Er livet lettere når man er pen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2025 den 13.59):

Jeg har tenkt en del på noe i det siste: påvirker naturlig skjønnhet hvordan man føler seg, personligheten og hvordan livet blir etter hvert?

 

Jeg kan forklare hva jeg mener.

Jeg er en helt vanlig dame. Jeg er overvektig, dårlig hud, vanlige ansiktstrekk og tynt hår. Jeg vet at jeg ikke skiller meg ut i mengden, og det er egentlig greit for meg og har aldri brydd meg så mye om utseende. Men jeg alltid har sletet mentalt og bryr meg veldig om hva folk synes og sier om meg. Jeg er også ganske styrt av humøret mitt, og av frykt for å bli avvist blir jeg ofte med i samtaler jeg egentlig ikke liker, bare for å ikke virke “utenfor”.

 

Jeg har en kollega på omtrent samme alder som meg. Hun er naturlig vakker, kler seg pent og er alltid velstelt. Jeg har lagt merke til at hun har en helt annen holdning til livet enn de fleste – inkludert meg. Hun virker alltid glad, trygg og avslappet, og hun prater lett med alle (vi jobber med mennesker). Hun får stadig komplimenter, og utifra reaksjonen kan man merke at dette er naturlig for henne.

 

Et eksempel: En gang kom en kunde inn og sa: «Unnskyld at jeg stirret, men du er så vakker at jeg ikke klarte å se bort.» Og det var ikke første gang noe sånt skjedde.

Jeg har også lagt merke til at hun aldri snakker negativt om andre eller deltar når kolleger sladrer. Livet hennes virker bare… lettere, på en måte. Som om alt flyter litt mer naturlig.

 

Det fikk meg til å tenke: hvorfor er det sånn?

Hvorfor virker noen mennesker alltid trygge, glade og frie, mens andre er mer usikre og bekymret?

Kanskje det handler om at noen er vant til å få positiv oppmerksomhet og bekreftelse helt fra de er unge – og at det etter hvert former hvordan de ser på seg selv og på livet generelt? Er utseende noe som er veldig viktig i forhold til hvordan man føler seg mentalt? 

Anonymkode: 3fff2...c63

Jeg er helt sikker på at pen privilegier er en ekte ting! 

Anonymkode: e4190...a6c

[AnonymBruker]

Jeg snur litt på det fordi jeg selv som har middels utseende, eller enkelte syns jeg er fin, men andre ikke, opplever at naturlig pene mennesker, spesielt de som ikke er utseendefikserte, rett og slett er hyggeligere. De har liksom en care free aura som kommer av at de har gått gjennom livet med alle godene de har fått fra å være pen. Når verden alltid har smilt til dem så smiler de til verden. 

Der hvor jeg jobber så er det mest pene, veltrente mennesker i ledelsen. Om det er "pretty privilege" som gjør at de er der de er? Kanskje. Men de peneste er ofte de varmeste og mest positive, i min erfaring i hvert fall. 

De mest bitre menneskene jeg kjenner (spesielt menn) er de som kommer til kort utseendemessig. 

Anonymkode: ca9b6...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Tråden handlet ikke om slanketips, men hvordan en person som blir betraktet som pen/attraktiv blir behandlet contra en som ikke blir ansett som pen/attraktiv. 

Høres ut som en typisk strategi, og fullt forståelig. 

Men samtidig, kan det være at du med vektoppgang og eventuelt andre handlinger dermed også nettopp ikke havnet i utsatte situasjoner? 

Det jeg mener er at som attraktiv så det det lettere for å ende opp i en utsatt posisjon. Men var det vekten i seg selv som førte til selve voldtekten? Eller var det det at du (som tynn) allerede hadde endt i en situasjon der folk valgte å utnytte det? 

Har du ellers roet ned på det "gamle" livet? Færre nachspiel vil jo føre til færre sjanser for å bli voldtatt, generelt sett. 

Poenget mitt er at det er forferdelig det du har blitt utsatt for. Men at vekten i seg selv ikke er styrende. Jeg har full forståelse for vektoppgang som en beskyttelsesmekanisme i en depserat situasjon, men ikke forveksle ditt utseende og din vekt med hva folk skal kunne utsette deg for og ikke. Din verdi er lik uansett vekt, og de som har utsatt deg for slikt er bedritne mennesker uansett hvordan du ser ut og hva du veier. Jeg håper du har et godt liv nå 🩷

Anonymkode: 6db85...d1b

Ja, min verdi for meg selv var lik, men jeg gikk fra å ha en kropp menn synes var veldig sexy, til å bli en  veldig gjennomsnittlig kvinne. Jeg har ikke opplevd noen seksuelle overgrep etter at jeg la på meg. 

Jeg hadde aldri en livsstil jeg kunne roe ned på. Jeg har aldri vært en som festet uvettig, gikk ikke på nachspiel og hadde ikke ons. Overgrep og vold opplevde jeg fra menn jeg burde kunne stole på, i situasjoner hvor jeg burde ha vært trygg. Mennene refererte selv til min kropp som årsak til at de "mistet hodet". 

Ingen venner, ingen familie eller jeg selv synes jeg hadde mindre verdi som overvektig, men jeg har altså ikke opplevd flere overgrep etter at jeg ble det. Så det virket. Såpass godt at da jeg først slo fast at jeg var blitt såpass voksen at det burde være trygt å gå ned i vekt fikk jeg panikk da menn ga meg mer oppmerksomhet igjen, og la på meg igjen for å holde meg trygg. 

Så jeg fikk og har et bedre liv som gjennomsnittlig kvinne enn jeg hadde med kropp menn siklet etter. Det kostet meg dyrt. 

Et godt hode ga meg likevel en flott karriere, min vennlighet gjorde at jeg bestandig har hatt venner, og min familie elsker meg like nye uansett. Kjærlighet har jeg også i mann som elsker meg for meg. Jeg tapte ingenting på å bli litt tykk, men jeg ble mindre utsatt for ugrei oppførsel. Faktisk totalt fraværende ble slikt da. Kiloene gjorde meg trygg og vernet meg fra slikt. 

Hadde jeg vært gjennomsnittlig fra jeg var ung hadde jeg likevel hatt og oppnådd der jeg har og har oppnådd, men da hadde jeg nok sluppet overgrep. 

Anonymkode: ebc3b...964

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2025 den 14.34):

Jeg hadde en vanskelig periode i livet og gikk opp til 120kg. Jeg gikk deretter ned på egenhånd igjen til 65kg. 

jeg ble behandlet ekstremt mye dårligere av storsamfunnet da jeg var stor. Det var faktisk sjokkerende hvor dårlig folk behandlet meg, også i hverdagslige omstendigheter som matbutikk, hos lege o.l. Da jeg gikk ned i vekt var det som om hele verden endret seg igjen. Folk var hjelpsomme, inviterte meg til ting o.l. Fin måte å finne ut av hvem som er genuine og ikke i omgangskretsen. 

Anonymkode: 9c024...e67

Jeg gikk også mye opp i vekt en periode, så mye at leger ga meg beskjed om å gå ned. Uoppdagd fysisk sykdom som gjorde meg stor og oppblåst. Jeg hadde altså ikke en psykisk vanskelig periode eller problemer med mat. Livet mitt var faktisk fint bortsett fra de fysiske helseplagene. Jeg var ganske nygift og hadde mange venner. 

Det som overrasket meg, var hvor godt jeg ble behandlet av storsamfunnet. Jeg fant klær uten problemer, måtte kjøpe mange av dem i gravidbutikker, og fikk god service overalt. Gikk gjerne i bikini på badestranda. Den "verste" reaksjonen jeg fikk, var at noen overrasket ut når de så meg. Men jeg fikk mye positiv oppmerksomhet, og også seksuell oppmerskomhet. Selv om jeg så langt fra smashing ut. Men, jeg så ikke ut som jeg skammet meg.

Da jeg gikk ned i vekt, var det fordi jeg fant god behandling for sykdommen. Så jeg hadde mer energi og var i bedre fysisk form, og jeg tror folk plukket opp energien min. Jeg fikk nok litt mer seksuell oppmerskomhet som slankere, men jeg hadde det også bedre selv. Men også iblant mas fra bekjente som ville snakke om slanking, et tema jeg var uinteressert i og de klarte ikke helt å forstå at jeg ikke hadde slanket meg. 

Anonymkode: 7f6f6...d8e

[AnonymBruker]

Føler folk seg vel, blir man stort sett penere.

Anonymkode: 6c02c...c18

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, har aldri vært u-pen…. 

Anonymkode: 4b392...c1a

[AnonymBruker]

Njaaaa.

Sannhet med modifikasjoner.

Jeg er pen. Jeg har fått komplimenter siden barnehagen. 

Var livet mitt lettere? Nei.

Jeg var barnevernsunge. Ble kastet rundt i systemet hele oppveksten. Fra psykisk syk mor (som var bipolar og schizofren) til barnehjem, akutt hjem, tilbake til mor, fosterfamilier, barnehjem and so on.

Jeg var 16 da jeg flyttet for meg selv.

Jeg har hatt mange mørke dager. Men også et innebygd "tenk positivt, tenk løsninger og ikke sett deg selv i en offerrolle!" 

Menn har vært enkelt for meg ja.

Men tross en føkka fortid valgte jeg gode menn med gode intensjoner. (Utenom eksmannen som viste en annen side etter vi fikk barn, kommer mer inn i innlegget)

Problemet mitt var at jeg aldri klarte å slippe dem innpå meg. Jeg var tilknytningsskadet pga fortiden min.

Livet mitt har ALDRI vært enkelt. Jeg har vært alene uten noe familie og hjelp siden jeg flyttet for meg selv som 16 åring. Alltid vært hardtarbeidende og jobbet etter skolen og i ferier siden jeg var 14.

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgssvikt, inkludert av barnevernet.

Og ikke synes jeg selv at jeg er spesielt pen. Omgivelsene derimot tilsier noe annet da både menn, kvinner i alle eldre og barn kommenterer utseendet mitt med at jeg er pen.

For meg har ikke komplimenter om utseendet mitt noe verdi. Jeg vil omgås mennesker som ser meg for meg.

Samtidig har jeg utnyttet utseendet andre tydeligvis ser i visse situasjoner fordi jeg ser det har gitt meg fordeler mht f.eks jobb etc 

I dag er jeg i midt 40 årene. Er skilt, har et barn med spesielle behov og er varig ufør. Fortiden gjorde meg kronisk utmattet. Pluss at jeg fikk barn med en mann som ønsket barn, men som ikke taklet at barnet hadde spesielle behov og at jeg i prosessen ble syk.

Så jeg skilte meg fra han og ble alenemor med fullt foreldreansvar og daglig omsorg.

Men tross det så har psyken min vært sterk. Ok, dette er livet mitt. Dette er kortene jeg fikk tildelt. Hva gjør jeg nå?

Jeg var heldig! Møtte verdens nydeligste mann som, joda, synes jeg er pen og sexy, men så forbi alt det og så MEG!

Tilbake til utseendet så handler det mer om utstråling enn utseendet.

Kjenner flere pene kvinner som aldri har lykkes med kjærlighet og venner.

Og flere "average" kvinner som folk trekkes mot som fluer.

Det koker ned til selvbilde, selvtillit og hvem du er som person og hvordan du møter omverden.

Barn og dyr trekkes mot meg som magneter. Det tar jeg som et kompliment. 

Anonymkode: cb921...cf9

[AnonymBruker]

Hvem vet? Jeg ser ut som en klovn, men livet har vært en eneste dans på roser.

Anonymkode: 0b024...622

[Mardina]

Jeg tror det ja. 

Jeg er ikke pen utseendemessig og forsvinner stort sett i mengden når jeg er ute blant folk. 

Egentlig synes jeg det er helt greit. Så lenge kjæresten min liker meg og er glad i meg som jeg er, så ser jeg ikke poenget med å forbedre utseendet mitt. Noen supermodell blir jeg aldri uansett 😄 Og det vil jeg ikke heller. 

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg tro. Min søster har alltid vært vakker. Tykt krøllete år, liten og slank selv om hun nå er 45. Et sånt smil som får alle til å smile. Netthendt, vet hvordan hun skal røre ved folk på riktige måter. Hun er også høyt utdannet, alltid vært flink både akademisk og sporty. Hun kan de rette tingene i de fleste situasjoner og er modig og sier de riktige tingene. Hun er en leder, en god mor og kjæreste, og jeg stolt av henne. 

 

Hun ser ikke ned på meg som er middels

Anonymkode: e427c...aa8