Er det meg det er noe galt med, eller er de fleste egoister

[AnonymBruker]

Jeg har tydeligvis en evne til å trekke til meg egoister. For jeg syns at de fleste jeg omgås på vennskapelig plan, kun snakker om seg og sitt. Ingen spør om noe ang. meg og min familie, de bare turer på med seg og sitt. 

Og forteller jeg noe, kommer de ikke med oppfølgingsspørsmål, men penser heller samtalen inn på noe som gjelder dem. 

Også får jeg stadig skryt av at jeg er en så god venninne, flink lytter, forståelsesfull og empatisk. Og ja, jeg er faktisk det, men jeg har et liv jeg også, og ønsker ikke å være i vennskap som kun omhandler den ene parten.

Sier jeg i fra, føler jeg at de blir kunstig interessert i meg og mitt, så det gidder jeg ikke flere ganger. Og bryter jeg med de, blir jeg venneløs, for de aller fleste er sånn. 

Noen som kjenner seg igjen? Noen gode råd? 

Anonymkode: 6f644...fac

[AnonymBruker]

Fra mitt eget egosentriske ståsted: i år har jeg blitt kjent med to kvinner som jeg har ansett som potensielle fremtidige venninner - jeg er selv kvinne btw. Begge er hakket eldre enn meg, men vi er alle tre i samme livssituasjon. Med begge to har jeg vært flinkest til å ta initiativ, men veeeldig forsiktig, og begge ser ut til å sette pris på det. 

Hun ene har jeg bestemt meg for å zoome ut nå. Hun kommer aldri med oppfølgingsspørsmål, spør aldri noe om meg eller mitt, og samtalene penser alltid inn på henne. Null initiativ å spore, annet når hun trenger en skulder å gråte på. Jeg vet en hel del om henne og hennes liv, hun vet svært lite og meg. Synes også hennes tendens til å dra opp hva hun og bestisen stadig vekk gjør, gjør at jeg er litt lei. Det er vel egentlig tydelig at hun gir beng i å ha flere vennskap, hun skal bare spre pratingen sin utover dem som gidder å høre på.

Hun andre har jeg nydelig kjemi med, men hun er mye opptatt. Så der får vi se hva som skjer. Men der går praten så flytende at vi ikke spør hverandre om noe, vi bare prater i timesvis uten stopp. Hun viser genuin interesse og husker på hva jeg har sagt til neste gang vi sees.

Så ikke alle er egosentriske😊

Anonymkode: 8e8d6...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Fra mitt eget egosentriske ståsted: i år har jeg blitt kjent med to kvinner som jeg har ansett som potensielle fremtidige venninner - jeg er selv kvinne btw. Begge er hakket eldre enn meg, men vi er alle tre i samme livssituasjon. Med begge to har jeg vært flinkest til å ta initiativ, men veeeldig forsiktig, og begge ser ut til å sette pris på det. 

Hun ene har jeg bestemt meg for å zoome ut nå. Hun kommer aldri med oppfølgingsspørsmål, spør aldri noe om meg eller mitt, og samtalene penser alltid inn på henne. Null initiativ å spore, annet når hun trenger en skulder å gråte på. Jeg vet en hel del om henne og hennes liv, hun vet svært lite og meg. Synes også hennes tendens til å dra opp hva hun og bestisen stadig vekk gjør, gjør at jeg er litt lei. Det er vel egentlig tydelig at hun gir beng i å ha flere vennskap, hun skal bare spre pratingen sin utover dem som gidder å høre på.

Hun andre har jeg nydelig kjemi med, men hun er mye opptatt. Så der får vi se hva som skjer. Men der går praten så flytende at vi ikke spør hverandre om noe, vi bare prater i timesvis uten stopp. Hun viser genuin interesse og husker på hva jeg har sagt til neste gang vi sees.

Så ikke alle er egosentriske😊

Anonymkode: 8e8d6...c32

Akkurat sånn jeg opplever det også. At jeg vet alt om de og deres liv, de vet ingenting om mitt. 

Anonymkode: 6f644...fac

[AnonymBruker]

Ja har også opplevd dette og det er så sårt å innse. Liker å bli kjent med andre, men det ensomhet å innse at de andre ikke virker å bry seg i retur eller etter mange år så vet de ikke noe, men jeg vet sikkert om utslettet deres fra 2011. Og har bilde! Neida.

 

Men stiller andre spørsmål til hverandre? 
Om det er i nå tid, å du sier du har bestilt deg klær eller ser en søt fugl, svarer de?

Hva om du sier noe sjokkerende? Hva om du sier en spøk? 

Hva om du fortsetter å bare si dine ting slik hun gjør, se hva som skjer? Blir hun sur?

Har funnet ut at jeg er redd for å bli avvist, er privat, og konfliktsky, er det noe du kan kjenne deg igjen i? 
 

Å siden vi er inne på temaet og du savner dette, vil du tilfeldigvis fortelle oss noe om deg selv? 😅😄

Anonymkode: 1c843...123

[AnonymBruker]

Dessverre er det ofte du som er egoisten, om du bare ser egoister rundt deg. 

Men det trenger ikke bare være sånn heller. Alle kan være uheldige og havne sammen med ego folk. Reelt sett egoister. Men en ekte egoist vil alltid føle at de får for lite oppmerksomhet, og at andre, som de da mener ér egoister, tar all oppmerksomhet. 

Dvs at venninnen din er nok egoist om hun synes at det snakkes litt lite om henne og hennes problemer. At hun alltid kommer litt i andre rekke.. At hun ikke får den oppmerksomheten, takknemligheten, fokuset osv hun egentlig fortjener. Dét er hvordan en ekte egoist tenker. 

Det finnes ingen fornøyde egoister. Det er også en regel som kan hjelpe deg å spotte egoisten. De er alltid misfornøyde, fordi de alltid får litt for lite ifht hva de égentlig burde hatt. 

Er det at vennene dine kun snakker om seg selv, eller er det at de bruker seg selv som eksempler innen et tema som egentlig handler om deg? Er det at de snakker for mye, skikkelig skravlebøtte og har ordet mer enn slipper til deg? Det er et problem med å kontrollere seg selv, som ikke har noe med egoisme å gjøre. 

Hvis du ofte kjenner på følelsen at du får for lite oppmerksomhet og fokus enn du fortjener, så kan det være noe med deg. 

Anonymkode: b2f92...18e

[piggrokken]

"Alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg."

Sa Marve Fleksnes

[AnonymBruker]

piggrokken skrev (4 timer siden):

"Alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg."

Sa Marve Fleksnes

Haha ja ikke sant😂Jeg blir nok sett på som ego😬Men det bunner i kognitiv svikt pga sykdom, ikke at jeg driter i venner. Jeg simpelthen klarer ikke å huske detaljer😭

Anonymkode: d0419...1d5

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, jeg fikk hjertet knust når jeg innså at min bestevenninne bare ringte for å snakke om seg selv. Hun gjorde det på en snedig måte, først fikk det til å høres ut som hun tenkte på meg, men så var 90% av samtalen om henne, og avsluttet alltid med noe om meg. 

Vi kunne altså snakke i 3 timer om henne og hennes problemer, og 10 min om meg på slutten og begynnelsen. 

Da jeg oppdaget dette begynte jeg å avslutte samtalen etter kort tid, med å unnskylde meg om at jeg var sent ute eller hadde en avtale. Da sluttet hun i grunn å ta kontakt eller svare så mye. 

Nå snakker vi ikke mer lenger. 

Anonymkode: 73c56...bb2

[AnonymBruker]

Man lever sitt liv. Så ja, vi alle er egoister. Vi prøver å lage gode liv for oss selv og egen familie først. 

Hvor intr jeg er i andres hverdagsliv? Veldig lite, skulle jeg spørre så håper jeg på svar som jeg gir selv, altså, går så bra så.

 

Anonymkode: 74a60...fe5

[AnonymBruker]

Jeg er en god lytter. Er faktisk jobben min 😁

Men privat må man ta plass, ikke bare vente på oppmerksomhet. Fortell om det du opplever/tenker på.

Også trenger ikke du heller å spørre masse oppfølgingsspørsmål. Du er ikke en talkshow vert

Anonymkode: 8b37d...7c2

[Daria]

Her er jeg litt delt, kjenner jeg... Jeg har de siste årene latt et langvarig vennskap fade ut fordi hun forsvant så langt inn i mamma-boblen at hun ikke lenger så meg som noe annet enn mottaker av bilder og historier om hennes barn. Selv da jeg gikk gjennom ganske tøffe livsendrende ting, var egne barn omtrent det eneste hun kunne snakke om og vise interesse for. 

Samtidig, som det så fyndig ble sagt over her - du er ikke en talkshowvert. Jeg blir litt sliten av folk som stiller masse spørsmål og forventer det samme i retur, det er ikke sånn mine vennesamvær foregår. Har de noe å fortelle, regner jeg med at de gjør det uten at jeg må oppfordre til det, og jeg forteller det jeg vil om meg og mitt. Noen ganger snakker vi kanskje prinært om mine ting, andre ganger har andre større behov for å lufte noe - og noen er generelt mer pratsomme og tar mer plass, noe jeg som litt mer stillfaren og privat kan sette pris på. 

Og noen har man bare ikke kjemi og kompatibilitet med, uten at det trenger å være noens feil, man er bare for forskjellige. 

[lillevill]

Jeg snakket en gang med en psykolog som sa at folk flest er gjennomsnittlig fine og greie folk. Så er det noen råtne epler i blant disse, og så er det noen få som er laget av gull. 

[AnonymBruker]

TS, det du beskriver høres ut som helt normale interaksjoner for meg.

Det er helt normalt at den som har noe å fortelle bare forteller om det. Det er også normalt at flyten i samtalen går sånn at en først forteller om noe, som en annen så relaterer til noe i eget liv og forteller om det. Så kan du relatere til noe en annen forteller og fortelle noe fra eget liv igjen - altså en helt normal flyt fram og tilbake i naturlige samtaler.

Hovedproblemet høres for meg ut å være at du selv er ubekvem med eller ikke vant til å ta plass?

Om du venter til noen stiller deg direkte spørsmål for å fortelle noe, hva tror du de andre tenker…?

Jeg ville nok tolket deg som veldig privat, og uten ønske om å dele for mye personlig eller fra eget liv. Noen er jo sånn.

Jeg ville følt det som om jeg nærmest måtte forhøre deg og dra info ut av deg, og det ville føltes ubehagelig for meg. Som  jeg plagde deg og tvang deg til å si ting du egentlig helst ikke ville.

 

Anonymkode: 24ad3...903

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har tydeligvis en evne til å trekke til meg egoister. For jeg syns at de fleste jeg omgås på vennskapelig plan, kun snakker om seg og sitt. Ingen spør om noe ang. meg og min familie, de bare turer på med seg og sitt. 

Og forteller jeg noe, kommer de ikke med oppfølgingsspørsmål, men penser heller samtalen inn på noe som gjelder dem. 

Også får jeg stadig skryt av at jeg er en så god venninne, flink lytter, forståelsesfull og empatisk. Og ja, jeg er faktisk det, men jeg har et liv jeg også, og ønsker ikke å være i vennskap som kun omhandler den ene parten.

Sier jeg i fra, føler jeg at de blir kunstig interessert i meg og mitt, så det gidder jeg ikke flere ganger. Og bryter jeg med de, blir jeg venneløs, for de aller fleste er sånn. 

Noen som kjenner seg igjen? Noen gode råd? 

Anonymkode: 6f644...fac

Meg meg meg di fleste er slik

Se bare på alle snap folk sender andre for og vise se hva jeg gjør se hva jeg har

Nordmenn er kalde og selvopptatt

[AnonymBruker]

Det finnes noen unntak der ute.. men flere av dem skjermer seg med alderen for de orker det ikke i lengden.

Anonymkode: d9387...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er en god lytter. Er faktisk jobben min 😁

Men privat må man ta plass, ikke bare vente på oppmerksomhet. Fortell om det du opplever/tenker på.

Også trenger ikke du heller å spørre masse oppfølgingsspørsmål. Du er ikke en talkshow vert

Anonymkode: 8b37d...7c2

Her må man skille mellom klinten og hveten. Det er forskjell på å fyre en masse spørsmål hver gang man sees, og eksplisitt stille spørsmål som "hvordan gikk det på det intervjuet du var på?" eller "har du kommet deg greit inn i boligen du overtok forrige måned?". 

Jeg har hatt nok "venner" i livet som regelrett har oversett mine viktige livshendelser som flytting, ny jobb, graviditet, store operasjoner eller andre større endringer i livet, og det er da jeg har begynt å fundere over om det vennskapet virkelig er liv laga. Når de velger å overse en livsendring ovet lengre tid så lurer jeg på hva som er greia? Går det virkelig ikke an å stille ETT spørsmål om den fødselen/flyttingen/operasjonen/nye jobben? Jeg spør jo folk om deres liv og virke, synes det er noe fint over det å vise dem at jeg husker på dem i en ellers travel hverdag.

Anonymkode: 8e8d6...c32

[AnonymBruker]

Har samme erfaring. Hender seg at seg møter mennesker som viser interesse for andre ting enn seg delv og sitt, men det er sjeldent.

Anonymkode: 6cfaf...a6a

[AnonymBruker]

Dessverre mange som kun er i stand til å se alt og alle fra sin side. 

Anonymkode: a56a7...feb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

TS, det du beskriver høres ut som helt normale interaksjoner for meg.

Det er helt normalt at den som har noe å fortelle bare forteller om det. Det er også normalt at flyten i samtalen går sånn at en først forteller om noe, som en annen så relaterer til noe i eget liv og forteller om det. Så kan du relatere til noe en annen forteller og fortelle noe fra eget liv igjen - altså en helt normal flyt fram og tilbake i naturlige samtaler.

Hovedproblemet høres for meg ut å være at du selv er ubekvem med eller ikke vant til å ta plass?

Om du venter til noen stiller deg direkte spørsmål for å fortelle noe, hva tror du de andre tenker…?

Jeg ville nok tolket deg som veldig privat, og uten ønske om å dele for mye personlig eller fra eget liv. Noen er jo sånn.

Jeg ville følt det som om jeg nærmest måtte forhøre deg og dra info ut av deg, og det ville føltes ubehagelig for meg. Som  jeg plagde deg og tvang deg til å si ting du egentlig helst ikke ville.

 

Anonymkode: 24ad3...903

Tro meg, ingen behøver å dra ting ut av meg. Jeg har snakketøyet i orden. Og jeg kan så absolutt både ta og kreve plass. 

Men når samtalen uansett vendes mot den andre, gidder jeg ikke å ta plass. Man merker at den andre personen knapt hører på hva du sier, før de igjen er i gang med å snakke og seg og sitt..

Anonymkode: 6f644...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2026 den 1.43):

Jeg har tydeligvis en evne til å trekke til meg egoister. For jeg syns at de fleste jeg omgås på vennskapelig plan, kun snakker om seg og sitt. Ingen spør om noe ang. meg og min familie, de bare turer på med seg og sitt. 

Og forteller jeg noe, kommer de ikke med oppfølgingsspørsmål, men penser heller samtalen inn på noe som gjelder dem. 

Også får jeg stadig skryt av at jeg er en så god venninne, flink lytter, forståelsesfull og empatisk. Og ja, jeg er faktisk det, men jeg har et liv jeg også, og ønsker ikke å være i vennskap som kun omhandler den ene parten.

Sier jeg i fra, føler jeg at de blir kunstig interessert i meg og mitt, så det gidder jeg ikke flere ganger. Og bryter jeg med de, blir jeg venneløs, for de aller fleste er sånn. 

Noen som kjenner seg igjen? Noen gode råd? 

Anonymkode: 6f644...fac

Du høres ut som slik jeg var for 10 år siden. Du er god lytter og empatisk og på tilbudssiden. Ydmyk og liker ikke avbryte andre, og er høflig. 
Du har kanskje inntatt den rollen ubevisst? Folk som er selvopptatt søker ofte til personer med dine egenskaper, fordi de blir tilfredsstilt med å få tømt seg, du er lyttende og stiller oppfølgingsspørsmål. 
 

Veien ut av dette er å sette grenser. Lytt, men ikke med hele deg. Ta mer plass. 
Noen evner ikke engasjere seg i andre uansett, og de bør du begrense en periode. 
Hadde ei venninne som var slik. En stund etter bryllupet vårt sendte hun melding og spurte om jeg kunne finne et bilde fotografen tok, hun ville vise en venninne. Oii, tenkte jeg.. trodde hun ville vise bilde av meg og mannen. Bildet hun ville ha var et bilde av henne selv da hun ville vise en venninne hvordan hun hadde satt opp håret sitt. Da svarte jeg henne… Ååå, trodde du ville vise frem bruden jeg 😅 

Anonymkode: 2cacb...ee4