Å skyve andre bort og samtidig klage på ensomhet.

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (19 minutter siden):

Jeg tror folk undervurderer hvor mange former for ensomhet som finnes. Det handler ikke bare om å ha folk rundt seg, det handler også om kvaliteten i relasjonene.

Du kan være sosial nesten hver dag og likevel føle deg helt alene. Når kontakten egentlig handler om plikt, forventninger eller at noen trenger noe av deg, så gir det ikke den varmen man gjerne tror.

Jeg merker det godt i min egen familie. Foreldrene mine mener de bryr seg, men invitasjonene mine nedprioriteres hver gang. Når de inviterer meg, er det gjerne fordi det er en sånn setting der alle skal med, eller fordi de trenger hjelp til noe. Det er ikke vondt ment, men det føles ikke som nærhet.

Søsken har jeg sluttet å bruke krefter på. Jeg har kjempet lenge nok for relasjoner som egentlig ikke gir noe tilbake, og jeg har gode grunner til å la det ligge. Hadde det kommet en invitasjon nå, hadde jeg takket nei uten dårlig samvittighet.

For meg handler ensomhet om helheten. Det å ha noen som faktisk bryr seg fordi de vil, ikke fordi de bør. Det er den forskjellen de fleste som kjenner på ensomhet vet å kjenne igjen.

Ensomhet er ikke så enkelt som å telle hvor mange personer man kan være sosial med. Det handler om hva som er ekte, trygt og gjensidig. Og det finnes mange nyanser, enten man vil, ikke får det til, strever, eller har måttet sette grenser for å ta vare på seg selv.

Det er greit å ha med seg før man dømmer.

Fint innlegg. Relaterer til mye her. Jeg tror du har så veldig rett i dette med hvor mange former for ensomhet som finnes. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en av dem som svarte tidligere, jeg har også kptsd, men har det mye bedre nå. Leser du skriver at du har gått år i terapi med at det kommer alltid tilbake. Har du sett på forskjellen mellom counteractive og non-counteractive terapimetoder? For meg ble forskjellen da jeg lærte om minne-rekonsolidering, og i stedet for å si i mot disse sporene gå helt tilbake, og gjøre delarbeid for å forstå den indre koherensen til at jeg føler det slik jeg gjør. For selvsagt føler jeg at mennesker ikke er til å stole på når det var erfaringen min fra jeg var født. Ville bare nevne det fordi kptsd er det verste jeg noensinne har erfart med en enorm margin og selv følte jeg at jeg lette etter nåla i høystakken for å finne det som hjalp. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

Takk for gode råd. Og så godt å høre du fant noe som fungerte. 

Jeg er litt usikker på om jeg forstår det du sier helt riktig. Men har vært igjennom det meste av terapi, bortsett fra psykomotorisk fysio og ketamin som jeg sparer opp til nå.

Siste psykolog jeg hadde var dyktig på traumer. Brukte først noen år på stabilisering, så var vi igjennom kognitiv terapi, meta kognitiv terapi, emdr, mindfulness mm. Når noe ble bra, ble noe annet dårligere. Noe jeg har skjønt er normalt for oss med kptsd. 

Det var en periode jeg ble veldig trygg på det sosiale. Fikk mange venner og hadde egentlig ikke noe vansker med relasjoner, men slet med andre ting. Så skulle vi begynne med emdr. Det fjernet marerittene og flashbacks, men blant annet depresjon og angst blusset veldig opp igjen, så vi måtte avslutte emdr. 

Og sånn har det vært hele veien. Noe blir bra, mens andre ting blir da verre. 

Har også lest mye og hørt mye på podcaster. 

Jeg gleder meg til å prøve ketamin og hørt mye bra om det. Desverre er hele kroppen skakkjørt etter alle traumer og indre stress, men hadde vært godt å få hodet mer på plass ❤️

Anonymkode: 0210f...0ae

[AnonymBruker]

Man kan være ensom i et rom med mange også. 

Anonymkode: 29db0...18d