Skyldfølelse ovenfor barn pga skilsmisse - går det noen gang over?

[AnonymBruker]

Det er litt over ett år siden skilsmissen. Barna har det stort sett ok, men eldste strever i perioder og er en del trist. Særlig ved høytider selvsagt. 

For oss handler det om at forholdet døde. Jeg forsøkte å holde ut for barna men ble syk av å lyve ovenfor alle og klarte ikke å holde det ut. Jeg klarte ikke å fake en lykkelig familie. Familien ble uansett ødelagt, men jeg strever så enormt med skyldfølelsen. Det spiser meg opp innvendig til jeg nesten kaster opp når jeg ser barna ha det vanskelig. "Hvem skal jeg gi julegave jeg laget på juleverkstedet til"?,  "hvorfor kommer ikke pappa"? Skyldfølelsen spiser meg opp. 

Blir det noen gang lettere?

Anonymkode: c01ae...346

[AnonymBruker]

Du får prioritere barna foran alt annet framover. Ikke blande inn nye kjærester. Da gjør du bot for skilsmissen. 

Anonymkode: 73d0c...1e7

[makkapakka]

Vel barna kommer aldri  over at mor og far ikke skal være under samme tak lenger, og vil alltid ønske dere blir sammen igjen, uansett alder. 

Du får konsentrere deg om de skal ha det bra! 

[AnonymBruker]

Barna dine vil mye heller ha deg frisk og fin nå uansett om hva som har skjedd, enn at du er syk av skyldfølelse. Den følelsen hjelper ikke dem overhodet. Kanskje du bør snakke med noen om hvordan du kan legge det bak deg, og fokusere fremover. Hva vil du at barna skal lære seg? Å ikke håndtere følelser? Å ikke reise seg når en faller?

Anonymkode: 388c6...353

[AnonymBruker]

Nei, det går aldri over. Og for barna er det en livslang sorg.

Anonymkode: 9857a...e6d

[Runnah]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, det går aldri over. Og for barna er det en livslang sorg.

Anonymkode: 9857a...e6d

Barn blir voksne. Da skjønner man etter hvert hvor feil man tok som barn og kan evt få dårlig samvittighet for det. Man er litt unnskyldt som barn, men likevel.

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (35 minutter siden):

Vel barna kommer aldri  over at mor og far ikke skal være under samme tak lenger, og vil alltid ønske dere blir sammen igjen, uansett alder. 

Du får konsentrere deg om de skal ha det bra! 

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, det går aldri over. Og for barna er det en livslang sorg.

Anonymkode: 9857a...e6d

Tuller dere? Jeg er veldig glad for at foreldrene mine skilte seg, forholdet deres var en katastrofe og de som led mest under det var nettopp oss barna! Slutt å uttale dere som om dere har fasiten for alle!

Anonymkode: bc4fd...e53

[AnonymBruker]

Det vil nok alltid være en viss liten sorg over at det ikke fungerte og gjorde livet mer tungvint for barna. Men, det er bare å fokusere på det positive i den økte livskvaliteten for alle kontra det å bo i et hus der de voksne egentlig ikke vil bo sammen. Barn skal ikke være gamle før de senser den stemningen.

og de fleste barn vil bli langt mer sure på sine foreldre for å ofre egen lykke for dem, enn å leve i separate hjem. Hvis jeg fikk høre at mine foreldre holdt sammen mot sin egen vilje kun for meg, hadde jeg blitt forbanna. Man har et liv, da skal man jaggu ikke gå store deler av det livet og være ulykkelig. Man er individ i tillegg til forelder. Så det er for meg en no-brainer, og sorgen over at det ikke fungerte blir ganske fort dekket over av hvor mye bedre andre elementer av livet er etter brudd.

Anonymkode: 5f627...c4b

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissebarn og husker godt den smerten som skilsmissen førte med seg. En livsomveltning. Og et sjokk. Som barn fikk jeg ikke med meg at foreldrene mine slet i forholdet. Jeg mener det er underkommunisert hvor store negative følger det får for barn, med skilsmisse. Og ja, mange snakker om at de voksne er ulykkelige og så videre. Og at det ikke er bra å eksponere barn for det. Men vet dere, jeg tror barn får mindre med seg enn mange tror. Og at mange barn vil foretrekke foreldre som henger sammen, og heller godta litt dårlig stemning innimellom. Og da snakker jeg ikke om forhold hvor det er rus, vold eller psykiatri inne i bildet. I slike tilfeller er skilsmisse nærmest pålagt. 

Anonymkode: 9bb19...358

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? 

Jeg er selv skilsmisse barn og husker jeg tenkte fra svært ung alder at det er bedre at foreldrene mine er lykkelige hver for seg enn ulykkelige sammen. Det er sikkert noe mamma sa til meg. Men husker jeg sa det når andre barn spurte.  Og det er jo sannhet i ordene. 

Har selv skilt meg, min datter var mye eldre da det skjedde, men jeg og far gikk fra å være bestevenner til gode venner. Og han er god venn med min nye mann, gutta vi har sammen liker han godt, vi feirer bursdager, 17 mai, jul og en og annen søndagstur og middag sammen. Vi var ikke kjærester de siste årene, men det var aldri noe vold eller uvennskap der, men jeg orket ikke fake en lykkelig familie. Har snakket masse med datter som nå er tenåring, og hun har ingen vonde følelser vedr brudd.

Er dere såpass venner at dere kan feire jul sammen i år? 

 

Ang å lage ting osv så er det mange med skilte foreldre, noen lager vel bare to stykker. I bhg lagde de farsdagsgave, og et av barna har ikke pappa (donor) og et av barna har mistet faren. Dette tilpasset de og gjorde en fin greie ut av. 

Så ikke ha skyldfølelse, du har bare et liv, og det er ikke vits å kaste bort mange år om du vet at dette ikke er rett. Mange sier man gir opp for lett, men jeg syns ofte man prøver for lenge. Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg gått fra eksen 10 år tidligere.  Jeg kastet altså bort 10 år på å være ulykkelig/ensom i et forhold som ikke ble bedre. 

God klem til deg. 

Anonymkode: 94fab...0d6

[Christina82]

Ryddet for avsporinger. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Tuller dere? Jeg er veldig glad for at foreldrene mine skilte seg, forholdet deres var en katastrofe og de som led mest under det var nettopp oss barna! Slutt å uttale dere som om dere har fasiten for alle!

Anonymkode: bc4fd...e53

Det er ikke tilfelle for ts

Anonymkode: 7204c...24d

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og dette er noe noen barn sliter med og tenker mye på. Spesielt når det er "ferskt". Men det blir vel lettere etterhvert som de blir vant til det. 

Bruk masse tid på barna og ha et godt samarbeid med far, så blir det lettere. 

Anonymkode: 2a95e...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

og de fleste barn vil bli langt mer sure på sine foreldre for å ofre egen lykke for dem, enn å leve i separate hjem. Hvis jeg fikk høre at mine foreldre holdt sammen mot sin egen vilje kun for meg, hadde jeg blitt forbanna. Man har et liv, da skal man jaggu ikke gå store deler av det livet og være ulykkelig. Man er individ i tillegg til forelder. Så det er for meg en no-brainer, og sorgen over at det ikke fungerte blir ganske fort dekket over av hvor mye bedre andre elementer av livet er etter brudd.

Anonymkode: 5f627...c4b

Barna kan kanskje tenkte dette som voksne, men de færreste vil tenke det som barn eller tenåringer. De er selvsentrerte og opptatt av hva som er best for dem - naturligvis.

Hvorvidt skilsmissen er en "lettelse" for barna er jo veldig forskjellig. Jeg tror det skal være ganske ille hjemme før de opplever det slik. Dessuten avhenger det veldig av hvordan ting blir etter skilsmissen. Det er jo ikke slik at de fleste par går fra et veldig turbulent samliv til et harmonisk samarbeid i hvert sitt hjem. Tvert imot blir frontene hardere, for det er ingenting å tape når man faktisk er skilt. Og barna merker dårlig stemning i to hjem, minimum én forelder som er litt sint eller litt lei seg.

Sekundært så endres jo potensielt alt etter en skilsmisse. Man oppgir all kontroll over familieenheten. Hjemmet de har vokst opp i vil i mange tilfeller bli solgt. De fleste barn vil med tiden få minimum én ny voksenperson å forholde seg til, og potensielt to nye steforeldre. Noen vil få stesøsken, eller halvsøsken. Man kan bebreide eksen som kanskje har etablert seg med ny familie, men dette er bare resultatet av at man har brutt opp familien - en har ikke lenger noe en skulle sagt, og alle er i sin fulle rett til å gå videre med livet. Like fullt ER det vondt for mange barn å oppleve at man deler mor eller far med nye søsken, som har et privilegium de ikke har, å leve med begge sine foreldre.

Barn og voksne har ulike behov, og de kommer ikke alltid overens. Alle som har skilt seg fra partneren har jo ment de gjør det rette, det er et vanskelig steg å ta. Og det er ikke noe som noen utenfor relasjonen egentlig kan mene noe om. Men mange foreldre sliter også med samvittigheten, spesielt kvinner, og ser et behov for å rettferdiggjøre beslutningen for seg selv. Og svaret blir da ofte "det er ikke bra for barna at jeg ikke har det bra". Eller noen floskler om å ta på sin egen oksygenmaske først (dette må folk virkelig slutte å si..). Men sannheten er nok at mange barn skulle ønske at ting var som før - foreldrene kan krangle, men de er der begge to, med deg, i deres hjem.

Anonymkode: 0ea05...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er skilsmissebarn og husker godt den smerten som skilsmissen førte med seg. En livsomveltning. Og et sjokk. Som barn fikk jeg ikke med meg at foreldrene mine slet i forholdet. Jeg mener det er underkommunisert hvor store negative følger det får for barn, med skilsmisse. Og ja, mange snakker om at de voksne er ulykkelige og så videre. Og at det ikke er bra å eksponere barn for det. Men vet dere, jeg tror barn får mindre med seg enn mange tror. Og at mange barn vil foretrekke foreldre som henger sammen, og heller godta litt dårlig stemning innimellom. Og da snakker jeg ikke om forhold hvor det er rus, vold eller psykiatri inne i bildet. I slike tilfeller er skilsmisse nærmest pålagt. 

Anonymkode: 9bb19...358

Bortimot all statistikk viser at vel skilsmissebarn er ekstra utsatt. 

Jeg er også skilsmissebarn, og fikk heller ikke med meg i forkant at det var brudd i emning, selv om jeg var nokså stor. Det er utrolig mange følelser som skal prosesseres og man skal gjennomgå en hel haug av forandringer (selv husker jeg bare bruddstykker, sannsynligvis ting som opprørte meg, som f.eks. venner som kunne si "så heldig du er, da får du jo dobbelt opp med julegaver" osv.) 

Jeg anbefaler deg å forsøke å støtte barna dine i utfordringene de skal gjennom, samtidig som du må snakke fint til deg selv. Det var sånn det ble, og da må man prøve å finne et godt liv videre. Anbefaler deg videre ikke å snakke til barna om at du har så mye skyldfølelse, verken nå eller når de blir større. Jeg opplevde dette fra min far, da vi ble voksne, og det føles som en ny ekstra belastning, samtidig som vi hele tiden må "trygge" han på at "neida, alt var så fint atte!". Jeg har jo klart meg fint! Men en sorgprosess er det. 

Anonymkode: 571d2...538

[AnonymBruker]

Runnah skrev (13 timer siden):

Barn blir voksne. Da skjønner man etter hvert hvor feil man tok som barn og kan evt få dårlig samvittighet for det. Man er litt unnskyldt som barn, men likevel.

Min erfaring er at man sjeldent ser dette hos egne foreldre. For man har blitt skjermet for det vonde og vanskelige. Så selv om man ser det er rett for andre - også ovenfor barna - så har jeg til gode å snakke ærlig med ei venninne som ikke innrømmer bitterhet og manglende forståelse - da foreldrene tross alt fungerer fint sammen. 

Ser det samme i ei venninne nå. Forholdet var helt skakkjørt, han er komplett drittsekk mot henne i den grad at jeg var redd for at han skulle gjøre noe en periode. Men barna merker ingenting, selv om de er eldre, de ferierer til og med sammen.

Anonymkode: 9d09c...a99

[AdonisFFM]

Det er to utfordringer her:

  Det ene er, som ts spør om skyldfølelsen går over. Nei, jeg tror ikke det. Har ikke mye kontakt med barna overhodet, men det ordner seg sikkert når de vokser og tar initiativ på ehen hånd. Jeg orker rett og slett ikke å ha NOEN kontakt med eksen. Ingenting i det hele tatt og hun har jo barna, så da vil jo enhver kontakt ende i drama. Skilsmissen var opprivende og ødeleggende nok.

    Den ANDRE tingene dog er at en lager ofte problemer for neste kjæreste. Dama mi ville neppe likt at jeg skulle dele henne med baggasje fra tidligere i livet; eksen ville blitt hysterisk på min kjæreste (er hun allerede, fordi "andre" informerer henne, imot min vilje.

    Så husk at du har ansvar for den neste du blir isammen med.