Til dere som har hatt kreft?

[AnonymBruker]

Får dere også døds angst med en gang dere kjenner at det gjør vondt en plass? 

Anonymkode: 6aeaa...212

[AnonymBruker]

Nei. Jeg var redd med en gang jeg fikk diagnosen men når dem sa at jeg kommer til å overle så var jeg ikke redd lenger i det hele tatt 

Anonymkode: 4c7b6...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei. Jeg var redd med en gang jeg fikk diagnosen men når dem sa at jeg kommer til å overle så var jeg ikke redd lenger i det hele tatt 

Anonymkode: 4c7b6...cb7

Så bra da 🥰 Jeg har hatt brystkreft for 2. gang. Og kjenner jeg blir helt stresset når det dukker opp en smerte en eller annen plass. Skulle ønske jeg også klarte å ta livet litt mer med ro. Hjelper jo heller ikke at legene informerer om at man skal følge med sånn og sånn. 

Anonymkode: 6aeaa...212

[AnonymBruker]

Jeg har brystkreft med spredning, og har hatt det i 10 år. Dødsangsten var sterk og generell i begynnelsen, men nå begrenser den seg stort sett til tiden rundt kontroller og undersøkelser. Om jeg får vondt et sted, tenker jeg veldig sjelden på kreft. Ikke engang smerter på det stedet kreften har spredt seg vekker direkte dødsangst lenger. 

De eneste gangene jeg har fått skikkelig angst av nye ting med kroppen, er hvis det har dukket opp en kul ett eller annet sted på kroppen. Som kreftpasienter er jeg ikke glad i kuler! Jeg har fått talgcyster noen få ganger, og de har jeg alltid fått undersøkt raskt for å utelukke kreftspredning. 

Anonymkode: 4aeea...cfc

[AnonymBruker]

Ja, får alltid et hugg i magen hver gang jeg kjenner en kul eller får vondt et sted. Min egen regel er å ignorere det en stund, men hvis plagene varer konstant i over en 3-4 uker må jeg ta det opp. Enn så lenge har jeg aldri hatt noe som varer så lenge.

Anonymkode: 3b56c...7be

[AnonymBruker]

Ikke akkurat dødsangst, men kjenner en frykt for tilbakefall. Kjenner mer på det når barna mine er syke utover det normale, blir alltid redd for kreft da. 

Anonymkode: fc7a2...561

[AnonymBruker]

Nei, har aldri hatt dødsangst. Forholder meg til ting som oppstår som jeg gjorde før jeg fikk kreft. 
Går heller ikke rundt og får angst når det nærmer seg kontroll. Orker ikke ødelegge meg selv for noe som bare kanskje skjer. 

Anonymkode: 9c7dc...585

[Perfume]

Hadde brystkreft men er uten kreft akkurat nå.. Fikk egentlig mer angst for at jeg ikke skulle merke noe... Og ting skulle vokse eller komme til uten min viten. For det var jo ingen smerte ved min kreft.. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar til dere alle ❤️ Setter stor pris på at dere deler egne erfaringer. Og godt å høre at det går an å mestre angsten som melder seg etter det man har gått igjennom. Jeg beundrer og heier på dere 👏 

Anonymkode: 6aeaa...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har brystkreft med spredning, og har hatt det i 10 år. Dødsangsten var sterk og generell i begynnelsen, men nå begrenser den seg stort sett til tiden rundt kontroller og undersøkelser. Om jeg får vondt et sted, tenker jeg veldig sjelden på kreft. Ikke engang smerter på det stedet kreften har spredt seg vekker direkte dødsangst lenger. 

De eneste gangene jeg har fått skikkelig angst av nye ting med kroppen, er hvis det har dukket opp en kul ett eller annet sted på kroppen. Som kreftpasienter er jeg ikke glad i kuler! Jeg har fått talgcyster noen få ganger, og de har jeg alltid fått undersøkt raskt for å utelukke kreftspredning. 

Anonymkode: 4aeea...cfc

Tusen takk for svar . Å så godt at det går bra med deg til tross for spredning til og med. Det gir håp, og det trengte jeg nå. Igjen tusen takk, og ønsker deg alt godt videre ❤️

Anonymkode: 6aeaa...212

[AnonymBruker]

Nei, er ikke redd. Vi trodde en stund ar jeg hadde fått spredning til hjernehinnene (det er på en måte spiker'n i kista for å si det litt brutalt, det er mange former for spredning man kan leve med i årevis, men hjernehinne/ryggmargsvæske indikerer ofte bare uker igjen) og etter den opplevelsen har jeg lagt fra meg all redsel og tenker heller at jeg er griseheldig som lever, det er ingen selvfølge og jeg vil ikke bruke tiden min på å bekymre meg unødig.

Men alle må finne sin egen måte å takle det på. Håper du klarer å kvitte deg med den verste angsten, ikke godt å ha det slik.

Anonymkode: 1b26e...889

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, er ikke redd. Vi trodde en stund ar jeg hadde fått spredning til hjernehinnene (det er på en måte spiker'n i kista for å si det litt brutalt, det er mange former for spredning man kan leve med i årevis, men hjernehinne/ryggmargsvæske indikerer ofte bare uker igjen) og etter den opplevelsen har jeg lagt fra meg all redsel og tenker heller at jeg er griseheldig som lever, det er ingen selvfølge og jeg vil ikke bruke tiden min på å bekymre meg unødig.

Men alle må finne sin egen måte å takle det på. Håper du klarer å kvitte deg med den verste angsten, ikke godt å ha det slik.

Anonymkode: 1b26e...889

Å huff for en skremmende opplevelse! Og så utrolig bra at det ikke var noe. Tusen takk for at du deler. Høres kanskje teit ut, men det er godt å høre andres opplevelser, da føler jeg meg liksom ikke så alene likevel. Om det gir mening. Ikke at jeg unner noen dette altså, bare så det er sagt. Kreft er bare en litt ensom kamp , selv om jeg har mange rundt meg. Har hatt et lokalt tilbakefall av brystkreften ti år etter første runde. Hadde akkurat klart å «bli ferdig med bekymringen « før det rammet på nytt. Da ble jeg helt satt tilbake. Men som du sier, så føler jeg meg jo samtidig ekstremt heldig for å være i livet , og at de fant det tidlig nok til å kunne behandles. Angsten er jo nesten verre enn selve sykdommen, så den tenker jeg absolutt å gjøre noe med for å takle, for det er vondt å ha det sånn. Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 6aeaa...212