dette fordi han jobber så mye og jeg bare MASER om alt han har gjort/ skal gjøre osv. Vel... ble selvfølgelig svært lei meg og det var scener småbarn IKKE skal se.

Hadde det bare vært slik at jeg også ville ut av forholdet, så hadde det vært enklere, tiltross for barna.

Men det er ganske så utrolig å få den iseg slengt når vi krangler om økonomi...

KOM DEG UT!

Timer har gått og det har forhåpentligvis roet seg... det er iallefall stille.

Prøver å gjøre mitt for at vi skal ha det trivelig. Har ikke lyst å gi opp forholdet siden vi har barn sammen, ellers kunne jeg gått. Jeg elsker nå mannen min også, men det er tydelig at han ikke tåler kritikk, har han problemer med forholdet vårt så kunne han gjerne åpnet kjeften før!!!

Føler meg sterkere i dag enn i går, for nå må jeg bare kjempe.

Nå ma jeg gå, pliktene kaller.

[Gjest kaffeavtalen ii]

Lykke til med å redde forholdet.

Jeg synes også han kunne sagt fra før om han vil avslutte forholdet, og ikke på den måten der.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg var sliten som deg ...og vi har bare en datter på 2.

Vi ble enige om at jeg tar morgenstellet og han kveldsstellet.

I tillegg har han ansvar for oppvasken!

Det hjalp MYE på humøret og jeg kan slappe av (blir mere effektivt å legge sammen klær o.l uten sur 2-åring) mens han får kose seg og være pappa for henne hver kveld.

Spør ham om å komme på banen.

Ingen i familien har gogt av en sliten mamma med 0 overskudd.

Klem fra guapa`n

←

1. Alderen 1-4 er desidert den verste. Det går over (har 3 på 10,10+13 og en på 3)

2. IKKE gå fra hverandre nå! (Har prøvd det og, det er VERRE å være helt alene.

3. Mannfolk er noen aper innimellom, dessverre

Tror det er viktig at du prøver å delegere litt, de er ikke kun ditt ansvar.

3 åringen vår er skikkelig mammadalt, så da må jeg ut av huset for å slippe unna.

2 ganger i uka kan du legge opp til å gjøre noe alene. Jeg begynte å trene, innimellom skulka jeg treninga og gikk i butikker eller besøkte ei venninne. Kom deg ut, uten barn og mann, så får du puste og blir kanskje glad og får litt mer overskudd til å møte de der hjemme. Du MÅ gjøre dette på faste dager (slik at både du og mannen din er inneforstått med at dette SKAL gjennomføres), og ikke skulk unna.

For meg var det å dusje og ta badstu på SATS etter trening f.eks helt himmelsk, en liten fristund for meg selv.

Hvis du bor slik at dette ikke er noen mulighet, finn frem sykkel eller joggesko. Kanskje du har noen naboer som har lyst til å ut og gå en tur på kvelden?

Velg gjerne et tidspunkt rundt legging, så mannen kan ta det fulle og hele ansvar.

Lykke til - og husk - det går over!

[Gjest Gjest]

hei og lykke til. vi har to på 4 og 5, og jeg har jobbet deltid etter at vi fikk barn. det tror jeg har reddet ikke bare meg men hele familieforholdet. jeg er rett og slett ikke laget til å jobbe 100% ute, og ha barn og hus og heim og alt. jeg "ofret" min karriære, men det syntes jeg virkelig er ok. jeg har gode dager, ungene går i park. vi har hund, jeg går daglig lange turer med den mens ungene er i parken og leker med vennene sine. hjemme har vi det "midt på treet" når det gjelder vask og rydd. jeg har selvsagt ansvaret for dette siden jeg er så mye hjemme, men jeg gjør litt nå og litt da så blir det så bra så!

økonomisk klarer vi oss fordi vi alldri har hatt behov for (siden jeg gikk ned til deltidsstilling) barnehageplasser. parkplassene er mye billigere og de får det leketilbudet de trenger.

mannen min jobber en del lange dager, men det er heller ikke noe problem for jeg er jo hjemme til kl 21:30 uansett (jobber nattevakt).

vi vurderte i starten etter at ungene kom hvordan vi skulle gjennomføre hverdagene våre, og har nok av og til lurt på om vi har valgt rett. men nå, når jeg ser hvor rolige dager vi har, lange gode morgener og at ungene har tid til å leke så vet jeg at vi har valgt rett. jeg mener ikke at dette hadde fungert for alle, men det jeg mener er at en må se på situasjonen og lete etter ting som kan lette hverdagen. det er flest av dem.

kanskje dere kan bestille ferdigmat en eller to dager i uken?

kanskje dere kan ha noen som kommer og vasker tøy/hus/oppvask en dag i uken?

kanskje dere kan ha noen som kommer og tar ungene en kveld i uken?

eller kanskje du kan, som meg, gå ned til halv stilling og rett og slett ha mer fri...

lykke til .

[Gjest Gjest]

Har 3 barn og de to eldste er det 1 år og 10 mnd mellom. Den perioden du beskriver var et rent helvete. Aldri tid for meg selv. Ungene fant på alt mulig, var ekstremt krevende og jeg var totalt utslitt. Nå er de to eldste blitt 9 og 7 og livet er blitt så utrolig mye enklere. Lengter ikke tilbake til den tiden i det hele tatt. Hold ut og tenk på at det blir bedre.

[Carrot]

WOW snakk om å få sjokk... Han ba deg flytte??

kjære vene, du trenger visst mer enn en -

Så til mitt råd..

Sett ungene bort til bestemor i helgen og be din mann holde seg hjemme så dere får tid til bare dere - tid til å snakke sammen og sortere følelser og tanker rundt samværet før det går for lenge og for langt..

Lett å si verre å gjøre, jeg vet det - men det er den eneste måten.. konsekvenser av dårlig kommunikasjon er sårhet, smerte og masse innestengt frustrasjon og mer smerte - ikke bare for deg og han men også for barna..

Har mor og far det bra har barna det bra..

Når det gjelder trass og tid osv - lekegrind? eller la ungene sove om morgenen til du er ferdig på badet og ta helelr med en babycall inn hvis de skulle våkne så hører du dem.. Så får du tid for deg selv der - og så lar du far ta kveldstellet mens du rusler en tur eller noe for deg selv.. Det skulle da bare mangle at han ikke tar sin faste del - ikke snakk om å "hjelpe til" det er like mye hans ansvar som ditt...

Sorry altså til alle som mener at mor har mer ansvar enn far her...