Fødselsdepresjon??

[Gjest Anonymous]

Jeg ble mamma for noen uker siden, og har siden det gått rundt i en slags døs. Ikke den lykkelige man alltid hører om, men helt motsatt. Det høres brutalt ut, men jeg angrer på at jeg fikk barn... Det føles i hvertfall slik noen ganger. Savner det livet jeg hadde før. Jeg er ikke spesielt ung, og barnet har vært planlagt lenge, men allikevel blir jeg helt vanvittig deppa når jeg tenker på at jeg ikke kan stikke en tur på kino, eller sitte hele kvelden i armkroken til kjæresten min. Er rett og slett sjalu på den lille som "tar" han fra meg - jeg mener, han må jo prioritere barnet framfor meg hvis vi begge trenger trøst...

Uff, jeg ser at dette blir helt patetisk, og jeg føler meg virkelig stygg og egoistisk. Men den fantastiske morsfølelsen lar vente på seg, det er sikkert. Og i mellomtiden blir jeg mer og mer lei meg, og ønsker meg tilbake til studietiden da det bare var oss to og ingen bekymringer.

Mette

[Usikker]

Egentlig har jeg ikke greie på dette - iflg. noen får jeg ikke lov å ha en mening heller, fordi jeg ikke har barn selv. Men - jeg prøver allikevel jeg.

Fødselsdepresjon er ikke uvanlig. De fleste har vanskelig for å prate om det, bl.a. fordi det "forventes" at en nybakt mor skal være lykkelig. Men det skjer så mye i en kvinnekropp som har vært gjennom et svangerskap/fødsel - ting vi "ikke vet om". Gå til legen din - vær ærlig - fortell det som det er. Det er hjelp å få. (På nettdoktor.no er det masse om fødselsdepresjoner - logg deg inn der og se)

Hva fikk du forresten, gutt eller jente? Jeg er ihvertfall sikker på at babyen er en liten sjarmør.......

[Lisemor]

Det går over og du er helt normal.

Snakk med samboeren om dette,slik at han forstår og kan vere med å støtte.

Går det for lang tid må du kontakte legen din og få hjelp.

Lykke til videre!12

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde det likedan etter fødselen....Jeg gledet meg så til å bli mor, men alt ble så anderledes enn jeg hadde tenkt.

Jeg følte meg forferdelig ensom, deprimert, stygg og gadd ikke engang stå opp om morgen.

Jeg ordnet med den lille for det måtte jeg jo, men det var alt. Mange dager ønsket jeg å dø...jeg hadde ingen ønsker om å begynne en ny dag og var sliten hele tida.

Var trist og synes synd på meg selv.

Jeg savnet også å kunne gå på kino, gå å handle (uten å planlegge noe som helst)

og masse annet jeg gjorde før jeg fikk barn. Jeg følte meg utrolig "låst" og nesten som jeg var i mitt eget fengsel.

Jeg så ingen lyspunkter i livet og følte at hver dag kom til å bli den samme tunge tilværelsen.

Jeg ble litt bedre da hun var 5-6 mnd, men helt ok ble jeg ikke før datteren min var en 8-9 mnd.

Nå er hun litt over 2 år og jeg nyter hver dag, de går så altfor fort nå *ler*

Jeg gikk ikke til legen eller noen andre, bare sånn at jeg har sagt det!

Jeg ønsker deg lykke til, prøv om du orker å komme deg ut litt blandt folk, det hjalp litt for meg. Ble litt mer positiv av det.

[Lara]

Jeg kan fortelle litt om da jeg gikk gravid med dattera mi som nå er snart 7 år. Jeg var mye alene under graviditeten da far til jenta jobbet langt unna hjemmet. Hormonene mine løp løpsk, jeg kunne gråte, le, bli rasende og inneslutta bare med 1 minutts mellomrom. Jeg tok dette opp på helsestasjonen og fikk beskjed om at det var helt normalt og ville nok gå over når jeg hadde født. Men den gang ei. Jeg ble bare mer deprimert og bedre ble det ikke når jentungen gråt omtrent 24 timer i strekk. Mine foreldre og jeg gikk på skift med henne dag og natt. Hun hadde en pause på 5 min (eller da hun skulle spise) hver time. Dette varte i 3 mnd. Jeg gråt og til slutt fikk jeg sammenbrudd. Helsesøster hjalp meg veldig denne tiden. Jeg fikk snakket ut og hun ga meg råd og veiledning. Far til barnet jobbet omtrent dag og natt for at vi skulle få betalt regninger og ha mat på bordet.

Så fikk jeg nummer 2. Han er i dag snart 3 år. Det tok et par måneder etter fødselen før det gikk opp for meg at han faktisk var min sønn. Men i stede for å skyve han unna meg, tok jeg han til meg og skøv datteren min til side. Det var som om jeg begynnte å benekte at hun var mitt barn. En periode hadde jeg ingen følelser for henne (stygt å si det, men det var sånn det føltes). Jeg forstod fort at det var noe som ikke stemte, og ba om hjelp nå også.

I dag har vi verdens beste støtteapparat rundt oss som følger oss opp sånn at jeg kan gi barna mine det de har behov for utifra hvert enkelt stå sted. Jeg er alenemor, men skulle ønske jeg hadde en og dele opplevelser og erfaringer med.12