På vei mot et bedre forhold

[Gjest Neffi]

Den ekle følelsen er bare den man får da man de første gangene plutselig finner seg selv med å "stå på sitt", og ikke gi seg.. Akkurat som om man gjør noe ulovlig.. Skjønner? - litt samme følelse! Man vet (innerst inne) at man har rett - likevel tar man et valg som påvirker en annen person, og av den grunn føler man et stort ansvar for at personen også være fornøyd med valget man har tatt... Men! Valget du hat tatt (si nei til sex uten prevensjon) har ingenting med kjæresten din og gjøre - du kan aldri velge for noen andre! Hverken om de skal ha det bra, eller dårlig. Du kan BARE velge for DEG SELV. Det gjorde du nå. Og det har bare med deg - og dine egne prinsipper å gjøre.

Snart vil den rare ukjente følelsen bli noe vant, og godt som bekrefter at du er istand til å bestemme over DEG SELV, uannsett hvor mye mannen betyr for deg - og uannsett hva andre mener du burde gjøre. Han velger selv hvordan han reagerer og hva han mener om det valget du har tatt, men han kan aldri fortrelle deg hva du skal velge.

Han vil jo se en jente som bestemmer over sitt eget liv!? Vel, vis han DET!

Endret 1. juli 2006 av Neffi

[jenta27]

Takk for svar Neffi!

Du har nok litt rett i det du sier. Men tror jeg syns det er ekkelt fordi jeg er redd for hva han tenker. Blir han lei? Blir han skuffet? Var det siste sjansen ham ga meg til å få barn? Syns han jeg vingler mye? Trodde han jeg skulle bli glad men så blir jeg istedenfor lei? Eller så er det fordi jeg merker at han reagerer på noe, mens han sier at alt er ok. Jeg er redd han skal trekke seg inn i seg selv, og ikke ville ha barn mer. Bli usikker på hva han vil.

Vi har pratet sammen om temaet 2 ganger i dag. Første gangen var mens vi var på fisketur. Jeg tok opp temaet. Og det rant noen tårer på kinnet mitt. Jeg merket at han ble mer stille/uengasjert med en gang. Han sa uansett t han var klar til å være uforsiktig, men at han ikke hadde hastverk på noen som helst måte. Han kunne godt vente, og han forstod meg.

Nå nettopp hadde vi oss en ny prat. Vi hadde drukket 2 glass beilis, og jeg blir utrolig fort brisen. Vi satt og spilte spill, og han tapte hele tiden! Jeg sysn han så så mimikkfattig ut, som om han kjedet seg. Jeg ba han si hva han syns var blitt endret siste uken. Han sa det var så mye, nesten alt. Jeg hadde blitt mye flinkere til å ta iniativ, jeg prøvde nye ting osv.

Vi snakket litt om det at jeg har savnet oppmerksomhet, eller de små gode tingene i hverdagen. Det å få en sms, en liten rose, et stryk på kinnet, et ekstra smil, en varm klem osv.Han sa han ikke hadde hatt lyst å gi meg dette i det siste pga at han følte at forholdet ikke var 100 %.......men at det kom til å komme seg etterhvertnår vi nå har det bedre i lag. Jeg sa at det var en anne side av samme sak. For når han ikke ga meg ppmerksomhet, så ble jeg lei, og når jeg ble lei fikk han mindre lyst å gi meg oppmerksomhet, og jeg ble ennå leiere osv. En vondt sirkel med andre ord. Han sa han ikke ville gi meg oppmerksomhet fordi han følte han måtte, men fordi han ville..... selvsagt skal han det, men det har en negativ virkning på meg om han virker avvisende over en lengre periode også!

Jeg merker så utrolig godt hvilke humør han er i. Han har ett sånt tydelig kroppsspråk. Er ofte mimikkfattig for tiden, og det liker jeg ikke. Jeg vil se han smile, se han le. Er skipt å smile mot en person som ikke smiler tilbake!

Ellers har vi pratet litt om at han ikke er så åpensom han tror, og at han faktisk ikke er så flink til å komunisere. Han er flink til å svare når jeg spør han om noe, men ikke flink til å ta opp problemer selv. Dette var han igrunn enig i, og det er et stort fremskritt!

Jeg føler vi har hatt 2 gode samtaler i dag, selv om jeg tok til tårene begge angene. Godt å få pratet sammen, men også vondt. Vondt fordi jeg lenge har følt at noe har manglet, og at han ikke har virket fornøyd. I dag bekreftet han at det hadde vært slik veldig lenge.

Jeg er til tider litt irritert på ham. Irritert fordi han ikke prøver å mye. Irritert fordi han liksom skal kunne være sur og grinete, men ikke jeg. Også stiller jeg et stort spørsmål med at han vil ha barn med meg nå!!!!

[Gjest Neffi]

Det jeg mener er at det er riktig og VIKTIG å ha en mening - selv om den ikke faller i smak hos din samboer

[jenta27]

Ja jeg forstod det Neffi. Men det er ikke bare lett når jeg er vant til å alltid føye meg etter det jeg tror andre vil eller forventer av meg. Men jeg syns selv jeg har vært veldig flink, og jeg merker at jeg har endret meg en god del denne siste måneden!

Jeg tror det kommer til å gå bra med oss, men er fortsatt litt usikker. Men det er jo en tillitsærklæring at han vil ha barn med meg nå da.

[Gjest Neffi]

Jaaa, det betyr jo at han ser en fremtid!! - men at denne perioden av deres forhold har vært vanskelig. Han er villig til å jobbe seg igjennom dette med deg. Det har han bevist ved å bli med til terapeuten (psykolog?), og ved å ønske barn (fremtiden) sin med deg.

Det er ofte så definitivt å si ting med ord. Det er litt mer allvor - og så utrolig virkelig da man sier noe høyt. Slik som; "ja, la oss planlegge barn" Han synes nok dette er et enormt steg i livet (JAAA! ) og vil nok bare ha en liten myk overgang fra "barnløs-ikke planlegger", til "snart-pappa". Du vet; handling sier mer enn ord - så JA!! det er en kjempe tillitserklæring! Du kjenner han, og er han en ellers trofast mann i ord og handling hadde jeg blitt veeldig veldig glad for dette

[jenta27]

Han sa til meg i oktober i fjor også at han ville ha barn med meg. Vi prøvde også litt en periode (ikke sånn kjempe seriøs prøving, men var veldig uforsiktige), men jeg ble jo ikke gravid da. Vi prøvde vel frem til februar eller noe sånn. Og ja, han er nok en man kan stole på, og en som vanligvis er veldig stabil. Jeg har før aldri tvilt på ham, og aldri trodd at han ville gå fra meg. Jeg stoler 100 % på ham når det gjelder at han er trofast. Men som sagt så fikk denne episoden meg til å tvile på ham. Tilliten til han fikk et knekk, og det er ikke bare lett å reperere det igjen. Jeg merker jeg er mer reservert, og at jeg ikke stoler helt på ham. Jeg ser han med litt andre øyne nå.

Og at han nå sier at siden vi nå har det bra igjen, så er han villig til å være uforsiktig og kanskje gjøre meg gravid, så stikker ikke dette like dypt hos meg ennå. Jeg syns det er et veldig stort steg å ta, og jeg vil være trygg på at han ikke forlater meg da. Jeg syns han vingler litt mye nå, og tror kanskje ikke han helt forstår hva han har gjort mot meg? Først vil han flytte ut, og like etterpå vil han ha barn?

Men uansett; selvsagt syns jeg det var kjekt å høre. Vi hadde jo snakket om at når han kom tilbake fra Peru så skulle vi begynne å prøve for alvor (dette snakket vi om i april/mai). Vi har fått det mye bedre sammen nå, men jeg syns at 1 uke er litt for kort tid til å si om dette er varig bedre eller bare forbigående. Jeg jobber hvertfall knallhardt med meg selv, og det koster endel.

I dag skal vi ut på sykkeltur, og sykle ned til en strand. Ute er det skyfri himmel.

Han er hele tiden opptatt av hva JEG vil, og tar ikke så mange selvstendige avgjørelser selv nå (i motsettning til hva han gjorde før).

Jeg tror dette blir en god dag jeg. Var 2 veldig gode samtaler i går!

Snakkes senere!

[jenta27]

Da har vi vært på sykkeltur, og skal til å grille ute. Min mor og hennes mann kommer snart på besøk. Jeg sitter her med en dårlig følelse i magen. Sykkelturen til badeplassen gikk veldig fint, og det gjorde vel forsåvidt tiden vi var på badeplassen også. Men jeg reagerer litt på at han er stille eller "seg selv". Det virker liksom ikke som om han prøver å gjøre meg glad. Han satt stort sett og leste avisen hele tiden på stranden, og tror knapt han snakket til meg. Jeg hadde lyst å ha det koselig SAMMEN. Lese litt i blader, småprate litt osv.

Da vi skulle sykle hjemover begynte diskusjonen. Til vanlig pleier han alltid å sykle fra meg, eller hvertfall ligge langt forran meg pga at han er bedre form enn meg. Jeg har før stresset med å holde følge med ham. I dag derimot så lå han langt bak meg hele tiden. Jeg har blitt i bedre form, men det var ikke bare det. Han hadde visst problemer med gearene på sykkelen sin. Kunne ikke sykle på tunge gear. Dette sa han når jeg spurte om det gikk bra og om han syns jeg syklet for fort? Dette var på turen TIL badeplassen.

Når vi skulle hjem igjen så syns jeg han syklet enda saktere. Jeg merket jeg ble litt irritert, for jeg trodde han syklet sakte fordi han vill sykle en tur og ikke en treningstur. Jeg stoppet opp og spurte fint om han syns jeg syklet for fort? Han svarte surt tilbake at

han hadde problemer med gearet. Så da syklet jeg også roligere slik at vi kunne sykle i lag. Jeg sa til han at det hadde vært greit om han kunne ha sagt til meg at han ville sykle rolig eller at han kunne ha sagt til meg at det hadde vært fint om vi kunne sykle i lag eller noe sånn.

Litt senere på turen så begynner vi å "krangle" litt. Husker ikke helt hva jeg spurte om, men han svarte hvertfall surt tilbake. Jeg sa det ikke var nødvendig å svare så surt, men han sa at det virket som jeg stresset sånn. Da ble jeg veldig lei/irritert, og måtte ha meg 2 minutters pause før jeg klarte å prate videre. Grunnen er at han tidligere har slitt med at han syns jeg stresser så mye, og at jeg ofte gjør ting for hans del. Men i dag på turen så har jeg storkost meg og overhodet ikke stresset! Så jeg ble litt oppgitt over at han ikke kan prate til meg, spørre meg om jeg stresser og undersøke litt om de tankene han har om meg stemmer eller om det er noe han bare tror.

Syns stemningen er litt ekkel nå. Jeg skriver mer senere i kveld, må ut og hjelpe sambo.

[Gjest Mrs. Potter]

Jeg er litt stolt av meg selv som klarte å si nei til han i går kveld fordi det føltes riktig for meg, men samtidig litt ekkel følelse i magen. For det er jo ingenting jeg er mer klar for enn å få barn!!! Men jeg er redd for at den fine utviklingen vi har hatt nå sa kan bli ødelagt. For hva om jeg blir dårlig i svangerskapet? Kvalme, oppkast, angst osv. Er det ikke da best om vi har hatt en lengre god periode FØR jeg blir gravid?

←

Akkurat de tankene der har jeg også hatt.

Det er en vanskelig situasjon du er i.

Det er ingenting du har mere lyst til enn å bli gravid og dere hadde planlagt det lenge før alt dette skjedde.

Jeg synes du var veldig flink som sa fra til han om hva som føles riktig for deg.

Det var helt sikkert ikke noe god følelse du satt igjen med,men føles det ikke litt godt å ha tatt en avgjørelse selv,uten å måtte ta hensyn til hva andre måtte mene?

Når det er snakk om en så viktig ting som å få barn så kan man ikke bare føye seg for å gjøre den andre fornøyd.

Jeg kan fortelle litt om hvordan jeg hadde det når jeg hadde samme problem som deg.

Først av alt så må jeg bare si at jeg var psykisk ustabil,så tankene mine var ganske fjernt fra sånn som jeg vanligvis ville tenkt.

Jeg visste innerst inne at vi burde vente med å fortsette prøvingen.

Vi hadde akkurat blitt sammen igjen etter å ha gått gjennom masse vanskelige ting som ville ta tid å ordne opp i.

Jeg merket at forholdet var langt fra sånn som det burde være.

Jeg gikk rundt å var livredd for å miste sambo. Så jeg tenkte at hvis jeg ble gravid så kom han til å bli.

Helt feil utgangspunkt for å få barn,ikke sant?

Mange kloke damer skrev i dagboka mi at vi burde vente,og at så smart som jeg var så visste jeg det helt sikkert selv også. Problemet var bare det at jeg klarte ikke tenke klart.

Eneste jeg tenkte på var å beholde sambo.

Jeg skrev at jeg skulle ta det opp med han og det gjorde jeg også.Men eneste grunnen til at jeg gjorde det var at jeg ville høre han si at han ville ha barn med meg.

Vi stoppet aldri å prøve,vi fortsatte som før.

Mesteparten av tiden så følte jeg at det var helt riktig. At de som sa at vi burde vente ikke kjente oss,de visste ikke at vi var annerledes enn alle andre par som hadde vært gjennom det samme.For vi kom til å klare oss vi!

Sånn tenkte jeg den gangen. Det er ikke mere enn 3-4 mnd siden,men alt er forandret på disse mnd.

Plutselig forandret sambo seg og det begynte å gå fremover med oss.

Vi (eller rettere sagt jeg) har fortsatt noen problemer,men nå vet jeg at vi kommer til å holde sammen.

Eller,det er noe man aldri vet,men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Jeg føler meg sikker på at det er meg han vil ha,og jeg føler meg like sikker på det som før alt dette skjedde.

Jeg vil ha barn med han av samme grunner som for et halvt år siden,ikke fordi jeg er redd for at han skal gå fra meg.

Og når jeg ser tilbake på den usikre tiden,så blir jeg helt sjokkert over min egen tankegang. Tenk at jeg kunne være så overbevisst om at et barn ville redde forholdet vårt. Det er helt sykt å tenke på nå.

Men jeg er sikker på at det er mange barn som blir laget av den grunn. Ikke rart det er mange barn med skilte foreldre.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke ble gravid for 3-4 mnd siden.

Jeg ville ikke for alt i verden fått barn under slike omstendigheter.

Selv om vi kanskje hadde klart oss bra,så har jeg alltid ville plaget meg selv med tanken om han bare ble pga at jeg var gravid.

Og for å svare på det jeg har sitert øverst:

Jeg hadde nok fått et slitsomt svangerskap. Jeg gikk hele tiden rundt og var redd for å irritere sambo,redd for at han skulle bli lei av meg.

Hvordan skulle det gått hvis jeg ble plaget av kvalme,masse hormoner som raste rundt i kroppen osv.

Det hadde nok blitt helt jævlig!

Og i tillegg så hadde jeg nok slitt med alle tankene om det som nettopp hadde skjedd mellom oss.

Nei,jeg er så sinnsykt glad for at jeg ikke ble gravid da!

Og jeg er skremt over hvor blind jeg var. Selv om jeg innimellom innså at det kanskje var lurt å vente,så brydde jeg meg faktisk ikke om det!

Dette var mine tanker(og de er det mange av ser du )

Deres situasjon er kanskje helt annerledes. Jeg kjenner dere jo ikke,jeg går bare ut fra det jeg leser her inne.

Det er bare du/dere som vet hva som er riktig for dere,uansett hva vi andre skriver.

Selv føler jeg at jeg og sambo er helt klar for baby nå,men kanskje sitter jeg her om 3 mnd og kan ikke skjønne hvordan jeg kunne tenke sånn.Og kanskje alle som leser dagboken min bare himler med øynene når jeg skriver om prøvingen og mener at vi ikke er klar i det hele tatt.

Men nå føler jeg at jeg har kommet ut av det vakuumet jeg var i i flere mnd og at jeg klarer å tenke klart,så jeg stoler på min egen magefølelse.

Håper dere klarer å snakke sammen om dette,og finner ut hva som er rett for dere.

Kanskje det ikke er så lenge til du føler deg klar for å fortsette prøvingen

Nok babling fra meg.

Håper du får en fin kveld og at stemningen mellom dere blir bedre.

Jeg synes iallefall at du er kjempeflink til å takle problemene.

Selv om jeg ikke kjenner deg så ser jeg stor fremgang fra den dagen du startet dagboken din og til i dag!

Og det håper jeg samboeren din ser også!

[jenta27]

Mrs. Potter, takk for innlegg! Det er sånne som deg som hjelper meg til å være så flink som jeg er. Jeg er dere evig takknemlig! Dagboka mi fungerer som terapi for meg. Jeg får ut de vonde tankene, og attpåtil får jeg fine tilbakemeldinger fra dere kloker KG damr!

Jeg har nettopp våknet etter å ha sovet 1 time. Jeg var totalt utkjørt.

Det som har opptatt mine tanker i ettermiddag og som gir meg denne ekle følelsen er at jeg føler at sambo egentlig ikke elsker meg. Jeg føler at han ikke gir så mye av seg selv og ikke aktivt går inn for å bedre forholdet vårt. Det er liksom bare jeg som jobber med forholdet, og jeg jobber knallhardt!

Sambo er liksom som før. Han blir sur som før, har kort lunte som før, snakker som før osv. Jeg hadde håpet han kunne være litt mer oppmerksom mot meg. Gi meg litt flere klemmer, smile mot meg og vise at han er takknemlig for at han får en ny sjanse av meg!!!

Hver gang han hever stemmen eller blir irritert, så kvepper jeg. Jeg er blitt utrolig konflinktsky, og er livredd for at han syns det er stress hvis vi begynner å diskutere slik vi gjorde før i dag på sykkelturen. Men jeg NEKTER å gi meg, for dersom jeg syns det er viktig å ta opp et tema, ja så gjør jeg det. Jeg tar det kanskje opp på en annen måte enn før, tenker litt mer gjennom tingene før jeg prater.

Men hvorfor kan ikke HAN også jobbe med å få et bedre forhold? Er det liksom bare JEG som må endre meg? Jeg er klar over at mye av vanskelighetene skyldes meg og min usikkerhet, men det er ikke ALT som er min feil. Han f. eks er ikke flink til å ta opp det som plager han. Han blir istedenfor sur/innesluttet.

Han kunne også vise meg mer at han bryr seg. Dette pratet vi om i går kveld, og han var for såvidt enig, men jeg ser ingen endringer. Blant annet gikk det på at jeg ofte syns han virker så trett/tafatt/likegyldig mot meg. Han smiler liksom lite, og det plager meg. Han sa i går at han ikke har følt behov for å vise meg så mye kjærlighet fordi vi ikke har hatt det 100 % bra, men at det ville komme med tiden. Jeg svarte at jeg forstod hva han sa, men at det virket negativt på meg at han virket passiv/uengasjert. Han forstod det, og ville skjerpe seg. Men han har ikke en eneste gang i dag forsøkt å skjerpe seg! Og da blir jeg litt oppgitt.

Det er faen meg ikke bare JEG som skal kjempe for et forhold!!!

[Fakse]

Det er bra at du blir sint, og det er bra at du setter krav!

En tanke i forbifarta... Hva om du spør han hva han synes at han gjør for at forholdet skal bli bedre? Eller hva han synes at han bør gjøre? Kanskje han gjør noe som du ikke har tenkt på at han gjør, eller kanskje han får seg en vekker når han må sette ord på hva han gjør?

[jenta27]

Heisann Fakse!

Jeg spurte han i går kveld hva han synes hadde endret seg etter at han fortalte at han ville flytte ut. Jeg spurte hva han syns var andereledes med meg nå. Han sa det var så mye, og at nesten alt var endret. Jeg tok mer iniativ, var mer selvstendig, prøvde nye ting osv.

Så spurte jeg om hva han syns som hadde endret seg ved seg selv. Ingenting som han visste svarte han...... og lurte på om jeg hadde merket noe. Jeg måtte si at det hadde jeg ikke. Jeg sa vel da at jeg ikke synes det var riktig at det bare var jeg som skulle jobbe med forholdet. Men så gled bare samtalen ut, og vi pratet ikke mer om det.

Vi har nå nettopp hatt en diskusjon igjen. Han lurte på hvorfor jeg var så stille. Jeg måtte som sant si at jeg ikke likte at han virket så passiv, og at det bare var jeg som jobbet med forholdet vårt. Så derfor orket ikke jeg å stresse mer akkurat nå. Jeg sa jeg syns det virket som om han kjedet seg, og at jeg syns det var litt dumt.

Det positive er uansett at han i dag tok iniativ til en liten samtale! Selv om den ble kort, og vi ikke fikk noe ut av den, så tok han hvertfall iniativ!

Men jeg kjenner jeg er sint inni meg, eller kanskje jeg er skuffet. Jeg kjenner at jeg har hatt endel konstuktive tanker i ettermiddag som: "Jeg er for god for ham, han fortjener meg ikke skal dette fortsette slik". "Han skal ikke få påvirke meg til å ha det dårlig". Dette er jo nye tanker for meg siden jeg egentlig alltid ellers har pleid å tenke at alt er min feil, og at han er for god for meg. Så jeg er absolutt på vei mot noe!

[jenta27]

Jeg sliter litt i dag........

Har ingen god følelse inni meg. Ikke i går heller. Om kvelden fikk jeg pluttselig en ekkel følelse av at jeg ikke elsket han mer. Jeg var nok kanskje sint/skuffet.

Jeg sitter i dag på jobben og tenker over det som har skjedd i det siste. Og jeg trenger hjelp. Føler meg trist i dag.

Jeg føler jeg har mistet litt av respekten jeg hadde for ham etter at han nå pluttselig sier han vil prøve å få barn...... jeg syns det er så uansvarlig av ham, så lite gjennomtenkt! Her har jeg sittet 1 måned og tenkt det verste, og nesten forberedt meg på å flytte. Så pluttselig vil han ha barn med meg! Tror ikke han tenker så nøye gjennom hva dette egentlig har gjort med meg, og hvor dypt han har såret meg. Jeg har pratet litt med ham, men føler det blir så "stress" da. Han trekker seg liksom litt vekk, eller han blir oppgitt.

Jeg merker jeg stoler lite på ham nå, og jeg merker jeg er trist. Jeg hadde sånn håpet at han kunne ha sagt til meg at han angret, og at det var dumt det som skjedde, og at han skal gjøre det han kan for å få meg til å vite at han elsker meg.... og jeg vil han skal si det UTEN at jeg tar opp temaet! For han sier jo at han angrer på det som skjedde, men bare dersom jeg spør.

[Fakse]

[Gjest Godjenta79]

Elsker DU han da?

Kan jo hende han merker det på deg at du er litt reservert, og da er det jo heller ikke naturlig å overøse deg med oppmerksomhet. Kan jo hende han vet han har tråkka litt i salaten, og ikke helt aner hvordan han skal takle det?

Og så bør du prøve å ikke legge vekt på så mye bagateller, sånn som for eksempel det med sykkelturen - det har jo ingenting å si. Jeg skjønner at når man har det vanskelig blir selv små bagateller store, men det kan jo hende at det av og til er lurt å ikke si noe...

[jenta27]

Jeg har aldri, aldr vært i tvil om at dette er mannen i mitt liv og at jeg elsker han FØR dette skjedde. Men det har gjort meg usikker, og jeg kjenner ikke den sitrende gleden akkurat nå...... men jeg tror jeg elsker han, bare at jeg er litt reservert?

Jeg tror ikke han merker så mye til at jeg er reservert, unntagen i går da merket han det nok. Jeg er mye smilende og blid, oppmerksom og vi finner på mye kjekt i lag. Men det er akkurat som om jeg ikke klarer å slappe helt 100 % av selv om jeg vil. Jeg tenker veldig mye på hva JEG vil, og det kan nok føre til at jeg blir litt mer bestemt?

Og ja, jeg vet det ikke er lurt å henge seg opp i bagateller som skjer, og jeg har prøvd å ikke ta det opp. I går på sykkelturen ble jeg imidlertid svært lei meg. Det var en liten diskusjon på 5 minutter, så var det over. Vi har ikke dvelt mer med episoden etterpå. Men jeg blir liksom stresset hvis det skjer den minste forandring, og det er antydning til diskusjon eller misforståelser. dette har nok hhelt tydelig sin årsak i at årsaken til at han ønsket å flytte fra meg var at vi hadde så få positive opplevelser sammen, og at det ofte var en sur stemning mellom oss. Hver gang vi skulle gjøre noe sammen, så ble det en diskusjon eller noe. Så derfor vil jeg liksom at ALT skal være perfekt HELE tiden når vi gjør noe sammen. Det er tøft, og jeg jobber mye med meg selv....

[jenta27]

Litt bedre dag i dag! Ute skinner sola fra skyfri himmel, og det er VARMT! Jeg har nettopp lagt ute og blitt stekt 1 time, og er blitt brun og fin!

I går kveld så sa sambo nesten uoppfordret at han syns vi hadde hatt det fint ilag i det siste, og at han gledet seg til å reise til England sammen. Det han gledet seg til var å få være alene med meg i 11 dager!

Jeg er på vei til å hente han fra jobb nå, så skal vi sikkert ut og nyte været litt. Må det når det er sol, er ikke så altfor bortskjemt med det nei!

[jenta27]

Nei, tenker jeg stikker ut en liten tur til byn. Sambo sitter opptatt med noe nytt pc greier han kjøpte i går, og har vært oppslukt med dette i hele går og hele dag. Og da mener jeg OPPSLUKT. Jeg har ringt en venninne istedenfor, og skal nå ut og nyte den fine sommerkvelden. Normalt sett ville jeg ikke ha funnet på noe uten sambo, men jeg føler jeg begynner å finne meg selv litt.

Så kan jo sambo bare sitte inne og holde på med pcen mes jeg er ute i byn og koser meg!

[jenta27]

Det svinger sånn, jeg blir snart gal....

Har det ikke bra nå. Vet ikke helt hva jeg føler. Var i byn 1 times tid, var veldig kjekt. Men jeg merket jeg var litt skuffet over at sambo ikke var med. Jeg lagde en ny avtale med venninnen min i morgen om å treffe henne rett etter jobb for å grille. Da jeg kom hjem, så sa jeg kaldt til sambo at jeg hadde en avtale i morgen, så fikk han se om han ble med eller ei............. Ikke særlig lurt sagt nei, og jeg angrer på det, for han ble selvfølgelig sur. Han gikk ut nå, og er vel tilbake om 1 times tid.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men det er akkurat som om at jeg vil såre han, eller vise han at jeg ikke bryr meg om han. At jeg klarer meg helt fint alene, at jeg ikke trenger han mer... Jeg har hatt så rare følelser de siste 3 dagene. Disse følelsene kom vel etter at han sa han ville ha barn med meg nå......vet ikke helt hva som skjedde den dagen, men etter det har jeg blitt mer innesluttet hvertfall!

Jeg er dessuten hele tiden redd for at han snart skal finne ut at han ikke vil ha meg mer likevel, at han ikke orker stresset med å bygge opp forholdet igjen. At han ikke orker at mitt humør svinger sånn (det var jo en av tingene som gjorde at han ville flytte ut).

Jeg er så usikker på ham, vet ikke hva han legger i forholdet. For han kan vel umulig forandre mening SÅ fort? Fra å ville flytte ut, til pluttselig ville ha barn igjen????

Tårene triller nedover kinnet mitt nå. Jeg tror jeg må prate med ham når han kommer hjem. Men det er nok ikke gøy for ham å høre at jeg ennå er usikker på ham...... høre meg si til ham at han har såret meg så dypt at jeg ikke vet om jeg klarer å stole på ham mer...

[Gjest Mrs. Potter]

Det er nok ikke gøy for han å høre nei,men han må få vite det.

Hvis du går og holder disse tankene for deg selv så blir du gal.

Virker som det bygger seg opp et sinne inni deg...kanskje for å beskytte deg selv mot å bli såret på ny?

Håper dere får snakket skikkelig sammen i kveld.

Hvis han blir sur og innesluttet for at du fortsatt er usikker på han,så har han et problem.

Vil han virkelig satse på forholdet så må han tåle noen motbakker. Han må skjønne at det er ikke gjort på 123 og fikse det igjen.

Han har såret deg veldig og mye av den tillitten du hadde til han er borte.

[jenta27]

Å så godt det var å høre fra deg Mrs. Potter!

Det hjalp skikkelig det du skrev.

Og ja, jeg fikk pratet mye med ham i går kveld/natt, så er drittrøtt nå på jobbda! Jeg gren som bare det i går kveld. Jeg startet med å si til sambo at jeg hadde slitt litt siste 3-4 dagene. Han lurte på hva det var for noe, og jeg svarte at jeg syns det var vanskelig mellom oss. Han lurte på om det var tilliten til han som var vanskelig, og jeg kunne svare bekreftende på det. Han lurte på hva vi kunne gjøre for at det ble bedre, og jeg sa som jeg har sagt til han før, at det er de små tingene i hverdagen som er viktig for meg. Det å føle at han SER meg, at jeg er den eneste ene for ham.

På ny kom den samtalen opp om at det kom til å komme etterhvert som vi får det bra i lag. Jeg sa på nytt at der var jeg VELDIG uenig med ham, fordi jeg syns ikke han kan vente med å jobbe med forholdet sitt til det er blitt bra, og at det er NÅ jeg trenger de positive tingene! Et smil, en klem, en blomst osv. Han lovet han skulle skjerpe seg!

Jeg fortalte ham også om usikkerheten det ga meg det at han ville ha barn. Og at jeg syns det virket som han tok så lett på tingene. At jeg lurte på når neste gang han sier han vil flytte fra meg. Han forklarte at han var veldig impulsiv, men at det med å flytte fra meg ikke hadde vært en impulsiv handling fra hans side selv om det hadde virket slik på meg. Og at han nå ville ha barn igjen, var nok heller ikke så impulsivt som det kunne virke. Vi har jo lenge snekket om å prøve, men han sa han hadde utsatt det i det siste pga at han var usikker på sine følelser for meg. At han nå ville var fordi ting nå gikk bedre.

Han fikk nok mye pepper fra meg i går, og jeg "klagde" endel på hans væremåte. Blant annet så komenterte jeg at han virket så "kald" når vi snakket sammen, og at han liksom skjøv meg vekk. Han svarte at han ikke var så flink til slikt som jeg var.

Så i dag er en ny dag, med nye muligheter. Vi får se hvor denne dagen fører hen!