AnonymBruker Skrevet i går, 06:14 #1 Skrevet i går, 06:14 Jeg er har kun ut januar av sykemeldingen min før jeg er over på aap. Jeg prøver alt jeg kan å komme i jobb før dette, det har jeg prøvd på siden februar i år. Jeg er på jobb med sterke smerter, smerter magen, jeg kaster opp, høy puls og ekstrem svimmel. Kroppen min skriker etter å ta det med ro, men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke tillate meg selv å miste alt. Likevel jeg ser at jeg aldri i verden klarer dette, jeg er syk. Jeg vet at jeg ikke kan noe for dette, men føler jeg nå mistet alt. Jeg mister jobben min, mine gode kolleger, inntekt, tryggheten, livsstilen min, selvstendighet min, hjemmet vårt, identitet min. Det jeg sitter igjen med er så klart barna mine og mannen min, men de føler jeg at jeg svikter fullstendig med å ikke klare å stå i jobb. Dette kommer jo av at jeg er jobben min, den betyr enormt for meg. Jeg har kjempet denne kampen i mange år. Jeg har allerede gått ned i stillingsprosent for å klare å stå i jobb. Da uten å involvere nav. Vi har allerede brukt opp bufferen fordi jeg valgte å gå ned til 60% istedenfor å gjøre som både nav og legen anbefalte å søke 50% uføretrygd. Nå klarer jeg ikke engang å jobbe 30% uten sykefravær. Jeg skal søke psykiskhelse hjelp, for jeg tenker verden har det bedre uten en slik som meg. Jeg er suicidal altså, men jeg er kraftig deprimert nå og synes dette er vanskelig. Dere som tror dette er enkelt burde skamme dere, for dette er knall tøft. Det er en sorg og man føler man mister alt i livet. Anonymkode: fb381...5b2 5
AnonymBruker Skrevet i går, 06:18 #2 Skrevet i går, 06:18 Så bra at du søker psykolog - jeg tror du glemte et «ikke» som vil gjøre at tråden blir stengt - så bare skynder meg å skrive at jeg forstår, og jeg tror du skjønner at det er en vei videre. Men det er lov å hyle sorgen ut slik du gjør her. ❤️ Og så må du få hjelp videre til et annerledes liv enn du hadde tenkt, men likevel et godt liv ❤️ Anonymkode: 8abdf...030 2
AnonymBruker Skrevet i går, 06:22 #3 Skrevet i går, 06:22 AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Jeg er har kun ut januar av sykemeldingen min før jeg er over på aap. Jeg prøver alt jeg kan å komme i jobb før dette, det har jeg prøvd på siden februar i år. Jeg er på jobb med sterke smerter, smerter magen, jeg kaster opp, høy puls og ekstrem svimmel. Kroppen min skriker etter å ta det med ro, men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke tillate meg selv å miste alt. Likevel jeg ser at jeg aldri i verden klarer dette, jeg er syk. Jeg vet at jeg ikke kan noe for dette, men føler jeg nå mistet alt. Jeg mister jobben min, mine gode kolleger, inntekt, tryggheten, livsstilen min, selvstendighet min, hjemmet vårt, identitet min. Det jeg sitter igjen med er så klart barna mine og mannen min, men de føler jeg at jeg svikter fullstendig med å ikke klare å stå i jobb. Dette kommer jo av at jeg er jobben min, den betyr enormt for meg. Jeg har kjempet denne kampen i mange år. Jeg har allerede gått ned i stillingsprosent for å klare å stå i jobb. Da uten å involvere nav. Vi har allerede brukt opp bufferen fordi jeg valgte å gå ned til 60% istedenfor å gjøre som både nav og legen anbefalte å søke 50% uføretrygd. Nå klarer jeg ikke engang å jobbe 30% uten sykefravær. Jeg skal søke psykiskhelse hjelp, for jeg tenker verden har det bedre uten en slik som meg. Jeg er ikke suicidal altså, men jeg er kraftig deprimert nå og synes dette er vanskelig. Dere som tror dette er enkelt burde skamme dere, for dette er knall tøft. Det er en sorg og man føler man mister alt i livet. Anonymkode: fb381...5b2 Rettet! Veldig dumt jeg glemte ikke jeg er ikke suicidal. For det er jeg ikke!! Bare tidlig på morgen, lite søvn så øya gikk litt i kryss. Ts Anonymkode: fb381...5b2 1
AnonymBruker Skrevet i går, 06:23 #4 Skrevet i går, 06:23 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Så bra at du søker psykolog - jeg tror du glemte et «ikke» som vil gjøre at tråden blir stengt - så bare skynder meg å skrive at jeg forstår, og jeg tror du skjønner at det er en vei videre. Men det er lov å hyle sorgen ut slik du gjør her. ❤️ Og så må du få hjelp videre til et annerledes liv enn du hadde tenkt, men likevel et godt liv ❤️ Anonymkode: 8abdf...030 Så dumt at jeg glemte et ord akkurat der, men jeg får ikke redigert. Jeg håper jo på et godt liv senere, nå er det ikke et godt liv. Så jeg vet det, men det er skikkelig vanskelig nå. Takk for gode ord. ♥️Ts Anonymkode: fb381...5b2
AnonymBruker Skrevet i går, 06:30 #5 Skrevet i går, 06:30 Du er ikke jobben din. Du er deg selv! Og du er mor ❤️ Ikke kjemp imot mer. La kroppen få hvile. Bruk de kreftene du har på ungene dine og egen helse ❤️ Anonymkode: a3294...90f 1
Tubaluba Skrevet i går, 06:33 #6 Skrevet i går, 06:33 Ser du har mann, dermed er det gjerne 2 inntekter. Må dere uansett selge huset? Det er jo det aller mest dramatiske her (en jobb er tross alt bare en jobb). Mye kan gjerne gjøres ift avdragsfrihet på huslånet mm før man må selge huset.
AnonymBruker Skrevet i går, 06:34 #7 Skrevet i går, 06:34 Dette er veldig normalt, min verden raste sammen da jeg ble for syk til å jobbe, jeg fikk en psykolog som hjalp meg å finne ut av det. Jeg fikk den indre roen tilbake, men det tar tid å krefter å bli frisk, akseptere at det tar lenger tid eller at ting ikke blir som før Jeg kan tenke at dine plager blir kraftig forsterket av stress feks. Anonymkode: 74ca5...8f2 1
AnonymBruker Skrevet i går, 06:55 #8 Skrevet i går, 06:55 Ja, det er vanskelig. Jeg har akkurat vært i samme prosessen. Jeg slipper å selge huset, men har plutselig blitt "fattig". Det verste er mangel på sosial kontakt, mangel på mening, følelse av å stå utenfor. Man føler man har mistet seg selv. Hele livet er snudd på hodet. Jeg har ingen gode råd, men har lest noen artikler om folk som oss. De sier at det er en livssorg man må gjennom, og de fleste får det litt bedre om noen år. En sorgprosess tar jo tid, det vet alle som har mistet noen nære. Jeg håper derfor at det blir bedre om noen år. Jeg gikk til psykolog etter at jeg fikk diagnosen og ble 100% sykemeldt. Vet ikke om det hjalp, men jeg fikk iallefall vrengt av meg noe frustrasjon. Folk rundt blir jo lei av å høre på negative tanker, det er ikke deres jobb. Anonymkode: e667f...f04 2
AnonymBruker Skrevet i går, 07:05 #9 Skrevet i går, 07:05 Tubaluba skrev (25 minutter siden): Ser du har mann, dermed er det gjerne 2 inntekter. Må dere uansett selge huset? Det er jo det aller mest dramatiske her (en jobb er tross alt bare en jobb). Mye kan gjerne gjøres ift avdragsfrihet på huslånet mm før man må selge huset. Ja, vi får det ikke til nå. Gikk rundt på 60% lønn. Når får jeg 66% av min 60% lønn altså jeg er tilnærmet minsteaap. Vi har ikke sjans nå som det er høye renter og høye priser. Vi hadde en buffer, men vi har tæret på den etter jeg gikk ned. Dette er jo klart veldig korttenkt å gjøre slikt, hadde jo ikke trodd at kroppen skulle svikte helt. Avdragsfrihet kan hjelpe noen måneder, men jeg er usikker på om banken vil hjelpe oss til jeg finner en annen jobb. Så huset mister vi garantert. Og det er ekstremt vondt, hjemmet til barna mine💔 Ts Anonymkode: fb381...5b2 3
AnonymBruker Skrevet i går, 07:06 #10 Skrevet i går, 07:06 AnonymBruker skrev (31 minutter siden): Dette er veldig normalt, min verden raste sammen da jeg ble for syk til å jobbe, jeg fikk en psykolog som hjalp meg å finne ut av det. Jeg fikk den indre roen tilbake, men det tar tid å krefter å bli frisk, akseptere at det tar lenger tid eller at ting ikke blir som før Jeg kan tenke at dine plager blir kraftig forsterket av stress feks. Anonymkode: 74ca5...8f2 Garantert, sover ikke lenger heller. Bare tenker på hvordan jeg skal kunne løse dette. Trist å lese at du opplever dette også, men godt å høre du fikk ro til slutt ♥️Ts Anonymkode: fb381...5b2 2
AnonymBruker Skrevet i går, 09:58 #11 Skrevet i går, 09:58 Har vært der du er nå og vet hvor vondt og vanskelig det er å akseptere at man må akseptere å være syk. Men det må du for å bli friskere. Du trenger å ta vare på deg selv nå, det er ingen vei utenom. Jeg var sykmeldt et år på aap i to år. I løpet av den tiden ble jeg bedre og begynte smått å jobbe igjen. Man må ikke bli ufør selv om man går over på aap. Noen trenger bare mer tid. Anonymkode: 53887...c12 1 1
AnonymBruker Skrevet i går, 11:03 #12 Skrevet i går, 11:03 Det ligger et vakkert liv på den andre siden av dette og venter på deg. Det blir ikke helt som før, men det blir også fint til slutt. Nå skal du først sørge en stund og det er utrolig vondt. Sender deg mange styrkeklemmer. ❤️ Anonymkode: f6146...ae4 1
AnonymBruker Skrevet 22 timer siden #13 Skrevet 22 timer siden Det var noen fine ord dere kommer med her, setter pris på det ♥️ Fint med forståelse, alle sier det er ikke så viktig den jobben, det går bra. Nå skal du være der for barna dine. Jeg er enig i alt dette samtidig, hvem er jeg uten jobben min. Jeg har jobbet der siden jeg var ung, jeg har enormt mye venner der, og jeg er så glad i jobben min. Jobben er en stor del av meg, så det er liksom ikke bare å gi seg. Jeg håper en psykolog kan hjelpe meg litt med disse tankene, for det er ikke bare å gi det tid for meg. Ts Anonymkode: fb381...5b2 1
AnonymBruker Skrevet 22 timer siden #14 Skrevet 22 timer siden AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Det var noen fine ord dere kommer med her, setter pris på det ♥️ Fint med forståelse, alle sier det er ikke så viktig den jobben, det går bra. Nå skal du være der for barna dine. Jeg er enig i alt dette samtidig, hvem er jeg uten jobben min. Jeg har jobbet der siden jeg var ung, jeg har enormt mye venner der, og jeg er så glad i jobben min. Jobben er en stor del av meg, så det er liksom ikke bare å gi seg. Jeg håper en psykolog kan hjelpe meg litt med disse tankene, for det er ikke bare å gi det tid for meg. Ts Anonymkode: fb381...5b2 Har du veldig fysisk eller psykisk krevende jobb? tror du at du kunne hatt høyere arbeidsevne i et annet yrke kanskje? Anonymkode: 1f93d...a1f
AnonymBruker Skrevet 22 timer siden #15 Skrevet 22 timer siden AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Har du veldig fysisk eller psykisk krevende jobb? tror du at du kunne hatt høyere arbeidsevne i et annet yrke kanskje? Anonymkode: 1f93d...a1f Akkurat nå, nei jeg er uegnet for de fleste jobber. Jeg er like syk de periodene jeg har vært fullt sykemeldt som da jeg er i jobb. Så jobben gjør ikke forskjell, bare at jeg ikke klarer å utføre den. Ts Anonymkode: fb381...5b2
AnonymBruker Skrevet 19 timer siden #16 Skrevet 19 timer siden Jeg skjønner godt det du sier om at jobb er en stor del av deg, for jeg har det likt selv. Er på AAP etter et års sykemelding, og holder på å jobbe med gradvis tilbake. Jobben er en stor del av identiteten min, og der jeg har folka mine. Husk at du kan være 100% sykemeldt og fremdeles jobbe, du bare rapporterer inn timer i etterkant. Du kan også være innom jobben bare for det sosiale, eller noe i mellom der. Jeg har vært mye på jobb gjennom sykemeldingsåret mitt! Jobbet litt har jeg også, men fokuset har vært på å gå i behandling, og jobbe godt med å være en "flink pasient" slik at jeg på sikt kan komme stabilt tilbake i en eller annen prosent på jobb. Det lille jeg har jobbet har liksom vært en del av behandlingen hvis du skjønner, slik at jeg fikk sjekket status. Nå på AAP tar jeg det langsomt i samråd med sjefen min. Vi er begge opptatt av at jobb skal gi meg glede og overskudd, og at det viktige er stabil tilstedeværelse, forutsigbarhet, og at jeg fungerer på hjemmebane også. Jeg synes den tanken om at jeg har vært "skikkelig borte" for å kunne bli stabilt tilstede er en fin tanke. Rett og slett at jobben min nå er å være pasient, lytte til kroppen, og følge kroppen sitt tempo. Det å jobbe er en en del av tilfriskningsprosessen, og da er det viktig at det gjøres "riktig", dvs ikke for mye slik at jeg blir slått tilbake. Den strategien du har lagt deg på nå fungerer tydeligvis ikke, så du må nok dra i nødbremsen...innse at for å bli frisk og kunne komme tilbake til jobben så må du nå fokusere på å faktisk bli bedre, ikke tvinge deg selv til å late som. Anonymkode: 71fbc...6b5
veronica<3 Skrevet 14 timer siden #17 Skrevet 14 timer siden Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med omtanke og hilsen, veronica<3, mod.
Fremhevede innlegg