Pappa er gått bort og jeg ser ingen lyspunkt lenger

[Anonym-bruker]

Jeg var veldig nær han, brukte mye tid med han. Han hadde demens og var på sykehjem siste året. Jeg bor 2 timer unna, men var det hver 14 dag eller oftere. Og planla turnusen min rundt han, ferier, hele livet mitt egentlig. Nå er han borte jeg klarer nesten ikke fungere. 

Var hos mamma på hjemstedet etter det skjedde og frem til begravelsen. Han var dårlig en uke før han gikk bort, så jeg var der i 3 uker til sammen. Samboer kjørte opp og ned flere ganger for å være med meg. 
Nå er begravelsen over, men jeg klarer ikke komme videre. Sitter og bare tenker på begravelsesdagen om og om igjen. Og ønsker bare jeg kunne få oppleve det en gang til. Det var en vond, men fin dag. Jeg tenker på alt og ønsker meg inderlig tilbake. Har snakket med broren min og han syns det er en veldig merkelig tanke. Og det er det jo.. har mistet både besteforeldre og stefar men aldri følt sånn, alltid følt en lettelse da den dagen er over.

Andre som har opplevd dette, blir det lettere? Tenkte du det samme?

[isw]

Kondolerer ❤️ 

Jeg tror ikke det er noe fasitsvar på hvordan reaksjon man får etter noe sånt skjer. Jeg husker da jeg mistet faren min for 3 år siden, det var en rar tid etterpå, med mange ulike følelser. Jeg tror det meste egentlig er greit. 

Du kommer til å bli glad igjen, men det er ikke rart at du kjenner som du gjør nå, for du var jo glad i pappaen din og tenker på alle de fine stundene dere hadde sammen. Ta det med deg i hjertet ditt, og han kommer aldri til å bli glemt.

Samtidig er demens en vanskelig sykdom (pappa hadde også det). Man er jo ikke seg selv, og det er ekstremt vondt å se de man er glade i rammes av det. For min del har jeg og mamma det kjempefint nå, selv om vi selvsagt aldri glemmer han - men jeg legger ikke skjul på at de siste par årene var utrolig tunge.

Ønsker deg alt det beste ❤️ Jeg er her hvis du trenger å snakke.

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (3 timer siden):

Han var dårlig en uke før han gikk bort

Andre som har opplevd dette, blir det lettere? Tenkte du det samme?

Du vil nok etter hvert se at det er bra at han slapp å lide noe mer.

Anonymkode: 4f5bc...9e8

[AnonymBruker]

Ting blir lettere den dagen du lever med sorgen og ikke i sorgen. Hvor lang tid det tar er ikke noe fasit på. Noen kommer seg aldri ut av sorgen. Jeg mistet min far uventet for snart to år siden. Helt uvirkelig. Men det går greit. Det hender jeg feller en del tårer om det. Så gir det seg igjen. Det blir bedre. Men ta deg tid til å sørge. Og slipp ut følelsene. 

Anonymkode: d3eed...50e

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (4 timer siden):

Jeg var veldig nær han, brukte mye tid med han. Han hadde demens og var på sykehjem siste året. Jeg bor 2 timer unna, men var det hver 14 dag eller oftere. Og planla turnusen min rundt han, ferier, hele livet mitt egentlig. Nå er han borte jeg klarer nesten ikke fungere. 

Var hos mamma på hjemstedet etter det skjedde og frem til begravelsen. Han var dårlig en uke før han gikk bort, så jeg var der i 3 uker til sammen. Samboer kjørte opp og ned flere ganger for å være med meg. 
Nå er begravelsen over, men jeg klarer ikke komme videre. Sitter og bare tenker på begravelsesdagen om og om igjen. Og ønsker bare jeg kunne få oppleve det en gang til. Det var en vond, men fin dag. Jeg tenker på alt og ønsker meg inderlig tilbake. Har snakket med broren min og han syns det er en veldig merkelig tanke. Og det er det jo.. har mistet både besteforeldre og stefar men aldri følt sånn, alltid følt en lettelse da den dagen er over.

Andre som har opplevd dette, blir det lettere? Tenkte du det samme?

Kondolerer, det er tungt å miste noen man er glad i. Folk sørger på ulik måte å det er greit. Det er tungt å man skal ta seg tiden til å sørge, etterhvert vil du kjenne på noen lyspunkt i livet og sorgen blir etterhvert lettere å leve med.❤️

Anonymkode: 1e281...419

[AnonymBruker]

Søk hjelp er mitt beste råd!❤️‍🩹

Jeg mistet tanten min i høst, hun var som en reservemamma for meg, og jeg var veldig nær henne. I tillegg var jeg der sammen med onkel og søskenbarn den siste tiden hennes. Og først nå, et halvt år senere, har jeg klart å få det bittelitt lysere.
For sorg kan ta veldig lang tid, og alle sørger og opplever sorgen på forskjellige måter.

Anonymkode: 2e4c7...164

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Søk hjelp er mitt beste råd!❤️‍🩹

Jeg mistet tanten min i høst, hun var som en reservemamma for meg, og jeg var veldig nær henne. I tillegg var jeg der sammen med onkel og søskenbarn den siste tiden hennes. Og først nå, et halvt år senere, har jeg klart å få det bittelitt lysere.
For sorg kan ta veldig lang tid, og alle sørger og opplever sorgen på forskjellige måter.

Anonymkode: 2e4c7...164

Har du hatt det så tungt i et halvt år? Jeg føler jeg ikke klarer fungere ordentlig lenger. Plutselig bare bryter jeg ut i gråt. Og ønske om å opplevde den tiden er veldig intenst. Vet ikke hvorfor for det er det vondeste jeg har stått i. 

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (26 minutter siden):

Har du hatt det så tungt i et halvt år? Jeg føler jeg ikke klarer fungere ordentlig lenger. Plutselig bare bryter jeg ut i gråt. Og ønske om å opplevde den tiden er veldig intenst. Vet ikke hvorfor for det er det vondeste jeg har stått i. 

Ja, det har jeg! Har aldri hatt en så heftig sorg før, selvom mange rundt meg har dødd, deriblant alle besteforeldrene. Fremdeles kan jeg bare knekke fullstendig sammen, det kan være fordi jeg plutselig får opp et minne fra noe hun og jeg gjorde sammen, hører navnet hennes (uansett om det var henne eller om det er snakk om en annen med samme navn), finner noe som jeg fikk av henne den siste tiden, møter noen som kjente henne, skravler med onkel i telefonen (men akkurat da klarer jeg å holde meg til vi er ferdig med å prate da), ja, med andre ord kan det være alt og ingenting som vipper meg av pinnen! 

Så mitt råd er fremdeles å søke råd, det kan være godt å ha en å «kaste ball» med når det kommer til sorg, og forsåvidt andre ting og da. Jeg bruker fastlegen min, hun kjenner meg så godt at i mitt tilfelle er hun den beste, og det selvom hun ikke kan spesielt mye om sorg. Du trenger ikke å gå til fastlegen din, men du kan søke hjelp og råd hos kirken, både diakon og prest kan sorgarbeid, kanskje kommunen din har livskrisehjelp, sorggrupper eller andre alternativer. Du kan også søke opp kommunen din her og se om de har noe du kan ha nytte av❤️‍🩹 

Anonymkode: 2e4c7...164

[-Missi-]

Sorg har ingen fasit. Med broren min så tok det faktisk 20 år før jeg kom skikkelig over det og mange runder i terapi. Jeg har mistet mange gjennom livet men det var det verste. 

Gruet meg veldig til mormor skulle dø hun var gammel så det var en mer forventet død og naturlig. Likevel jeg husker at jeg tenkte at dette klarer jeg ikke. Men det har gått ganske bra. Absolutt en stor sorg hun var som en ekstra forelder for meg i mange sårbare deler av livet. Selv om hun døde av naturlige årsaker man kan forvente av alderdom var det jo likevel fælt og jeg sørget tungt. Men det ødela meg ikke som min brors død. 

Jeg tenker at du skal tillate deg selv å være i sorgen, vær gang du mister noen gjennom livet vil du sørge litt ulikt. Har vært slik for meg vertfall. Samtidig så søk heller hjelp enn å stå for lenge i det alene om du ikke har noen rundt det du kan lene deg på, da også om du føler det ikke er nok. Finnes så mye lav terskel tilbud som flere har nevnt. Mental helse sin hjelpe telefon feks har jeg hatt god bruk for. 

[AnonymBruker]

Sorgen blekner med tiden❤️ tror det er viktig å la seg selv kjenne på det nå, da vil den aller sterkeste sorgen slippe taket tidligere enn om du benekter det. 

Anonymkode: 79fd1...8e2

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma, stod i det så og si alene- hissig forløp og jeg fikk sjokk over hvor fort og brutalt det var.

Jeg har slitt veldig, har opplevd støt av smerte i hele kroppen med hyling, som store bølger som rett og slett slår deg.

Jeg kan fortsatt bli rasende, men har det litt bedre- heldigvis er fysisk smerte mildere.

Anonymkode: 41d50...601

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sorgen blekner med tiden❤️ tror det er viktig å la seg selv kjenne på det nå, da vil den aller sterkeste sorgen slippe taket tidligere enn om du benekter det. 

Anonymkode: 79fd1...8e2

Håper det blir lettere å stå i ❤️ han var 72 så det føles altfor tidlig. Det var det og, men jeg finner en slags trøst i å se andre stå i det samme, miste noen på ca samme alder. Og tenker pappa levde et godt liv som har likte, og han ventet ikke med å gjøre ting ❤️

Føler ikke jeg benekter det, gråt mye dagene før det skjedde da han var sengeliggende, og hulket og grøt da det skjedde og dagen etter da jeg så han. Og har grått av og til og bare sluppet det ut. Håper det vil gjøre at den sterkeste sorg følelsen slipper litt raskere ❤️

[AnonymBruker]

Kondolerer

Jeg misunner deg å ha et så godt forhold til din far. Min far er 68'er og vi kom aldri spesielt godt overens. Han var ikke følelsesmessig tilstede, ikke støttende, mente han kunne overstyre mine interesser og mine politiske meninger. Jeg fant meg ikke i det og det blir minimalt med kontakt.

Anonymkode: 49461...8e8