Når hodet vil tilgi, men kroppen ikke klarer.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner meg så alene i det, og lurer på om noen har opplevd noe lignende.

Jeg elsker mannen min. Jeg elsker familien vår. Vi har bygget et liv sammen, har små barn, og han er en god far som gjør utrolig mye for både meg og barna. Han ønsker oppriktig at jeg skal ha det bra, og det gjør dette enda vanskeligere å forstå.

For 3–4 år siden opplevde vi et tillitsbrudd. Vi valgte å fortsette sammen, jobbet oss gjennom det, og jeg har sagt – og trodd – at jeg har tilgitt. Hodet mitt vil virkelig legge det bak seg.

Men kroppen greier ikke.

Det er som om nervesystemet mitt fortsatt lever i alarmberedskap. Jeg irriterer meg lett over småting. Jeg trekker meg unna nærhet og intimitet. Jeg holder igjen følelsene mine, uten å ville det. Jeg føler at jeg aldri har klart å koble meg helt på ham igjen.

Samtidig er jeg så sliten. Ikke bare vanlig småbarnssliten, men helt flat. Tiltaksløs. Trøtt. Livsgnisten er nesten borte. Kroppen gir meg fysiske tegn på utmattelse, og jeg kjenner at jeg har veldig lite å gi. 

Det som gjør meg mest forvirret – og gir meg enormt dårlig samvittighet – er at jeg ofte får mer energi når han er bortreist. Da blir jeg roligere, mindre irritert og får plutselig overskudd til å holde huset ryddig og fungere bedre. Det høres helt forferdelig ut å skrive, fordi det ikke handler om at jeg ønsker at han skal være borte. Jeg savner ham, og jeg elsker ham. Likevel reagerer kroppen min på den måten.

Det får meg til å lure på om kroppen fortsatt forbinder ham med det gamle såret, selv om hodet mitt ikke gjør det. Og så blir jeg redd.

Er dette en normal reaksjon etter et tillitsbrudd, selv flere år senere?

Har noen opplevd at kroppen hang igjen lenge etter at hodet hadde tilgitt?

Og viktigst av alt: Finnes det en vei tilbake? Kan man få nervesystemet til å finne tryggheten igjen, slik at man kan komme gjennom dette sammen? Eller kan det være et tegn på at kroppen prøver å fortelle meg at jeg faktisk ville hatt det bedre alene – selv om jeg elsker ham?

Jeg kjenner meg så splittet mellom det hjertet mitt vet, og det kroppen min ser ut til å føle.

Jeg ønsker ikke å gi opp oss. Samtidig er jeg redd for å leve resten av livet uten glede, nærhet og ro.

Er det noen som har vært der jeg er nå – og som kom seg videre?

Anonymkode: c1a98...21b

[AnonymBruker]

Spørs på hva ? Var han utro så er det et stort NEI, uansett hvor snill og grei denne mannen er. Man kan være en fantastisk snill pappa og ta vare på ungene sine selv om han har vært utro - det er min far et levende bevis på. Er vel ingen som har vært så mye utro som min far, men samtidig er vel ingen som har vært så snill og god som en pappa som han og. MEN det betydde ikke at han var en god partner, og min bor ble værende ALT for lenge fordi han hadde de fantastiske egenskapene.. Generøs, omtenksom, sympatisk og hjelpsom med både hun og folkene rundt seg. Men som partner var han langt ifra den beste når han viste den dårlige siden til, da var det mye som skulle veie opp for det i ettertid. Mitt råd er at det kommer helt an på HVA det var. Utroskap, begjær mot andre kvinner - da er det dødfødt. Jeg har selv vært i lange forhold, følt på småforelskelse, lyst på andre og kjedsomhet i forhold - MEN - aldri tatt steget å handle på de følelsene nettopp av respekt for min daværende partner og det hadde jeg gjort om vi hadde vært sammen i 5 eller 30 år. 

Anonymkode: ded5f...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Spørs på hva ? Var han utro så er det et stort NEI, uansett hvor snill og grei denne mannen er. Man kan være en fantastisk snill pappa og ta vare på ungene sine selv om han har vært utro - det er min far et levende bevis på. Er vel ingen som har vært så mye utro som min far, men samtidig er vel ingen som har vært så snill og god som en pappa som han og. MEN det betydde ikke at han var en god partner, og min bor ble værende ALT for lenge fordi han hadde de fantastiske egenskapene.. Generøs, omtenksom, sympatisk og hjelpsom med både hun og folkene rundt seg. Men som partner var han langt ifra den beste når han viste den dårlige siden til, da var det mye som skulle veie opp for det i ettertid. Mitt råd er at det kommer helt an på HVA det var. Utroskap, begjær mot andre kvinner - da er det dødfødt. Jeg har selv vært i lange forhold, følt på småforelskelse, lyst på andre og kjedsomhet i forhold - MEN - aldri tatt steget å handle på de følelsene nettopp av respekt for min daværende partner og det hadde jeg gjort om vi hadde vært sammen i 5 eller 30 år. 

Anonymkode: ded5f...bd4

Det handler om et stort svik da jeg var gravid. Han var ikke på en god plass, og valgte å forlate meg under svangerskapet (da hadde vi vært sammen i 8 år, og hatt det tilsynelatende bra).
 

Deretter fulgte to-tre tøffe år med beinhard jobbing for å finne tilbake til hverandre. I løpet av denne tiden hadde han et kort «forhold» til en mye yngre kollega, og løy om det (en kollega som jeg hadde vært skeptisk til allerede mens vi var sammen). Samtidig som vi jobbet for å bli en familie igjen. 

Han var jo ikke utro, teknisk sett, men det opplevdes som det.

Svangerskapet og barseltiden er som en tåke for meg, det var en skikkelig vond tid med mye frem og tilbake, og mange små knekkpunkter for oss. 
 

Han jobbet samtidig med seg selv, og er nå på en veldig god plass. Som sagt gjør han alt for meg og familien, han er fullstendig transparent. Jeg har ingen grunn til å ikke stole på ham, i dag. 
 

Likevel er det så mange triggere, jeg blir nesten daglig påminnet den vonde tiden. Har lest en del om traumerespons, og kjenner meg veldig igjen. 
 

TS

Anonymkode: c1a98...21b

[AnonymBruker]

Opplevde stort tillitsbrudd, og prøvde et års tid etterpå. Jeg var syk hele det året, fullstendig utslitt. Da jeg gikk fra han, så ble jeg helt frisk. Noen få år etterpå så pratet vi om at vi skulle prøve igjen. Men allerede på første date, så sa kroppen min klart ifra om at dette vil den ikke. Selv om vi hadde det veldig hyggelig. 

Anonymkode: 1178e...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Opplevde stort tillitsbrudd, og prøvde et års tid etterpå. Jeg var syk hele det året, fullstendig utslitt. Da jeg gikk fra han, så ble jeg helt frisk. Noen få år etterpå så pratet vi om at vi skulle prøve igjen. Men allerede på første date, så sa kroppen min klart ifra om at dette vil den ikke. Selv om vi hadde det veldig hyggelig. 

Anonymkode: 1178e...4e0

Det er veldig interessant! Kan du fortelle mer om hvilke «symptomer» du kjente på? 
 

For min del er det utmattelse, nedstemthet, verking i ledd og muskler, dårlig søvn, likegyldighet osv. Finner ingen eller lite glede i hverdagen, har lite energi til å være med ungene. Søker ikke nærhet til mannen, vil bare forsvinne og være for meg selv.

Når han er bortreist er jeg mye bedre opplagt, har mer energi, bedre humør osv. 
 

Snakket med en psykolog som mente jeg led av ptsd, og hun anbefalt emdr- behandling. Har ikke prøvd det enda, sitter så langt inne å bruke enda flere måneder (og kanskje år?) i terapi, etter alle de timene vi hadde hos familieterapeut. Orker ikke 😩

TS 

Anonymkode: c1a98...21b

[AnonymBruker]

Ja, du lider av PTSD. Og kroppen er i full alarmberedskap. Dette vil kreve år med terapi. Og antagelig vil du trenge det også hvis du går inn i et nytt forhold i fremtiden. Lytt til kroppen. Hør på psykologen.

Anonymkode: 764c0...c54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er veldig interessant! Kan du fortelle mer om hvilke «symptomer» du kjente på? 
 

For min del er det utmattelse, nedstemthet, verking i ledd og muskler, dårlig søvn, likegyldighet osv. Finner ingen eller lite glede i hverdagen, har lite energi til å være med ungene. Søker ikke nærhet til mannen, vil bare forsvinne og være for meg selv.

Når han er bortreist er jeg mye bedre opplagt, har mer energi, bedre humør osv. 
 

Snakket med en psykolog som mente jeg led av ptsd, og hun anbefalt emdr- behandling. Har ikke prøvd det enda, sitter så langt inne å bruke enda flere måneder (og kanskje år?) i terapi, etter alle de timene vi hadde hos familieterapeut. Orker ikke 😩

TS 

Anonymkode: c1a98...21b

Det er akkurat som meg dette her. Jeg står i kø for behandling( emdr), men må vente i mange måneder dessverre. Hatt det vondt og vanskelig lenge, så tåler vel litt til også. Har ingen tillit til mannen etter utroskap og ikke gjør han noe for at jeg skal få det heller. Blir bare sint om jeg tar det opp, enda det var det vi fikk beskjed om at parterapeuten. Dumme meg som gikk tilbake etter jeg hadde gått fra han, men dessverre hadde jeg der like jævlig alene også. Vi har unger sammen, så det var derfor jeg gikk tilbake etter han hadde levd livet med andre damer og ikke syntes det var så gøy likevel. Nytt tillitsbrudd med en gang vi ble sammen igjen også. 

Anonymkode: c6e20...ad6

[AnonymBruker]

Nei han hadde jeg ikke beholdt.

Anonymkode: 2ed07...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det handler om et stort svik da jeg var gravid. Han var ikke på en god plass, og valgte å forlate meg under svangerskapet (da hadde vi vært sammen i 8 år, og hatt det tilsynelatende bra).
 

Deretter fulgte to-tre tøffe år med beinhard jobbing for å finne tilbake til hverandre. I løpet av denne tiden hadde han et kort «forhold» til en mye yngre kollega, og løy om det (en kollega som jeg hadde vært skeptisk til allerede mens vi var sammen). Samtidig som vi jobbet for å bli en familie igjen. 

Han var jo ikke utro, teknisk sett, men det opplevdes som det.

Svangerskapet og barseltiden er som en tåke for meg, det var en skikkelig vond tid med mye frem og tilbake, og mange små knekkpunkter for oss. 
 

Han jobbet samtidig med seg selv, og er nå på en veldig god plass. Som sagt gjør han alt for meg og familien, han er fullstendig transparent. Jeg har ingen grunn til å ikke stole på ham, i dag. 
 

Likevel er det så mange triggere, jeg blir nesten daglig påminnet den vonde tiden. Har lest en del om traumerespons, og kjenner meg veldig igjen. 
 

TS

Anonymkode: c1a98...21b

Hjernen din og du vet at han ikke er til å stole på, og kan forlate deg når som helst- og da blir å «tilgi» et svadabegrep. Å tilgi fikser ingenting, og det resetter ingenting. Det er bare en måte å si at vi er ferdig med saken. Men det betyr ikke at man fortsetter som før og later som det ikke har skjedd. 
Du må kanskje velge dere eller deg, anbefaler psykolog, jo lengre du står i det, jo værre blir det. 

Anonymkode: 2d31d...566

[AnonymBruker]

Han stakk fra deg når du var på ditt mest sårbare for å tilfredsstille hans behov. DER har du svaret ditt klinkende klart. Et RUNGENDE NEI, NEI og ATTER NEI. Altså man kan gjøre mye dumt og ikke være helt seg selv, dvs; si ting man gjerne ikke mener eller gjøre en litt dum ting. Men når han først 1) forlater deg 2) finner seg en ny kort tid etterpå 3) i tillegg til å lyge om det… Så vitner ikke det om en enkelt feiltagelse eller en glipp. Dette har vært planlagt, kalkulert og gjennomført OVER tid. Spesielt etter 8 år sammen! At man er på et dårlig sted i livet gir det ikke rett til å behandle folk dårlig.. Helt greit og slå opp, men å gjøre det når du er på ditt mest sårbare og lyge… Det går over alle grenser. Så du må se på helheten her. Jeg skjønner GODT at du ikke vil slippe han inn på deg igjen. Spørmsålet er vel bare om når tid dette neste gang skjer igjen og du sitter der med luen i hånden fordi han vet du har tatt han tilbake før og vil garantert gjøre det igjen. Menn er IKKE så dum som vi tror de gjerne er. Så mitt råd er – spar deg for hodebry. Ha et godt samvær med han ift barna. Men som partner må han GÅ! Helst i går.
 

Anonymkode: ded5f...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner meg så alene i det, og lurer på om noen har opplevd noe lignende.

Jeg elsker mannen min. Jeg elsker familien vår. Vi har bygget et liv sammen, har små barn, og han er en god far som gjør utrolig mye for både meg og barna. Han ønsker oppriktig at jeg skal ha det bra, og det gjør dette enda vanskeligere å forstå.

For 3–4 år siden opplevde vi et tillitsbrudd. Vi valgte å fortsette sammen, jobbet oss gjennom det, og jeg har sagt – og trodd – at jeg har tilgitt. Hodet mitt vil virkelig legge det bak seg.

Men kroppen greier ikke.

Det er som om nervesystemet mitt fortsatt lever i alarmberedskap. Jeg irriterer meg lett over småting. Jeg trekker meg unna nærhet og intimitet. Jeg holder igjen følelsene mine, uten å ville det. Jeg føler at jeg aldri har klart å koble meg helt på ham igjen.

Samtidig er jeg så sliten. Ikke bare vanlig småbarnssliten, men helt flat. Tiltaksløs. Trøtt. Livsgnisten er nesten borte. Kroppen gir meg fysiske tegn på utmattelse, og jeg kjenner at jeg har veldig lite å gi. 

Det som gjør meg mest forvirret – og gir meg enormt dårlig samvittighet – er at jeg ofte får mer energi når han er bortreist. Da blir jeg roligere, mindre irritert og får plutselig overskudd til å holde huset ryddig og fungere bedre. Det høres helt forferdelig ut å skrive, fordi det ikke handler om at jeg ønsker at han skal være borte. Jeg savner ham, og jeg elsker ham. Likevel reagerer kroppen min på den måten.

Det får meg til å lure på om kroppen fortsatt forbinder ham med det gamle såret, selv om hodet mitt ikke gjør det. Og så blir jeg redd.

Er dette en normal reaksjon etter et tillitsbrudd, selv flere år senere?

Har noen opplevd at kroppen hang igjen lenge etter at hodet hadde tilgitt?

Og viktigst av alt: Finnes det en vei tilbake? Kan man få nervesystemet til å finne tryggheten igjen, slik at man kan komme gjennom dette sammen? Eller kan det være et tegn på at kroppen prøver å fortelle meg at jeg faktisk ville hatt det bedre alene – selv om jeg elsker ham?

Jeg kjenner meg så splittet mellom det hjertet mitt vet, og det kroppen min ser ut til å føle.

Jeg ønsker ikke å gi opp oss. Samtidig er jeg redd for å leve resten av livet uten glede, nærhet og ro.

Er det noen som har vært der jeg er nå – og som kom seg videre?

Anonymkode: c1a98...21b

Ja. Uten han.

Anonymkode: b3a65...ea5

[AnonymBruker]

Snakk om å ikke høre etter hva kroppen sier veldig tydelig. Og til og med ønske terapi for å overkjøre kroppens signaler.

Oppskriften på dårlig psykisk helse dette her.

Anonymkode: 73500...cda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er veldig interessant! Kan du fortelle mer om hvilke «symptomer» du kjente på? 
 

For min del er det utmattelse, nedstemthet, verking i ledd og muskler, dårlig søvn, likegyldighet osv. Finner ingen eller lite glede i hverdagen, har lite energi til å være med ungene. Søker ikke nærhet til mannen, vil bare forsvinne og være for meg selv.

Når han er bortreist er jeg mye bedre opplagt, har mer energi, bedre humør osv. 
 

Snakket med en psykolog som mente jeg led av ptsd, og hun anbefalt emdr- behandling. Har ikke prøvd det enda, sitter så langt inne å bruke enda flere måneder (og kanskje år?) i terapi, etter alle de timene vi hadde hos familieterapeut. Orker ikke 😩

TS 

Anonymkode: c1a98...21b

Veldig sliten, og sov dårlig. Var nok litt nedstemt og. Men jeg fant masse på med barna, uten han. Han hadde ikke så stort ønske om å bli med. Og jeg koste meg mye mer, om han ikke ble med. Jeg var så dårlig at jeg var sykemeldt mesteparten av det året.

Anonymkode: 1178e...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han stakk fra deg når du var på ditt mest sårbare for å tilfredsstille hans behov. DER har du svaret ditt klinkende klart. Et RUNGENDE NEI, NEI og ATTER NEI. Altså man kan gjøre mye dumt og ikke være helt seg selv, dvs; si ting man gjerne ikke mener eller gjøre en litt dum ting. Men når han først 1) forlater deg 2) finner seg en ny kort tid etterpå 3) i tillegg til å lyge om det… Så vitner ikke det om en enkelt feiltagelse eller en glipp. Dette har vært planlagt, kalkulert og gjennomført OVER tid. Spesielt etter 8 år sammen! At man er på et dårlig sted i livet gir det ikke rett til å behandle folk dårlig.. Helt greit og slå opp, men å gjøre det når du er på ditt mest sårbare og lyge… Det går over alle grenser. Så du må se på helheten her. Jeg skjønner GODT at du ikke vil slippe han inn på deg igjen. Spørmsålet er vel bare om når tid dette neste gang skjer igjen og du sitter der med luen i hånden fordi han vet du har tatt han tilbake før og vil garantert gjøre det igjen. Menn er IKKE så dum som vi tror de gjerne er. Så mitt råd er – spar deg for hodebry. Ha et godt samvær med han ift barna. Men som partner må han GÅ! Helst i går.
 

Anonymkode: ded5f...bd4

Dette. Bare dra. Du får det MYE bedre. 

Anonymkode: 2ad56...c3c

[Tradegy]

Kanskje er det litt vanskelig å skille på kjærlighet og avhengighet.  Det er på én side et praktisk forhold mellom to gode venner. 

Du trekker deg unna når det kommer til intimitet. Og der ligger hele svaret ditt.

Ikke fordi man er nødt til noe, men uten at kroppen får nye erfaringer, vil sannheten være at det ikke er nødvendig.

Det hjelper ikke kun å tilgi. Du må fysisk gjøre noen grep utover overflatearbeid. Antagelig har du gått på halv maskin så lenge at du i bunn og grunn er ferdig.

Det er ikke sikkert det er der du skal være. Kanskje er meningen at det er et før og etter. 

 

[Gjest Polette]

Du sier du har ingen grunn til å ikke stole på han. Men du har gode grunner til å ikke stole på han, men du fortrenger det. Derfor blir du syk. 

 

[AnonymBruker]

Han såret deg så mye at om du tror du har tilgitt han, så har du egentlig ikke det. Du kan fortelle deg selv det 1000vis ganger, men kroppen vet. Jeg har vært der selv, eksen sviktet meg på en slik måte at jeg har faktisk aldri tilgitt han, selv om vi var sammen 15 år etter hendelsen (ikke utro). Den dag i dag er jeg preget av det sviket hans og det var en samling av det og mange andre ting som gjorde at jeg tilslutt utviklet forakt for mannen. Vi skiltes som bitre uvenner og har ingen kontakt. All kommunikasjon går via barna (som ikke er anbefalt av FVK), men det eneste som fungerer dessverre. Han mener fortsatt at han ikke sviktet meg, men jeg er av en annen oppfatning.  De siste 15 årene var ikke gode og skulle gått med en gang. Men då var det dette med barna da…. 

Anonymkode: 5dd69...369

[AnonymBruker]

Kroppen din har bestemt seg, valget er tatt. Grensene dine er overskredet, kroppen vet det, hodet ved det, men du vil ikke innse det. 

Ingen vei tilbake her. Dessverre kan du kanskje tenke, men jeg tenker heldigvis. For et slikt forhold er ikke sunt, tross alt det gode man har sammen.

Så fort du tør å ta steget ut, kommer du til å blomstre. Å lukke en dør og bevege seg ut i ukjent rom er skummelt, men du vil takke deg selv.

Anonymkode: 7a050...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

...

Det som gjør meg mest forvirret – og gir meg enormt dårlig samvittighet – er at jeg ofte får mer energi når han er bortreist. Da blir jeg roligere, mindre irritert og får plutselig overskudd til å holde huset ryddig og fungere bedre. Det høres helt forferdelig ut å skrive, fordi det ikke handler om at jeg ønsker at han skal være borte. Jeg savner ham, og jeg elsker ham. Likevel reagerer kroppen min på den måten.

...

Anonymkode: c1a98...21b

Dette høres opplagt ut, Ts, men er det ikke...

Greier du å sette ord på:

- hva er det som gjør at du blir roligere når han ikke er hjemme?

- hva er det som gjør at du blir mindre irritert når han er borte?

- du skriver at du plutselig får overskudd når han er borte - hva er det som tapper deg så for energi når han er hjemme?

 

Greier du å sette ord på akkurat hva du føler og tenker rundt dette?  Du trenger ikke skrive det her i tråden, men jeg tror det er viktig for deg å gå i deg selv og sette ord på hva det er som tapper deg så mye, hva som irriterer deg så mye, hva som gjør deg urolig når han er hjemme. 

For i dine egne svar på dette tror jeg også svarene du søker for fremtiden ligger, enten dere går fra hverandre eller holder sammen.

Du skriver at han var på et dårlig sted da han var utro da du var gravid. Og også at han har jobbet med seg selv og nå har det godt, og at han gjør alt han kan for deg og barna. Har dere snakket om at du sliter såpass mye? Har han tanker om det, og egen rolle i det? 

Du skriver også at dere "jobbet dere gjennom det" (hans utroskap og løgner). Jeg tror en stor del av problemet er at en eller begge to på et altfor tidlig stadium konkluderte med at dere hadde "jobbet dere ferdig og gjennom det" og at dere da ikke trengte mer parterapi. Men det er veldig åpenbart at selv om dere kanskje jobbet dere "gjennom" slik at dere ikke da gikk fra hverandre, så har dere ikke greid å reparere og bygge opp igjen et sterkere forhold etterpå. Dere sluttet derfor altfor tidlig i terapi, for forholdet deres hadde bare fått avverget at dere brøt, men dere har ikke jobbet godt nok hverken med dere selv eller med sammen for forholdet. Han har jobbet med seg selv og har det godt - super, kjempebra, det viser at han er en mann som er villig til å endre seg til det bedre! Men har han det godt i forholdet når du ikke har det godt? Har du jobbet nok med deg selv, når du skriver at du egentlig ikke vil følge psykologens råd om å gå til emdr-behandling (selv om det for mange har forbausende gode resulater)? Hvordan har dere to sammen jobbet de siste par årene for å ikke bare avverge brudd, men for å reparere forholdet og hverandre fra dypet, bygge opp igjen hverandre og dere selv?

Igjen, du trenger ikke svare her i tråden, men tenk gjennom disse spørsmålene for egen del, og snakk med psykologen om dem også!

I tillegg kan du se for deg ulike scenarier for egen fremtid, hvor du/dere er om f.eks. 5 og 10 og 15 år:

- du og mannen fortsetter sammen som nå, uten større endringer

- du jobber mer med deg selv, inkl. emdr-behandling og dere to jobber sammen og går veien om nye runder med parterapi og terapi, kanskje han også trenger det, og får reparert og bygget opp forholdet til noe som er godt for begge to

- dere går hver til deres

- annet?

Hva gir deg best følelse? Hva skyldes denne følelsen? Det alternativet som her og nå virker som det beste for deg - er det noe du oppriktig føler og ønsker, eller er det fordi du ikke har energi til å enten gå eller bli i forholdet eller jobbe med forholdet?

 

Det eneste som er 100 % sikkert, Ts, det er at uansett hvilket valg du ender med, så vil det kreve arbeid fra din side, og det vil sannsynligvis måtte innebære mer terapi for din egen del, for at du skal få det godt igjen (enten dere fortsetter sammen eller ikke). 

Ta deg selv på alvor nå, og søk deg inn til emdr-behandling! Start der. 

 

❤️

Anonymkode: d1f98...f8b

[AnonymBruker]

Får skikkelig vondt av deg ts. Har du snakket med han om det? Si hvordan du har det, si at du føler deg syk og at enten må dere gå i terapi sammen (og du alene) og snakke ut om dette. 

 

Anonymkode: 9f3d8...4e2