Jeg er fanget i en ond spiral og vet ikke hvordan jeg kommer meg ut av den

[AnonymBruker]

Jeg tror automatisk at folk ikke liker meg (dårlig selvtillit) noe som gjør at jeg ikke tør åpne meg eller oppfører meg avvisende mot andre for å beskytte meg selv mot avvisning eller latterliggjøring, noe som gjør at folk ikke liker meg (fordi de sikkert tror at jeg er likegyldig eller uinteressert, når jeg egentlig bare er usikker). Hvordan bryte dette mønsteret?

Anonymkode: cd327...c0d

[AnonymBruker]

Har du psykolog du går til? Du bør ihvertfall begynne der. Har du noen sammenhenger der du trives? Med familie feks? 

For min del hjelper det å være med i forskjellige organisasjoner. Da er det lettere for meg, siden vi ikke er venner privat og den sosiale arenaen allerede er på plass. I tillegg blir det ikke like personlig, så da er det lettere for meg å forholde meg til folk. 

Anonymkode: ee6b9...2cd

[AnonymBruker]

Det er vel akkurat så vanskelig og enkelt som jeg tror du selv vet - du må slutte å avvise andre, og du må tørre å stå for og vise andre hvem du er.

Begynn å utfordre deg selv. Begynn å gjøre ting som kan gi deg mer mestrinsfølelse. Og husk at alle ønsker å bli likt - også av deg! - og at de fleste synes det er ubehagelig å bli avvis eller at andre ikke virker å være ærlig om hvem de er. Så når du avviser andre og automatisk tror at andre har fordommer, før du gir dem en sjanse - så er det nå du som skaper de situasjonene du mest frykter. 

Det er naturlig å trekke seg unna det man frykter, for å beskytte seg selv. Men i ditt tilfelle virker det bare mot sin hensikt, du skaper mer av det du frykter. 

Du må gi folk en sjanse til å bli kjent med den du egentlig er, den du nå gjemmer for dem. 

Om du har en historie med mobbing eller lignende kan det være lurt å også gå i behandling samtidig som du begynner å utfordre deg selv, trener deg på ting som kan gi deg mestring, lærer deg nye ting og bygger opp et nettverk rundt deg.

 

Jeg var veldig tilbakeholden i møte med andre før. Men jeg innså at ingen kunne gjøre dette for meg, det var bare jeg selv som kunne komme ut av mitt selvvalgte skall. Jeg innså også at jeg ikke kom til å bli verdensmester ved første eller tiende forsøk, at jeg sikkert kom til å møte skuffelser på veien som alle andre. Men jeg lovet meg selv at så lenge jeg selv oppførte meg ordentlig og møtte andre på en god måte, så skulle jeg ikke gå i kjelleren mentalt om jeg innimellom bommet litt, eller jeg møtte noen som ikke var hyggelige (for personer som ikke er hyggelige ønsker jeg jo ikke selv å ha i livet mitt). Så jobbet jeg med å utfordre meg selv, begynne med ting som ga meg mestringsfølelse, og å bygge nettverk. Gikk også en stund hos psykolog for å bearbeide ting fra barndommen som jeg ikke lenger ønsket å dra med meg videre slik at det forstyrret meg i hverdagen. Og jeg gikk inn for å lære nye ting, skaffe meg nye impulser, og også øve på at det er helt greit å av å til tabbe seg litt ut uten at det er noen krise eller at folk nødvendigvis tenker dårlig om meg - for jeg tenker jo ikke dårlig om andre som er usikre, gjør en feil eller lignende. Så jeg fant ut at jeg kunne behandle meg selv like snilt som jeg tenkte om andre...

Nå har det gått en god del år. Siste uken gjorde jeg en ordentlig tabbe foran et par hundre mennesker. Før ville det vært en krise for meg, jeg ville gnaget på det i evigheter, vært overbevist om at andre ville tenke stygt om meg. Denne gangen beklaget jeg oppriktig slik at alle hørte det (nok å si beklager på en oppriktig måte), og så konsentrerte jeg meg igjen og gjennomførte uten flere tabber. Før ville jeg etterpå uansett ha rakket ned på meg selv, gnagd på tabben og psyket ned meg selv og tenkt at andre sikkert bare ville huske meg for den dustete tabben. Nå valgte jeg å heller le av meg selv og tenke at det var greit at det var jeg som gjorde dette i dag, for det var andre der som nok ikke hadde taklet like godt å gjøre samme feil. Og reaksjonene fra andre etterpå var utelukkende positive og oppmuntrende, og de så på det som en bagatell, og vi var enige om at både jeg og flere av de andre lærte noe av den feilen jeg gjorde, og så lo vil litt mer sammen. I ettertid har jeg fortalt historien til andre, og ler oppriktig av meg selv, og andre ler med meg, ikke av meg.

Du kan komme deg ut av ditt mønster også! ❤️ Livet er så mye bedre når man heller tør å være seg selv, og man står litt sterkere i seg selv slik at man også kan møte andre med den positiviteten også andre trenger å møtes med. Øv deg opp til å bli en slik person som du har inni deg, en som du selv ville synes det var positivt å møte og bli kjent med! ❤️

Anonymkode: 613f8...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vel akkurat så vanskelig og enkelt som jeg tror du selv vet - du må slutte å avvise andre, og du må tørre å stå for og vise andre hvem du er.

Begynn å utfordre deg selv. Begynn å gjøre ting som kan gi deg mer mestrinsfølelse. Og husk at alle ønsker å bli likt - også av deg! - og at de fleste synes det er ubehagelig å bli avvis eller at andre ikke virker å være ærlig om hvem de er. Så når du avviser andre og automatisk tror at andre har fordommer, før du gir dem en sjanse - så er det nå du som skaper de situasjonene du mest frykter. 

Det er naturlig å trekke seg unna det man frykter, for å beskytte seg selv. Men i ditt tilfelle virker det bare mot sin hensikt, du skaper mer av det du frykter. 

Du må gi folk en sjanse til å bli kjent med den du egentlig er, den du nå gjemmer for dem. 

Om du har en historie med mobbing eller lignende kan det være lurt å også gå i behandling samtidig som du begynner å utfordre deg selv, trener deg på ting som kan gi deg mestring, lærer deg nye ting og bygger opp et nettverk rundt deg.

 

Jeg var veldig tilbakeholden i møte med andre før. Men jeg innså at ingen kunne gjøre dette for meg, det var bare jeg selv som kunne komme ut av mitt selvvalgte skall. Jeg innså også at jeg ikke kom til å bli verdensmester ved første eller tiende forsøk, at jeg sikkert kom til å møte skuffelser på veien som alle andre. Men jeg lovet meg selv at så lenge jeg selv oppførte meg ordentlig og møtte andre på en god måte, så skulle jeg ikke gå i kjelleren mentalt om jeg innimellom bommet litt, eller jeg møtte noen som ikke var hyggelige (for personer som ikke er hyggelige ønsker jeg jo ikke selv å ha i livet mitt). Så jobbet jeg med å utfordre meg selv, begynne med ting som ga meg mestringsfølelse, og å bygge nettverk. Gikk også en stund hos psykolog for å bearbeide ting fra barndommen som jeg ikke lenger ønsket å dra med meg videre slik at det forstyrret meg i hverdagen. Og jeg gikk inn for å lære nye ting, skaffe meg nye impulser, og også øve på at det er helt greit å av å til tabbe seg litt ut uten at det er noen krise eller at folk nødvendigvis tenker dårlig om meg - for jeg tenker jo ikke dårlig om andre som er usikre, gjør en feil eller lignende. Så jeg fant ut at jeg kunne behandle meg selv like snilt som jeg tenkte om andre...

Nå har det gått en god del år. Siste uken gjorde jeg en ordentlig tabbe foran et par hundre mennesker. Før ville det vært en krise for meg, jeg ville gnaget på det i evigheter, vært overbevist om at andre ville tenke stygt om meg. Denne gangen beklaget jeg oppriktig slik at alle hørte det (nok å si beklager på en oppriktig måte), og så konsentrerte jeg meg igjen og gjennomførte uten flere tabber. Før ville jeg etterpå uansett ha rakket ned på meg selv, gnagd på tabben og psyket ned meg selv og tenkt at andre sikkert bare ville huske meg for den dustete tabben. Nå valgte jeg å heller le av meg selv og tenke at det var greit at det var jeg som gjorde dette i dag, for det var andre der som nok ikke hadde taklet like godt å gjøre samme feil. Og reaksjonene fra andre etterpå var utelukkende positive og oppmuntrende, og de så på det som en bagatell, og vi var enige om at både jeg og flere av de andre lærte noe av den feilen jeg gjorde, og så lo vil litt mer sammen. I ettertid har jeg fortalt historien til andre, og ler oppriktig av meg selv, og andre ler med meg, ikke av meg.

Du kan komme deg ut av ditt mønster også! ❤️ Livet er så mye bedre når man heller tør å være seg selv, og man står litt sterkere i seg selv slik at man også kan møte andre med den positiviteten også andre trenger å møtes med. Øv deg opp til å bli en slik person som du har inni deg, en som du selv ville synes det var positivt å møte og bli kjent med! ❤️

Anonymkode: 613f8...fd7

For et herlig innlegg❤️ takk for at du delte. Jeg fikk virkelig håp for at jeg skal klare å komme meg ut av dette selvdestruktive mønsteret. Jeg bare merker jeg er så var for kommentarer fra andre, jeg tar det lett som kritikk. Spesielt hvis kommentarene går på meg som person, min væremåte eller personlighet. Kunne aldri falt meg inn å kommentere andres personlighet, så hvorfor gjør folk det med meg. F.eksempel at jeg er så rolig, samlet og flink-pike. Jeg er jo så mye mer enn det!

 

ts

Anonymkode: cd327...c0d