Mamma til besvær

[Gjest Beckybloom]

Min søster og jeg har begge vanskelig for å håndtere forholdet til vår mamma.

Siden vi begge ble voksne, har vi etterhvert avdekket veldig mye med hennes personlighet

som er ekstremt urovekkende, og vi sliter begge med episoder fra både barndommen og nå de

senere år som legger skygger over det lykkelige livet vi begge har klart å skape for oss

selv. Vi bor begge langt unna våre foreldre, så det er lenge mellom hver gang vi ses,

og det er nok like greit. Stemningen blir utrolig uggen når mamma er i rommet,

det er ett eller annet som gjør at ingen helt klarer å være seg selv. Min samboer sier

akkurat det samme, han blir rett og slett sliten av den udefinerte stemninga som råder.

Jeg kunne lagt ut om henne i det vide og det brede for å understreke dette,

men jeg spør heller: Hvordan lærer man seg å leve med en mamma til besvær?

[asterix]

Jeg for min del kuttet kontakten med min. Har ikke angret en dag.

[Gjest gjest1]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i dette.. Det blir ikke ekkelt stemning i rommet alltid, men av og til.

Det er vanskelig å sette fingeren på hva, men det er helt klart at hun til tider ikke har det bra med seg selv og dermed lar det gå utover andre. Særlig meg.

Vi er også to søstre, men jeg er den eneste som bor hjemme. Det hjalp for min søster å flytte faktisk, så hun slapp å forholde seg til slengkommentarer, blikk og slike ting hver eneste dag. Nå er det jeg som sitter igjen med det...

Jeg har brukt "ignorere og ikke si noe"-metoden. Forlate situasjoner som er ekle, forsøke å forholde meg i rolig under krangler (som jeg vet irriterer vettet av henne, fordi hun ikke klarer å beherske seg overhode)... Det er ikke gode strategier. Det beste ville nok vært å bare si det som det er, ta igjen på en eller annen måte - for jeg tror faktisk det er det hun trenger.

Hun mangler selvinnsikt og kanskje en god del empati overfor sine egne barn. Andre folk er hun snille med, og blir sett på som hyggelig, sosial og morsom blant andre folk. Det ser jeg også - for hun er jo faktisk det også.

Bare veldig leit og frustrerende at hun på mange måter har bidratt til at min barndom og ungdomstid ikke har vært noe særlig bra...

Så jeg har vel egentlig ikke så mange råd, i og med at jeg har litt samme problem selv. Det er i hvert fall en ting som er sikkert - og det er at man ikke kan endre folk nå. Har forsøkt så mange ganger, og en psykolog jeg gikk til, sa at det var et prosjekt som var dømt til å mislykkes...

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Du er slett ikke alene om dette, og - det går ikke over.... Har jattet med og ignorert - har sagt imot og gitt beskjed om hva jeg mener - det nytter ikke noe. Lenge holdt jeg kontakten og besøkte henne ofte pga barnebarnet hennes, men hun er ikke videre interesert i å være bestemor og ikke vil hun besøke oss heller. Nå har jeg gitt opp, og sover såååå mye bedre om natten.

Vi kan ikke velge familie, men vi kan velge hvem vi vil omgås.

[Gjest gjest1]

Jeg har samme problem med min mor. Hun har vært ufordragelig i alle år og ikke skjønner jeg hvorfor hun har fått 5 barn som hun ikke bryr seg om.

Jeg skulle ønske jeg hadde fantastiske foreldre, men det har jeg ikke og det er utrolig tungt til tider. Jeg har funnet ut at det ikke går an å gjøre noe med det, men det verste var forrige uke da min eldste søster ringte meg og sa at min mor gikk rundt og fortalte nedlatende ting om meg. Jeg sendte henne en sms og sa hun burde skamme seg når hun går rundt og slenger dritt og usanne ting om sine egne barn.

Jeg holder meg unna moren min, det er det beste jeg kan gjøre. Og samtidig tenker jeg på at mine barn aldri skal få en slik oppvekst og dårlig mor som jeg har hatt.

Lykke til

Må få sagt at jeg har en bestemor som er verdens beste og som har fungert som en mor for meg og søskene mine i oppveksten. Hvis det ikke hadde vært for henne så hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag

[Gjest Beckybloom]

Takk for gode svar dere..!

Asterix: Jeg tror nok det kan være ganske så befriende å klare å kutte tvert av, den styrken skulle jeg gjerne hatt! Ikke bare ifht min mor, men også andre relasjoner jeg vet er dårlig for meg..

Hope : Ja, det å hele tiden måtte holde igjen og kontrollere seg er fryktelig tungt..men samtidig vet man jo at det kan bli veldig vanskelig å konfrontere også, å si det som det er. Vi har av og til forsøkt det med mamma, og da blir hun alltid helt hysterisk, begynner å gråte og bære seg, og legger ut om at ingen er glad i henne, at hun har ofret så mye og ikke fått noe tilbake, at alt er andres feil osv.. Hun EIER ikke evne til å ta ting inn over seg og gå i seg selv, det er ALLTID noen andre sin skyld hvis det er noe HUN har forårsaket. Hun er på kant med stort sett alle søsken,svigersøsken osv fordi hun nok er en person som det oppstår konflikter rundt..men ikke snakk om at noe av det er hennes feil..

Det vi forhåpentligvis kan lære av å ha et litt komplisert forhold til sin mamma, er vel at man ikke kan forandre noen som du sier,og lære å leve med akkurat det. Og selvfølgelig prøve å gi sine egne barn en best mulig opplevelse både under oppvekst og senere i livet.. Jeg vil ikke for alt i verden "dra med meg" mamma sine egenskaper videre.

Miss_alexandria : Ja det der med å prate nedlatende om sin egen datter, det er smålig det!! Min søster og jeg prater stadig sammen om samtaler vi har hatt med mamma, hver for oss. Da kan mamma si de utroligste ting om oss, som overhodet ikke stemmer! Og det er veldig bra at vi prater om det hele tiden, slik at vi med en gang får avkrefta det mamma sier som i verste fall kunne ført til splittelse. Så det er et råd til deg og din søster, hold sammen og prat om dette hvis dere har samme opplevelse begge to! Mamma vil leve i oss på godt og vondt, det gode på den måten at man tar avstand og ikke ønsker å bli sånn selv, og gi barna våre en mye finere oppvekst