Datteren min ble mobbet

[Trebarnsmor]

Jenten min som snart slutter i 4 klasse, opplevde mobbing i 1 klasse.

Jeg bringer dette opp igjen pga jeg er en mor som vil det beste for mine barn.

Dette gjorde så inntrykk på meg. Når jeg bringer det opp nå etter så lang tid, så sier hun at det er ikke noe problem lenger.

Men, jeg er veldig på vakt som de fleste foreldre er. Regner jeg med. Jeg sier "jeg", pga faren jobbet/jobber her og kan ikke få med seg dette.

Da hun begynte i 1 klasse så gledet hun seg noe enormt. Så mye at hun nesten var skuffa over så lite lekser etc.

Hun hadde gått på skolen i ca 6 mnd, da helvettet startet.

Hun kom ramlende inn her en gang jeg møtte henne i døren.

Satt på gulvet og krampe-gråt. Hun bare slang seg ned, med sekken på ryggen.

Jeg ble nesten sjokka. Og sa: Hva i alle dager har skjedd vennen?

Hun hulket ut mens tårene trilte: Det er to stk som plager meg hele tiden.

Jeg fikk henne til å fortelle meg i detaljer hva som egentlig har skjedd.

Hun fortalte meg alt. Det var et søskenpar, en bror og en søster... som hadde hengt seg etter datteren mitt sitt tynne hår. De hadde spyttet og gått etter henne. Slått henne og kalt henne ting. Hun sa til meg: De sa F-ordet. Og de sa mange andre ord. Og de hadde kastet ting etter henne.

Grusomt som det er, så hadde hun blitt truet. At om hun fortalte noen om dette, så skulle de knuse trynet hennes.

Ja, vi som voksne skal være sterke. Men dette var for mye for meg.

Jeg holdt rundt mitt gråtende barn. Og jeg gråt selv. Det var som et mareritt.

Heldigvis har vi så god kontakt, at hun fortalte alt. Og vi snakket sammen om alt.

Jeg holdt rundt henne og vi begge gråt.

En dag, så bestemte jeg og mannen min for å kjøre ned i veien. For å bare se.

Vi sto litt bortenfor og så alle barna som kom oppover veien fra skolen.

Og der så jeg denne gutten. Og jeg så min datter bak.

Jeg så at han plaget henne. Høygravid som jeg var da, hoppet ut av bilen og løp over veien. Jeg var så sint at jeg nesten så rødt. Jeg tok fatt i han og fortalte han akkurat hva jeg mente. Datteren min så på. Og hun smilte til meg.

Jeg snakket med moren til de barna. Traff de tilfeldig i en lekeplass. Datteren min fortalte at hun var moren deres. Så jeg gikk bort til henne. Muslimsk familie. Helt greit det. Men jeg fikk ingen kontakt med moren. Hun begynte å bable om at ungene hadde nok en grunn til dette.

Dagen etter, så ringte jeg rektor. Jo da, som mange andre har opplevd...så ble dette liksom feid bort.

Jeg holdt henne hjemme fra skolen i en uke eller noe. Og jeg ringte hver dag til rektor, der jeg sa at hvis ikke dette ble slutt.....så ville jeg ta henne ut av skolen.

En lærer sa at dette var ikke deres problem. Siden det skjedde på skoleveien.

Men da jeg holdt henne hjemme, rett før sommerferien.....og jeg skrev i meldingsboken: *** var hjemme fra skolen pga mobbing.

Da kontaktet rektor meg og laget en ordning.

Ordningen var sånn at min datter gikk hjem. Og de som plaget henne, måtte vente på skolen i ca 15 minutter.

Det funket. Rektoren hintet til meg at dette var barn som var under barnevernet. Og plutselig var de borte. Har ikke sett dem siden.

Datteren min slet en stund pga dette. Jeg og mannen min har gjort alt for at hun skulle få selvtillit igjen. Hun har jo massevis av det. Men tenk de merkene, etter mobbing.

Som flere av dere leste tidligere, så vant hun Stjerner i sikte på skolen.

Selv om hun aldri led sånn åpent etter mobbingen, så gråt jeg da hun vant denne konkurransen. Jeg tenkte på denne lille jenta som har blitt fysisk og psykisk mobbet. To stykker hang seg etter håret hennes. Hun vant over en hel skole på over 500 elever. Jeg tenkte inni meg da jeg fikk tenkt litt, håper dette løftet henne høyt. Hun er bare snill og flott jente. Ingen fortjener mobbing.

Nå begynner hun snart i 5 klasse. Hun er en liten mini-tenåring.

Veldig sta men veldig kuul for å si det sånn.....hehe.

Noen her som vil dele historier ang barna som har blitt mobbet?

Endret 17. juni 2006 av Trebarnsmor

[Ottine]

Hei...!

Jeg har så små barn ennå at de ikke går på skolen, så jeg har ingen erfaringer å dele med deg - men jeg vil bare gi deg en og si at DET ER SÅ VIKTIG det du har gjort for datteren din i denne vonde erfaringen med mobbing!

Jeg er lærer... Og for å være helt ærlig, så synes jeg kollegene mine var alt for slappe i dette tilfellet. Mobbing SKAL tas knekken på, samme hvor det skjer hen (vanskelig i fritida til ungene da - men skolen har ansvar for elevene på skoleveien). Har selv hatt vanskelige mobbesaker å ta tak i - det er litt av en jobb, men det bare må gjøres.

Er såglad for at det går bra med dere!

[Gjest Gjest]

Jobber på en skole der de som mobber må være sammen med læreren som har inspeksjon hvert friminutt i tre dager hvis de har mobbet andre elever. Det har gjort mobbingen mindre og nesten helt fraværende, fordi ingen av ungene synes det er kult å bli passet på i friminuttene.

[yvoesp]

Barna mine er snart i skolealder og jeg må si at jeg gruer meg intens til den tiden. Jeg ble selv mobbet fra andre til sjette klasse & ble ikke trodd av lærerne på skolen. Her var det snakk om en skole på 60-70 elever og alle "visste" hvem de skulle plage - meg- , noe de gjorde..

Mobbingen resulterte i at jeg nå er hjemmeværende på heltid. Psykisk og fysisk syk. Ingen medisin eller "peptalk" har hjulpet meg til å bli "normal", men jeg tar en dag om gangen som vanlig..

Hvorfor jeg ble mobbet? Aner ikke egentlig, men har fått høre i ettertid at mange var misunnelige fordi jeg alltid hadde minst en av foreldrene hjemme, at familien min var mer heldig økonomisk sett. At vi hadde egen båt og flere dyr. At jeg hadde vært på flere reiser enn dem til utlandet...

Altså egentlig ikke "personlig feil ved meg" men hva hjelper det når mobbingen utgjør den delen.

Mobbingen sluttet som sagt i sjette klasse. Da var jeg så psykisk nedbrutt at kroppen min rett og slett kollapset. Jeg var flere måneder på sykehus og da jeg kom tilbake til skolen, var det ikke måte på hvor gode alle skulle være.

Jeg er venner med dem idag. Flere har unnskyldt seg, men det er ikke noen hjelp for meg det.

Jeg har sagt til dem at jeg ikke hater dem for det de gjorde. Det er situasjonen jeg var i jeg hater. Høres vel gjerne litt rart formulert ut, men det er bare slik det er.

Som barn tenker man ikke på hvordan det påvirker personen som mobbes. I min situasjon gikk det så langt at jeg sliter med arrene enda, men jeg håper at skolesystemet er blitt mer obs på det som foregår nå.

Jeg er iallefall glad for at din datter og du fikk ordnet opp i problemene såpass tidlig, og jeg ønsker dere begge to lykke til videre

[Azi]

ÅÅ herregud nå begynte jeg å grue meg. HÅper at jenta mi aldri opplever mobbing. Og alle mobber noen.

Takk for du ville dele historien din med oss!

[Diktern]

Så grusomt! Jeg opplevde sjøl å bli mobba fra ca. 3.klasse og ut ungdomsskolen, og dette ødela hele min barndom/ungdomstid. Lærerne må bli MYE flinkere til å slå ned på dette (tviler ikke på at det er mange som prøver)!

[Trebarnsmor]

Takker for at dere deler dette med meg.

Det er så utrolig grusomt å se sitt barn bli mobbet. Mitt barn er det ikke noe rart med heller. Hun er en vanlig liten jente. Uten noen "feil". Merkelig å skrive det, for ingen har noen feil liksom.

Men hun har alltid hatt mye selvtillit. Vært veldig stolt og likt skolen godt. Og hun er en jente som er sterk psykisk. Og jeg har alltid vært hjemme, sånn at hun har kommet hjem til meg.

Hun har alltid vært veldig pop på skolen. Spesielt etter hun vant Stjerner i sikte.

Sang på 17 mai foran mange hundre folk på ute-scene. Og sang igjen for oss foreldre på avslutning. På onsdag skal hun synge igjen for noen lærere (De skal få ny lærer da de begynner i 5 klasse).

Jeg kunne aldri bare stoppet opp og ventet. Å se sitt barn bli systematisk tråkket på, er grusomt.

Jeg har aldri følt så smerte som da hun ble terrorisert av disse ungene.

Og jeg bestemte meg for at dette ikke skulle forsette. Om det hadde fortsatt, så hadde jeg tatt henne ut av skolen. Det er ubeskrivelig smerte for en mor, å se sitt barn falle sammen på den måten.

Heldigvis skjedde dette kun over noen mnd. Og heldigvis har jeg + datteren min så utrolig god kontakt. Så jeg fikk vite alt. Tenk om hun holdt det skjult for meg. Kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært for henne da.

Endret 18. juni 2006 av Trebarnsmor

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at de verste til å mobbe er foreldre. Vi snakker om andres barn med egne barn tilstede. Ungene hører på, og dette tar de med seg videre i lek og samvær både på skolen og i fritida. Barn tar jo etter de voksne - gjør de ikke ?

Vi forsøker alltid å ikke si noe til våre barn som gjør at de kan såre andre når de er sammen med venner - og det håper jeg vi greier fint. Vi prøver også å forklare våre at det er en god ting at unger er ulike - da kan man lære forskjellige ting av hverandre.

Sier ikke at vi lykkes bestandig, det er alltid et dilemma - vi kan ikke velge bort våre barns behov for støtte fra mamma og pappa hvis de er usikre på egne valg. Hvis jentene utestenger hverandre, holder vi selvsagt med vår egen, men bidrar samtidig til at de skal komme sammen igjen. Med guttene er det litt annerledes igjen.

Skal vi ha slutt på mobbing må vi starte hos foreldrene ! Når helt vanlige unger blir mobbet kan det ikke være noe ungene selv finner på.

[Gjest gjest1]

Fy faen for et system skolen har Her hadde skolen ansvar for mobbing på skoleveien og, og de tok ansvare også!

Jeg ble selv mobbet hele barne og ungdomskolen. De hjemme visste om det, men jeg nektet dem å blande seg fordi jeg skulle klare det selv. Brølte og sa jeg hatet dem hvis de prøvde å blande seg inn. Så en dag var det to jenter som holdt igjen døra for meg. Da rant det over og jeg ble så sinna jeg sparket og sparket i døra til glasset knuste. Da åpnet plutselig lærerne opp øynene at jeg hadde litt problemer.

Det løste seg aldri helt, uansett hvor mange som ble snakket til, og den dagen jeg ble ferdig på ungdomskolen er den mest lettende dagen i hele mitt liv. Det var litt på vgs også første året men da sluttet jeg bare og fikk meg jobb. Var lei av å ta imot dritt da.

[Azi]

Fy faen for et system skolen har Her hadde skolen ansvar for mobbing på skoleveien og, og de tok ansvare også!

Jeg ble selv mobbet hele barne og ungdomskolen. De hjemme visste om det, men jeg nektet dem å blande seg fordi jeg skulle klare det selv. Brølte og sa jeg hatet dem hvis de prøvde å blande seg inn. Så en dag var det to jenter som holdt igjen døra for meg. Da rant det over og jeg ble så sinna jeg sparket og sparket i døra til glasset knuste. Da åpnet plutselig lærerne opp øynene at jeg hadde litt problemer.

Det løste seg aldri helt, uansett hvor mange som ble snakket til, og den dagen jeg ble ferdig på ungdomskolen er den mest lettende dagen i hele mitt liv. Det var litt på vgs også første året men da sluttet jeg bare og fikk meg jobb. Var lei av å ta imot dritt da.

←

Æsj fikk flashbaks når jeg leste innlegge ditt.

[Trebarnsmor]

Min erfaring er at de verste til å mobbe er foreldre. Vi snakker om andres barn med egne barn tilstede. Ungene hører på, og dette tar de med seg videre i lek og samvær både på skolen og i fritida. Barn tar jo etter de voksne -  gjør de ikke ?

Vi forsøker alltid å ikke si noe til våre barn som gjør at de kan såre andre når de er sammen med venner - og det  håper jeg vi greier fint. Vi prøver også å forklare våre at det er en god ting at unger er ulike - da kan man lære forskjellige ting av hverandre. 

Sier ikke at vi lykkes bestandig, det er alltid et dilemma -  vi kan ikke velge bort våre barns behov for støtte fra mamma og pappa hvis de er usikre på egne valg. Hvis jentene utestenger hverandre, holder vi selvsagt med vår egen, men bidrar samtidig til at de skal komme sammen igjen. Med guttene er det litt annerledes igjen.

Skal vi ha slutt på mobbing må vi starte hos foreldrene ! Når helt vanlige unger blir mobbet kan det ikke være noe ungene selv finner på.

←

Jeg vet ikke om andre folk . Men jeg husker da jeg var barn. Jeg var ikke kuul eller pop. For jeg mobbet aldri, og jeg var på dems side. Dem som ble mobbet.

Mamma møtte en gang en dame, for noen år siden. Hun sa til mamma: Din datter var fantastisk. Hun sto opp for vårt barn.

Og en gang så prøvde noen seg på meg. Jeg var stille, men veldig direkte og jeg sparket en av dem i magen, rett ut i veien. De stoppet den dagen.

Møtte de da jeg var tenåring. Men jeg så rett forbi dem. De sa hei. Men det gjorde ikke jeg. Jeg så ikke på dem.

Mobbbere er svake. De vil la det gå utover andre. De lider pga deres foreldre.

Eller et hjem fylt med fordommer og alt annet.

[Gjest Gjest]

Mobbbere er svake. De vil la det gå utover andre. De lider pga deres foreldre.

Eller et hjem fylt med fordommer og alt annet.

←

Enig. til deg og datteren din.

[Trebarnsmor]

Enig.  til deg og datteren din.

←

Takker.