En venninne som ikke stilte opp for meg vil at jeg skal stille opp for henne nå

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som jeg har kjent i 15 år fra vi var studenter. Vi ble fort veldig nære, reist sammen, gått på konserter, delt liv og bekymringer. Jeg var forlover i bryllupet hennes, og da jeg fikk samboer var vi fire mye sammen. 

Det ble mer distansert etter det ble slutt med samboeren min. Vanskelig brudd grunnet utroskap. Det var den mest krevende tiden av livet mitt, da jeg ikke bare opplevde et stort svik, men også måtte flytte. Av en eller annen grunn stilte hun ikke opp for meg. Verken praktisk som å tilby seg å hjelpe med flyttingen (noe jeg absolutt ikke forventer, men flere andre venner tilbydde seg uoppfordret), men heller ikke emosjonelt. Jeg ringte mye til henne da det stod på som verst, og hun var jo støttende i løpet av de samtalene, men hun ringte aldri til meg, kom ikke på besøk, sjekket aldri innom på eget initiativ.

Jeg har spurt henne om hun syns det var vanskelig fordi mannen hennes er kompis med eksen min, men da sa hun "neida, jeg er jo på din side". Så det var ikke grunnen til den manglende kontakten. Jeg var først såret/overrasket, men så resignert "jaja, folk vokser fra hverandre". Vi har felles venner så møtes av og til hos de, og vi har hatt en grei, men noe distansert tone i et par år. Har tenkt at hun ikke er interessert i å være nær venninne med meg lenger, og det må jeg bare respektere. Jeg kan ikke kreve noe som helst. 

Men for et par tre uker siden ville hun møtes. Da fortalte hun meg at hun har fått kreft og skal begynne med behandlingen. Jeg var selvfølgelig lei meg og støttende der og da. I etterkant har hun ringt meg flere ganger i uken, vi prater i flere timer, og hun vil plutselig være close igjen. En del av meg vil go all inn, legge alle sårede følelser bak meg og være den støtten hun tydeligvis trenger nå. Brudd er jo ikke det samme som alvorlig sykdom, man skal ikke føre regnskap, og jeg er jo ressurssterk. Men en annen del av meg føler fremdeles på såre følelser fordi hun ikke var der da jeg trengte henne. 

Her er det ikke noe rett eller galt svar, men lurer på om noen kan dele lignende erfaringer. 

Anonymkode: c9adf...afb

[AnonymBruker]

Man velger selv hvilket menneske man ønsker å være, uavhengig hva andre måtte gjøre. 

Anonymkode: ec1fc...e89

[Biloba]

Alle er ikke så sterke i å se, forstå og ta aktivt ansvar i kriser. Noen er ikke empatisterke, men det er også en del som "føler med" og bryr seg på avstand og ikke kanaliserer empatien sin over til show up og omsorg i praksis, eller trenger den andres initiativ og direkte spørsmål om konkret hjelp for å bli aktivt støttende. 

Støtte i sårbare tider og gjensidighet er normer de fleste ønsker for å investere i vennskap. Så er det også en dimensjon med å se hva som er en venns sterke og svake sider, og om det å ikke være så aktivt støttende i en krise kommer av egosentrisme, å bli passivisert av usikkerhet på hvordan en kan bidra, eller andre årsaker. 

Tilknytningen din til venninnen ble skadet da du følte hun ikke engasjerte seg aktivt nok da du hadde behov for det. 

Man skal ikke føre regnskap i et vennskap, men når vi blir såret er det viktig å gjøre seg opp en mening om hva som førte til svikt. Hvis man lander på at vennen ikke stilte opp fordi en ikke er så verdifull for vennen og h*n ikke bryr seg nok, har det andre konsekvenser for videre vennskap enn hvis en tror at svikt kommer av å ikke forstå behovet eller hvordan og hvor lenge det er ekstra behov. Kanskje er du en type som har vanskelig for å signalisere til nettverket at du trenger dem, og er avhengig av at noen ser forbi skallet av fremstå selvstendig og ikke ville være til bry?

Gi deg tid til å reflektere over hvem du tror hun er og hvem du selv er i både verdier, styrker, svakheter og behov. Så ser du om du vil åpne deg på nytt for denne venninnen eller ikke. 

 

[Rødvinsfilosofen]

Har opplevd utroskap hvor felles venner «lot være å velge side», og hvor enkelte også visste om utroskapen, men «ville ikke blande seg».

Jeg valgte å tenke som så at jeg respekterte deres valg, men at jeg ikke trenger slike venner. 

Hadde jeg vært i dine sko så ville jeg ha tenkt at hun nå går igjennom en form for livskrise. 

«Hun strekker ut en hånd» og jeg ville ha holdt den for å støtte henne, 
men ville ha tenkt at det var midlertidig (for hun blir forhåpentligvis helt frisk), og at det kun går én vei. 

Man kan være en god støtteperson uten å forvente det samme i retur. 

Jeg ville holdt skuffelsen fra tidligere for meg selv.

Hadde stilt opp etter evne, svart når hun ringte, besøkt henne hvis hun ba om det, men jeg hadde ikke ofret ei nyre.
(I dobbelt forstand)

[AnonymBruker]

Biloba skrev (19 minutter siden):

Alle er ikke så sterke i å se, forstå og ta aktivt ansvar i kriser. Noen er ikke empatisterke, men det er også en del som "føler med" og bryr seg på avstand og ikke kanaliserer empatien sin over til show up og omsorg i praksis, eller trenger den andres initiativ og direkte spørsmål om konkret hjelp for å bli aktivt støttende. 

Støtte i sårbare tider og gjensidighet er normer de fleste ønsker for å investere i vennskap. Så er det også en dimensjon med å se hva som er en venns sterke og svake sider, og om det å ikke være så aktivt støttende i en krise kommer av egosentrisme, å bli passivisert av usikkerhet på hvordan en kan bidra, eller andre årsaker. 

Tilknytningen din til venninnen ble skadet da du følte hun ikke engasjerte seg aktivt nok da du hadde behov for det. 

Man skal ikke føre regnskap i et vennskap, men når vi blir såret er det viktig å gjøre seg opp en mening om hva som førte til svikt. Hvis man lander på at vennen ikke stilte opp fordi en ikke er så verdifull for vennen og h*n ikke bryr seg nok, har det andre konsekvenser for videre vennskap enn hvis en tror at svikt kommer av å ikke forstå behovet eller hvordan og hvor lenge det er ekstra behov. Kanskje er du en type som har vanskelig for å signalisere til nettverket at du trenger dem, og er avhengig av at noen ser forbi skallet av fremstå selvstendig og ikke ville være til bry?

Gi deg tid til å reflektere over hvem du tror hun er og hvem du selv er i både verdier, styrker, svakheter og behov. Så ser du om du vil åpne deg på nytt for denne venninnen eller ikke. 

 

No offence, men dette er et typ Chatgpt svar. Jeg måtte lese det 3 ganger for å finne mening i det. 

Søker egentlig etter andres historier for de som har opplevd noe lignende, om ikke det kom tydelig frem fra HI. Det vil hjelpe meg mest i å navigere situasjonen.

Anonymkode: c9adf...afb

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (1 minutt siden):

Har opplevd utroskap hvor felles venner «lot være å velge side», og hvor enkelte også visste om utroskapen, men «ville ikke blande seg».

Jeg valgte å tenke som så at jeg respekterte deres valg, men at jeg ikke trenger slike venner. 

Hadde jeg vært i dine sko så ville jeg ha tenkt at hun nå går igjennom en form for livskrise. 

«Hun strekker ut en hånd» og jeg ville ha holdt den for å støtte henne, 
men ville ha tenkt at det var midlertidig (for hun blir forhåpentligvis helt frisk), og at det kun går én vei. 

Man kan være en god støtteperson uten å forvente det samme i retur. 

Jeg ville holdt skuffelsen fra tidligere for meg selv.

Hadde stilt opp etter evne, svart når hun ringte, besøkt henne hvis hun ba om det, men jeg hadde ikke ofret ei nyre.
(I dobbelt forstand)

Takk ❤️

Anonymkode: c9adf...afb

[AnonymBruker]

Når man går på en smell selv, eller går gjennom en umenneskelig periode forventer man at de nære er der og stiller opp. Det er ofte da en ser hvem som er der for en i kriser. Ofte kan folk trekke seg unna fordi en enten har nok selv, eller ikke forstår hvor ille det faktisk er med venninnen sin. 
Jeg tror man må være tydeligere med hverandre i vennskap. Si at nå trenger jeg at du er her for meg en periode. Også si fra hvis en venn trekker seg unna. Si at en føler seg avvist. Men å si fra kan fort bli en greie det også når en er emosjonell og i det. 
i din situasjon hadde jeg ville støtte henne, samtidig som du setter grenser. Det kan komme en tid der dette teamet kan bringes opp. Mulig kjenner hun på det også på et tidspunkt. 
Min beste venninne var ikke å se eller høre fra da jeg mistet min far for en mnd siden. Ingen tlf blomster eller besøk. Bare en sms - tenker på deg. Jeg var på besøk hos henne i går, og da hadde hun sååå dårlig samvittighet for at hun ikke hadde stilt opp. Jeg svarte at det gikk helt fint, da jeg hadde to andre venninner som støttet meg, og også kom i begravelsen og hjalp til med selskapet etterpå. To venner som ikke er så nær. Jeg sa det med et smil og ingen såret følelser. Men hun kjente nok på det. Noe jeg synes er greit, da jeg har støttet henne gjennom tykt og tynt 

Anonymkode: 4e842...9dd

[AnonymBruker]

Denne er kjip. Har selv opplevd at det ble brudd med ei venninne pga at jeg ble så sviktet etter å ha vært støtte for henne gjennom kreft. 

Men jeg tenker du har en fin mulighet for å faktisk snakke åpent, fortrolig og fra levra her. Du trenger ikke å si det som kritikk eller noe, bare si at du følte deg veldig sviktet av henne da du gikk gjennom bruddet. At det var vanskelig for deg å føle på fra ei venninne, spes i situasjonen. Du kan om vil legge til at du har mistet litt tillit til henne, men at du likevel kan støtte henne gjennom sykdommen. Om hun da ditcher deg med en gang er frisk, har du iallefall sagt det. 

Anonymkode: 3a613...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Av en eller annen grunn stilte hun ikke opp for meg. Verken praktisk som å tilby seg å hjelpe med flyttingen (noe jeg absolutt ikke forventer, men flere andre venner tilbydde seg uoppfordret), men heller ikke emosjonelt. Jeg ringte mye til henne da det stod på som verst, og hun var jo støttende i løpet av de samtalene, men hun ringte aldri til meg, kom ikke på besøk, sjekket aldri innom på eget initiativ.

Du ringte mye til henne og hun var støttende i de samtalene, og så sier du likevel at hun ikke stilte opp for deg emosjonelt? Hva slags og hvor mye støtte må til din verden for at det kvalifiseret til betegnelsen "stille opp"?

Anonymkode: 179ac...6cf

[AnonymBruker]

Jeg var en sånn som støttet og stilte opp for alle når de trengte meg. Men en dag var det min tur til å gå igjennom en krise og det var da jeg så hvem som oppriktig brydde seg om meg. De som var av typen din vennine kuttet jeg vekk som venner. For meg var de ikke venner lengre.

Jeg har selvsagt kommet meg etter dette og bærer ikke nag mot noen men drt er mange som ikke lengre er venner av meg. De som stilte opp for meg setter jeg utrolig pris på og er utrolig takknemlig over.

Ønsker du og gjenopprette vennskapet bør du ikke forvente at hun stiller opp for deg i fremtiden. Hun har vist hva slags venn hun er av deg. Om du bør er opp til deg. Jeg personlig ville ikke gjort det og hvis jeg gjorde det ville jeg definitivt sagt noe om dette.

Anonymkode: bb480...491

[AnonymBruker]

Du får nesten bare kjenne på om du hat lyst å tenne gnisten igjen for vennskapet, eller om distansen over tid har medført at du ikke kjenner behovet lenger. 

Ikke la bitterheten styre, det er bare sånt bitre, kjipe mennesker gjør, og det er jo ikke du. Men la heller ikke samvittigheten styre, du skal ikke ta ppp igjen kontakten og støtte henne kun (eller aller mest) fordi du kjenner på dårlig samvittighet om du ikke gjør det.

Kjenn på hva du genuint føler for henne og hva du har lyst til, uavhengig av hva som har vært. Det kan være at det vil føles bra å godt å gjenoppta kontakten med ei god venninne, men det kan også være at tiden som har gått og avstanden som har vært gjør at det ikke føles naturlig eller nødvendig lenger. Helt fair begge deler. 

Anonymkode: 28c7b...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Du ringte mye til henne og hun var støttende i de samtalene, og så sier du likevel at hun ikke stilte opp for deg emosjonelt? Hva slags og hvor mye støtte må til din verden for at det kvalifiseret til betegnelsen "stille opp"?

Anonymkode: 179ac...6cf

Dette var både et frekt og tilbakestående svar. 

Å stille opp for noen som er alvorlig syke eller går gjennom et vanskelig brudd ligger i det å ta initiativ. At noen ringer TIL DEG, for å spørre hvordan du har det. Som akkurat av initiativet viser at vil støtte og være der for deg. Å bli kontaktet, å få besøk, å bli invitert med ut osv osv. Det er ingen støtte i å måtte konstant be om støtte! 

Dette er den normale verden. Så en kan lure på hva slags giftig, forkvaklet og empatiløs verden du kommer fra?  
Vennskap er basert på gjensidighet og ingen bekjentskap, der kun den ene tar initiativ til kontakt, varer til å bli et vennskap. 

Anonymkode: 3a613...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette var både et frekt og tilbakestående svar. 

Å stille opp for noen som er alvorlig syke eller går gjennom et vanskelig brudd ligger i det å ta initiativ. At noen ringer TIL DEG, for å spørre hvordan du har det. Som akkurat av initiativet viser at vil støtte og være der for deg. Å bli kontaktet, å få besøk, å bli invitert med ut osv osv. Det er ingen støtte i å måtte konstant be om støtte! 

Dette er den normale verden. Så en kan lure på hva slags giftig, forkvaklet og empatiløs verden du kommer fra?  
Vennskap er basert på gjensidighet og ingen bekjentskap, der kun den ene tar initiativ til kontakt, varer til å bli et vennskap. 

Anonymkode: 3a613...c79

Ikke meg du svarer, men jeg vil si at dette finnes det ingen fasit på.

Mine nærmeste venninner kjenner meg meget godt. Da jeg gikk gjennom et brudd etter 20 års samboerskap visste de at jeg tok kontakt dersom jeg ønsket det og når jeg orket. De vet at jeg ville følt det påtrengende om de stadig kontaktet meg eller inviterte meg på noe. De kjenner meg, og vet at jeg av plikt ville svart på alle telefoner eller følt at jeg måtte takke ja til alt, og at dette ville ført til mer stress hos meg oppi det hele, med barn og alt. Jeg følte ikke at jeg måtte «be» om støtte, tvert om følte jeg at de så meg og respekterte meg og mine behov.

Anonymkode: 3dbf2...9f9

[AnonymBruker]

Du ringte til henne når du hadde det vanskelig og hun støttet deg i samtalene.

Nå ringer hun deg og vil ha støtte når hun har det vanskelig.

Hva er forskjellen?

Anonymkode: eb0af...961

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette var både et frekt og tilbakestående svar. 

Å stille opp for noen som er alvorlig syke eller går gjennom et vanskelig brudd ligger i det å ta initiativ. At noen ringer TIL DEG, for å spørre hvordan du har det. Som akkurat av initiativet viser at vil støtte og være der for deg. Å bli kontaktet, å få besøk, å bli invitert med ut osv osv. Det er ingen støtte i å måtte konstant be om støtte! 

Dette er den normale verden. Så en kan lure på hva slags giftig, forkvaklet og empatiløs verden du kommer fra?  
Vennskap er basert på gjensidighet og ingen bekjentskap, der kun den ene tar initiativ til kontakt, varer til å bli et vennskap. 

Anonymkode: 3a613...c79

Nå har jeg stått i alvorlig sykdom selv i en lang periode, og det jeg først og fremst ønsker og trenger er at venner stiller opp når jeg ber om det, på mine premisser - det er begrenset hva jeg orker av andres initiativ. Ditt ønske i din situasjon er ikke fasiten for alles ønsker i alle situasjoner. 

Det er også forskjell på å ønske at noen skulle stilt opp mer og å hevde at de ikke støttet overhodet, når det åpenbart ikke stemmer. (Dessuten er det dette med at andre mennesker har sitt eget liv, uansett hva som skjer i andres, og flere hensyn å ta).

Anonymkode: 179ac...6cf

[AnonymBruker]

Hun vil trenge MYE transport hjelp det er ikke rart hun ringte. 

Anonymkode: 3f16f...d34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

No offence, men dette er et typ Chatgpt svar. Jeg måtte lese det 3 ganger for å finne mening i det. 

Søker egentlig etter andres historier for de som har opplevd noe lignende, om ikke det kom tydelig frem fra HI. Det vil hjelpe meg mest i å navigere situasjonen.

Anonymkode: c9adf...afb

Herregud så utakknemlig av deg! Jeg tenkte akkurat det motsatte. Så flott at noen setter seg ned å skriver et så fint og balansert svar. Et faktisk råd.

Anonymkode: 900ad...83e

[AnonymBruker]

Jeg var veninna di, bare at moren hennes døde. 

Husker telefon/sms/meldingene jeg sendte ble så enveis at de bare fullstendig sugde all energi ut av meg. Jeg forsøkte i over 1 år å holde kontakten, men føltes så avvist og gjostet. Veninnen min sluttet å svare skikkelig, brukte lang tid på å svare (typ 1-2 uker, så 2-3 uker, så 4-6 uker osv..) ble sur om jeg var på jobb og ikke svarte henne på 2 timer, jeg opplevde henne som at hun krevde mer av meg enn jeg kunne gi i tid når det passet henne og bare henne, og helt oppslukt i egen sorg. Naturlig vis. Hun ønsket at jeg skulle være den som tok kontakt, så jeg gjorde det. Men det virket som jeg plagde henne mer enn jeg var en støtte. Jeg kunne ikke hjelpe mer. Jeg sendte henne en pakke i posten i forbindelse med 40 års dagen. Hun sendte en melding, "Takk for gaven ". Jeg svarte "håper du liker den, tenkte på den gangen vi xxxx. Jeg skal til by X (hvor hun bor) i desember, gi beskjed om du har tid til å  møtes for middag eller noe ❤️ ". Ingen svar. 

Jeg elsket henne som venn, jeg stilte opp etter beste evne når man bor 3 timer unna, og jeg viste full forståelse for at hun hadde mann og barn mens jeg ikke hadde det. Men det vennskapet ble ekstremt enveis over veldig lang tid. Selv om hun mistet en av de viktigste personene i livet sitt, så hadde jeg ikke mer å gi etter over 1 år. 

Anonymkode: fdd2e...7f9

[AnonymBruker]

Men det er jo hun som tar ansvar for kontakten, og ringer deg flere ganger i uken, akkurat som du gjorde da du var i et brudd. Det er jo ikke slik at det er du som ringer henne flere ganger i uken nå.  Og hun var støttende da du ringte, og sa at hun var på din side. 

Anonymkode: 55f3b...c29

[AnonymBruker]

Spørsmål: Kan det være at du "kvalte" venninnen din da du gikk gjennom bruddet? Jeg har rett og slett ikke tid til å snakke med venninner i telefonen flere ganger i uken.

Og basert på de frekke og utakknemlige svarene dine i tråden tenker jeg at det nok kan ligge mer bak her. 

Anonymkode: 9df29...e96