Kjæresten sin mor døde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

I natt døde kjæresten (55) min sin mor (86). Hun lå for døden, og han var til stede da hun døde.

Han smset meg og sa det. Først svarte jeg kondolerer, at jeg følte med ham, og at han bare måtte ringe meg og komme, at det hadde vært godt å få holde rundt ham.

Så skrev han at han han hadde det litt vanskelig nå, men ville komme i morgen.

Vi har vært sammen i over 2 år, men har valgt å bo hver for oss, men besøker hverandre ofte. 

Jeg fikk så vondt av at han ikke ville komme i natt og la meg få holde rundt ham. Jeg har nesten ikke sovet. Jeg tenker at han ikke føler at han er så glad i meg, når han valgte å  ikke komme til meg når han har det vanskelig.

Jeg vil ikke ta dette opp med ham heller. Det er han som trenger trøst. 

Får vel bare være der for ham nå, og  ikke i det hele tattla det dreie seg om meg og mine følelser. Uff, vet nesten ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. 

Tror også at han er veldig lei seg pga at faren er ganske egoistisk, og har snakket mye negativt om moren. Det hele er trist.

Anonymkode: 79f87...6ca

Synes du er ekstremt selvsentrert. Mannen har sittet ved sin mors dødsleie og du sutrer over at  han ikke vil komme til deg og få trøst. Og klarer og sette spørsmålstegn om han er glad i deg. Dette handler ikke om deg, det er mannen sin sorg.
Kanskje du ikke er noen god kjæreste for han.

Anonymkode: 71a86...e97

[AnonymBruker]

Du tenker på deg og ditt behov.

Mange vil være litt i fred og fordøye sorgen i fred.

Anonymkode: cecec...1f8

[AnonymBruker]

Jeg reagerte mest på at du skrev "Kondolerer" til kjæresten din, fordi det er jo et ord man bruker formelt.

Til en kjæreste er det jo mer passende å si ;"jeg er så lei meg på dine vegne"  eller "dette var veldig vondt å høre" eller noe i den duren, men det er bare fordi jeg misliker ordet "kondolerer".

Da jeg og min kjæreste var særboere, fant han sin mor død og ringte og sa det.

Jeg var tilfeldigvis hos han den kvelden, så jeg var der når han kom hjem.

Han var i sjokk og var motsatt av din kjæreste, det vil si han ville ha fysisk kontakt og også sex, og det syntes jeg var upassende, men det var tydeligvis det han trengte den natten.

De første 2-3 ukene etterpå sa han at han ønsket å være alene, men kom innom meg flere ganger i uken bare korte stunder på maks 15-30 minutter.

Da stod han ofte midt på gulvet og snakket og ønsket ikke at jeg ga han en klem engang, men etter hvert som dagene/ ukene gikk, ble han mer og mer seg selv igjen.

Jeg syntes det var vondt, men forstod at han trengte tid for seg selv.

 

Anonymkode: 754ca...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg er mann 49 og opplevde nylig noe av det samme. Jeg er gift, og vi bor sammen, men har alvorlige problemer i ekteskapet. Det å ta i mor trøst fra henne var vanskelig fordi det er en miks av alle følelser samtidig.

Jeg ville sagt at magefølelsen sjelden tar feil og at du nå har en anledning til å få klarhet ift hva han føler for deg. Du burde alltid være hans go-to for hjelp, trøst osv. Er du ikke det er heller ikke han din 100% slik jeg ser det

Sorry, men sannheten er vond!!

Anonymkode: 71445...65f

Eller så er man skapt forskjellig.

Jeg har mista noen av mine nærmeste og jeg har alltid behov for fred og alenetid. Samme om jeg har vært i et (lykkelig) forhold eller ei..

Anonymkode: 70357...6c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg reagerte mest på at du skrev "Kondolerer" til kjæresten din, fordi det er jo et ord man bruker formelt.

Til en kjæreste er det jo mer passende å si ;"jeg er så lei meg på dine vegne"  eller "dette var veldig vondt å høre" eller noe i den duren, men det er bare fordi jeg misliker ordet "kondolerer".

Da jeg og min kjæreste var særboere, fant han sin mor død og ringte og sa det.

Jeg var tilfeldigvis hos han den kvelden, så jeg var der når han kom hjem.

Han var i sjokk og var motsatt av din kjæreste, det vil si han ville ha fysisk kontakt og også sex, og det syntes jeg var upassende, men det var tydeligvis det han trengte den natten.

De første 2-3 ukene etterpå sa han at han ønsket å være alene, men kom innom meg flere ganger i uken bare korte stunder på maks 15-30 minutter.

Da stod han ofte midt på gulvet og snakket og ønsket ikke at jeg ga han en klem engang, men etter hvert som dagene/ ukene gikk, ble han mer og mer seg selv igjen.

Jeg syntes det var vondt, men forstod at han trengte tid for seg selv.

 

Anonymkode: 754ca...7d2

Du gav han det han trang der og da. Forståelse, tid og empati. 

Anonymkode: 71a86...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I natt døde kjæresten (55) min sin mor (86). Hun lå for døden, og han var til stede da hun døde.

Han smset meg og sa det. Først svarte jeg kondolerer, at jeg følte med ham, og at han bare måtte ringe meg og komme, at det hadde vært godt å få holde rundt ham.

Så skrev han at han han hadde det litt vanskelig nå, men ville komme i morgen.

Vi har vært sammen i over 2 år, men har valgt å bo hver for oss, men besøker hverandre ofte. 

Jeg fikk så vondt av at han ikke ville komme i natt og la meg få holde rundt ham. Jeg har nesten ikke sovet. Jeg tenker at han ikke føler at han er så glad i meg, når han valgte å  ikke komme til meg når han har det vanskelig.

Jeg vil ikke ta dette opp med ham heller. Det er han som trenger trøst. 

Får vel bare være der for ham nå, og  ikke i det hele tattla det dreie seg om meg og mine følelser. Uff, vet nesten ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. 

Tror også at han er veldig lei seg pga at faren er ganske egoistisk, og har snakket mye negativt om moren. Det hele er trist.

Anonymkode: 79f87...6ca

Mora hans dør og du får det til å handle om deg?

Anonymkode: 0500f...ac0

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk så vondt av at han ikke ville komme i natt og la meg få holde rundt ham. Jeg har nesten ikke sovet. Jeg tenker at han ikke føler at han er så glad i meg, når han valgte å  ikke komme til meg når han har det vanskelig.

Anonymkode: 79f87...6ca

Hvordan i alle dager klarer du å få hans mors dødsfall til å handle om deg og dine følelser?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Mora hans dør og du får det til å handle om deg?

Anonymkode: 0500f...ac0

Det virker som om ts aldri har mistet noen og opplevd hva det vil si å sørge. Hun er ekstremt egoistisk 

Anonymkode: 71a86...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I natt døde kjæresten (55) min sin mor (86). Hun lå for døden, og han var til stede da hun døde.

Han smset meg og sa det. Først svarte jeg kondolerer, at jeg følte med ham, og at han bare måtte ringe meg og komme, at det hadde vært godt å få holde rundt ham.

Så skrev han at han han hadde det litt vanskelig nå, men ville komme i morgen.

Vi har vært sammen i over 2 år, men har valgt å bo hver for oss, men besøker hverandre ofte. 

Jeg fikk så vondt av at han ikke ville komme i natt og la meg få holde rundt ham. Jeg har nesten ikke sovet. Jeg tenker at han ikke føler at han er så glad i meg, når han valgte å  ikke komme til meg når han har det vanskelig.

Jeg vil ikke ta dette opp med ham heller. Det er han som trenger trøst. 

Får vel bare være der for ham nå, og  ikke i det hele tattla det dreie seg om meg og mine følelser. Uff, vet nesten ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. 

Tror også at han er veldig lei seg pga at faren er ganske egoistisk, og har snakket mye negativt om moren. Det hele er trist.

Anonymkode: 79f87...6ca

Du tenker at han ikke er glad NOK i deg fordi HAN ikke kom TIL deg? Hæ? Hva slags logikk er det? 

Enten drar du til han ellers ikke klag. Han er i sorg. Du burde oppsøke ham.

Anonymkode: 4ea46...efe

[AnonymBruker]

Der var det mange "jeg"

Anonymkode: 9b12a...6d8

[AnonymBruker]

Det å miste nære er forferdelig vondt. De gangene jeg har vært i slike sorger har jeg valgt å være alene. Omsorg kan viser på ulike måter. Lage middag hjelpe han med andre ting. 

Anonymkode: 22021...688

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg er mann 49 og opplevde nylig noe av det samme. Jeg er gift, og vi bor sammen, men har alvorlige problemer i ekteskapet. Det å ta i mor trøst fra henne var vanskelig fordi det er en miks av alle følelser samtidig.

Jeg ville sagt at magefølelsen sjelden tar feil og at du nå har en anledning til å få klarhet ift hva han føler for deg. Du burde alltid være hans go-to for hjelp, trøst osv. Er du ikke det er heller ikke han din 100% slik jeg ser det

Sorry, men sannheten er vond!!

Anonymkode: 71445...65f

Dette er langt i fra fasiten! Jeg gikk helt i meg selv da en i nær familie ble alvorlig syk. Jeg klarte ikke ta i mot trøst fra noen, heller ikke samboer. Jeg følte at livet aldri kom til å bli det samme og hadde det ekstremt vondt. Det eneste jeg trengte fra samboer var å vite at han var der, at han spurte hvordan det gikk osv. men hadde han presset seg på eller fått det til å handle om han så hadde jeg aldri tilgitt han. Man skal IKKE belastes med samboer/kjærestes følelser av å bli «avvist» når man opplever en livskrise. 

Anonymkode: 9b314...732

[Seff]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvorfor tilbød ikke du deg å dra til han i stedet for at han skulle komme til deg? Jeg hadde ikke orket å dra noe sted, men hadde gjerne tatt i mot trøst der jeg var.

Anonymkode: 425c4...055

Det var det første jeg også tenkte.

[AnonymBruker]

Vil uansett legge til at ts ikke har gjort noe galt her. Hun har jo ikke lagt dette på mannen i det hele tatt, heller ikke til sine nærmeste, men valgt å få utløp for sine følelser på et anonymt forum. Hun kan ikke noe for at hun føler det slik, og har kanskje et behov for å få det ut for å ikke ende opp med å si det til kjæresten. Samtidig få en betryggelse om at det ikke har noe med deres forhold, men at for noen er dette en normal sorgreaksjon. 

Anonymkode: 9b314...732

[lillevill]

En sånn sorg er helt rå og grusom. At han ville ha space er helt normalt. Det er utrolig vondt å stå i det han står i nå gi han tiden han trenger til å sørge. Uansett hva du sier og gjør så han han vondt. og sånn er det bare... Dette er ikke noe du kan fikse ved å gi han trøst men du kan være en bauta og stå med han i det på en klok og rolig måte uten å være sår på at du ikke blit sett akkruat nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vil uansett legge til at ts ikke har gjort noe galt her. Hun har jo ikke lagt dette på mannen i det hele tatt, heller ikke til sine nærmeste, men valgt å få utløp for sine følelser på et anonymt forum. Hun kan ikke noe for at hun føler det slik, og har kanskje et behov for å få det ut for å ikke ende opp med å si det til kjæresten. Samtidig få en betryggelse om at det ikke har noe med deres forhold, men at for noen er dette en normal sorgreaksjon. 

Anonymkode: 9b314...732

Nettopp! 90% i denne tråden dømmer TS for de tankene hun lufter her, enda hun ikke på noe tidspunkt har handlet feil. Hun har også forklart i HI at hun vet at dette ikke skal handle om henne men om  mannen. 

Hva faen er det med folk som kommer helt i lynsjestemning så fort man lufter tanker som ikke engang er satt i live? Man skal visst dømmes nord og ned for sine tanker og følelser, selv om man handler på tvers av disse for å være en brukbar partner.

Anonymkode: ba858...68c

[lillevill]

Den første uten nå mot begravelsen er intens. Man våkner hver dag og tenker at dette er ikke sant. Fornektelse, ikke sant? Og så, kommer kondolasjonene og man begynner å godta hva som har skjedd. Etter begravelsen begynner man sakte men sikkert å få det bedre. Men det tar lang tid. Og sånn er det for alle som mister en man er glad i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Wow wow wow wow wow.. dette tror jeg kanskje er det mest egoistisk jeg har sett på lenge.

Moren hans døde, han er i sorg og kanskje sjokk over at hun faktisk er borte, og du sutrer over at han ikke kom bort til deg, du setter deg i sentrum av hans liv. Wow. 

Anonymkode: 4c857...2fc

Jeg sutrer ikke. men at jeg har de egoistiske tankene, er rett. Jeg vet det er egoistiske hensynsløse tanker. Men jeg VET å handle, at jeg skal være der for han når HAN vil og føler for det. Jeg vet at jeg IKKE skal ha fokus på de tankene, og at det skal dreie seg om ham, og qt jeg respekterer ham og hans følelser og vlg omkring det. Absolutt.

Men vondt hadde jeg. Det går litt bedre i dag.

Jeg har snakket med ham lenge på mobilen, og han kommer en stund før han skal kjøre til faren for å  være der for ham, og avlaste søsteren som har vært med faren i natt. 

Dette med å være med faren, tror  jeg også han har vanskelige følelser rundt. Men han sier det går greit, samtidig sier han at faren er opptatt av at det er ham det dreier seg om, og hva som skal skje med stakkars ham i anledning der han bor, og at han nå skal flytte (noe han har ventet på lenge, men ventet til hun skulle dø)

Da moren døde holdt søsken henne i hånden, men ikke faren. Min kjæreste har sagt at det virket på faren at han ville at moren skulle forsvinne, så han kunne komme seg videre med å flytte.

Han har brukt ordet kynisk om faren. 

Jeg sa på tlf i dag at jeg kunne være med til faren i dag. Han sa at det kunne jeg. Men jeg vet egentlig ikke hva som er best. Han uttrykker ikke så godt følelser. Egentlig tror jeg at kjæresten min vil det, men jeg tror ikke faren vil det. Jeg merker jeg synes det er ubehagelig. Men jeg får høre når  han kommer  om han vil at jeg skal være med.

 

Anonymkode: 79f87...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I natt døde kjæresten (55) min sin mor (86). Hun lå for døden, og han var til stede da hun døde.

Han smset meg og sa det. Først svarte jeg kondolerer, at jeg følte med ham, og at han bare måtte ringe meg og komme, at det hadde vært godt å få holde rundt ham.

Så skrev han at han han hadde det litt vanskelig nå, men ville komme i morgen.

Vi har vært sammen i over 2 år, men har valgt å bo hver for oss, men besøker hverandre ofte. 

Jeg fikk så vondt av at han ikke ville komme i natt og la meg få holde rundt ham. Jeg har nesten ikke sovet. Jeg tenker at han ikke føler at han er så glad i meg, når han valgte å  ikke komme til meg når han har det vanskelig.

Jeg vil ikke ta dette opp med ham heller. Det er han som trenger trøst. 

Får vel bare være der for ham nå, og  ikke i det hele tattla det dreie seg om meg og mine følelser. Uff, vet nesten ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. 

Tror også at han er veldig lei seg pga at faren er ganske egoistisk, og har snakket mye negativt om moren. Det hele er trist.

Anonymkode: 79f87...6ca

Han mistet moren sin, han fortalte sitt behov -  og du gjorde det til å handle om deg.... 

Anonymkode: f711c...252

[AnonymBruker]

k4ren skrev (2 timer siden):

Jeg ville helst være i fred da jeg mistet min far. Selv om jeg er gift og elsker mannen. Hadde ikke satt pris på et needy opplegg som det der.

Takk for trøstende ord, og til mange av dere som gir forståelse.

Jeg forstår at vi reagerer veldig ulikt på sorg. Jeg har vist mine mest sårbare sider til kjæresten, og vært så takknemlig for at han har vært der for meg. Jeg føler eg utrolig trygg på ham. Han er verdens snilleste. 

Føler forholdet er godt og at vi har opplevd utrolig mange fine ting sammen, har det fint.

Men de få gangene han har hatt det vanskelig og vondt, så har jeg opplevd at han trekker seg vekk. Det er så utrolig vondt, men jeg har selvfølgelig respektert det.

Men jeg føler også på at det hadde vært godt for ham "å kunne slippe" å være for seg selv, "slippe fri" følelser i stedet å bære på dem for seg selv. Jeg tror han liksom ikke vil være til bry. Men det er han jo ikke i det hele tatt. Tvert imot er det jo godt for meg å kunne få lov til å hjelpe, være der for ham.

Jeg kjenner meg selv litt igjen. Jeg trekker meg og vekk og unnskylder meg for andre, vil ikke være til bry. Men med kjæresten min føler jeg en enorm trygghet, og han vil alltid være der for meg.

Han hadde nok kommet i natt også hvis jeg virkelig ba ham for min del,  men det gjorde jeg ikke. Det hadde blitt galt. 

 

 

Anonymkode: 79f87...6ca