Når "forstår" man at man har blitt mor?

[AnonymBruker]

Ble mor for 4 måneder siden, og har siden jeg fikk baby på brystet (❤️) egentlig slitt med å forstå det hele..Jeg er ikke fødsesldeprimert eller noe sånt, men føler meg på en måte litt fjern fra det hele. All tid siden fødsel har jo gått med til overlevelse føles det som. Som om jeg aldri egentlig har fått stoppet opp og tatt det innover meg... Noen som kjenner seg igjen og som føler det har blitt bedre? Synes det kan virke uvirkelig. Merker også generelt at følelser er litt mer distanserte, som at de ikke helt kommer opp på overflaten selv om jeg vet jeg er glad, trist eller hva enn. 

 

Anonymkode: a5391...1e9

[Mymlen]

Helt vanlig. Jeg følte det mer da barnet begynte å lage lyder som lignet på mamamam og papapap

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen! Med førstemann følte jeg meg helt på utsiden av mitt eget liv veldig lenge. Tror ikke jeg innså at det faktisk var mitt barn før han var mange mnd og liksom begynte å bli et menneske 😅 Fikk nummer to for snart 3 mnd siden og har samme følelsen - våkner lettere sjokkert nesten over at den babyen fortsatt er her 😂 Er heller ikke deprimert på noe vis, det føles bare så uekte liksom 🤭 Men denne gangen vet jeg at det går over! 

Anonymkode: 04777...98f

[AnonymBruker]

Hehe, ja, dette er så vanlig. Og det går mer og mer over. Når barnet er 2 og babler og tuller føles det du føler nå såååå lenge siden:)

Anonymkode: 49119...201

[Uanonym bruker]

Det er nok veldig vanlige følelser du beskriver.

Men er det sånn at man må føle seg på en spesiell måte fordi man er mor? Jeg kan ikke si at jeg føler meg så fryktelig mye annerledes enn før jeg fikk barn. Har selvsagt utvikla meg etter hvert som livet og åra har gått, men fikk aldri noen følelse av at "nå er jeg en helt annen person enn før".

 

[sisini]

Kjenner meg så igjen! 
 

Mymlen skrev (7 timer siden):

Helt vanlig. Jeg følte det mer da barnet begynte å lage lyder som lignet på mamamam og papapap

Dette hjalp veldig for morsfølelsen for min del. Og når barnet første gang kom krabbende ivrig mot meg når jeg kom hjem fra jobb. 
 

Jeg er jo fremdeles samme person, men merker at den nye rollen påvirker prioriteringene mine. 

[AnonymBruker]

Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Men nå er min 11 mnd og jeg husker egentlig ikke når den følelsen der slapp og jeg kjente mer på at jeg var mamma, kanskje det var en gradvis greie som jeg ikke la merke til. Nå er jeg ekstremt emosjonell synes jeg, og har vært det i alle fall i 1 mnd. Ble feks skikkelig lei meg av revesangen i Hakkebakkeskogen i dag der reven døde av sult, men hadde blitt like lei meg om reven spiste en mus 🫣   

Anonymkode: 7d496...e82

[Granskudd]

Kan ikke si at dette gjelder for deg, men da jeg ble mor var jeg allerede så innstilt på å bli mor at jeg tror jeg hadde krysset den grensen før jeg fødte, det jeg derimot ikke var forberedt på var hvor mye "bare det samme greiene" det var i starten. Jeg synes ikke det blir "fint" å være mor før barnet holdt hodet sitt selv og selv kunne gi tydelig utrykk for hva som var OK at jeg gjorde og ikke. Før det føltes det bare som en endeløs rekke av å bare gjøre det beste man kunne og håpe på det beste. 

Jeg hadde heller ingen fødselsdepresjon eller noe slikt - jeg bare likte ikke den første perioden med noen av barna. Folk som sa "Ta vare på denne perioden, den varer så kort! Kan bare ta seg en bolle. Å være mor til et lite spedbarn er bare som du sier, ren overlevelse og gjentagelse av dagene frem til finere dager kommer litt lenger der ute (ca 3  - 6 mnd)

[AnonymBruker]

Det kom gradvis tror jeg: første gangen barnet slår seg, når hun ropte maaaaaaaamaaaaaa! Når jeg fikk våte barnehageklemmer, eller når hun krøyp oppi sengen min på morgenen (og overtok den lol). Det var summen av mange små øyeblikk, men jeg skal love deg at mammaen i meg våknet da noen var "slem" eller urettferdig mot barnet mitt. 

Anonymkode: a6f82...12f

[AnonymBruker]

Det er akkurat som om jeg skulle beskrive det selv.... Jeg gjorde jo alt på instinkt, passet på at hun hadde alt hun skulle, sov, spiste, fikk trøst og nærhet osv, men jeg følte egentlig ikke så veldig mye.... Føles jo fælt å si at man er litt "likegyldig", men jeg tror det er vanligere enn man tror!

Det går seg til, men det tok meg lang tid å faktisk begynne å bruke navnet hennes feks.... Da hun passerte halvåret eller noe sånt slo det meg at "oi, vi bør kanskje begynne å bruke navnet hennes så hun vet hva hun heter"...  Før det gikk det i kosenavn/klengenavn.... 

Nå er hun myndig og har flyttet pga studier. Jeg tror vi kan fastslå at det gikk greit allikevel  

Anonymkode: 6a311...036

[AnonymBruker]

Husker jeg var tilbake på jobb etter mammaperm, og en kollega spurte «hvordan går det med datteren din?». Jeg ble helt forvirret, før jeg innså- jeg har jo en datter jeg nå! Da var ungen nesten 1 år 🥲

Anonymkode: 032d0...f37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2025 den 9.06):

Kjenner meg veldig igjen! Med førstemann følte jeg meg helt på utsiden av mitt eget liv veldig lenge. Tror ikke jeg innså at det faktisk var mitt barn før han var mange mnd og liksom begynte å bli et menneske 😅 Fikk nummer to for snart 3 mnd siden og har samme følelsen - våkner lettere sjokkert nesten over at den babyen fortsatt er her 😂 Er heller ikke deprimert på noe vis, det føles bare så uekte liksom 🤭 Men denne gangen vet jeg at det går over! 

Anonymkode: 04777...98f

haha ja veldig sånn! Istad slo det meg at vi har jo dette barnet neste år også (tenkte på halloween), og neste, og neste. At vi får beholde henne! Og kjenner meg veldig igjen å være på utsiden av eget liv! 

Anonymkode: a5391...1e9