Har det skikkelig dritt med mamma.. trenger psykolog men vet ikke hvordan.

[AnonymBruker]

Du høres ut som en utrolig reflektert ungdom. Og det du beskriver høres utmattende og tungt ut å stå i alene. 

Har du en lærer du stoler på som du kan snakke med? Det er ikke sikkert lærer melder direkte til barnevernet. Men både du og lærer kan f.eks ringe anonymt til barnevernet for å høre hva som kan gjøres. Du kan og snakke med helsesykepleier eller miljøveileder om dere har det på skolen, eller helsestasjon for ungdom.

Dette er mye for deg å bære på alene. 

Anonymkode: f25d1...2cb

[AnonymBruker]

Høres sikkert dumt ut, men har du forsøkt chat gpt abbonement. Det kan være et bedre alternativ enn KG,  bare skriv at du sliter så er du igang

Anonymkode: 7c014...5db

[Gaia]

AI er en dårlig psykolog. Dette har det vært mye skriverier om i det siste. 

Helsesykepleier er rett instans her. Hvis vedkommende ikke er i stand til å hjelpe deg, så har du kanskje en annen voksen på skolen som du stoler på? 

Er din far inne i bildet da?

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 60f28...8da

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp med en slem og psykisk syk mamma. 

Barnevernet på Fosen gadd aldri å hjelpe meg. Flytta hjemmefra som 17-åring, uten null støtte fra noen som helst. Er i dag ufør, som skyldes en stor del av min dysfunksjonelle familie, ifølge NAV.

Veldig mange på Fosen har vokst opp under sånne forhold. Det utgjør en stor årsak til at folk flytter derifra. Samtidig klager Fosna-folket og øvrig lokalbefolkning om økende fraflytting. 

Barnevernet i Norge gjør veldig lite for folk som lever under omsorgssvikt! 

Anonymkode: 13b12...e2c

[Nimbus]

Kjære deg. Syns du virker som en fantastisk fin jente. Håper alt går bra med deg.

[AnonymBruker]

Husker min mor også var ganske utrivelig da jeg var i tenårene og hun i overgangsalderen…

Anonymkode: 57e32...f07

[Knocks]

Du virker veldig oppegående og reflektert. Bruk folk rundt deg som du stoler på eller fortsett å ta kontakt med helsesykepleier eller andre. Det at du trenger noen som bare kan lytte synes tror jeg er et godt poeng

[AnonymBruker]

Du skriver «vi ungene» måtte se på at hun spiste, er det yngre barn i huset også? For da er det enda viktigere at du kontakter barnevernet, både for deg selv og dem ❤️

Anonymkode: 4fff1...80e

[AnonymBruker]

Kjære deg. Håper du finner en voksen du kan snakke med, helsesøster, en lærer, kanskje en tante eller en onkel? Dette trenger du ikke å stå i alene. Jeg vet hvordan det er, og sånn oppførsel fra ens egen mor kan lage mange sår. Jeg håper du og dine søsken får hjelp og støtte. Dette er ikke greit.

Anonymkode: 1ecb7...c41

[AnonymBruker]

Jeg ville nok tatt en alvorlig samtale med din mor, og si at ting fungerer ikke. Bedt henne spørre etter hjelp. 

Hvor gammel er du, og dine søsken? Moren din er tydeligvis ikke frisk, men utbrent. Hun trenger hjelp nå, men det kan nok bli et sjokk om du bare kobler inn barnevernet, slik at jeg hadde snakket med henne at noe må skje, og at du vurderer å spørre barnevernet om hjelp . Alt etter hvor gammel du er, så kan du kanskje også hjelpe til mer?

Hvor er din far? De andre sin far? Er det ingen som kan steppe inn for din mor?

 

Anonymkode: 60f28...8da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2025 den 17.52):

Hei. Jeg er ungdom og bor hjemme, men jeg har for mye trøbbel med mamma. Mamma er psykiatrisk sykepleier, så ingen tror at hun egentlig er helt gal. Ja, det er frekt men det er sant. Hun har alltid hatt litt sånne skulte narsissistiske trekk, men jeg tenkte at det er fordi det henger litt igjen etter hennes barndom fordi psykisk helse ikke var en greie før. (Hun er jo sykepleier innenfor området så det burde aldri egentlig vært et problem..) men uansett, hun har i det siste blitt noen helt andre. Ikke den mammaen jeg kjenner. Hun har vært utbrent men regnes som frisk fra det, men klarer ikke enda jobbe fullt. Hun er mye sliten, og sier omtrent hele tiden at hun aldri er innenfor toleransevinduet sitt pga dette.. det er der problemet ligger. Hun mener nemlig at hun ikke skal kunne ta imot tilbakemeldinger hvis hun ikke er i stand til det.. da er det snakk om enkle tilbakemeldinger som «kan du ikke gjøre det, heller spør meg neste gang.». Dette kan hun lett snu litt om på og få hele samtalen til å høres ut som jeg er en helt jævlig datter. Dette gjør hun med absolutt alt jeg sier, sikkert fordi hun ikke liker å føle seg dårlig så da må jeg det å.. Uansett, jeg krangler nå omtrent med henne hver dag men ingen på skolen veit det. Jeg hr adhd og har enkelte tiltak på skolen, men det her er et større problem. Mamma har adhd hun å, men jeg mener faktisk ikke at det er greit å skylde på meg for alt når hun er den voksne her. Jeg sier stadig vekk at hun må t den voksenrollen sin, og selvom man er sliten så kan ikke hun bare ignorere oss barna hennes. Hun har fortsatt et liv, og vi barna blir påvirka. Jeg ser det på alle søsken mine. Jeg mener mamma trenger hjelp, men siden ingen andre tror på meg så trenger sikkert jeg det. Jeg har vært hos BUP, helsesykepleier og kommunen, til null nytte. Har vært skikkelig uheldig. Hvem er det å kontakte da? Noen tips? Vil gjerne ha en psykolog som kan lytte og ikke bare hele tiden skulle ha et svar, men det finnes jo ikke tilbud for sånt for unge. Enklere ganger gått så langt at hun blir helt ute, ingen kan snakke med hu og sier ikke i fra at hun ikke har handlet mat så vi ungene satt uten middag mens hu satt å spiste opp en pizza hu lagde til seg selv..

Anonymkode: d315c...f4f

Hei dette høres ikke helt bra ut. 

Jeg tenker at hvis du forventer mer av henne og hun for mye av deg iht hva dere begge klarer iht adhd, så blir ikke relasjonen deres god.

Et sted å begynne er å anerkjenne at begge har adhd og at begge har litt ulike utfordringer. Og tar det litt derifra. 

Jeg har også adhd, å klarte å svare passivt når min sønn hadde kjøpt ny snøkost til bilen min. Han har også adhd. Jeg var selvsagt glad for kosten, men klarte ikke å ytrykke det riktig.

Så for å sette det litt i perspektiv, hva som egentlig skjedde. 

Vi har begge litt større følser. Han gledet seg til å glede meg med ny kost, får en ekstra spenning iht det, og blir da litt brå når han sier det.

Jec sittee opptatt med noe annet og hodet er fullt oppi det, hyperfokus. Når min sønn da kommer entusiastisk og blid inn i full fart og rett på meg og sier raskt at han har kjøpt meg en bilkost, med klem over hele meg. Ble der for raskt iht å komme ut av hyperfokus, hører han sier noe, klarer ikke å registrere ordene på hva han sa, tar litt tid å prossesere hva det var, usikker på jeg oppdattet riktig. Og svarer forfjamset åja, på en flat måte.

Han reagerer raskt og voldsomt på min reaksjon, blir lei seg  fordi jeg ikke ble hoppende glad, som speilet hans følse. Og han oppfattet meg som kjip og utaknemlig. 

Hvordan det hadde fungert bedre:

Han kom inn, tok på meg, sa mamma etc noe for å ta oppmerksomheten min, så sagt det, da kunne jeg ha klart å vise den gleden jeg egentlig hadde. 

Så mitt råd er egentlig at du snakker med helse sykepleier på skolen, evnt psykisk helse i kommunen om du ikke har bedre tilbud. Også må du jobbe med å forstå deg selv og moren din iht adhd og personlighet. Du skal ikke finbe deg i alt. 

Men tenker at en god start med din mor er å begynne å snakke med henne om din og bennes funksjon. Hun er ikke altid i stand til å motta beskjeder pga adhd. Men dere to kan samnen finne ut av når sånt fungerer best. 

Mulig hennes utbrenther er adhd burn out og da tar det litt tid å komme ut av det, som går ut over deg. 

Det er ikke din feil at din mor er som hun er, men jeg tror at dere kan også hjelpe hverandere. 

Lytt til adhd norge sin podcast, og ta det som en mann. Som handler om menn og adhd.  Gode persprktiver og mye lærdom. Der fikk jeg satt mye på plass

Anonymkode: 4fda2...0c6

[AnonymBruker]

Jeg ser helsesykepleier og barnevernet har vært nevnt, men hva med å kontakte fastlegen din for en samtale? Vedkommende kan henvise deg for psykisk hjelp og eventuelt hjelpe deg med kontakt med barnevernet.

Anonymkode: 1a4a2...a27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ser helsesykepleier og barnevernet har vært nevnt, men hva med å kontakte fastlegen din for en samtale? Vedkommende kan henvise deg for psykisk hjelp og eventuelt hjelpe deg med kontakt med barnevernet.

Anonymkode: 1a4a2...a27

Glemte å legge til at fastlegen har meldeplikt til barnevernet dersom det som kommer frem under samtalen indikerer alvorlig omsorgssvikt.

Anonymkode: 1a4a2...a27

[AprilLudgate]

Jeg var i en lik konfliktsituasjon med egen mor selv.

Hun var tidligere rusavhengig, sluttet i mine tenår men beholdt atferden. Jeg er nå i 40årene, og nå tenker hun at hun har adhd. Som gir mye mening.

Men hun ville aldri funnet på den gang da å handle inn mat bare til seg selv og ikke barn - så dette tenker jeg ikke har noe med adhd’ en å gjøre. 
 

Jeg tror hun er i konstant adhd burnout, og ikke klarer håndtere foreldrerollen av den grunn.

Når du blir voksen er sjansen stor for at også du havner i en adhd burnout - for kvinner kommer den/de verste ofte når man har foreldreansvar. Det blir rett og slett for mye å stå i uten støtte. 
 

Du sier dere krangler mye. 
Og du nevnte dette med å ikke handle noe mat.

Skjer dette med mathandlingen jevnlig? 
Er det andre ting som foregår som ikke rr generell krangling mellom dere to?

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som at dere trenger hjelp sammen ❤️ det er ikke sikkert det er nødvendig med barnevernet, kanskje familievernkontoret er et bedre sted å starte?

Du nevner ikke noe om pappaen din, men uavhengig av om han er tilstede eller ikke så høres det ut som om mammaen din er utbrent, og veldig sannsynlig er hun i overgangsalderen også. Overgangsalderen  kan skape store hormonsvigninger, utmattelse og humørsvingninger hvis man ikke får behandling for det, og når du (og kanskje dine søsken?) er i tenårene blir det ofte en kræsj der. Spør mammaen din i fredstid om dere kan kontakte familievernkontoret sammen, eller så kan du gjøre det selv. Hvis du kommer i posisjon til det kan du også nevne dette med overgangsalder for henne. Noen kvinner vet ikke om alle plagene som kan komme i denne alderen, og søker derfor heller ikke helsehjelp for det.

Å ikke lage mat til barn som er store nok til å lage seg mat selv kunne sikkert jeg også funnet på hvis jeg var utslitt, sint og lei av å mase på alt som må gjøres, men det er selvsagt viktig å ha mat tilgjengelig i huset da. Foreldre er også bare mennesker, og vi kan også ha det veldig vondt og vanskelig og gjøre mye feil, men det er viktig at vi lytter til barna våre og at vi gjør vårt aller beste for å ivareta både de og oss selv.

Håper du får til en god dialog med din mamma, at hun innser alvoret og at dere får god hjelp. Du fortjener å ha det godt hjemme, og du må være stolt over deg selv som nå tar tak og prøver å skaffe hjelp ❤️

Anonymkode: f8ebf...00e

[Gaia]

Det er stilt mange spørsmål i tråden, og det er kommet mange gode forslag, men i og med at vi ikke får mer info fra TS, så blir det vanskelig å svare videre. 

Er blant annet veldig viktig å vite om det finnes en far her. Evt. fedre hvis barna i familien ikke har samme far. En annen voksen knyttet til familien bør kunne hjelpe. 

[Lønnesirup01]

Er det gjennomgående at hun ikke kjøper inn mat? Får dere ukepenger av henne?

[AnonymBruker]

Det er ikke opp til deg å oppdra moren din ved å gi henne tilbakemeldinger. 

Så lenge du bor hjemme hos henne må du følge hennes regler. 

Ungdom kan fint ta ansvar for å lage mat et par ganger i uka. Har du lært noe matlaging på skolen? Se hvilke  ingredienser dere har i fryser og skap hjemme. 

Kan du bo 50% hos faren din, så får moren din avlastning og du får en pause. Det er faren din som burde ha trådd til for lenge siden hvis moren din har vært syk. 

Sjekk hva kommunen din har av hjelpetilbud. Noen steder er det lavterskel psykisk helsetilbud. Du kan også snakke med helsesøster på skolen. Eller chatte/ringe med organisasjonen som heter mental helse. Der har de folk som man kam snakke med om psykisk uhelse. 

Anonymkode: 9502e...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er ikke opp til deg å oppdra moren din ved å gi henne tilbakemeldinger. 

Så lenge du bor hjemme hos henne må du følge hennes regler. 

Ungdom kan fint ta ansvar for å lage mat et par ganger i uka. Har du lært noe matlaging på skolen? Se hvilke  ingredienser dere har i fryser og skap hjemme. 

Kan du bo 50% hos faren din, så får moren din avlastning og du får en pause. Det er faren din som burde ha trådd til for lenge siden hvis moren din har vært syk. 

Sjekk hva kommunen din har av hjelpetilbud. Noen steder er det lavterskel psykisk helsetilbud. Du kan også snakke med helsesøster på skolen. Eller chatte/ringe med organisasjonen som heter mental helse. Der har de folk som man kam snakke med om psykisk uhelse. 

Anonymkode: 9502e...dd2

Slike "råd" her er bare belastende, og viser at du har veldig lite peiling.

Hadde det vært en far inne i bilder, så hadde han garantert vært nevnt. Så bare dropp det.

Når barn og ungdom ikke får den hjelpen de trenger, så blir det til at man "oppdrar" sine foreldre ved å peke på hva man ønsker at forelderen skulle gjort. Helt normale ting som voksne skal klare, og som lar barn være barn.

Hvilken generasjon er du? Min mor synes ikke noe synd på meg for at jeg måtte vaske mine egne klær da hun stadig ødela lagtøyet mitt til fotball og håndball. Da var jeg 9-10 år, og synes selvfølgelig det var veldig flaut. Alt jeg hadde av det som skulle være hvitt tøy, var stort sett enten lyserosa eller grått. Bare ett eksempel. Lett å gjøre en slik feil altså, men da er man lei seg, og fortsetter ikke å gjøre det. 

Anonymkode: 44b9d...c50