Hva er rimelig å forvente av avklaring mtp avtaler i småbarnsfase

[AnonymBruker]

Overreagerer jeg på dette, eller er det rimelig å forvente at man avklarer med partneren før man sier ja til planer som innebærer at man ikke er tilgjengelig for barnet? Med dette mener jeg at man drar ut på egen hobby, møter venner og familie og lignende

Min samboer og barnefar har en sterk tendens til å svare ja på forespørsler hit og dit, uten å sjekke inn med meg. Altså si noen ringer og spør om han vil være med på noe samme kveld, så kan han fort bare si ja, og med det ta for gitt at jeg er hjemme og ordner. Dette har pågått over år, og før barn så var det irriterende, men samtidig så stod vi jo begge friere til å gjøre hver vår greie. Nå etter barn kjenner jeg det føles mer og mer respektløst og sårende.

Vi har et lite barn, og barnet sover som regel om kvelden. Jeg har heller ikke så mange planer for tiden på grunn av jobb og barn, så jeg tror partneren min har blitt vant til å anta at jeg er hjemme og tar dette for gitt. Jeg har sagt at jeg trenger at vi begge kjenner eierskap for ansvaret på kveldstid (og forsåvidt dagtid også - skjer da også), og aldri bare anta at den andre skal ta alt. Jeg føler jeg er rimelig raus, og sier sjelden nei, men jeg trenger nå at han ikke bare tar meg for gitt, sier ja og kjører på med seg og sitt. Det handler om følelsen av at han setter kjernefamilien først. Trenger ikke så mye, men en "x spurte meg om x, hva tenker du? Ok for deg å ta legging/kvelden?". Istedenfor at jeg hører han avtaler på telefon og såvidt nevner det for meg etterpå.

For meg handler det ikke om at han ikke skal få være sosial. Jeg synes selvfølgelig han skal kunne være med venner og familie, holde på med egne hobbyer og ha et liv utenfor hjemmet. Men jeg synes det blir feil at han automatisk tar for gitt at jeg er tilgjengelig med barnet fordi jeg ikke har lagt andre planer.

Selv om barnet sover, er jeg jo fortsatt den som er hjemme og tilgjengelig hvis barnet våkner. Og jeg tenker egentlig at begge foreldre bør se hver kveld som et felles ansvar, og at hvis én ønsker å være borte, bør det avklares med den andre først – ikke at den andre må komme med en «god nok grunn» for å trenge partneren hjemme.

Det som gjør dette ekstra vanskelig, er at vi bor i hjembyen hans, hvor han har et større nettverk av venner, familie og bekjente i nærheten. Han får derfor naturlig mange sosiale invitasjoner og muligheter, mens jeg i større grad blir den som er hjemme. Dette har også vært et mønster over flere år.

Han sier at han ikke kan endre seg, og at jeg må la ham være sosial og ha kontakt med nettverket sitt. Han sier at løsningen han kan fungere med er at han sier ja, men deretter spør meg, sånn at jeg har mulighet til å si nei. Synes dette setter meg i en veldig kjip posisjon? Det kan også være et yngre søsken han har avtalt med som er en del yngre (foreldre etablert seg på nytt osv), og han bruker da dette (skal jeg ikke få være en god storebror??), noe som bare føles manipulerende. Dessuten tenker jeg at vårt barn jo må komme først i prioriterings rekken? Og jeg har til dags dato aldri stått i veien for disse relasjonene (digresjon).

 

Så jeg lurer oppriktig på: Er det jeg som er for rigid her? Bør jeg heller endre forventningene mine og akseptere at han kan si ja til ting uten å spørre, så lenge barnet sannsynligvis sover? Eller er det en rimelig forventning at vi avklarer slike ting først, nettopp fordi vi har felles barn og begge sin tid bør regnes som like verdifull?

 

Jeg ønsker gjerne ærlige svar – også hvis dere synes jeg tenker feil.

Anonymkode: cc0fe...ecb

[AnonymBruker]

Det er normalt å avklare med partner, ja. I allefall om spontane ting som skjer på kort varsel. 

Vi pleier ikke spørre om lov til å gå på konsert om seks måneder, da legger vi det bare inn i felles kalender om datoene ikke allerede er tatt av den andre (førstemann til mølla). 

Kanskje dere kan avtale at tirsdag, torsdag og lørdag er hans dager og avtale noe på, og så er mandag, onsdag og fredag dine dager? Så slipper dere å spørre hverandre hver gang? Da vet dere at de dagene er den ene på babyvakt og den andre kan hjelpe småsøsken eller dra på lang løpetur. 

Anonymkode: e2caf...132

[AnonymBruker]

Måtte ta samme runden med min mann, mye tidligere enn etter ett år. Tok det med en gang. At fra nå av skal du spørre om det er greit. Vanligvis løser vi det så svaret blir ja, men av respekt for den som blir sittende igjen med «jobben» skal det spørres. De første årene var det mest han som gjorde ting, men når barna ble større har jeg tatt igjen til gangs  Og jeg spør alltid om jeg kan gjøre ditt eller datt. Så han kan si nei om han ikke er i form, eller av andre grunner ikke kan ta barna.

tenker det må være sånn ja.

Anonymkode: 8734a...c1b

[AnonymBruker]

Begyn å gjøre det samme? Si i fra i dag at dy avtale med Bente å møtes kl 21 i dag. Eller hvis han har gjort avtaler utrn å sjekke med deg så hadde du tilfeldigvis også allerede laget en avtale. Diskusjonen som kommer da kan bli fruktbar. Hvem oppførte seg egoistisk? 

Han oppfører seg egoistisk. Vanlig folkeskikk å si i fra om slikt.

 

Anonymkode: ac70d...7d2

[Agatha]

Hos oss avklarer vi med hverandre først ja, kan jo ikke bare dra ut på ting når man har barn. Gjelder begge veier, og er en selvfølge i vårt forhold. Vi snakker også om det om en av oss har vært på mye en periode og tar hensyn, f.eks kjenner jeg selv at venninnekveld etter 3 dager på jobbreise ikke nødvendigvis er greit selv om han sikkert hadde sakt ja bare gå ut du!

[AnonymBruker]

Og hvordan har han tenkt at du skal få bygget opp ditt nettverk når det alltid er du som blir sittende hjemme, fordi du "må la ham være sosial og ha kontakt med nettverket sitt"?

Hadde han godtatt det samme av deg hvis dere bodde i nærheten av ditt nettverk?

Anonymkode: 13fcb...02f

[AnonymBruker]

Hvis han ikke skjønner at han må spørre så avtal at dere har annenhver kveld som eget ansvar. Dvs at han kan da ikke legge planer helt uten videre. 

Og neste gang han gjør det uten å spørre, så når han tilfeldigvis sier det til deg at han skal ut en tur, svarer du at "og hvem skal legge og passe x da? For jeg skal ut og gå tur nå". Og så gjør du det. Lat som det har vært planlagt, men siden han ikke melder fra til deg om planer så har jo heller ikke du gjort det. 

 

Anonymkode: 539b3...152

[Lønnesirup01]

Du har rett, det er helt normalt å avklare med hverandre før man legger planer.

Når barnet blir større vil det jo etterhvert ha egne planer - ting det må ha med foreldre på. Hva tenker han om det? Er det også din jobb, siden han skal være med andre?

[AnonymBruker]

Huff da Ts dette var litt vondt å lese. Det virker som om du strekker deg langt, forventer lite, krever null, og i tillegg er usikker på om det er deg det er noe med. 

Av det du skriver så synes jeg både han virker manipulernede ved at han legger det på deg som om du er den som avlyser planer han har lagt (din feil, han er et stakkars offer) og at han forsøker å ilegge deg meninger du ikke har (som at du ikke ønsker at han skal være en god storebror). I tillegg virker han utrolig egoistisk, og lite innstilt på at dere to og barnet er et fellesskap nå. 

I tillegg til dette så lar han jo situasjonen med at han er opptatt og sosial, og du stenges ute, ved at han ikke automatisk tar deg med på alt. Slik kunne du jo blitt inkludert. 

Jeg tror ikke det er en god løsning å være lik tilbake, eller dele opp uken slik at han har mandag og torsdag, du har tirsdag og onsdag, osv. I mitt hode skal man jo ikke dele seg slik hele tiden, men dele tiden sammen. Også får dagene han er ute eller du er ute være unntakene. 

Anonymkode: 40ca7...ae6

[AnonymBruker]

Hadde klikka om jeg data en som din mann.

Anonymkode: fbdf8...6e9

[AnonymBruker]

Selvsagt avklarer man med hverandre på forhånd. 

Anonymkode: 8cf01...a57

[AnonymBruker]

Vi har to små barn, og lite kveld for oss selv fordi eldstemann ikke sovner før halv ni-ni. Jeg forventer at all tid som ikke brukes på jobb skal avtales, eller i det minste sjekkes ut med den andre. Er det en middag, konsert eller jobbgreie på kveldstid som skjer om noen uker, så legger vi det inn i felles kalender og informerer den andre. Men impulsive aktiviteter på kort varsel, det SKAL avtales. Han er en drittsekk som ikke ser dette og krever å kunne fortsette som han vil. 

Anonymkode: 36be0...8f2

[AnonymBruker]

Forstår godt at dette tærer på, ja. Han viser jo egentlig at han synes at barna er ditt ansvar, ikke hans. Det er ikke greit. Instillingen hans vitner om distanserimg og ansvarsfraskrivelse. 

Vi avklarte alltid med hverandre. Ikke for å spørre om lov, og ikke noe behov for noe forklaring eller begrunnelse. Bare en sjekk for å være sikker på at det ikke kolliderte med noe den andre hadde planlagt. En av oss måtte jo være hjemme med barna, så vi måtte jo bare forsikre oss om at det ikke ble noe dobbelbooking.

Vi har ikke helt vent oss av med det ennå heller. Vi glemmer liksom at barna har blitt tenåringer og egentlig bare blir lykkelige hvis begge to er borte samtidig...

Anonymkode: add34...609

[AnonymBruker]

Selvfølgelig prater en sammen.

Verken jeg eller mannen planlegger NOE uten å avklare med hverandre.

Vi har familie kalender og 3 barn å følge opp mht aktiviteter, bursdager etc.

Vi er veldig raus og generøs mht å gi hverandre egentid. Nå trives vi best hjemme begge to da, men skjer det noe spesielt er det sjeldent vi ikke fikser det.

Men som familie og partnere så kommuniserer vi alltid.

Anonymkode: 2d1ad...019

[AnonymBruker]

Vi spør alltid og prøver alltid å si ja til hverandre.

Anonymkode: 1c980...e9c