Myten om den «sjokkerte» mannen ved skilsmisse – er kvinner emosjonelt late?

[AnonymBruker]

Jeg må bare lufte noe jeg har tenkt på lenge. Hver gang det skrives om skilsmisse her inne (og i media), går det samme narrativet igjen: «Mannen ble helt sjokkert og handlingslammet da jeg dro, selv om jeg har prøvd å snakke med ham i årevis.» Det fremstilles alltid som om kvinnen har gjort alt det emosjonelle arbeidet, mens mannen har levd i lykkelig uvitenhet i sin egen hule.

Er ikke dette egentlig en enorm kollektiv projeksjon?

Sannheten er vel heller at menn ofte er minst like ulykkelige i forholdet som kvinnen. Forskjellen er bare at menn ikke har samme behov for å mase, kritisere eller analysere alt i hjel hver eneste tirsdagskveld. Når menn blir ulykkelige, trekker de seg unna for å bevare husfreden. Det betyr ikke at de er «clueless», det betyr at de er dritlei av en partner som aldri blir fornøyd.

Når en mann «stenger av», er det sjelden fordi han ikke forstår. Det er fordi han har innsett at uansett hva han gjør, så gjør han det feil. Det konstante emosjonelle presset og kritikken gjør menn fullstendig utbrente.

Likevel klarer kvinner å snu dette til at de selv er de eneste ofrene, og at mannen er «blind». Kan det hende at kvinner rett og slett er for dårlige til å lytte når menn faktisk kommuniserer med stillhet og tilbaketrekking? Er det ikke på tide å innrømme at menn ofte holder ut i ulykkelige ekteskap kun for å beskytte barna og økonomien – ikke fordi de lever i en lykkelig boble?

Hvorfor har kvinner monopol på å definere hva som er «god kommunikasjon» i et forhold?

Anonymkode: 731eb...4f4

[AnonymBruker]

En kommuniserer ikke med stillhet og tilbaketrekking. Det kalles å stikke hodet i sanden. Man skal ikke ‘’holde ut’’ i et ulykkelig forhold heller, det er ikke rettferdig for noen parter. Jobb for det eller gå. 

Anonymkode: 759b5...21b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sannheten er vel heller at menn ofte er minst like ulykkelige i forholdet som kvinnen.

Den sannheten der må du faktisk dokumentere.

Anonymkode: 1d1d6...0c0

[AnonymBruker]

Der tror jeg du traff midt i blink 

Anonymkode: 716d8...1d0

[Macro]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Den sannheten der må du faktisk dokumentere.

Anonymkode: 1d1d6...0c0

Man må ikke dokumentere sine synspunkter, oppfatninger og meninger nei. Du kan heller si hvorfor du er uenig.

Jeg tror du er inne på noe veldig viktig TS. At kvinnen kommuniserer mer teller ikke nødvendigvis positivt. Om kommunikasjonen er hakking, enveiskritikk osv så er det bare nedbrytende. Men nå er det jo ikke slik at alle kvinner gjør ditt og alle menn gjør datt. Det finnes jo mange menn som prøver og prøver med damer som har lukket seg inne.

[AnonymBruker]

Hvordan skal kvinnen lytte til stillhet og tilbaketrekking?... Det er viktig å klare å uttrykke ting med ord.. 

Anonymkode: 5c3d4...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

En kommuniserer ikke med stillhet og tilbaketrekking. Det kalles å stikke hodet i sanden. Man skal ikke ‘’holde ut’’ i et ulykkelig forhold heller, det er ikke rettferdig for noen parter. Jobb for det eller gå. 

Anonymkode: 759b5...21b

Det du beskriver her er en grov forenkling av menneskelig psykologi. Innenfor relasjonsforskning (blant annet hos The Gottman Institute) er det bredt dokumentert at stillhet og tilbaketrekking – ofte kalt stonewalling – er en direkte fysiologisk og emosjonell forsvarsmekanisme.

Når en part opplever at samtalene i forholdet preges av konstant kritikk eller at man «aldri strekker til», trigger det en overveldelse i nervesystemet. Mannen trekker seg ikke tilbake fordi han er lat eller stikker hodet i sanden, men fordi han opplever at den verbale kommunikasjonen bare eskalerer konflikten. Stillheten er i aller høyeste grad en kommunikasjon av dyp mistrivsel og avmakt.

Et parforhold består av to personer, og det er begge parter som må jobbe med saken hvis det skal fungere. Kvinner har overhodet ikke monopol på fasiten for hva som er «riktig» kommunikasjon. Det er faktisk helt absurd å ta det som et automatisk utgangspunkt at kvinner er de som er gode på å kommunisere, bare fordi de bruker flest ord. Hvis kommunikasjonen din over tid fører til at partneren din stenger av og trekker seg unna, så har du faktisk feilet i å nå frem – og da må begge gå i seg selv.

Å redusere det å holde ut i et ulykkelig forhold til at man bare skal «jobbe for det eller gå», overser de enorme sosiale, familiære og økonomiske rammene som gjør at mange menn velger å bære sin egen ulykkelighet i stillhet fremfor å splitte opp familien.

Anonymkode: 731eb...4f4

[AnonymBruker]

Macro skrev (6 minutter siden):

Man må ikke dokumentere sine synspunkter, oppfatninger og meninger nei. Du kan heller si hvorfor du er uenig.

Jeg tror du er inne på noe veldig viktig TS. At kvinnen kommuniserer mer teller ikke nødvendigvis positivt. Om kommunikasjonen er hakking, enveiskritikk osv så er det bare nedbrytende. Men nå er det jo ikke slik at alle kvinner gjør ditt og alle menn gjør datt. Det finnes jo mange menn som prøver og prøver med damer som har lukket seg inne.

En sannhet er ikke et synspunkt eller en mening. TS skriver SANNHET.

Anonymkode: 1d1d6...0c0

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange mennesker som er i firhold de ikke skulle vært i. Sammen med mennesker som ikke er bra for de. 

Jeg tror mange ikke burde være i forhold i det hele tatt. Jeg tror mange burde innse at det forholdet de er i ikke er bra og gå mye før. Jeg synes mange tror at å kjempe hele tiden er det eneste riktige. Meg inkludert, lenge.

Jeg tror det er mange ulykkelige forhold og mange dårlige partnere, uansett kjønn.

 

Anonymkode: bc77b...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det du beskriver her er en grov forenkling av menneskelig psykologi. Innenfor relasjonsforskning (blant annet hos The Gottman Institute) er det bredt dokumentert at stillhet og tilbaketrekking – ofte kalt stonewalling – er en direkte fysiologisk og emosjonell forsvarsmekanisme.

Når en part opplever at samtalene i forholdet preges av konstant kritikk eller at man «aldri strekker til», trigger det en overveldelse i nervesystemet. Mannen trekker seg ikke tilbake fordi han er lat eller stikker hodet i sanden, men fordi han opplever at den verbale kommunikasjonen bare eskalerer konflikten. Stillheten er i aller høyeste grad en kommunikasjon av dyp mistrivsel og avmakt.

Et parforhold består av to personer, og det er begge parter som må jobbe med saken hvis det skal fungere. Kvinner har overhodet ikke monopol på fasiten for hva som er «riktig» kommunikasjon. Det er faktisk helt absurd å ta det som et automatisk utgangspunkt at kvinner er de som er gode på å kommunisere, bare fordi de bruker flest ord. Hvis kommunikasjonen din over tid fører til at partneren din stenger av og trekker seg unna, så har du faktisk feilet i å nå frem – og da må begge gå i seg selv.

Å redusere det å holde ut i et ulykkelig forhold til at man bare skal «jobbe for det eller gå», overser de enorme sosiale, familiære og økonomiske rammene som gjør at mange menn velger å bære sin egen ulykkelighet i stillhet fremfor å splitte opp familien.

Anonymkode: 731eb...4f4

Som mann så er det helt opplagt, men rart flere kvinner ikke forstår dette 

Anonymkode: 716d8...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvorfor har kvinner monopol på å definere hva som er «god kommunikasjon» i et forhold?

Anonymkode: 731eb...4f4

Ingen av partene har monopol på det.

Men konsekvensen av å ignorere/ikke ta inn over seg at en partner er mer misfornøyd enn en selv, blir jo skilsmisse. Og dette sier jeg selv om jeg ble ufrivillig skilt selv.

Anonymkode: 3d9ce...a17

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan skal kvinnen lytte til stillhet og tilbaketrekking?... Det er viktig å klare å uttrykke ting med ord.. 

Anonymkode: 5c3d4...7ee

Stillhet og tilbaketrekning er også kommunikasjon. Handlinger er kommunikasjon. Må ikke være ord. 
Jeg er dritt lei av å høre på venninner som forteller at de og mennene deres «snakker seg gjennom problemene» både seint og tidlig.

Og grøsser hver gang de forteller om å «jobbe med forholdet», som tydeligvis også betyr å snakke. 
 

Skal ikke være nødvendig å jobbe for å opprettholde et forhold. Et forhold skal være slik at begge må være obs på hvordan den andre har det, og tilpasse seg hverandre. Da kan man ikke tvinge en fyr som hater det til å prate i timevis. 
Om å gjøre å finne en annen inngangsport da eller å innse at man ikke passer sammen. 

Endret 4. august av Bacteria

[AnonymBruker]

Det er kanskje sant for mange forhold, men det er nok mange forhold der dette ikke stemmer. Da mener jeg at kvinnen (eller mannen) har prøvd ulike måter å kommunisere på over lang tid, som ikke er "hakking", men ikke blir hørt eller respektert. Stonewalling, det som er nevnt tidligere med å ikke svare og snakke til andre er kanskje en forsvarsmekanisme, men det er også brukt av mennesker for å straffe andre mennesker, mao emosjonell manipulasjon. 

Les leserinnlegget "She divorced me because I left dishes by the sink", hvis man har litt medieforståelse og leser mellom linjene kan denne sammenlignes med mange ulike parsituasjoner. 

Anonymkode: 74a7e...374

[AnonymBruker]

Vi slet i årevis før jeg gikk, jeg holdt ut lenge for å prøve å holde familien samlet. Til jeg innså at den allerede var ødelagt.

Jeg slet meg ut på å følge opp alt, i tillegg til at han stadig kranglet med meg og barna. Han trakk seg mer og mer unna oss. Han hadde alltid airpods i ørene når han var hjemme og så på videoer på telefonen. Bidro lite med husarbeid og oppfølging av ungene. Men hjalp alle andre som spurte. Ville ikke bli med oss på noe, og hvis han var med, så var han mutt og utålmodig. Følte meg veldig alene. 

Jeg fortalte han flere ganger at jeg syntes forholdet skrantet, og at vi trengte å ta grep. Likevel var det som lyn fra klar himmel da jeg gikk. Da var han plutselig veldig glad i meg og ungene og ville kjempe. Men det var dessverre alt for sent. 

Anonymkode: 229e1...742

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

Det er kanskje sant for mange forhold, men det er nok mange forhold der dette ikke stemmer. Da mener jeg at kvinnen (eller mannen) har prøvd ulike måter å kommunisere på over lang tid, som ikke er "hakking", men ikke blir hørt eller respektert. Stonewalling, det som er nevnt tidligere med å ikke svare og snakke til andre er kanskje en forsvarsmekanisme, men det er også brukt av mennesker for å straffe andre mennesker, mao emosjonell manipulasjon. 

Les leserinnlegget "She divorced me because I left dishes by the sink", hvis man har litt medieforståelse og leser mellom linjene kan denne sammenlignes med mange ulike parsituasjoner. 

 

Selvfølgelig gjelder ikke dette absolutte sannheter for samtlige forhold og mennesker i hele verden. Hvis vi skal diskutere ved å trekke inn «men hva om det er slik og slik» i alle mulige unntakstilfeller, kan vi holde på mellom himmel og jord i evigheter.

Poenget mitt er å utfordre det generelle, dominerende samfunnsnarrativet som nesten automatisk fremstiller kvinnen som det kommuniserende offeret og mannen som den uvitende og følelsesløse parten. At stonewalling i visse tilfeller kan misbrukes som manipulasjon endrer ikke det faktum at det i svært mange tilfeller er en ren overlevelsesmekanisme i et ulykkelig samliv – et samliv der mannen ofte er minst like misfornøyd som kvinnen, bare mer taus om det.

Anonymkode: 731eb...4f4

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (2 minutter siden):

Stillhet og tilbaketrekning er også kommunikasjon. Handlinger er kommunikasjon. Må ikke være ord. 
Jeg er dritt lei av å høre på venninner som forteller at de og mennene deres «snakker seg gjennom problemene» både seint og tidlig.»

Og grøsser hver gang de forteller om å «jobbe med forholdet», som tydeligvis også betyr å snakke. 
 

Skal ikke være nødvendig å jobbe for å opprettholde et forhold. Et forhold skal være slik at begge må være obs på hvordan den andre har det, og tilpasse seg hverandre. Da kan man ikke tvinge en fyr som hater det til å prate i timevis. 
Om å gjøre å finne en annen inngangsport da eller å innse at man ikke passer sammen. 

Ord uten handling er ikke mye verdt, men det er ikke handling uten ord heller. Man trenger begge for å stole på at det som blir sagt blir fulgt, og for å forstå intensjonen bak det som blir gjort. 

Jeg er en som kan prate i 3 timer om én ting, mannen min er ikke. "Jobben" vi gjør er jo da å se, forstå og tilpasse seg den andre. Begge veier. Alle jobber med forholdet, men for noen oppleves det nok litt lettere enn for andre. Og noen trenger faktisk mer prat for å forstå den andre og formidle hva som skjer, hvertfall når ting blir mer komplisert. Men enig i at praten må følges opp av handling. Samvær er forøvrig alltid relasjonsarbeid, også når alt går bra. Det du beskriver "Et forhold skal være slik at begge må være obs på hvordan den andre har det, og tilpasse seg hverandre." - det er det som er jobben. 

Anonymkode: 92810...f45

[AnonymBruker]

Hehe dette blir for enkelt. Om en mann (i ditt tilfelle) trekker seg unna fordi kona (i ditt tilfelle) hakker på han, så kan det likevel ikke være opp til kona å være tankeleser og forstå hva som er i veien. Det kan vi ikke forvente av noen. Har man problemer i et forhold og ønsker en endring må man si det med ord til sin partner. Gjør man ikke det (man er for feig,  lat, problemet er ikke så stort at man ikke kan leve med det) så kan det ikke lastes på den andre parten.
 

Når det snakkes om eksemplene hvor skilsmissen kom som lyn fra klar himmel på mannen, er det typisk at kona flere ganger har tatt opp ting hun ikke kan leve med (for eksempel at han ikke tar sin del av husarbeidet) uten at det blir tatt på alvor, og når hun går skjønner han ingenting fordi «vi hadde det jo så bra». Mannen uttaler altså selv at han mener de hadde det bra sammen, det er ikke en antakelse som gjøres.

 

Anonymkode: c4457...587

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Selvfølgelig gjelder ikke dette absolutte sannheter for samtlige forhold og mennesker i hele verden. Hvis vi skal diskutere ved å trekke inn «men hva om det er slik og slik» i alle mulige unntakstilfeller, kan vi holde på mellom himmel og jord i evigheter.

Poenget mitt er å utfordre det generelle, dominerende samfunnsnarrativet som nesten automatisk fremstiller kvinnen som det kommuniserende offeret og mannen som den uvitende og følelsesløse parten. At stonewalling i visse tilfeller kan misbrukes som manipulasjon endrer ikke det faktum at det i svært mange tilfeller er en ren overlevelsesmekanisme i et ulykkelig samliv – et samliv der mannen ofte er minst like misfornøyd som kvinnen, bare mer taus om det.

Anonymkode: 731eb...4f4

Men hvorfor går ikke mannen da? Hvis han er så ulykkelig, så kan det jo ikke komme "som lyn fra klar himmel" hvis kona går først...

Anonymkode: 74a7e...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi slet i årevis før jeg gikk, jeg holdt ut lenge for å prøve å holde familien samlet. Til jeg innså at den allerede var ødelagt.

Jeg slet meg ut på å følge opp alt, i tillegg til at han stadig kranglet med meg og barna. Han trakk seg mer og mer unna oss. Han hadde alltid airpods i ørene når han var hjemme og så på videoer på telefonen. Bidro lite med husarbeid og oppfølging av ungene. Men hjalp alle andre som spurte. Ville ikke bli med oss på noe, og hvis han var med, så var han mutt og utålmodig. Følte meg veldig alene. 

Jeg fortalte han flere ganger at jeg syntes forholdet skrantet, og at vi trengte å ta grep. Likevel var det som lyn fra klar himmel da jeg gikk. Da var han plutselig veldig glad i meg og ungene og ville kjempe. Men det var dessverre alt for sent. 

Anonymkode: 229e1...742

Det er tøft å høre at du sto i en så vanskelig situasjon, og det er ingen tvil om at du opplevde det som en enorm belastning. Men historien din reiser også noen viktige spørsmål rundt hva som faktisk ligger i begrepet å «ta grep».

Når du fortalte ham at forholdet skrantet, hva handlet den kommunikasjonen om? Gikk det primært ut på å korrigere adferden hans og fortelle ham alt han gjorde feil (husarbeid, skjermtid, humør), eller handlet det om å gjenskape intimitet, nærhet og det seksuelle fellesskapet? Det er en vesentlig forskjell på å kommunisere en kravliste og det å invitere til å finne tilbake til hverandre som partnere.

Et parforhold har alltid to parter som utgjør 50 % hver av dynamikken. Når en mann trekker seg så totalt unna, isolerer seg med AirPods og blir mutt, er det som regel et tegn på en mann som allerede er dypt ulykkelig, emosjonelt utbrent og som har gitt opp.

Har du i ettertid reflektert over dine egne 50 %, eller sitter du igjen med en følelse av at du gjorde absolutt alt riktig? Det krever mye ydmykhet å se sine egne feil i et samlivsbrudd, men det er ofte der nøkkelen ligger for å forstå hvorfor han ble sittende fast i den destruktive boblen sin frem til det smalt.

Anonymkode: 731eb...4f4

[AnonymBruker]

Gifte menn lever lengre enn single, så helt grusomt kan det ikke være. 
 

Du beskriver en situasjon hvor mannen bør være glad for at kona satt i gang prosessen med skilsmisse. Sitter vel mer igjen med spørsmålet hvorfor han ikke tok tak i det selv? Der er kanskje noe av svaret til det du tar opp. Det er kvinnene som oftest initierer til skilsmisse. Kanskje forklaringen ville vært annerledes utad om menn tok litt mer tak i det selv? I stedet for å sitte der og sture, vente på at det magisk går over. Noe det ikke gjør, naturlig nok. 

Anonymkode: 1b4d6...00c