Å skyve andre bort og samtidig klage på ensomhet.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk, men det er jo bare å omformulere det jeg skrev. Jeg prøver å forstå hvorfor folk gjør det. Det virker jo som selvskading. 

Anonymkode: acddc...c15

Tenker det er en form for selvskading, evt at de er redde for at folk skal såre dem og dermed ikke tør annet enn å bare kutte de ut for å skåne seg selv

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Bare hyggelig, og selv takk for at du sier det! 

Følelsen av å være verdiløs er vel både en følelse, altså en opplevelse i kroppen, for en emosjon er det vel strengt tatt ikke. Men det er også koblet til en emosjonell virkelighet med mange vonde tanker. Det er mer som en angst/frykt enn tristhet egentlig. Ofte var det en uro sånn "jeg må bevise at jeg er noe verdt" eller frykt for at "hva kommer til å skje med meg som er så verdiløs" så det var som en selv-vurdering, og det er jo tanker, og det skapte følelser av frykt og angst og uro. Men det føltes også trist. Når noen behandlet meg dårlig eller jeg ikke ble sett eller hørt, så tenkte jeg at det skjedde fordi det var det verdiløse meg fortjente, og jeg følte meg da trist og håpløs, nedbrutt, fordi jeg så ingen vei ut av det.

Alle mennesker har jo behov, og nå hvis noen ikke ser meg så har jeg lett for å tenke at "åja, den person er distrahert fordi de har mye å tenke på" eller "sånn er bare hun", og så vet jeg at jeg har andre måter å dekke det behovet på. En sjelden gang kan jeg føle meg trist da også fordi jeg hadde behov for å bli sett, men jeg vet at det ikke har med verdien min å gjøre. Men før ville jeg ikke bli sett og tenke at det var fordi det var MEG, og da følte jeg meg ikke bare trist fordi jeg ikke ble sett slik jeg ønsket, men også håpløs fordi jeg tenkte jeg ikke kunne endre at jeg var verdiløs og dermed var håpløs til å få dekket behovet for å bli sett.

Nå føler jeg en ro og trygghet inni meg, en følelse av kjærlighet og varme mot meg selv. Når jeg tenker på at jeg ikke ble sett av foreldrene mine som barn føles det som sorg, så vondt det var for det barnet. Og når jeg tenker på at jeg ikke ble sett av vennene mine så føles det mer som ro og aksept, jeg ser at hvordan de var mot meg var om DEM og sa ikke noe om min verdi, og at det er bedre at vi har gått hver til vårt. Jeg kan kjenne savn da, fordi det var jo også gode ting med dem, sånn som at jeg hadde hatt noen å se den filmen med. Men på en måte har jeg det bedre nå, når jeg føler meg mer verdifull, og regelmessig blir sett, selv om det er ensomt, enn når jeg hadde noen å gjøre noe med men følte meg håpløs og "neglisjert".

Før var det mye frustrasjon også, ikke at verdiløsheten føltes som frustrasjon, men det var en annen følelse som var der mye. Jeg var så frustrert av at Pål og Johanne ikke kunne se meg, ikke kunne møte grensene mine, jeg følte meg maktesløs fordi det var DE som måtte endre seg. Men så innså jeg dette med at grensene mine er MINE og det er jeg som må lytte til dem. Og nå føler jeg meg veldig sjeldent frustrert. Jeg beskyttet mine behov med å fjerne meg fra Pål og Johanne. Jeg har det ganske bra, og så er jeg ensom. Og så stoler jeg på at jeg vil finne andre mennesker som passer meg bedre etter hvert. Men om det tar noen år så er det OK også. Selv om jeg er en av disse menneskene som skyver folk fra seg og så klager på at jeg er ensom.

Håper det svarte litt på det du spurte om ❤️ 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

Takk igjen for at du deler! Du er veldig flink å sette ord på følelser. Jeg forstår mer av det du beskriver nå. Jeg kjenner en som nettop ble skilt. Hun fortalte at mannen sluttet å snakke med henne før han gikk fra henne. Hun sa hun når han gjorde det så følte hun at hun ikke hadde noen verdi, og hun sa at det var den værste følelsen i verden. Håper du og syns det hjelper å skrive litt her? 
 

en ting til.. du sier noe om grenser.. er du flink til å sette grenser eller syns du det er vanskelig?

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

Det er ingenting rart med dette. En ønsker seg gjerne gode relasjoner, har en bare dårlige (forsømmelse, mishandling osv) av foreldre, søsken så sier det vel seg selv at en tar avstand fra det dårlige. 

Jeg har heldigvis gode venner, men jeg har tatt avstand fra biologisk familie. Svært få vet grunnen. De ser bare en sær kvinne som nekter å ta kontakt med sin "fantastiske" storesøster. De vet ikke at mannen til denne "fantastiske" storesøsteren har seksuelt misbrukt meg og at søsteren min valgte å sette det blinde øye til. Jeg fikk ikke komme hjem før jeg hadde sagt unnskyld. Min familie har valgt side. Det må jeg leve med. 

Jeg ville mye heller ha valgt ensomhet enn å si unnskyld til min overgriper. Jeg har heldigvis gode venner og jeg har aldri følt meg ensom men det er klart at mennesker som tar avstand fra en oppvekst med drit og faenskap må få lov til å gjøre det og også få lov til å si at en føler seg ensom.

Jeg føler meg helt berettiget til å si at det innimellom føles sårt at jeg ikke har en god kontakt med biologisk familie selv om jeg aktivt kuttet kontakten. Om noen har vanskeligheter med å forstå den så sier det mye om din manglende empati ts.

Det er også vanskelig å stole på andre mennesker igjen når en har opplevd mishandling, det er vel ikle så vanskelig å skjønne så det er heller ikle så enkelt å bare danne nye positive relasjoner. Jeg har klart det men det har jaggu kostet meg mye også.

Det virker som en veldig overfladisk holdning du har ts. "Ta til takke med dårlige relasjoner eller være ensom og hold kjeft". Litt rare holdninger ute å går synes jeg.

Anonymkode: f1489...d9b

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (15 minutter siden):

Dette mener jeg ikke slemt, men klarer du virkelig ikke se for deg situasjoner der relasjoner ikke er gode? 
 

Jo det gjør jeg. Men syns det er rart at noen skyver bort de aller fleste relasjoner, også de som ikke er skadelige. 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jo det gjør jeg. Men syns det er rart at noen skyver bort de aller fleste relasjoner, også de som ikke er skadelige. 

Anonymkode: acddc...c15

De har nok en grunn som du ikke kjenner til. Det kan være de har det vanskelig.

Anonymkode: 651ec...5b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jo det gjør jeg. Men syns det er rart at noen skyver bort de aller fleste relasjoner, også de som ikke er skadelige. 

Anonymkode: acddc...c15

Du burde kanskje lest en bok om traumer og skader som vonde relasjoner kan føre til. Det finnes mange gode podcaster, men jeg har vanskelig for å tro at noen kan være så uvitende og mangle såpass med fantasi og empati at de mangler totalt kunnskaper om dette i dagens samfunn. 

Anonymkode: 92608...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er ingenting rart med dette. En ønsker seg gjerne gode relasjoner, har en bare dårlige (forsømmelse, mishandling osv) av foreldre, søsken så sier det vel seg selv at en tar avstand fra det dårlige. 

Jeg har heldigvis gode venner, men jeg har tatt avstand fra biologisk familie. Svært få vet grunnen. De ser bare en sær kvinne som nekter å ta kontakt med sin "fantastiske" storesøster. De vet ikke at mannen til denne "fantastiske" storesøsteren har seksuelt misbrukt meg og at søsteren min valgte å sette det blinde øye til. Jeg fikk ikke komme hjem før jeg hadde sagt unnskyld. Min familie har valgt side. Det må jeg leve med. 

Jeg ville mye heller ha valgt ensomhet enn å si unnskyld til min overgriper. Jeg har heldigvis gode venner og jeg har aldri følt meg ensom men det er klart at mennesker som tar avstand fra en oppvekst med drit og faenskap må få lov til å gjøre det og også få lov til å si at en føler seg ensom.

Jeg føler meg helt berettiget til å si at det innimellom føles sårt at jeg ikke har en god kontakt med biologisk familie selv om jeg aktivt kuttet kontakten. Om noen har vanskeligheter med å forstå den så sier det mye om din manglende empati ts.

Det er også vanskelig å stole på andre mennesker igjen når en har opplevd mishandling, det er vel ikle så vanskelig å skjønne så det er heller ikle så enkelt å bare danne nye positive relasjoner. Jeg har klart det men det har jaggu kostet meg mye også.

Det virker som en veldig overfladisk holdning du har ts. "Ta til takke med dårlige relasjoner eller være ensom og hold kjeft". Litt rare holdninger ute å går synes jeg.

Anonymkode: f1489...d9b

Takk for svar. Din situasjon er en helt annen enn det jeg prøvde å fremstille i innlegget. Ser du ikke det selv? Jeg mangler ikke empati.. jeg er faktisk veldig empatisk og har alltid fått tilbakemeldinger på at jeg er omsorgsfull. Jeg sier ingenting om folk i din situasjon. Du har gode venner… jeg snakker om folk som også skyver bort sine GODE venner.. venner som aldri har gitt dem en grunn til mistillit. Om du selv har gode venner så er ikke dette innlegget om din situasjon. Jeg syns ikke det var nødvendig av deg å skrive personlig nedlatende ting om meg i besvarelsen. Det var helt unødvendig. Jeg støtter folk som er i din situasjon 100%. Og selvsagt forstår jeg at du måtte kutte kontakt med familien din. 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk igjen for at du deler! Du er veldig flink å sette ord på følelser. Jeg forstår mer av det du beskriver nå. Jeg kjenner en som nettop ble skilt. Hun fortalte at mannen sluttet å snakke med henne før han gikk fra henne. Hun sa hun når han gjorde det så følte hun at hun ikke hadde noen verdi, og hun sa at det var den værste følelsen i verden. Håper du og syns det hjelper å skrive litt her? 
 

en ting til.. du sier noe om grenser.. er du flink til å sette grenser eller syns du det er vanskelig?

Anonymkode: acddc...c15

Så glad for å høre at det ga mer klarhet for deg. At jeg kan sette ord på det nok til at det møter det du spør om. 

Jeg opplever nettsamfunn som veldig givende ja. Men nå er det ikke sånn at jeg ikke føler jeg har noen verdi lenger. Så det å skrive her "hjelper ikke" sånn sett, for jeg trenger ikke at det skal hjelpe, hvis det gir mening. Men jeg synes jo det er spennende å snakke om disse tingene. 

Jeg vil gjerne svare på noe du skrev i et annet svar, at en tar avstand fra relasjoner, selv de som ikke er skadelig. Noen av mine venner som jeg har tatt avstand til har gitt meg mye positivt, men jeg har heller ikke følt meg sett og hørt der. Ikke noe spesielt skadelig, men de har ikke møtt behovene mine, det har ikke vært det jeg trengte. Når jeg ikke årevis har valgt å bli i dem så kom det fra at jeg trodde jeg ikke hadde noe valg. Og når jeg har blitt neglisjert på så mange måter så har det overraskende mye å si at de en er rundt ikke ser eller hører deg. Så selv om de ikke var skadelig i seg selv tok jeg avstand. De reagerte negativt da jeg forsøkte å ta opp at jeg ikke følte meg møtt. Jeg hørte en gang at noen sa at det er vanskelig å utvikle seg i en relasjon med noen som insisterer på å se deg som den gamle versjonen av deg. De vennene ønsket nok underbevisst at jeg skulle forbli den versjonen av meg som jeg var da jeg følte meg verdiløs. Ikke fordi de er slem men det var det som passet dem. 

Grenser har jeg jobbet aktivt med i 5 år. Kjempevanskelig. Jeg ble opplært til å tråkke over mine egne grenser. Oppdratt til å aldri bli sint på andre. Så å stå opp for meg selv har vært kjempevanskelig. Nå opplever jeg det som enklere og enklere. Øver hver dag. Jeg vil si at det å bryte kontakt med mange relasjoner, ja da er jeg ganske god til å sette grenser.  Men jeg skulle naturligvis ønske at jeg hadde vært bedre på det før, sånn at folk lærte fra vi ble kjent at jeg ikke var en som de bare kunne tråkke på. For da hadde jeg kanskje ikke trengt å bryte nå. Jeg merker at med mennesker jeg møter her og nå, der jeg har grenser fra begynnelsen av at vi skaper en relasjon så blir det bedre fra starten, og da kan jeg se om de reagerer negativt eller positivt på det, og velge deretter. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jo det gjør jeg. Men syns det er rart at noen skyver bort de aller fleste relasjoner, også de som ikke er skadelige. 

Anonymkode: acddc...c15

Sier disse personene du sikter til at relasjonene er fine og sunne?

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

Sier disse personene du sikter til at relasjonene er fine og sunne?

Du spør litt rare spørsmål nå.. du stiller bare ja/nei spørsmål.. med veldig forutinntatte holdninger. Retoriske spørsmål rett og slett.  Hva vil du frem til egentlig? Tror ikke du spør her.. tror du heller prøver å fortelle noe. 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Din situasjon er en helt annen enn det jeg prøvde å fremstille i innlegget. Ser du ikke det selv? Jeg mangler ikke empati.. jeg er faktisk veldig empatisk og har alltid fått tilbakemeldinger på at jeg er omsorgsfull. Jeg sier ingenting om folk i din situasjon. Du har gode venner… jeg snakker om folk som også skyver bort sine GODE venner.. venner som aldri har gitt dem en grunn til mistillit. Om du selv har gode venner så er ikke dette innlegget om din situasjon. Jeg syns ikke det var nødvendig av deg å skrive personlig nedlatende ting om meg i besvarelsen. Det var helt unødvendig. Jeg støtter folk som er i din situasjon 100%. Og selvsagt forstår jeg at du måtte kutte kontakt med familien din. 

Anonymkode: acddc...c15

Jo men skjønner du virkeliglig ikke at når en har blitt relasjonsskadet så tar en det med seg i andre relasjoner? 

Vi lærer av den oppveksten vi har, vi lærer og speiler, alle har speilnevroner, alle lærer av de relasjonene vi allerede har i livene våre. Du og gjør det. 

Dessuten står det ingen steder i pannen min at jeg har blitt seksuelt misbrukt. Folk vet ingenting, og det å si "jeg snakket ikke om sånne folk som deg", vel du ser jo ikke på folk hva de har vært igjennom. Ingen er bare det vi ser. 

Jeg har fått behandling, vært igjennom knall tøff jobbing som gjør at jeg "har klart meg" på sett og vis, men det er ikke alle som har fått den muligheten eller som orker den jobbingen det kreves.

Det å stole på noen når du er oppvokst eller har erfaring med at mennesker du stolte på var ondskapsfull mot deg setter et avtrykk i deg som aldri går bort. Da kan det oppleves enklere å støte bort mennesker men det vil ikke si det samme som at en ønsker å være mutt aleine i verden. 

 

Anonymkode: f1489...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jo men skjønner du virkeliglig ikke at når en har blitt relasjonsskadet så tar en det med seg i andre relasjoner? 

Vi lærer av den oppveksten vi har, vi lærer og speiler, alle har speilnevroner, alle lærer av de relasjonene vi allerede har i livene våre. Du og gjør det. 

Dessuten står det ingen steder i pannen min at jeg har blitt seksuelt misbrukt. Folk vet ingenting, og det å si "jeg snakket ikke om sånne folk som deg", vel du ser jo ikke på folk hva de har vært igjennom. Ingen er bare det vi ser. 

Jeg har fått behandling, vært igjennom knall tøff jobbing som gjør at jeg "har klart meg" på sett og vis, men det er ikke alle som har fått den muligheten eller som orker den jobbingen det kreves.

Det å stole på noen når du er oppvokst eller har erfaring med at mennesker du stolte på var ondskapsfull mot deg setter et avtrykk i deg som aldri går bort. Da kan det oppleves enklere å støte bort mennesker men det vil ikke si det samme som at en ønsker å være mutt aleine i verden. 

 

Anonymkode: f1489...d9b

Jeg sa ikke at jeg ikke snakket om «folk som deg». Jeg sa at jeg ikke skrev om «folk i din situasjon». Det er noe helt annet! Du endrer det jeg sier å tilpasser det dine egne forutinntatte holdninger. Det er utrolig frustrerende. Hvorfor anklager du meg for ting jeg faktisk ikke sier. Det jeg skrev handlet om situasjon, du endret det til å handle om person. Jeg skrev ikke det du sier jeg skrev. Jeg impliserte ikke det en gang. Hvorfor gjør du det? Det er jo hersketeknikk og det gjør det vanskelig å holde diskusjonen sakelig. Kan du vær så snill la være? Jeg føler du fullstendig feiltolker meg. Bare la være å endre det jeg sier til noe helt annet, ok?  

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jo men skjønner du virkeliglig ikke at når en har blitt relasjonsskadet så tar en det med seg i andre relasjoner? 

Vi lærer av den oppveksten vi har, vi lærer og speiler, alle har speilnevroner, alle lærer av de relasjonene vi allerede har i livene våre. Du og gjør det. 

Dessuten står det ingen steder i pannen min at jeg har blitt seksuelt misbrukt. Folk vet ingenting, og det å si "jeg snakket ikke om sånne folk som deg", vel du ser jo ikke på folk hva de har vært igjennom. Ingen er bare det vi ser. 

Jeg har fått behandling, vært igjennom knall tøff jobbing som gjør at jeg "har klart meg" på sett og vis, men det er ikke alle som har fått den muligheten eller som orker den jobbingen det kreves.

Det å stole på noen når du er oppvokst eller har erfaring med at mennesker du stolte på var ondskapsfull mot deg setter et avtrykk i deg som aldri går bort. Da kan det oppleves enklere å støte bort mennesker men det vil ikke si det samme som at en ønsker å være mutt aleine i verden. 

 

Anonymkode: f1489...d9b

Over til resten.. ja det forstår jeg. Jeg skjønner at å oppleve folk som ondskapsfulle kan påvirke menneskesynet. Jeg forstår at det kan da være lett å ikke slippe mennesker nært nok. Forstår jeg det riktig? 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ser den oppførselen i blant hos enkelte, og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå. Noen folk skyver bort de fleste nære relasjoner. De skyver bort foreldre, kutter ut søsken og nære venner. De mener at folk har behandlet dem urettferdig og dårlig og kutter dem ut. Samtidig sier de at de er ensom. Om du skyver folk bort, så ikke klag på at du er ensom? Syns dette er ekstremt paradoksalt. Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Anonymkode: acddc...c15

Nå har flere prøvd, og du har hugget hodet av dem. Sett deg selv i speilet i det siste?

Anonymkode: e7986...5c6

[AnonymBruker]

Nå kan jeg bare forklare ut fra egne erfaringer, tanker og følelser. 

Men vokste opp der jeg lærte at mennesker er slemme. Utnytter, er voldelige, mobber, misbruket etc. 

Som voksen trigges jeg lett, og jeg er hele tiden på vakt. Slik at jeg ikke blir såret. En slags beskyttelse jeg vet også et ødeleggende. 

Har gått år i terapi og jobbet ekstremt mye med meg selv, men det kommer liksom alltid tilbake. 

Ikke klarer jeg å ha mennesker for tett innpå meg heller, da backer jeg unna. 

Joda, jeg har en del venner og bekjente, men dæven å jeg sliter til tider. Har kuttet ut mange jeg anser som kan såre meg eller har såret meg. Terskelen min er desverre lav. 

Jeg er jo usikker på meg selv. Kan ikke forstå hvorfor noen kan like meg. Og viser noen at de liker meg går tankene automatisk til "hva skal de ha fra meg, utnytte meg for etc" Jeg tror ikke jeg er verdig. Det hele er kompleks. For det er nettopp mennesker som tørr og klarer å stå der med meg, jeg trenger. 

Har cptsd, og vet fler med cptsd har det sånn. Man er relasjonskadet. 

Så til tider føler jeg meg ensom. 

Anonymkode: 0210f...0ae

[Runnah]

Ganske opplagt at man kan velge ensomhet, og klage på det, foran kontakt med feil folk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nå kan jeg bare forklare ut fra egne erfaringer, tanker og følelser. 

Men vokste opp der jeg lærte at mennesker er slemme. Utnytter, er voldelige, mobber, misbruket etc. 

Som voksen trigges jeg lett, og jeg er hele tiden på vakt. Slik at jeg ikke blir såret. En slags beskyttelse jeg vet også et ødeleggende. 

Har gått år i terapi og jobbet ekstremt mye med meg selv, men det kommer liksom alltid tilbake. 

Ikke klarer jeg å ha mennesker for tett innpå meg heller, da backer jeg unna. 

Joda, jeg har en del venner og bekjente, men dæven å jeg sliter til tider. Har kuttet ut mange jeg anser som kan såre meg eller har såret meg. Terskelen min er desverre lav. 

Jeg er jo usikker på meg selv. Kan ikke forstå hvorfor noen kan like meg. Og viser noen at de liker meg går tankene automatisk til "hva skal de ha fra meg, utnytte meg for etc" Jeg tror ikke jeg er verdig. Det hele er kompleks. For det er nettopp mennesker som tørr og klarer å stå der med meg, jeg trenger. 

Har cptsd, og vet fler med cptsd har det sånn. Man er relasjonskadet. 

Så til tider føler jeg meg ensom. 

Anonymkode: 0210f...0ae

Jeg er en av dem som svarte tidligere, jeg har også kptsd, men har det mye bedre nå. Leser du skriver at du har gått år i terapi med at det kommer alltid tilbake. Har du sett på forskjellen mellom counteractive og non-counteractive terapimetoder? For meg ble forskjellen da jeg lærte om minne-rekonsolidering, og i stedet for å si i mot disse sporene gå helt tilbake, og gjøre delarbeid for å forstå den indre koherensen til at jeg føler det slik jeg gjør. For selvsagt føler jeg at mennesker ikke er til å stole på når det var erfaringen min fra jeg var født. Ville bare nevne det fordi kptsd er det verste jeg noensinne har erfart med en enorm margin og selv følte jeg at jeg lette etter nåla i høystakken for å finne det som hjalp. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Nå har flere prøvd, og du har hugget hodet av dem. Sett deg selv i speilet i det siste?

Anonymkode: e7986...5c6

 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå kan jeg bare forklare ut fra egne erfaringer, tanker og følelser. 

Men vokste opp der jeg lærte at mennesker er slemme. Utnytter, er voldelige, mobber, misbruket etc. 

Som voksen trigges jeg lett, og jeg er hele tiden på vakt. Slik at jeg ikke blir såret. En slags beskyttelse jeg vet også et ødeleggende. 

Har gått år i terapi og jobbet ekstremt mye med meg selv, men det kommer liksom alltid tilbake. 

Ikke klarer jeg å ha mennesker for tett innpå meg heller, da backer jeg unna. 

Joda, jeg har en del venner og bekjente, men dæven å jeg sliter til tider. Har kuttet ut mange jeg anser som kan såre meg eller har såret meg. Terskelen min er desverre lav. 

Jeg er jo usikker på meg selv. Kan ikke forstå hvorfor noen kan like meg. Og viser noen at de liker meg går tankene automatisk til "hva skal de ha fra meg, utnytte meg for etc" Jeg tror ikke jeg er verdig. Det hele er kompleks. For det er nettopp mennesker som tørr og klarer å stå der med meg, jeg trenger. 

Har cptsd, og vet fler med cptsd har det sånn. Man er relasjonskadet. 

Så til tider føler jeg meg ensom. 

Anonymkode: 0210f...0ae

Takk for svar. Setter pris på det! Håper du får det bedre med tiden. Forstår godt hvorfor dette kan være vanskelig med tanke på din oppvekst. 

Anonymkode: acddc...c15

[TypiskMann]

Jeg tror folk undervurderer hvor mange former for ensomhet som finnes. Det handler ikke bare om å ha folk rundt seg, det handler også om kvaliteten i relasjonene.

Du kan være sosial nesten hver dag og likevel føle deg helt alene. Når kontakten egentlig handler om plikt, forventninger eller at noen trenger noe av deg, så gir det ikke den varmen man gjerne tror.

Jeg merker det godt i min egen familie. Foreldrene mine mener de bryr seg, men invitasjonene mine nedprioriteres hver gang. Når de inviterer meg, er det gjerne fordi det er en sånn setting der alle skal med, eller fordi de trenger hjelp til noe. Det er ikke vondt ment, men det føles ikke som nærhet.

Søsken har jeg sluttet å bruke krefter på. Jeg har kjempet lenge nok for relasjoner som egentlig ikke gir noe tilbake, og jeg har gode grunner til å la det ligge. Hadde det kommet en invitasjon nå, hadde jeg takket nei uten dårlig samvittighet.

For meg handler ensomhet om helheten. Det å ha noen som faktisk bryr seg fordi de vil, ikke fordi de bør. Det er den forskjellen de fleste som kjenner på ensomhet vet å kjenne igjen.

Ensomhet er ikke så enkelt som å telle hvor mange personer man kan være sosial med. Det handler om hva som er ekte, trygt og gjensidig. Og det finnes mange nyanser, enten man vil, ikke får det til, strever, eller har måttet sette grenser for å ta vare på seg selv.

Det er greit å ha med seg før man dømmer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo det gjør jeg. Men syns det er rart at noen skyver bort de aller fleste relasjoner, også de som ikke er skadelige. 

Anonymkode: acddc...c15

Fordi de har opplevd så mye utrygghet at de trenger trygghet. Så da oppsøker man trygghet, og ikke de som ikke gir deg det du trenger, som jo er trygghet. 

Anonymkode: 920d9...e6a