Mannlige ledere klarer ikke å jobbe med kvinner

[Gjest Litt sliten]

Jeg ønsker å ta opp noe her under denne temaboksen.

Det gjelder min arbeidsplass, der har vi noen få mannlige ledere, spredt på ulike avdelinger. Selv ha rjeg en selvstendig full stilling, er meget godt utdannet og er en såkalt ressurssterk og handlekraftig person, med kreative tanker.

Etter nærmere tre år på denne arbeidsplassen, har jeg blitt litt sliten og matt. Jeg kan masse organisasjonsteori, vet at arbeidsplassen er dårlig organisert, men når alle i ledelsen (mindre kommune) ikke har relevant utdanning nok, og heller ikke er spesielt visjonære eller dynamiske av seg, vel, så stagnerer jeg noe her. Jeg observerer hvor dårlige det fungerer i administrasjonsstrukturen, og ulike ansatte som har jobbet der i mange år som har stagnert helt. De har gitt opp mentalt, men fortsetter fordi de bor der og er avhengig av å jobbe der (de har familie osv.)

Jeg har gitt kjempemye av meg selv i min stilling, og har gjort mye mer enn forventet, delt gladelig med råd og tips, likevel har jeg overordnede som ikke klarer å samarbeide med en yngre og flink jente. De blir kunstige og rare overfor meg, og er tydeligvis ikke vant til en Oslo-jente med bein i nesa. Har inntrykk av at en liten kommune kanskje ikke har all verdens erfaring med ambisiøse (Oslo)-jenter.

Føler meg utrolig sliten etter å ha kommet entusiastisk og ivrig, til å bare se energien flomme dødt ut...mange faktoren som spilelr inn her, men jeg har virkelig gjort mitt aller beste, og har fått null igjen: verken lønn, tilbakemeldinger, utfordringer eller annet. Har tatt masse initiativ, har "slåss" for meg selv og strukket meg langt for arbeidet.

Har dere noen tips til meg for veien videre?

Hilsen tidligere

nå og

[Gjest Gjest]

Fint hvis dere har noen kommentarer.

[tobo]

Har du hatt en medarbeidersamtale?

Ville bedt om dette, samtidig som jeg hadde forsøkt å orientere meg vekk fra plassen. Det er forferdelig slitsomt å ikke bli sett eller hørt. At folk føler seg truet av deg og kompetansen din, gir ofte slike utslag. Veldig vanskelig å snu en slik kultur. Og er de mange nok er jeg sikker på at du ikke har sjans. Slutt for egen del, er mitt råd.

Har en venninne som er ung leder. Hun er kjempeflink. Men det er også vanskelig for andre mannlige ledere, samt underordnede å forholde seg til. Mennene under henne har sluttet en etter en. Men kvinnene som er igjen er kjempefornøyd. Og også den ene homofile mannen som er igjen.

[Gjest Gjest]

Nei, har ikke hatt medarbeidersamtale ennå. Men ærlig talt, i praksis vil ikke en slik ha stor innvirkning på hvordan de tenker.

Jeg har sett og observert at de er slik de er. De mener kanskje ikke noe vondt med det, men det er slik.

Jeg får sette min lit til at menn i Oslo klarer å håndtere kvinner som meg på en bedre og mer åpen og naturlig måte, enn de innbarkede på bygda. Føler jeg lever på 50-tallet og at jeg blir sett på som en sekretær.

Jeg har lederambisjoner og er en ganske dynamisk og positiv type, men etter å ha jobbet i en mindre kommune i nesten tre år har jeg forstått tegningen og hvor landet ligger.

Det har vært lærerikt, men får meg til å stille et spørsmål: hva er det ved en ung og dyktig kvinne som vil noe, som gjør at menn i lederstillinger ikke klarer å oppføre seg "vanlig" rundt oss, eller å ta oss på alvor (slik de gjør med andre menn (uansett hvor lite flinke de måtte være)?

Jeg trodde den tid var forbi.

[tobo]

Kjipt at møtet med arbeidslivet gjør deg noen illusjoner fattigere. Denne venninnen jeg refererer til bor i Oslo.

Man bør fremdeles gå i tog på 8.mars, også for kvinner i eget land.

[Gjest Gjest]

Kjipt at møtet med arbeidslivet gjør deg noen illusjoner fattigere. Denne venninnen jeg refererer til bor i Oslo.

Man bør fremdeles gå i tog på 8.mars, også for kvinner i eget land.

←

Huff, så du mener kanskje at ting ikke nødvendigivs blir bedre i Oslo, eller at menn der er mer utviklet i sitt kvinnesyn?

Jeg er ingen feminist eller radikal toggjenger, men jeg er veldig opptatt av kvinner i arbeidslivet og i ledende posisjoner som tema, og vil forsøke å arbeide for dem (oss) så godt jeg kan ut fra de virkemidlene jeg har.

Håper at blader for unge jenter, som Mag, In Side, Det Nye, Elle, osv. tar opp denne problemtaikken på en reflektert og konkret måte, det ville ha hjulpet mg da jeg var ung/student.

[Gjest Gjest]

Kjipt at møtet med arbeidslivet gjør deg noen illusjoner fattigere. Denne venninnen jeg refererer til bor i Oslo.

Man bør fremdeles gå i tog på 8.mars, også for kvinner i eget land.

←

Ja, kjipt. Har du opplevd noe liknende selv også?

Jeg synes ikke det er merkelig at enkelte kvinner ender opp som noe bitre "manhaters", hvis de møter på mange slike organisasjonsstrukturer der menn trekker i trådene...og ser på kvinner som sekretærer (uansett hva de er kvalifisert for!)

[Gjest Gjest]

Jeg ville byttet jobb.

[Cata]

Jeg får sette min lit til at menn i Oslo klarer å håndtere kvinner som meg på en bedre og mer åpen og naturlig måte, enn de innbarkede på bygda. Føler jeg lever på 50-tallet og at jeg blir sett på som en sekretær.

←

Først av alt - jeg skjønner godt at du er frustrert. Men jeg tror ikke nødvendigvis det vil være bedre i Oslo enn "ute på bygda". Tror heller du har vært uheldig med arbeidsplass rett og slett.

Har selv jobbet "på bygda" et par steder i landet, og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt oversett fordi jeg er kvinne - ei heller tatt for å være sekretæren. (I parentes bemerket så er det mange sekretærer som har rimelig ansvarsfulle stillinger, så det er ikke nødvendigvis nedverdigende å bli tatt for å være en.) Tvertimot opplever jeg at mennene jeg jobber sammen med er ute etter mine synspunkter i svært mange saker, og ganske ofte er det jeg som får det avgjørende ordet. Jeg jobber riktignok ikke i det offentlige ,det er mulig man er litt mer stivbeinte der enn i det private næringsliv.

For å vende tilbake til saken - jeg tror det eneste du kan gjøre for å få en bedre arbeidssituasjon er å bytte jobb, dessverre. Det høres ut som om de som jobber rundt deg har gått seg inn i et spor og da skal det mye til for å få dem på bedre tanker. Tror imidlertid sjansene er gode for at du får mer gehør på en annen arbeidsplass.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Takk. Jeg vil se om om etter en ny jobb. Det vil nok ta noe tid, og det å reise på jobbintervjuer tar også sin tid og krever en del energi...

I mellomtiden får en holde ut, selv om en blir behandlet som en sekretær og sakte men sikkert mister selvtilliten og troen på seg selv, fordi arbeidssstrukturene (og menn i den) er mindre heldige.

[Gjest Gjest]

Hei!

Har muligens fått en lederstilling der jeg kommer til å ha ansvaret for 14 medarbeidere! Jeg er en ung jente på 25 år, og har ikke ledererfaring fra før. Mine "underordnete" er kun kvinner. Så et spørsmål til dere kvinner her inne med ledererfaring:

Hva er en god leder?

Hvordan reagerer dere på ansatte som ikke gjør jobben sin?

Hvordan er forholdet mellom dere og de som dere er leder for?

Hvordan motiverer dere de ansatte, og hva motiverer dere?

Hvilke tiltak iverksetter dere for å skape en hyggelig arbeidsplass med lykkelige ansatte?

Blir veldig glad for tips og råd! Jeg trenger dere!

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe av det samme som trådstarter. I en kommune på Østlandet, ikke en liten kommune heller. Men med et lederskikt av "gamle" gubber, ikke i alder, men i sinn. Organisasjonen var syk, med kjempehøyt sykefravær, dårlig organisering, ukultur, kompiskjøring, rolleblanding, inhabilitet, omgåelse av regler, og mye annet som også er omtalt en del i media i det siste.

Vi var noen yngre kvinner, høyt utdannede, som kom fra næringslivet inn i denne kulturen. Etter noen år, to for mitt vedkommende, var metningspunktet nådd, vi hadde forsøkt alle muligheter, med coaching, megling, og ville ikke lenger akseptere dette. Men det viste seg umulig å gjøre noe med, det eneste som skjedde var at vi ble totalt utslitt og nedkjørt. En sånn arbeidsplass tror jeg ikke du kan forandre. Vi sluttet alle sammen, og etter at vi sluttet har de ansatt menn i 50-årene, for disse kvinnfolkene ble det bare bråk med. Hva gir du meg?

Finn deg noe annet å gjøre før du begynner å miste selvtilliten og tro at det er deg det er noe galt med. Det var det de forsøkte med oss. Vi fikk beskjed om at vi var firkantete, urimelige og regelryttere fordi vi ville følge lover og regler. Og de begynte å klappe oss på kinnet, og si at nå må du ikke bli så sint, det kler deg ikke.... Og jeg har begynt å vurdere å gå i neste års 8.mars-tog!

Lykke til!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har opplevd noe av det samme som trådstarter. I en kommune på Østlandet, ikke en liten kommune heller. Men med et lederskikt av "gamle" gubber, ikke i alder, men i sinn. Organisasjonen var syk, med kjempehøyt sykefravær, dårlig organisering, ukultur, kompiskjøring, rolleblanding, inhabilitet, omgåelse av regler, og mye annet som også er omtalt en del i media i det siste.

Vi var noen yngre kvinner, høyt utdannede, som kom fra næringslivet inn i denne kulturen. Etter noen år, to for mitt vedkommende, var metningspunktet nådd, vi hadde forsøkt alle muligheter, med coaching, megling, og ville ikke lenger akseptere dette. Men det viste seg umulig å gjøre noe med, det eneste som skjedde var at vi ble totalt utslitt og nedkjørt. En sånn arbeidsplass tror jeg ikke du kan forandre. Vi sluttet alle sammen, og etter at vi sluttet har de ansatt menn i 50-årene, for disse kvinnfolkene ble det bare bråk med. Hva gir du meg?

Finn deg noe annet å gjøre før du begynner å miste selvtilliten og tro at det er deg det er noe galt med. Det var det de forsøkte med oss. Vi fikk beskjed om at vi var firkantete, urimelige og regelryttere fordi vi ville følge lover og regler. Og de begynte å klappe oss på kinnet, og si at nå må du ikke bli så sint, det kler deg ikke.... Og jeg har begynt å vurdere å gå i neste års 8.mars-tog!

Lykke til!

←

Takk for svar fra dere alle her. Det gir litt håp.

Jeg har også nådd dette metningspunktet, og synes du over her brukte et betegnende uttrykk: "syk organisasjon".

Jeg kan organisasjoner...og folk... og den jeg jobbe ri nå er ikke frisk.

Jeg har også nådd et metningspunkt. Man kan jo ikke endre andre mennesker. Det finnes noen veldige hyggelige personer i organisasjonen, men ledelsen (som er svært få), består av menn fra bygda, som bærer med seg et helt spesielt syn på kvinner (unge og godt utdannede fra byen) som jeg ikke kan endre på. Jeg har tilpasset meg og gått på akkord på så mange område, at det ikek er poeng å fortsette.

Får håpe jeg finner en interessant og godt betalt stilling i privat sektor, og får håpe jeg havner sammen med kreative menn og kvinner som jobber mot samme mål, og som handler som de snakker. Det ville ha vært fint.

[SniperCat!]

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at det er mannlige ledere som er årsaken til at miljøet virker dødt og lite motiverende.

Det er vel i større grad fordi dette er en statlig arbeidsplass

med for få krav til utvikling og vekst?

Kom deg over i den private sektor.

Selv om det finnes utfordrende og spennede statlige arbeidsmiljøer, vil du finne langt flere av dem hos firmaer som ikke får oljepenger intravenøst..

(DET er drepen.. Ikke mannlige ledere generelt..)

Ønsker deg lykke til.

Endret 26. mai 2006 av SniperCat!

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at det er mannlige ledere som er årsaken til at miljøet virker dødt og lite motiverende.

Det er vel i større grad fordi dette er en statlig arbeidsplass

med for få krav til utvikling og vekst?

Kom deg over i den private sektor.

Selv om det finnes utfordrende og spennede statlige arbeidsmiljøer, vil du finne langt flere av dem hos firmaer som ikke får oljepenger intravenøst..

(DET er drepen.. Ikke mannlige ledere generelt..)

Ønsker deg lykke til.

←

Problemet kan være mannlige ledere i offentlig sektor, som aldri har byttet arbeidsplass. Fordi de ikke tør, eller fordi de ikke får noe annet. Da sitter du igjen med middelmådige saksbehandliere som har blitt ledere i kraft av sin ansiennitet. Ikke et bra utgangspunkt. Og jeg skal aldri mer jobbee i kommunal sektor, ukulturen gjennomsyrer og ødelegger miljøet og motivasjonen for å gjøre en bra jobb!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg mener dere begge har rett, Sniper Cat og siste gjest.

Det kan slite på en person (meg) som vil noe, som ønsker effektivitet, synlige resultater, raskere tidspunkt for når det kan "skje noe", å jobbe i en kommune. Prosessene der er fryktelig omstendig og alt skjer saakte. Det kan slite på folk som "vil noe".

Samtidig er det mannlige ledere der som har jobbet bare på det stedet i alle år, de eier ikke evne til framdrift, visjoner, verdier og nytenkning. Det er lite inspirerende og motiverende å jobbe med slike. Jeg har forsøkt å vise initiativ, innsatsvilje, har stått på som bare det (!) Men innsats blir ikke belønnet i kommunen.

Jeg tror også løsningen ligger i å bytte jobb. Håper bare ikke det tar altfor lang tid. Har sendt noen få jobbsøknader siste månedene, men har ikke blitt innkalt til intervju...

[Gjest Gjest_Mann_*]

Slik du beskriver problemet vil nok det mest nærliggende være å skifte jobb.

Så er det vel litt merkelig at du dreier dette til å være kjønnsspesifikt i forhold til dine overordnede - ville det vært annerledes om det hadde vært kvinner som hadde hatt denne jobben over flere år og på samme måte "fastgrodd"?

Jeg reagerer også litt på at i din fremstilling så omtaler du deg selv konsekvent som dyktig, fremadstormende etc, mens dine mostandere omtales som "bakstreverske" og det som verre er...

Jeg har vært i tilsvarende situasjon hvor en svært fremadstormende ung sjef (forøvrig mann) ville endre "alt" i en bedrift - naturlig nok fikk han mye motstand da mye av planene hans rett og slett ikke var gjennomførbare.

Mitt poeng i denne sammenheng er at en sak har minst to sider....og i alle fall innlegget ditt bærer preg av at selvinnsikten muligens mangler...

[Gjest Gjest_kvinne_*]

På min arbeidsplass var det kjønnsspesifikt, fordi min mannlige sjef i tillegg til å være komplett udugelig, også var svært glad i berøre oss kvinnelige ansatte på deler av kroppen som det ikke er vanlig at sjefer berører.

Og ja, en sak har nok to sider, det kommer an på øynene som ser. Og da er det ofte avgjørende hvor de øynene har sett før! Min sjef hadde desverre et endimensjonalt syn, og var i tillegg fargeblind. Selv om det fra hans ståsted var oss kvinner som var snerpete, og i tillegg kravstore som ønsket forandring. Han hadde det så greit, på samme måte som han hadde hatt det de siste 25 år.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer også litt på at i din fremstilling så omtaler du deg selv konsekvent som dyktig, fremadstormende etc, mens dine mostandere omtales som "bakstreverske" og det som verre er...

Jeg har vært i tilsvarende situasjon hvor en svært fremadstormende ung sjef (forøvrig mann) ville endre "alt" i en bedrift - naturlig nok fikk han mye motstand da mye av planene hans rett og slett ikke var gjennomførbare.

Mitt poeng i denne sammenheng er at en sak har minst to sider....og i alle fall innlegget ditt bærer preg av at selvinnsikten muligens mangler...

←

utrolig slitsomt med slike "fremadstormende initiativtagere" som skal vise hvor flinke de er (uansett kjønn)! Spesielt de som er "kreative" i tillegg. De er ofte de som drar ut møter i det uendelige med masse pjatt og selvfølgeligheter, som setter igang merkelige prosjekter de mer erfarne eller realistiske ser med en gang bare blir tull. Folk som bruker alle de fine orda de finner i politiske manifester.

Vi har mange av dem i skoleverket. Det er de som tvinger igjennom nye reformer før man har funnet ut hva som funka og ikke funka i de gamle. Som snakker om prosessorientert skriving, tilpassa opplæring, læringsteorier og -strategier, mens vi andre bakstreverne bare prøver å legge opp undervisinga slik at elevene lærer mest mulig.

Så sorry trådstarter, men jeg tror like gjerne problemet kan ligge hos deg som hos sjefene. Har du prøvd å sette deg ned og tenke over hvordan andre ser på deg og dine "initiativ"?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

utrolig slitsomt med slike "fremadstormende initiativtagere" som skal vise hvor flinke de er (uansett kjønn)! Spesielt de som er "kreative" i tillegg. De er ofte de som drar ut møter i det uendelige med masse pjatt og selvfølgeligheter, som setter igang merkelige prosjekter de mer erfarne eller realistiske ser med en gang bare blir tull. Folk som bruker alle de fine orda de finner i politiske manifester.

Vi har mange av dem i skoleverket. Det er de som tvinger igjennom nye reformer før man har funnet ut hva som funka og ikke funka i de gamle. Som snakker om prosessorientert skriving, tilpassa opplæring, læringsteorier og -strategier, mens vi andre bakstreverne bare prøver å legge opp undervisinga slik at elevene lærer mest mulig.

Så sorry trådstarter, men jeg tror like gjerne problemet kan ligge hos deg som hos sjefene. Har du prøvd å sette deg ned og tenke over hvordan andre ser på deg og dine "initiativ"?

←

Greit med kritikk - selvfølgelig. Jeg må klargjøre hva jeg mener med "initiativ": da mener jeg private initiativ som foregår ved at jeg selv starter opp egne prosjekt og "initiativ", fordi ejg har en jobb som er selvstendig nok til det. I møter er jeg faktisk egffektiv og drøfter ikke for å drøfte, eller kommer med svada fra gamle bøker. Jeg sier noe hvis det er nødvendig, og helst bare da.

Jeg oppfatter meg selv ikke som en av de slitsomme som skal komme med nye ideèr, tvert i mot. Mine initiativ er i samarbeid med andre, når det er meningen at man skal komme med initiativ.

Jeg har en mannlig sjef som er overbyråkratisk, innadvendt, tungrodd, og saktmodig. Han hindrer meg i å gjøre en god jobb, og han er ikke til inspirasjon for de ansatte. Han på sin side har sikkert sin helt egen spesielle oppfatnign av meg. Det endrer ikke det faktum at jeg blir sliten av å jobbe med ham. Synd man må søke nye jobber bare fordi man blir "hindret av sine egne".