Blir man seg selv igjen etter overgangsalderen?

[Trolltunge]

Eller blir man bare etterhvert vant til en ny "deg selv"? 

Altså noen endringer er selvfølgelig vedvarende, som slutt på mens og tørrere slimhinner, men jeg opplever det som minste problem med overgangsalderen. Hetetokter er også helt greit. Det jeg håper at går over er at jeg er jo pokker ikke meg. Jeg har bestandig vært engasjert, følsom, sosial, utadvendt, pratsom, positiv, full av initiativ og påfunn, nysgjerrig, med mer. Nå vil jeg helst bare være i fred og styre på med mitt uten forstyrrelser. Hadde man plassert meg på en øde øy hadde det mye mulig gått en uke før jeg la merke til at jeg var alene. Barn og mann føler seg ignorert, og det er de ærlig talt. Jeg må ta meg sammen for å være mentalt tilstede. 

Begynner å bli redd for at dette er nye meg, som skal vare. 😬

[Nymerïa]

Dette lurer jeg også på. Jeg er ikke som før.

[Gaia]

Jeg har passert 50, og hormonnivåene mine begynte å bikke betydelig nedover da jeg var 41 og fikk mine første episoder med nattesvette. Kreft ble utelukket, og det ble konstatert at jeg var på full fart inn i overgangsalderen. Svettetoktene varte i ca. to år før de begynte å avta. Jeg gikk da på P-sprøyte, og det går jeg på fremdeles. Jeg har noen episoder der jeg blir litt varm i kinnene, som om jeg rødmer, men jeg svetter ikke. 

Jeg er fremdeles "meg selv", men etter at barnet flyttet for å studere, har jeg blitt stadig mer glad i å være alene, det må jeg innrømme. Ellers merker jeg faktisk ingen endringer. 

Jeg skal ta siste sprøyte nå i desember, og så skal jeg se om jeg får mensen tilbake. Den har jeg ikke sett siden jeg begynte på minipiller i 2004. Spent på om jeg da plutselig vil bli helt gæærn og får skikkelig overgangsalder. Jeg går for øvrig ikke på andre hormoner enn P-sprøyte (Progesteron). 

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg ferdig med overgangsalderen, så jeg kan ikke svare på spørsmålet ditt - ville bare dele at jeg har fått tilbake litt av mitt gamle jeg av østrogen og testosteron tilskudd 🫶🏻 særlig testosteron har hjulpet på humør og lyst (både lyst på sex, men også lyst på livet, som i å være sosial og aktiv 😅)

Anonymkode: 8c861...975

[Trolltunge]

Takk for svar! Mensen er jeg ferdig med utover litt blødninger i forbindelse med utprøving av hormoner, og det er jo helt greit. Jeg har heller ingen store kroppslige plager. Hetetokter hadde jeg kun en liten stund, og virker ferdig med det også. 

Satt på spissen har jeg ikke noen plager å snakke om overhodet, dette er nok verre for mannen og barna. Jeg har det helt greit jeg, bare jeg får være i fred. Det er dem dette er sårt for, og det har jeg selvfølgelig dårlig samvittighet for, men det er mer en konsekvens enn noe jeg kan si er en direkte plage forårsaket av selve overgangsalderen. Hadde jeg vært singel og barnløs ville jeg ikke hatt problemer med dette. 😅

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er ikke jeg ferdig med overgangsalderen, så jeg kan ikke svare på spørsmålet ditt - ville bare dele at jeg har fått tilbake litt av mitt gamle jeg av østrogen og testosteron tilskudd 🫶🏻 særlig testosteron har hjulpet på humør og lyst (både lyst på sex, men også lyst på livet, som i å være sosial og aktiv 😅)

Anonymkode: 8c861...975

Jeg antar at neste skritt blir å prøve testosteron. Østrogen og progesteron (?) har hjulpet angående søvn og seksuell fungering (om ikke som før), men jeg er ikke interessert i noe særlig. Jeg er ikke meg. Jeg lever omtrent som i en personlig boble det er vanskelig å dra seg ut av. Jeg gjør alt jeg skal gjøre, men litt på autopilot liksom. Jeg er ikke nedfor heller, bare... ja som om min personlighet er forsvunnet, og med det interesser for det meste. Jeg vil bare styre på med mitt i fred. 

[AnonymBruker]

Kan jeg spør hvor gamle dere var når dere begynte å merke endringer? Tenker spesielt på oppførsel og humør og det og ikke føle seg som seg selv...

Anonymkode: 1481b...7f9

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Kan jeg spør hvor gamle dere var når dere begynte å merke endringer? Tenker spesielt på oppførsel og humør og det og ikke føle seg som seg selv...

Anonymkode: 1481b...7f9

Jeg var 48 da jeg begynte å blø mer og oftere. Gikk da til gynekolog som påsto at jeg ikke var i overgangsalderen. Det var skivebom, for da begynte alt skikkelig like etter, og jeg blødde ofte til det brått bare stoppet helt. Det er imidlertid etter at hetetokter og diverse fysiske plager begynte å avta jeg har "blitt en annen". Det kom mer gradvis. Jeg trodde jeg måtte være fysisk syk, så ble jeg jo aldri bedre, og trodde jeg var veldig sliten, tok det mer med ro, men det bare fortsatte, og er slik fremdeles. Til og med prøvd antidepressiva, men det utgjorde ingen forskjell.

Ingen av mine venninner har hatt det på denne måten. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 timer siden):

Til og med prøvd antidepressiva, men det utgjorde ingen forskjell.

Jeg grøsser bare jeg hører det. Det var sikkert en SSRI? Sjansen er der, for at du kan få varig flathet og forandring i personlighet av den, og ingen burde "prøve", med mindre det er fare for livet.

Anonymkode: 4b438...feb

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (11 timer siden):

Jeg antar at neste skritt blir å prøve testosteron. Østrogen og progesteron (?) har hjulpet angående søvn og seksuell fungering (om ikke som før), men jeg er ikke interessert i noe særlig. Jeg er ikke meg. Jeg lever omtrent som i en personlig boble det er vanskelig å dra seg ut av. Jeg gjør alt jeg skal gjøre, men litt på autopilot liksom. Jeg er ikke nedfor heller, bare... ja som om min personlighet er forsvunnet, og med det interesser for det meste. Jeg vil bare styre på med mitt i fred. 

Jeg kjenner meg veldig igjen. Hos meg gikk det så langt at jeg irriterte meg over alt mannen sa og gjorde (og ikke sa og gjorde for så vidt). Heldigvis er jeg god på å ikke si alt jeg tenker, men jeg ville helst ikke ha noe med ham å gjøre. Barna hadde jeg fremdeles gode følelser for, men det var et ork å skulle engasjere meg i lek eller deres interesser. 

Så et klipp fra en podcast hvor Kaveh Rashidi sa at testosterontilskudd til kvinner kun er godt for én ting, og det er sexlyst, men det stemmer ikke. Ja, sexlysten er bedre, men jeg har også mer overskudd, grubler mindre, er mer avslappet og er mer sosial og interessert i andre. 

Jeg føler at jeg er forelsket i mannen min igjen, og all irritasjonen jeg følte på er borte. Jeg vil gå så langt som å si at det har reddet ekteskapet vårt 😌❤️

Anonymkode: 8c861...975

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg grøsser bare jeg hører det. Det var sikkert en SSRI? Sjansen er der, for at du kan få varig flathet og forandring i personlighet av den, og ingen burde "prøve", med mindre det er fare for livet.

Anonymkode: 4b438...feb

Jeg har for så vidt også denne erfaringen: at den flatheten og likegyldigheten jeg opplevde på SSRI hang igjen lenge, til tross for at jeg bare gikk på det i noen måneder. For min del var dette flere år før jeg kom i overgangsalderen, så er lenge siden. Veldig synd at antidepressiva pushes som løsningen på «alt».

Anonymkode: 8c861...975

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har for så vidt også denne erfaringen: at den flatheten og likegyldigheten jeg opplevde på SSRI hang igjen lenge, til tross for at jeg bare gikk på det i noen måneder. For min del var dette flere år før jeg kom i overgangsalderen, så er lenge siden. Veldig synd at antidepressiva pushes som løsningen på «alt».

Anonymkode: 8c861...975

Ja, skremmende! Skrives ut meget raskt. Men skylder alltid på psyken ved slike ting som overgangsalder etc.

Det viktigste er å starte med hormonbehandling, det hjelper utrolig mange! Gå til en privat gynekolog. 

https://www.nrk.no/trondelag/kjente-seg-nedfor-og-trist_-hormonbehandling-hjelpte-yvonne-med-overgangsalderen-1.17640277

 

Anonymkode: 07471...522

[Jegerikkeminskyld]

Det håper jeg virkelig, 6 år siden mensslutt og savner å "være meg". Gikk på hormoner i ca 5 år og har overlevd på den måten, men gudbedre for et slit det var en stund. Vi snakker om en total personlighetsforandring. Det siste året har jeg prøvd å droppe hormoner og jeg synes at det er en bedring i sikte. 

Jeg har tenkt litt på at det er litt som i tenårene, det burde vært et skilt i panna på oss der det står "stengt på grunn av ombygging. Dato for nyåpning ukjent."

[Jegerikkeminskyld]

Trolltunge skrev (11 timer siden):

Til og med prøvd antidepressiva, men det utgjorde ingen forskjell.

 

Grøss og gru, jeg fikk også tilbud om antidepressiva og takket tvert nei! Jeg var i overgangsalderen, jeg hadde ikke en klinisk depresjon for søren. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen. Hos meg gikk det så langt at jeg irriterte meg over alt mannen sa og gjorde (og ikke sa og gjorde for så vidt). Heldigvis er jeg god på å ikke si alt jeg tenker, men jeg ville helst ikke ha noe med ham å gjøre. Barna hadde jeg fremdeles gode følelser for, men det var et ork å skulle engasjere meg i lek eller deres interesser. 

Så et klipp fra en podcast hvor Kaveh Rashidi sa at testosterontilskudd til kvinner kun er godt for én ting, og det er sexlyst, men det stemmer ikke. Ja, sexlysten er bedre, men jeg har også mer overskudd, grubler mindre, er mer avslappet og er mer sosial og interessert i andre. 

Jeg føler at jeg er forelsket i mannen min igjen, og all irritasjonen jeg følte på er borte. Jeg vil gå så langt som å si at det har reddet ekteskapet vårt 😌❤️

Anonymkode: 8c861...975

Har hørt venninner fortelle om at de tar Estradiol plaster og Progesteron - og at de sa det etter hvert føltes som om noe manglet men at de var redd testosteron skulle gjøre de mindre feminine. 

Anonymkode: 9a4e2...e12

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (13 timer siden):

Eller blir man bare etterhvert vant til en ny "deg selv"? 

Altså noen endringer er selvfølgelig vedvarende, som slutt på mens og tørrere slimhinner, men jeg opplever det som minste problem med overgangsalderen. Hetetokter er også helt greit. Det jeg håper at går over er at jeg er jo pokker ikke meg. Jeg har bestandig vært engasjert, følsom, sosial, utadvendt, pratsom, positiv, full av initiativ og påfunn, nysgjerrig, med mer. Nå vil jeg helst bare være i fred og styre på med mitt uten forstyrrelser. Hadde man plassert meg på en øde øy hadde det mye mulig gått en uke før jeg la merke til at jeg var alene. Barn og mann føler seg ignorert, og det er de ærlig talt. Jeg må ta meg sammen for å være mentalt tilstede. 

Begynner å bli redd for at dette er nye meg, som skal vare. 😬

Har hørt at de som har kollegaer i overgangsalderen har opplevd alt fra gråteutbrudd til promping (!) i lunsjpausene.

 

Har forstått at mange legger på seg i kg, og får en stor henge-bilring rundt livet/magen.
 

Sikkert tøft at kroppen står stille selv om de spiser sunt og ikke mye. 

Anonymkode: 9a4e2...e12

[Piggsopp]

En ting jeg lurer på angående på overgangsalderen er hvordan det foregår med hormontilskudd Vs uten?

Hvis kroppen kjører sitt eget løp uten medisin og hormontilskudd så går man jo gjennom en overgang og ender opp som en eldre, ikke fruktbar kvinne. Med alt det innebærer for kroppen. 

Jeg hører jo mange si at de får god effekt av hormoner, det hjelper på mange plager i tillegg til humør og sexlyst. Men er det meningen at man skal ta hormoner resten av livet? Stopper hormonene delvis selve overgangsalderen eller går det sin gang uansett? Når er man liksom ferdig med overgangsalderen i såfall?

[AnonymBruker]

Når var du mest deg selv? Og kan du for alltid være akkurat den personen? 
Selvsagt ikke, vi endrer oss hele tiden. Har du problemer med å akseptere deg selv, uansett hvor i livet du er, må du gjøre noe med det. Hør med en lege om det er noe fysisk som hindrer deg i å være den du mener du bør være. Spør en psykolog om det er noe psykisk som gjør det samme. Er det ingenting feil, eller som kan ordnes med medisiner eller livsstilsendringer, så må du kanskje snakke med en terapeut om å lære selvaksept. 
På engelsk heter det så fint "give yourself som grace", vær snill med deg selv. Akkurat nå er du i en overgangsfase, hvordan du takler den og hvilken deg som kommer ut i andre enden kan ingen forutsi. Men opplever du endringene som plagsomme må du snakke med professjonelle.

Anonymkode: de66f...2a8

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Når var du mest deg selv? Og kan du for alltid være akkurat den personen? 
Selvsagt ikke, vi endrer oss hele tiden. Har du problemer med å akseptere deg selv, uansett hvor i livet du er, må du gjøre noe med det. Hør med en lege om det er noe fysisk som hindrer deg i å være den du mener du bør være. Spør en psykolog om det er noe psykisk som gjør det samme. Er det ingenting feil, eller som kan ordnes med medisiner eller livsstilsendringer, så må du kanskje snakke med en terapeut om å lære selvaksept. 
På engelsk heter det så fint "give yourself som grace", vær snill med deg selv. Akkurat nå er du i en overgangsfase, hvordan du takler den og hvilken deg som kommer ut i andre enden kan ingen forutsi. Men opplever du endringene som plagsomme må du snakke med professjonelle.

Anonymkode: de66f...2a8

Flotte ord, men nå et det altså egentlig ikke jeg som har størst problemer med endringene, men mine nære og kjære som - selvfølgelig- reagere negativt på at tidligere engasjert og kjærlig mor og ektefelle liksom ikke bryr seg lenger, men helst bare vil være i fred. 

Som jeg sa til legen sist "Det er veldig bra jeg vet at jeg er glad i mine nære allerede, for jeg hadde ikke funnet det ut nå." 

Akkurat dette synes jeg ikke er noe man bare burde akseptere. 

[veronica<3]

Tråden er ryddet for AI-generert innlegg.

veronica<3, mod.