Sosial angst, hvordan komme seg i jobb

[AnonymBruker]

Dattera mi har sosial angst. Hun er 19, vil ta fagbrev, men får ikke lærlingplass. Hun kunne fått det, men får ikke pga angsten. Hadde en arbeidsplass, men gjennom nav, for å bli vurdert til å bli lærling.

Syns ikke hun får hjelpen hun hadde trengt, og det er frustrerende som mor å ikke kunne gjøre noe. Hun går på dps, men det hjelper ikke, da hun nekter utredninger og annen hjelp. Sier knapt et ord der, fordi hun har jo sosial angst, og hun nekter å ha meg med… Hun sier ingenting hjelper uansett (etter flere år på bup som ikke hadde noe å gi…)

Hva kan jeg gjøre? Hva kan nav, dps eller andre instanser hjelpe med. Hva har hun krav på.

Dette er en som vil jobbe, har knapt fravær fra jobb, stiller opp og gjør det hun får beskjed om, men får likevel ikke lærlingplass pga angsten.

Er livredd for at dette skal føre til depresjoner. Ser allerede at hun sliter, for nå vil ikke nav lenger betale for at hun kan beholde jobber hun trives i. Der hun har vært i to år og begynner å snakke med kollegaer og bli litt tryggere. Det er jo DET som skal til. Tryggehet! Men nå skal nav ta det bort, sånn at selvfølelsen som begynner å bygges litt blir revet bort igjen. Dette kunne jo ført til at hun ble trygg nok til å bli lærling!

Hjelp oss 💔 Er desperat!

Anonymkode: 38691...14a

[AnonymBruker]

Dersom hun faktisk vil jobbe, så må hun ta de grepene som trengs for å bli en person som fungerer i jobb. Å nekte å la seg utrede på DPS blir for eksempel for dumt. Det er begrenset hvor mye man klarer å hjelpe en person som ikke vil ta i mot hjelp. 

Anonymkode: b4bb9...1fa

[AnonymBruker]

En ting er å slite, det er nå greit - men å nekte ta imot hjelp er faktisk IKKE greit. 

Anonymkode: d358e...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En ting er å slite, det er nå greit - men å nekte ta imot hjelp er faktisk IKKE greit. 

Anonymkode: d358e...ce4

Dette. Mange dps tilbyr femdagers angstbehandling (B4DT) eller annen behandling med god effekt. Vil hun videre må hun inngå et samarbeid om hjelp for bedring av egne situasjon. Du spør hva hun har krav på, og det er jo blant annet behandling. Men hun må faktisk bidra selv også. 

Anonymkode: 0fb07...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Syns ikke hun får hjelpen hun hadde trengt, og det er frustrerende som mor å ikke kunne gjøre noe. Hun går på dps, men det hjelper ikke, da hun nekter utredninger og annen hjelp. Sier knapt et ord der, fordi hun har jo sosial angst, og hun nekter å ha meg med… Hun sier ingenting hjelper uansett (etter flere år på bup som ikke hadde noe å gi…)

Hva kan jeg gjøre? Hva kan nav, dps eller andre instanser hjelpe med. Hva har hun krav på.

Hun får faktisk hjelp, men hun vil ikke ha den hjelpen hun får. 

Hun må faktisk ta tak i dette selv. Hjelpeapparatet kan bistå henne, gi henne verktøy og metoder for å kunne klare det. Men når hun selv ikke vil. Da er det nytteløst

Anonymkode: 0bca2...783

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke dette vondt på noen måte, men er dere sikre på at det er sosial angst? I og med at hun ikke vil utredes eller kommunisere? Kan hun ha trekk som heller peker i retning av noe annet, som for eksempel Aspergers? Grunnen til at jeg spør, er at behovene til en med sosial angst og en med Aspergers (hvor sosial angst selvsagt kan inngå!) vil være veldig forskjellige.

Opp gjennom årene har jeg nemlig hatt forskjellige oppfattelser av meg selv, som at jeg har hatt sosial angst, depresjon (også diagnostisert av lege), personlighetsforstyrrelser etc., men i voksen alder kom jeg inn på DPS hvor jeg fikk Aspergers-diagnose. Jeg har aldri vært i normalt arbeidsliv eller fungert ordentlig slik som andre mennesker gjør.

Så, igjen, jeg mener ikke vondt, og jeg mener ikke å mene at hun har Aspergers spesifikt, men kan det være noe annet eller mer enn sosial angst? Det er veldig, veldig vanskelig å skulle få noen inn i et normalt livsløp som kanskje ikke hører hjemme der, men som kan få et fint alternativt livsløp!

Anonymkode: 649e2...578

[AnonymBruker]

Har vært gjennom dette samme selv som ungdom. Hun må gjøre jobben selv. Hun kan få støtte og veiledning, men angsten er det bare hun selv som kan bli kvitt. Hun må trosse angste hver eneste dag. 

Det er ingen mirakelkur mot angst. Det finnes ingen medisiner som gjør deg frisk, bare demper symptomer. Stat/kommune kommer ikke å redder henne fra hennes eget tankemønster. Det er billigere å uføretrygde henne enn å betale for årevis med tiltak som ikke fungerer.

Som med overvekt, er det den indre motivasjon som er kuren. Hun må ville bli bedre. Jo lenger det går, jo verre blir det.

Tross angsten. Hver dag.

Anonymkode: abf90...5f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Har vært gjennom dette samme selv som ungdom. Hun må gjøre jobben selv. Hun kan få støtte og veiledning, men angsten er det bare hun selv som kan bli kvitt. Hun må trosse angste hver eneste dag. 

Det er ingen mirakelkur mot angst. Det finnes ingen medisiner som gjør deg frisk, bare demper symptomer. Stat/kommune kommer ikke å redder henne fra hennes eget tankemønster. Det er billigere å uføretrygde henne enn å betale for årevis med tiltak som ikke fungerer.

Som med overvekt, er det den indre motivasjon som er kuren. Hun må ville bli bedre. Jo lenger det går, jo verre blir det.

Tross angsten. Hver dag.

Anonymkode: abf90...5f6

Jeg må bare presisere: å trosse angst vil aldri gjøre deg frisk. Å trosse angst gjør deg utslitt, aktivert og retraumatisert hver dag. Det er en type viljestyrkemetode som bare ikke fungerer i det lange løp. Veldig mange med angst trosser den hver eneste dag, uten å bli noe friskere av den grunn. 
 

Men hvis man tenker på en annen måte, og avvæpner angsten derimot… da vil den forsvinne. Er du livredd for å ta heis og tar heis med hvite knoker og står heelt stille og bare venter til det går over så får du ikke mindre angst. Du får MER. 
 

Å trosse angsten mater angsten. Man må inn med en annen holdning. Du må avvæpne den. Ikke la den styre, ikke la den telle.

 

Det er en kjempeforskjell. 

Anonymkode: d358e...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener ikke dette vondt på noen måte, men er dere sikre på at det er sosial angst? I og med at hun ikke vil utredes eller kommunisere? Kan hun ha trekk som heller peker i retning av noe annet, som for eksempel Aspergers? Grunnen til at jeg spør, er at behovene til en med sosial angst og en med Aspergers (hvor sosial angst selvsagt kan inngå!) vil være veldig forskjellige.

Opp gjennom årene har jeg nemlig hatt forskjellige oppfattelser av meg selv, som at jeg har hatt sosial angst, depresjon (også diagnostisert av lege), personlighetsforstyrrelser etc., men i voksen alder kom jeg inn på DPS hvor jeg fikk Aspergers-diagnose. Jeg har aldri vært i normalt arbeidsliv eller fungert ordentlig slik som andre mennesker gjør.

Så, igjen, jeg mener ikke vondt, og jeg mener ikke å mene at hun har Aspergers spesifikt, men kan det være noe annet eller mer enn sosial angst? Det er veldig, veldig vanskelig å skulle få noen inn i et normalt livsløp som kanskje ikke hører hjemme der, men som kan få et fint alternativt livsløp!

Anonymkode: 649e2...578

Signerer dette. Når det er så vanskelig å ta i mot hjelp og fungere sosialt kan det godt tyde på at hun er på autismespekteret eller noe annet underliggende.

Har det blitt vurdert, TS? ❤️

Anonymkode: 1ebb9...4c4

[AnonymBruker]

Det er jo å behandle angsten som gjelder, det finnes ikke så mye annet å gjøre. Man må ta i mot hjelpen man blir tilbudt og velge å kjempe på. Det er ikke gøy eller lett, det er vanskelig og en jobb man må være motivert for å kunne gjøre. Utredning må hun ha, hvordan kan man nekte det og fremdeles få timer på DPS? Det forstår ikke jeg. Hun må følge løpet som DPS legger opp, gjøre øvelser og hjemmelekser DPS gir. Hvis hun har slitt i mange år og ikke har fått noen nytte av terapi så mener jeg det er på tide å prøve medisiner.

Anonymkode: 84a4c...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis hun har slitt i mange år og ikke har fått noen nytte av terapi så mener jeg det er på tide å prøve medisiner.

Ville vært litt forsiktig med medisiner... det er noen bivirkninger som på lang sikt ikke er helt heldige. Det er mange som angrer på det. Sier ikke at det IKKE skal vurderes, men ville lest meg godt opp på det først. Trening og kosthold kan ha bedre effekt.

Anonymkode: e7c8c...45b