Et blikk kan sette meg helt ut – trenger råd fra dere damer

[AnonymBruker]

altså, jeg setter stor pris på disse smilene jeg får i hverdagen min, og jeg har ingen lyst til å prate med dem eller noe slikt, så setter pris på at de tør. kanskje du bare kan ta smilene for det de er? folk merker kanskje at du har gode Vibes rundt deg selv og vil støtte deg på den måten. keeep going liksom. folk liker å smile. man føler seg bra av det og dt er små hverdagsgleder. 

Anonymkode: 410ac...f52

[Sparkling_Pink]

Jeg er for spontane smil, men følger ikke andres argumenter for å ta blikk som invitt til å smile mer til fremmende.

Jeg vil heller snakke varmt om det å øve deg i å blikkflørte, du kan fremdeles kjenne på forlegenhet og at du er sky, men liker du utseendet og utstrålinga til de du får blikk fra, forsøk å teste deg fram med blafrende øyevipper, gnister i øynene dine og å holde blikket hennes kun når hun «svarer».

Du behøver ikke gjøre mer. Kanskje, det å bare være i deg selv og ikke unngå andre vil være nok til en vekst og større selvtillit hos deg.

Noen av mine første poster her på kvinneguiden var i sin tid at jeg ønsket innspill på å få trent meg til å greie å prate med fremmede som jeg syntes var tiltrekkende; jeg gikk helt i lås hver gang jeg følte på tiltrekning. Jeg fikk veldig negative tilbakemeldinger på ideen min med å gi fremmede komplimenter, men jeg gjennomførte uansett for jeg hadde ikke fått noen bedre idé.

Det tok ca 10 ganger fra jeg gikk fra håpløs til «dette kan fungere», inklusive feil som at jeg ga kompliment for ting folk ikke kan noe for. En kommenterer rett og slett ikke på noen måte på det folk ikke kan velge selv ved seg selv.

De neste forholdene jeg var i var initiert i den første kontakten av meg, takket være at jeg hadde fått øvd meg. Siden har jeg måtte jobbe med meg selv på andre måter og med hjelp fra profesjonelle, da det viste seg å være dypere utfordringer tilknyttet relasjonene mine.

Uansett, poenget mitt er at det nytter å tørre å teste, øve og småfeile. Se på hva du kan gjøre, bare helt små saker og vær tålmodig med deg selv, det tar litt tid for både bedre ferdigheter og selvfølelse å få festet seg.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (2 timer siden):

Jeg er for spontane smil, men følger ikke andres argumenter for å ta blikk som invitt til å smile mer til fremmende.

Jeg vil heller snakke varmt om det å øve deg i å blikkflørte, du kan fremdeles kjenne på forlegenhet og at du er sky, men liker du utseendet og utstrålinga til de du får blikk fra, forsøk å teste deg fram med blafrende øyevipper, gnister i øynene dine og å holde blikket hennes kun når hun «svarer».

Du behøver ikke gjøre mer. Kanskje, det å bare være i deg selv og ikke unngå andre vil være nok til en vekst og større selvtillit hos deg.

Noen av mine første poster her på kvinneguiden var i sin tid at jeg ønsket innspill på å få trent meg til å greie å prate med fremmede som jeg syntes var tiltrekkende; jeg gikk helt i lås hver gang jeg følte på tiltrekning. Jeg fikk veldig negative tilbakemeldinger på ideen min med å gi fremmede komplimenter, men jeg gjennomførte uansett for jeg hadde ikke fått noen bedre idé.

Det tok ca 10 ganger fra jeg gikk fra håpløs til «dette kan fungere», inklusive feil som at jeg ga kompliment for ting folk ikke kan noe for. En kommenterer rett og slett ikke på noen måte på det folk ikke kan velge selv ved seg selv.

De neste forholdene jeg var i var initiert i den første kontakten av meg, takket være at jeg hadde fått øvd meg. Siden har jeg måtte jobbe med meg selv på andre måter og med hjelp fra profesjonelle, da det viste seg å være dypere utfordringer tilknyttet relasjonene mine.

Uansett, poenget mitt er at det nytter å tørre å teste, øve og småfeile. Se på hva du kan gjøre, bare helt små saker og vær tålmodig med deg selv, det tar litt tid for både bedre ferdigheter og selvfølelse å få festet seg.

Takk for at du delte så ærlig.

Det du skriver om å trene på små steg og tåle forlegenheten, traff meg veldig. Jeg har gjort akkurat det du beskriver fysisk (trening, rutiner, progresjon), men aldri tenkt på at sosial trygghet også kan trenes så systematisk.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan du konkret øvde deg – var det i situasjoner på gata, på trening, eller mer planlagt?

Og hvordan klarte du å roe ned den følelsen av “nå skjer det noe for stort” når du møtte blikk eller smilte til noen du syntes var veldig tiltrekkende?

Anonymkode: 5dc36...c43

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Takk for at du delte så ærlig.

Det du skriver om å trene på små steg og tåle forlegenheten, traff meg veldig. Jeg har gjort akkurat det du beskriver fysisk (trening, rutiner, progresjon), men aldri tenkt på at sosial trygghet også kan trenes så systematisk.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan du konkret øvde deg – var det i situasjoner på gata, på trening, eller mer planlagt?

Og hvordan klarte du å roe ned den følelsen av “nå skjer det noe for stort” når du møtte blikk eller smilte til noen du syntes var veldig tiltrekkende?

Anonymkode: 5dc36...c43

Jeg har en journal i lommesrørrelse jeg alltid har med meg, jeg satte av to dobbeltsider til «prosjekt komplement», underoverskrift å si hei til helt fremmede og gi de komplimenter.

Så var det å få øye på mulige situasjoner, puste mot inn i skrotten og så forsøke meg. Så satte jeg et merke for at jeg hadde gjort det, en notis på situasjonen og det var det. Så var reelt overalt hvor jeg var, på butikken, på byen, utfor et kontor på jobb, på chattegrupper på nett. Jeg fann fort ut at det var i virkeligheten, altså utenfor nett, det telte mest. Jeg hadde ingen intensjoner annet enn å øve meg, og lot den jeg hadde gitt kompliment til gå videre med dagen sin med en gang.

Følelsene mine modulerte seg selv i takt med at jeg følte på mestring. Jeg ble raskt vel så opptatt av hvordan de jeg ga komplimenter til tok det, som at det var utfordrende for meg å i det hele tatt greie å få ut et eneste ord.

Jeg er i dag der at jeg delvis har fått litt tilbakefall, jeg kan stå sånn helt fjetret og er tom av ren og skjær; dæven, han var fin! Men jeg kobler meg bedre på hele situasjonen og greier etter noen sekunder å finne kontaktpunkter, så det er godt nok for nå. Jeg ser meg om etter muligheter til å flørte og ha hyggelige samtaler, nettopp for å ikke havne der at noe blir «for stort» for meg. I sosiale lag av mange slag kommer jeg langt på å presentere meg og hilse på folk. Jeg får ikke til small talk, så der er strategien min å bare være til stede og la meg falle ut og siden inn igjen om det kommer noe tema jeg greier å koble meg på.

Flørting fungerer det, selv med varierende handicap.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (På 6.11.2025 den 15.33):

Jeg har en journal i lommesrørrelse jeg alltid har med meg, jeg satte av to dobbeltsider til «prosjekt komplement», underoverskrift å si hei til helt fremmede og gi de komplimenter.

Så var det å få øye på mulige situasjoner, puste mot inn i skrotten og så forsøke meg. Så satte jeg et merke for at jeg hadde gjort det, en notis på situasjonen og det var det. Så var reelt overalt hvor jeg var, på butikken, på byen, utfor et kontor på jobb, på chattegrupper på nett. Jeg fann fort ut at det var i virkeligheten, altså utenfor nett, det telte mest. Jeg hadde ingen intensjoner annet enn å øve meg, og lot den jeg hadde gitt kompliment til gå videre med dagen sin med en gang.

Følelsene mine modulerte seg selv i takt med at jeg følte på mestring. Jeg ble raskt vel så opptatt av hvordan de jeg ga komplimenter til tok det, som at det var utfordrende for meg å i det hele tatt greie å få ut et eneste ord.

Jeg er i dag der at jeg delvis har fått litt tilbakefall, jeg kan stå sånn helt fjetret og er tom av ren og skjær; dæven, han var fin! Men jeg kobler meg bedre på hele situasjonen og greier etter noen sekunder å finne kontaktpunkter, så det er godt nok for nå. Jeg ser meg om etter muligheter til å flørte og ha hyggelige samtaler, nettopp for å ikke havne der at noe blir «for stort» for meg. I sosiale lag av mange slag kommer jeg langt på å presentere meg og hilse på folk. Jeg får ikke til small talk, så der er strategien min å bare være til stede og la meg falle ut og siden inn igjen om det kommer noe tema jeg greier å koble meg på.

Flørting fungerer det, selv med varierende handicap.

Dette traff meg skikkelig, takk for at du delte.
«Prosjekt kompliment» er en genial idé – ikke for selve komplimentet, men fordi det gjør sosial trening konkret og ufarlig. Det liker jeg.

Kjenner meg igjen i å bli helt fjetret når noen plutselig treffer meg med blikk og energi, så det du sier om at det kan trenes som en muskel gir faktisk håp.

Ingen agenda, ingen forventning, bare øvelse i å stå i situasjonen – det tror jeg er nøkkelen.

Takk for inspirasjonen.
Og ja:

Flørting fungerer, selv med varierende handicap.

Den tar jeg med meg 😄

Anonymkode: 5dc36...c43

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: 42f82...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

Anonymkode: 42f82...7c1

Takk for videoen – den traff faktisk midt i følelsen.
Det der ordløse blikket som sier alt og ingenting på samme tid, og samtidig føles som om hjernen restarter litt…
Kjenner igjen den energien der 😅

Anonymkode: 5dc36...c43

[AnonymBruker]

Takk for mange gode tilbakemeldinger!

Jeg har gjort en litt artig oppdagelse: Det skjer kun når jeg har på linsene — det der tunnelsynet og følelsen av at hjernen fryser et sekund, og da særlig med kvinner jeg synes er tiltrekkende.

På trening denne uka skjedde det igjen.
Blikkene møttes, og tunnelsynet slo inn. Men i stedet for å låse meg helt, gjorde jeg noe nytt:

Jeg så rolig bort et øyeblikk, sjekket klokka for å hente meg inn, og møtte så blikket igjen med et lite smil – prøvde til og med å smile med øynene også.
Så gikk jeg over til neste sett når pausen var over.

Det skjedde et par ganger, og før jeg helt rakk å registrere det, endte vi opp med å prate – og faktisk utveksle kontaktinfo 😅

Snakket med datteren min etterpå og nevnte at jeg kanskje begynte å bli klar for dating igjen.
Hun ble overrasket og sa hun trodde jeg hadde begynt for lenge siden – visst nok har hun lagt merke til at flere har sett mye på meg både på trening og i butikken de siste månedene.
Jeg har nok vært litt treg med å plukke opp signalene.

Små steg, men det føles som riktig retning 🙌

Anonymkode: 5dc36...c43

[AnonymBruker]

Velkommen til solsiden!

Hyggelig å høre at du opplever i praksis det stort sett alle andre som prøver også opplever: At surmagede KG-feministers påstander om at "kvinner er ikke opptatt av slikt" bare er ren løgn.

Du har tatt første del av reisen: Det fysiske. Nå gjenstår del to: Det mentale. Og dette så du kanskje ikke for deg da du startet, men det er egentlig helt logisk:

Du er ikke vant til oppmerksomheten, kamerat! Så hvorfor skulle du intuitivt reagere som om du var vant til den med en gang den dukker opp? Det ville jo ikke være naturlig, ville det vel?

Nå starter del to. Jobb deg gjennom det med samme målrettede omstilling som du brukte for del en.

… og for guds skyld: Nå er du etter hvert i en posisjon der du kan stille krav til kvinner. Aldri glem hvor annerledes de behandlet deg da du ikke var attraktiv…

Anonymkode: 854a2...be5

[AnonymBruker]

bullehurk skrev (På 4.11.2025 den 19.14):

Det er bra.  Kjør på nå, ikke vær sjenert. Vi (mange av oss) liker mannfolk med litt tæl og "trøkk". Lykke til.

hvordan tolker unge menn at eldre faktisk er interessant. Hvor langt ut i samtale fanger man opp signalene?

Anonymkode: 7b616...69f

[bullehurk]

Vet ikke helt hva du sikter til her, men i mitt tilfelle så fanges signalene ganske tidlig.  Noen ganger før samtalen er begynt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2025 den 14.13):

Hei!

For to år siden gjorde jeg en stor livsstilsendring etter å ha vært kraftig overvektig i 15 år.
Jeg gikk fra daglig “helgekos” til null utskeielser i over to år. Fikk tett oppfølging av lege, ernæringsfysiolog og PT, og hadde en jevn og kontrollert vektnedgang ned til idealvekten. På et eller annet mirakuløst vis trakk huden seg sammen igjen.
T-skjortestørrelsen gikk fra XXL til XL – men etter seks måneder måtte jeg faktisk opp igjen til XXL fordi bryst og skuldre hadde vokst av styrketreningen.

Hele tiden mens jeg var overvektig ble jeg totalt oversett av kvinner.
Men det siste året har det forandret seg. Jeg merker mye oftere at jeg får blikk og oppmerksomhet – og det føles både fint og forvirrende på samme tid.

Det største problemet er de øyeblikkene der jeg møter blikket til en kvinne jeg synes er veldig pen – «over min liga», som jeg tenker.
Det kan skje på trening, helt tilfeldig: jeg sitter i min egen verden, ser opp mellom settene – og der møter jeg blikket til ei som smiler varmt og intenst. Det føles som om tiden stopper, som om hun ser rett inn i meg.
Etter noen sekunder blir det for sterkt, jeg må bryte blikket fordi følelsene raser gjennom kroppen. Ofte skjer det igjen noen sekunder senere, og jeg ender opp med å bli flau og unngår henne resten av økta.
Men egentlig vil jeg bare kunne gi et lite smil tilbake – et «hei, jeg ser deg» – uten at det trenger å bety noe mer.

Et lignende øyeblikk skjedde nylig på butikken:
En sporty, veldig pen dame så på meg flere ganger mens jeg handlet. Da jeg kom til kassa, snudde hun kroppen helt mot meg og smilte – lenge. Da jeg gikk ut, fortsatte hun å følge meg med blikket, nesten som hun ville si noe men ikke turte. Jeg ble helt satt ut. Ville bare klare å smile tilbake, men fikk det ikke til fordi følelsene ble for sterke.

Dette skjer ikke ofte, men når det skjer, setter det meg fullstendig ut.
Jeg ønsker å takle det på en tryggere måte – kunne stå i øyeblikket, gi et smil, kanskje si «hei», uten å bli helt lammet.

Så jeg er nysgjerrig på kvinnelige perspektiver:
Hva tenker dere når en mann virker sjenert eller bryter blikket selv om han tydelig har merket deg?
Hva ville dere ønsket at han gjorde i en sånn situasjon?
Og har dere noen råd til hvordan jeg kan håndtere disse øyeblikkene uten å bli overveldet?

Anonymkode: 5dc36...c43

Gratulerer, du tilhører nå topp sjiktet av menn. Du har utviklet deg til en Chad. 

Anonymkode: 7a6fe...fe9

[AnonymBruker]

bullehurk skrev (15 timer siden):

Vet ikke helt hva du sikter til her, men i mitt tilfelle så fanges signalene ganske tidlig.  Noen ganger før samtalen er begynt.

De tenker ikke at når de ser deg første gang, ja, her har vi sportsbutikk dama som kan alt om klesstøy?

Anonymkode: 7b616...69f